Jeg tilgir deg. Du vet hvem du er. Du skal vite at jeg forlengst har tilgitt deg. Ikke fordi jeg ønsker deg bare godt. Men fordi jeg slettes ikke har tenkt at du skal få plage mitt sinn med bitterhet i ettertid. Du har plaget meg nok! 

 

Vi snakket nok en gang om det i dag. Den snille pappan til barna mine ønsker at jeg skal skrive om dette. Få det ut. Denne delen av livet mitt som ikke ble skrevet om i sommer, blant flukt til Stockholm og elektrosjokk. Jeg har holdt igjen med tanke på barna. Men i det vi snakket om det som foreldre i dag, tok vi sammen en beslutning om at det er forsvarlig at jeg skriver om dette. Dere forstår nok hvorfor de verste detaljene ikke blottlegges her på internett. 

Året var 2001. Jeg bodde i en liten hybelleilighet i sentrum av Stjørdal, og var kjent for å være en ung original. Godt humør og energi, hadde jeg, tross tidlige dyrekjøpte erfaringer. Mange venner og fortsatt god selvtillit. 

Han stod plutselig utenfor og mekket en sykkel. Jeg hadde sett han før. Ung og lett for å forelske meg i forelskelsen, ble det han og meg. Han var så betatt av meg at jeg må ha falt mest for det. 

Vi flyttet sammen i en annen leilighet. Der dukket nye sider ved han opp. En dundrende sajalusi kom til syne bak den litt mørke masken, og den kunne skremme vettet av meg 

Minner jeg nesten aldri tenker på. Jeg er en tøffing nå, ikke det offeret jeg var da. Detaljer omkring han og en kniv. Mye blod og slemme ord. Sinte skarpe øyne. Men det var ikke mitt blod. Det var så mye rart han kunne få seg til å gjøre og si, ting som gradvis brøt ned ei ung jente. Minner der jeg hang ut av stuevinduet mens han lo hånlig ned mot meg. Jeg må ha hatt styrke, for jeg kom meg opp. Men først etter at han hadde dratt.

Kjæresten min ville ha meg unna vennene mine og familien min. Vi flyttet på landet ved en naboby. Han gjorde meg ulykkelig, og stakk av i flere dager med stillhet som hersketekknikk. Jeg ble nervøs og satt mye alene og gråt. 

Vi flyttet igjen. Denne gangen virkelig langt ut på landet. Til møbler hadde vi hagemøbler, i et kaldt gammelt selbuhus. Han dro sin vei ofte og ruser seg. Det viste seg at han var ganske ute og kjørte.

Jeg vet ikke når det skjedde. Når det var jeg mistet meg selv og gløden min. Og jeg aner til dags dato ikke hvordan det er mulig å bli til en underdanig robot på denne måten. Var det ordene han sa? For han var ikke fysisk til å begynne med. 

En gang skulle vi besøke en dame i bygda der vi bodde. Det ble servert sprit, og stemningen var i utgangspunktet munter. Han ble gal. Det ble grøsserfilm ut av kvelden. Vill av sjalusi pgr av en setning damen hadde sagt, forvandlet han seg til et monster. Jeg ble livredd, og hun like så. Alt ble rasert inne i huset hennes. Jeg kan ikke skrive alt. Men det hele endte med at den stakkars traumatiserte damen stakk han i låret i selvforsvar.

Hvor ble det av alle delene av meg? Lå de strødd utover alle plassene vi hadde flyttet fra? Hvorfor trodde jeg at jeg var avhengig av han? Hvorfor fant jeg meg plutselig i å bli liggende på gulvet hjemme hos en kompis av meg i hjembyen min mens kjæresten og samboeren min sparket meg hardt i hodet? Kjæresten min. Som sa han elsket meg. Kompisen min som så på, og ikke turde gripe inn. Mitt eneste vitne.

Jeg grublet på det lenge. Turde ikke spørre. Men måtte. Han skulle jo snart i fengsel og sone en dom pgr av vold mot to damer i min hjemby. Jeg kunne ikke sitte alene i dette kalde huset i denne ukjente bygda alle de tre månedene han sonet i Trondheim. Jeg var blind. Han var sjefen. Herren min. Jeg var ikke meg. Vanskelig å forklare, men jeg var virkelig helt lost.

“Du. Kan vi være så snill å flytte litt nærmere sivilisasjonen, kjære?”

Jeg husker ikke hva han svarte. Men det ble slik at vi flyttet til nærmeste tettsted derfra. Ikke til hjembyen min.

Jeg hadde den dag i dag aldri i verden latt en mann bestemme over meg på denne måten. Men dere må forstå at jeg hadde mistet alt jeg hadde av selvtillit og egenkjærlighet. Jeg trodde virkelig også at jeg elsket han og ville være fortapt uten han. 

