“…neimen Eeeven, mamma måå på do innimellom hu å vettuuuuu…!”  Jeg tar meg selv i å smårope så vennlig jeg bare kan, fra dassen ute i gangen, så sjefen min oppi lekegrinda kan høre det. Han er snart et år, og kjefter og smeller.

Jeg prøver å ikke kjappe meg. Fader heller, man må vel få være menneske også? Men nei, det går som vanlig ikke an: jeg kjapper meg. Går ut på stua. Der sitter sjefen med et stort søtt smil i et lite babyansikt. Og pludrer. Leker seg i grinda si.

Jeg tenker, aaah, da får jeg tid til å fikse hårkrisa og klæsje på litt maskara mens babymiddagen kjøler seg etter oppvarminga. Straks jeg begynner å jåle meg (på stua seff, så sjefen slipper alenetid), starter det. Han kjefter og smeller, og har såvisst ikke tenkt at jeg skal få lov til det! 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Vel oppe i stolen banker han i det lille babybordet sitt, foran ikeastolen. Han skal ha mat nåå, mamma, nåh! Nuh! Tvert!  Men etter noen skjeer med den hjemmelagde maten, ser han på meg og rister med hodet.. 

Det er som om han sier: “Jeg vil heller spise denne boka enn den mislykka kjøttkakegreia di, mamma!”  Jeg husker vi må ha mer poteter, og skriver det på lista midt oppi det hele. Så lager jeg maisgrøt, den eneste grøten bossen vil ha, mens lille søte griper tak i en stol og dæljer den mot bordet for å oppnå ønskede dunkelyder.

Vi skal være klare om en halvtime. Alle 3 etg er vasket og ordnet, mens jeg har småropt til sjefen: “…neimen Even, mamma mååå jo få rydde og vaske litt vettuuuu”

…og så har jeg falt for hjertet og tatt små lekepauser mens jeg har nusset opp den søte lille elskverdige tassebassen. Kjøpt meg mer tid til husarbeid. Sunget rare sanger, skiftet bleier, danset rare danser og fått han til å le. Damned I’m good!

Vi skal hente storebror på skolen. Høstferie. Hente søskenbarn Hilde Marie og babyen hennes Krister. Masse gøyale overnattingsgjester, og hemmat med selveste stirebror! Vi skal handle digg til helga og vi skal ha det koselig.

….er jeg sliten nå? Nope! Ekke det. Det er sant. Er vel med morsrollen som all annen idrett: litt tussi i oppstarten, barseltida, men så blir man vant til å putte alt oppi den derre multitaska, og sterkere, mer tålmodig, drevet av kjærlighetskraft og instinkt 💙 I love my 2 boss boys 💙

😉 Ha en lovely dag, og husk multitaska 😉