Jeg har vært helikopter i hveld. Mathias var bil. Even var aldeles ikke trøtt, og ville både spise mer kveldsmat og se på at vi lekte helikopter og bil, mens Norges talenter viste hva de kunne fra skjermen.
Vi hadde altså fredagsfest, og bordet bugnet over med Gresk moussaka, godis, brus og juice. Vi rullet rundt som vanlig og bare digget helgestarten.
Først natta for Even. Så natta for Mathias. I kveld sovnet Donald Duck av på toget og havnet i dunstby, innom fengsel der, og blabla blaaaa. Under veis husket jeg at jeg hadde lest den historien før, og håpet Mathias ikke husket det.
Nå er det narspill i stuggu for denne mamman. Jeg vet at pappan til barna allerede er i seng der hjemme i Hommelvik. Og det stresser meg. For, skal han liksom være mer uthvilt enn meg i morgen under tacofesten vår her oppe på Lykketoppen? Jeg kjenner konkurranseånden riktig dundre inni meg. ..men jeg bare måå se ferdig Senkveld.
Jeg får heller lage en eller annen teit konkurranse i morgen, og vinne den! Som førster opp trappa, førster til å spise opp to svære fylte tacolefser (DEN vinner jeg serru!), og/eller førster til å drikke 4 glass aspartambrus! Hah! Tørster eller førster, whatever, for tacolefserransen, DEN vinner denne mammi’n!
Ha en fabelantastisk start på helga, bloggreaders. Hilsen hu derre forbipolena.
Uææ sjekk den hårkrisa …den alloverkrisa egentlig! Vi har duppa, og da var det liksom ikke grunn til å pønte seg. Men SNART er det DET! Det skal bades og pøntes, for vi venter en superstar hit snart. Nemlig: verdens tøffeste storebror, Mathias the Ninjago Chima boy, soon in da house! Very important!
Jeg hilser dere god helg sminkeløs. Verden er allerede nedsminka, som regel jeg også. Jorda veier er tonn mer pgr av all sminken. Sikkert. Og jeg synes mine lesere fortjener å se sannheten bak maska, ikke bare glory glory halleluja..
Respekt for det vanlige altså. Dette med å pønte seg FØRST, og SÅ ta bloggbildene. Men jeg gjør ting på min egen måte. Hvis ikke ville ikke denne bloggen vært helt min. Gøy å la seg inspirere bittelitt av andre, men jeg er en så gjennomført original at jeg trives best med min egen stil.
Det er duket for deilig helg. Vi skal lese Donaldblader, spise digg mat og bare være sammen. Norske talenter og barne TV. Og når barna sover har jeg date med Thomas og Harald.
Verdens kuleste barnefar kommer også på besøk i morgen. Vi skal falle til ro som familie og finne på familieting. Fordi Mathias og Even elsker det. Og fordi vi alle behøver det innimellom, selv om vi bor fra hverandre og har gjort det i 6 år.
Så nå skal vi altså bade og pønte oss vi! Ha ei sminketung og dødsdeilig helg! Babykos fra oss oppi Lykketoppen.
Denne teksten skrev jeg etter jeg ga en bit av kvikklunsj sjokoladen min til en tigger i Trondheim. Den handler rett og slett om at en by kan være ganske kald og kynisk. Og det at mange aldri ville stoppet og delt annet enn småpenger med tiggere. Være kreativ og dristig, varme opp kulda…
Verdens beste superpappa har akkurat tråkket ivrig ut av Burgerking og videre nedover Olav Trygvasons gate. Han skal dra til lille Even, som er hos farmoren sin i dag.
Jeg sitter igjen med alle burgerkingøynene på meg. For rett etter at Tore gikk, skjedde følgende klassiker: Altså, jeg som 90 % av Norges befolkning, kiles for tiden nedi halsen av høsten. Forkjøla som fyyy. For 5 minutter siden skulle det absolutt kile idet jeg hadde en svær sup kaffe i munnen. Jeg hostet med munnen tvilukket og presset sammen med hendene.
Hostekule nr 2 trengte seg fram inni munnen bak hånda mi, og det kom en rar lyd utav meg. Som: “UmmmmMMMMmmm iiiii ummmmm iiiiiii”, mens jeg prøvde i det lengste å svelge både luftboble og kaffe. Det ble stille i hele burgerkongen, og alt stoppet opp mens alle så på meg.