Vi flyttet til tettstedet. Han begynte å gå på fylla dagene før han skulle inn og sone. En kveld gikk vi over brua og inn i en slik pizzeriarestaurant drevet av utleninger. En gjeng med brisne unge menn ville at vi skulle sitte sammen med dem. Ok. Vi gjorde det. Jeg trodde alt var greit, for han virket glad. 

Måtte på do. Og glemmer aldri at jeg faktisk for f..n tråkket med yndlingsskoene mine rett oppi en menneskebæsj ved døra. Er det mulig? For en shitty kveld! Jeg vasket skoa så godt jeg kunne, mens jeg fresende undret på hvordan i svarte noen kunne bæsje en meter foran doen på denne måten..  

Jeg gikk til disken for å fortelle det. Da pekte han bort mot bordet vi hadde sittet ved. Der stod min samboer klar for å slåss mot en av mennene vi satt og tok en pils med for 5 minutter siden. Jeg var sint som fy pgr av dassopplevelsen, og gikk rett bort til min “kjære”, og sa: “Skjerp dæ no!”

Han gikk fort foran meg over brua. Noe drev meg til å sette grenser. Jeg gikk sakte og bestemt. Ville ikke at han skulle bestemme slik over meg. Tenkte på at det var jeg som hadde nøklene, og fryder meg over at han måtte vente ved døra. Furtefaen. Sinte monsteret. Det var ikke mye kjærlighet igjen i meg for han, der jeg sakte tråkket steg for steg på brua. 

Lite visste jeg om at jeg gikk steg for steg rett inn i helvete denne kvelden. Og jeg skulle aldri helt bli meg selv igjen. Skulle aldri igjen greie å tro på at noen elsket meg. 

Beskyldningene haglet. Jeg hadde smilt. Ergo hadde jeg flørtet! Kjapt gikk ordene over til slag og spark. Sjokkert tok jeg i mot. Det foregikk i intervaller, og han eide ikke grenser. Sliten satte han seg ned i sofaen. Jeg sa gråtende: “Vær så snill. No må du vær så grei å slutt. Æ grei itj mer.” Da reiste han seg og sa: “Nåånei! Æ e langt fra ferdig med dæ!” 

Han hadde rett. Han var slettes ikke ferdig med meg. Han hold på til han sovnet på sofaen. Selvforsvar var et ukjent begrep for meg. Jeg var bare en klump med angst.

Nervøs og desperat svelget jeg ekstra medisin den kvelden. Skulle jeg stikke av nå? Mens han sov? Det summet en livredd tone i hjernen min. Greide ikke å tenke klart. Alt jeg kjente var pur redsel. Som om jeg var en eneste elektrisk ledning lagd av frykt. 

Dagen etter våknet jeg i senga av at han satt ved siden av langt der nede i fotenden. Jeg glemmer aldri ordene hans: “Æ ska ikke legg nå pinna i veien for dæ dersom du ønske å forlate mæ no.”

Da jeg så meg i speilet, forstod jeg setningen hans. Jeg hadde aldri sett så mange forbanna blåmerker før! Følelsene i meg som menneske var kuttet av. Jeg la meg i sofaen og ville bare gjemme meg. Ingen måtte vite dette om meg. Jeg turde ikke tenke på hvordan den stakkars snille familien min ville reagert da… Ville ikke såre dem. Det føltes som om jeg hadde gjort noe ulovlig. Ingen kunne vel godta meg med disse blåmerkene i ansiktet. Jeg ville være tøff og skjule meg til de fosvant.

Forbanna deg! Faen ta deg at du trykket ei ung jente så helsikes langt ned at hun valgte å lukke øynene i skam og sorg for noe DU hadde gjort! Forbanna lille deg, som etterpå satt i fengsel og mottok kjærlighetsbrev fra ei ensom jente som du mer enn gjerne ødela. Drittsekk! En sekk med dritt, er akkurat hva du er, hverken mer eller mindre, og jeg TILGIR DEG! Forstår du det? Du er ubetydelig i mitt liv, hele du, og jeg ønsker deg ingenting.

 
 

Med øynene hardt lukket igjen, gikk jeg inn i en ny sommer med denne syke samboeren. Dommen var sonet ferdig, og det var tid for å legge alt bak seg. Vi flytter midt i sentrum av hjembyen min, der han kjørte sitt løp meget utfor hva angår rus. Jeg ble deprimert, og fikk en ny serie med elektrosjokk midt oppe i det hele.

Likevel husker jeg den dagen jeg fikk nok. Nok av hele stinkende deg. Du hadde vært bort i flere dager, og ramlet inn døra med en såkalt kompis. Den eneste du hadde igjen. Du var sint, som fyllevanlig. Du var truende og slem i stemmen. Som alkoalltid. Jeg hater alkohol. Det var jo du som viste meg alkoholens sanne sider, lille du. 

