Vi roen ned med babykos. Det gjør vi gjerne flere ganger om dagen. Lille Even behøver å ligge på mammas brystkasse og lytte til hjerteslagene som engang utgjorde bassen i all musikken han lyttet til, der inne i magen min.
Vi trenger det begge to. At mamma drar pusten dypt og roer ned. Jeg tenker noen ganger på han læreren i den ambulanseklassen jeg holdt foredrag for. Han som det viste seg som også jobbet som psykiatrisk sykepleier. Som mente jeg har ADHD i tillegg til bipolar. Noen ganger kan det jo virke sånn. Og det skal sies at mange i lokalsamfunnet også gjerne vil granske meg for å sette sine diagnoser på meg. Selv om de ikke har utdannelse til det..
Relaxabitnow… ta livet med ro. Vi har evnen til å dempe stemninga til hvilemodus, her i huset som ndre har, i sine hus.
Vi er ikke preget av hverken adhd, hypomani eller depresjoner, vi er en avslappet familie som har det veldig bra sammen.
Det er symptomfritt, og vi bryr oss heller ikke om andres trang til å sette ord på hvor rare foreldre vi er. Barna våre er mer enn fornøyde med oss, ekspertene er mer enn fornøyde med oss, og vi er mer enn fornøyde med oss. Så selv om bygdatrollet piper til iblant, misfornøyd som bare fy, preger ikke det oss.
Vi roer ned og koser. Sover litt ekstra og leser litt Donald. Det er helga våres. Vi er ikke ute og rangler på fylla. Slikt hypomant opplegg driver vi ikke med. Vi drikker brus.
Vi vet det virker som om jeg som mor alltid har overstadig mye energi, og mye jeg skulle sagt og gjort. Samtidig er det jo ikke slik det er alltid her i gården. Vi er noen murmeldyr hele gjengen, veldig ofte. Fordi det er digg å hente seg inn. ….og ganske så normalt.
Ha en avslappet søndag folkens. Jeg henter meg inn for å skrive historien til min beste kompis i himmelen. I kveld.