Jeg forsøkte desperat å ta koppen foran munnen med andre hånda, mens jeg vifter med den andre, likt en primadonna. For jeg skjønte det måtte komme. Slaget var tapt: som en annen Niagara Falls-aktig megasprut, kafferiserte jeg hele burgerking med forkjølabakterier og kaffe! Kopp liksom! Som om alt dette fikk plass i en liten KOPP! Ikke hele burgerking, men neeesten hele, ble angrepet av mine ufyseligheter. Både munn og nese bidro til eksplosjonen, åh føsjameg altså!
Hvorfor skjemmes jeg ikke? Hvorfor løper jeg ikke ut herfra og krøker meg sammen i skammens dal en plass… Vel, jeg er vel vant til det da. Å være den som utrolig nok aldri slutter å gjøre slike små blemmetabber. Også er det jo ikke sååå farlig om folk ler litt av meg og synes jeg er helt snål. Og i dag: ganske så ekkel og lite appetittelig… Men altså, jeg må gå snart, for ingen liker meg her nå. Hehe. Dem synes nok jeg er ganske eazy greezy freezy ståpels-av-feil-grunner!
Hva gjør vi to i Trondheim i dag da, mens Mathias er på skolen og Even koser seg sammen med farmora si? Jo det skal vi fortelle dere.
Vi har i flere måneder gått til regelmessige timer hos klodens kuleste Sverre på familievernkontoret. Han er den som hjelper oss med foreldresamarbeidet, og for å være helt ærlig, er vi nok blitt litt glad i Sverre, begge to.
Disse timene suser gjennom oss som de friske pustene vi behøver for å ivareta det verdifulle samarbeidet på best mulig måte. Med input av kloke setninger fra en erfaren og intellegent mann.
Pappan til barna mine er viktig. Ingen andre kan ta hans plass her. Her i dette livet vårt. Hos barna, og hos meg som mamma.
Han er utdannet høyt, Tore, av livets harde skole. Ingen andre fedre jeg vet om, bortsett fra min bror, og vår far (may him rip), viser slik empati for sine barn som pappan til mine søte små. Han forstår dem på en genuin måte. Når han ser på Mathias og Even, er det med et unikt blikk som stråler en kjærlighet fra en annen verden. Og jeg vet han kommer til å for alltid gjøre alt for guttene våre.
Noen ganger spør jeg Tore om råd. Som å venne Even til å pusse tennene, og andre ting som ikke har med barna å gjøre. Hvor møblene best tar seg ut og slikt. Det er fordi jeg respekterer måten han tenker på hva angår farsroller og kunstnerisk smak, og inspireres av dette.
Nå er det på tide å rusle seg en liten tur i Trondheim sentrum og bare kose meg med musikk på ørene. Ta livet med ro, og bare være takknemlig for at barna mine har slik en fantastisk pappa ☺ …og prøve å ikke oversvømme byen med kaffehosteksplosjoner!
Howdy hey fra bamsefar (“barnefar” er et kjedelig ord) og ei noe så forbi polene klomsete bamsemor!
Å spise frokost sammen med selveste lykkeliten er en opplevelse i seg selv. Siden han hver dag i sitt første speilende år har blitt rikt smilt til, er han et eneste stort smil selv. Fantastisk! En liten godklomp av en smiley, som alle komplimenterer som en skikkelig gladgutt 🙂
Akkurat nå sover denne lille karen duppen sin, mens mamman sitter her og spekulerer i om det ikke kanskje er på tide å begynne å kalle han “gutten”, og ikke “babyen”…
At barna mine e glade og lykkelige, er mitt alt. De skal føle seg sett, forstått og smilt til.
Javisst er Even i stand til å leke for seg selv, men jeg mener det er viktig å pøse på med mamamrulling på gulvet også, slik at han er stimulert og føler han får oppmerksomhet. Veldig ok om det bare er han som ser meg akkurat da, for det er hverken et vakkert eller elegant syn. Ei voksen dame som leker baby og prøver å rulle rundt, uten at det helt et plass til det mellom møbler og leker.. vel… Hender seg vi griper ei bok og leser den heller da, kremt..
Ca ei uke til nå, så er jeg ikke akkurat født i går nei, men et helt år!! Hilsen Even. Også kalt “Julius” “Hompastompa” og “lille kanin”
Mamma ser ikke dette! Humre!
Oops, hu gjorde visst det. Gjemmer meg her jeg, sann…
Jeg suser hit og dit. Bleieskiftarbeiderdama in action, leke med barna, kjøpe inn alt barna trenger og sørge for at alle møter omkring dem huskes og deltas i. Middag med venner og familie her, kaffe med venninneskravvel der, party innimellom, og en real shoppingrunde klemmes inn.