Dere satte dere i sofaen med hver deres kopp på bordet. To alkoholiserte jævler i mitt hjem. Der og da mistet jeg virkelig hele meg. Iskald og livredd gikk jeg altfor rolig forbi soverommet og rett inn på badet. Pakket rolig med meg et par nødvendige ting og noen klær. Avgjørelsen var som tatt over hue på meg. For inni det hodet fantes ikke flere tanker. Det hodet maktet ikke mer å fungere som normalt. Det hadde fått nok. Nok av deg.

Sjokkert over min egen handling, gikk jeg bort til der du satt, grep koppen din og knuste den rolig i panna di. Og det er det eneste jeg er stolt av i hele forholdet på 3 år som jeg kastet bort på deg. Endelig fikk jeg banket inn i hue ditt, at: “NO E DET NOK!”

Med skjelvende geleføtter gikk jeg ned trappa, løp over veien og inn på legevakta. Jeg skalv ikke. Jeg ristet. Helt ute av stand til å roe ned, prøvde jeg å forklare hvorfor jeg måtte rømme fra samboeren min. 

Den dagen banket jeg i panna for første gang, og løp inn i mitt nye liv. Det måtte snekres og bygges inni meg. Jeg fikk hjelp fra det offentlige med innleggelse for å komme meg unna, voldsalarm, psykolog for at jeg skulle fatte og begripe at det ikke var min feil alt som hadde skjedd, og kommunal bolig.

Jeg begynte å trene. Aerobic, styrke, capoeira og kickboksing. Bygget muskler fysisk og psykisk. Endret navn i folkeregisteret. For jeg var ikke lenger offeret Hege. Jeg følte med hele meg at hun var død nå. Og jeg gjenoppstod heller som sterke Helene. 

Sterke Helene som fightet mot grusomme mareritt hver eneste natt, og bygde opp splitter ny og rå selvsikkerthet.

Du skulle ha “klem” hver gang du møtte meg i sentrum. Men etter en stund ble jeg i stand til å sette grenser. Du fikk ikke lenger overfalle meg meg en brutal “klem” inne på butikkene. Jeg stoppet deg med muskuløse armer, og sa: “Nei takk! Æ ska ikke ha nåkka “klæm” av dæ. Du stinke. Gå hjem og dusj!” 

Så ble jeg sterkere. I stedet for å hilse ydmykt og underdanig tilbake til deg, så jeg deg stille rett inn i øynene til du ikke greide å se lenger tilbake…

…tilbake på alt du hadde gjort. Tilbake på den fraværende samvittigheten din. Tilbake på sannheten.Jeg tilgir deg. Og føler med deg. Det må være kjipt å være en som deg. 

….årene gikk. Ut av styrkens løker grodde nye erfaringer og etterlot seg ferskere røtter. Jeg begravde minnene, men kunne kjenne igjen dem på atferd, og tyngden av minnene kjentes på ryggsekken min. 

Da jeg etter mange år endelig møtte mitt livs store kjærlighet, var det umulig for meg å være til i forholdet. Det kunne da virkelig ikke stemme at noen kunne elske meg og være forelsket i meg. Og hvis det stemte, ja da betydde vel diskusjoner en eventuell utgang i noe farlig? Noe voldelig? Jeg forsøkte. Så godt jeg kunne. Og sammen med han fikk jeg to barn. Det er viktig for meg at mine lesere forstår at pappan til mine barn ikke kan relateres til han som var voldelig mot meg. 

For han er snill, pappan til ungene mine. Han er så snill at jeg får tårer i mammaøynene mine hver dag. 

Det er noe vi må leve med. At fortidens monster brente og ødela de naturlige broene inne i meg. At vi ikke kan være kjærester, men bevare vennskapet. Vår store drøm har mange ganger vært å få leve ut kjærligheten. Men det går ikke an, når en automatikk inne i meg bare ikke går med på å godta at andre kan ha slike følelser for meg. Jeg fikk jo bevist det motsatte det langt tilbake inne i det unge hjertet mitt. 

Vennskap er lettere for meg å godta.

Men DU! Fortiden’s skyggerocker, DU skal vite at det gikk meg VEL. At jeg tross alt har det skikkelig bra, lykkelig og fornøyd den dag i dag. Mens du flytter inn og ut av fengsel med falske dådyrøyne, med redusert straff pgr av det litt for åpne gapet ditt, går jeg gjennom dager fylt med søte barn, lykke, vennskap, familie, oppfylt skrivedrøm og velvære. Jeg vet du ikke ønsker meg alt dette. Vil bare at du skal VITE det.

Du er TILGITT. Men ikke fordi du fortjener det.