For det er tid for ull, ikke no tull. Barna vokser kjapt, så absolutt ikke bare ull, og det skal slettes heller ikke være noe kvalitetsløst tull. Disse ytterklærne. Hva skal vi ha til middag? Den må ordnes, så barna må aktiviseres mens den fikses. Han minste kan nemlig ikke hjelpe til. Takar liten, lille gråter litt av det, og må trøstes mens maten surres og det knurres …i magan…
Babyboom. “Alle” rundt oss har en deilig liten søt baby. Vi besøker hverandre og koser oss mens våre søte små babyksusser og babykrangler. Og vi voksne ler sånn latter som viser seg å være like ille som lol-youtube-latter, så babyene skvetter til…. Så trilles det vogner, sånne vogner som tåler å skikkelig trilles. For det trilles mye! Emaljunga, jeg, de andre og unga…
Jeg elsker dette. Digger det. Var allerede en meget sosial frøken da jeg selv var baby. Vokste opp med kompiser og venninner, og knyttet nære bånd i bunn og grunn.
Så det rare er at jeg er en skikkelig loner. Ei dame som kunne reist verden rundt helt alene, og stortrivdes.
Mitt eget selskap… aaahh det er så godt. Tusle rundt her alene. Glo tv. Bade. Se film. Ikke tenke på om noen hører alle lydene en kropp lager. Le litt av det. Rape ekstra ekstra høyt. Synge falskere enn Herodes, og late som om det er meéget bra. Bable litt med meg selv i det jeg ryddet litt. Ja tilogmed svare meg selv, sånn for å være xtra crazy… Lage en skikkelig grundig senmiddag, bare for å være snill med meg selv, klappe meg selv på skuldra, og være den kompisen jeg trenger.
Jeg er min egen aller beste darling. Ingen er så cool med meg som jeg selv. Ingen gjør så mye damned good for meg, som jeg.
En shoppingdag i Trondheim by behøver ikke inneholde særlig mye shopping. Bare jeg får rusle rundt der alene, så er jeg mer enn fornøyd. Vasse i høstløv. Trampe i svart snø. Puste inn duftende eksos. Vasse i vårsmelt. Trippe rundt under sommersola… Og bare være alene i folkemengen.
Ligge i senga mi og lese. Det er luksus det. Alene med meg selv. Og det er nettopp det jeg skal gjøre, etter min late digge alenekveld.
Baby sover og Mathias er hos pappan sin. Sofaen skal inntas, og jeg skal, når jeg gidder, lage gryterett. Spise den akkurar når det passer meg, meg og bare meg. Dusje leeeeengeeee. Legge meg akkurat når jeg har lyst til. Og våkne opp i morgen, klar for en sosial dag ala babyboom boom boom.
Kan jeg hjelpe deg ut av den sosiale angsten’s fobiklør? Nope. Kan ikke det. Men DU kan. Du kan hjelpe deg selv ut av det, og jeg kan vise deg hvordan du gjør det. Aller først vil jeg be deg se inne i mitt bloggarkiv, finn innlegget “12 steg til livsnyt” og les det. Jeg skal her grene dette ut i temaet sosial angst.
Jeg var 17 til 25 år da jeg slet som verst med det jeg selv i dag helst kaller utvidet sjenanse. Sosial angst synes jeg er noen heavye ord, men er nå det det engang kalles. Jeg svettet og skalv, og var livredd for hva andre syntes og mente om meg. Ikke bare det, jeg følte meg abnormal. Kjente meg ikke igjen i det å være et menneske, og kunne ikke føle meg hjemme noen plass. Det var dessuten som om alle andre var bedre, tøffere, mer vellykket og sosialt smartere enn meg.
Så ga psykiatrien meg beroligende midler, og det siste jeg hadde igjen av filter for hva som var akseptabelt å si, og hvor mye/lite det var normalt å le/gråte, gled bort. Jeg var i flere år blottet for sosial intellegens, og stappfull av tidvis sobril, vival eller valium. Nå som jeg har opplevd flere år uten disse pillene, vet jeg at jeg aldri kommer til å takke ja til slik “behandling” igjen. Jeg behøver mitt naturlige filter.
Kall dette filteret gjerne sjenanse. Du kan altså BRUKE sjenanse til noe meget nyttig: et slags filter som bremser deg i å “buse ut” med setninger du bør tenke deg om både to og tre ganger før du sier.
Sjenanse er din venn. Din venn som får deg til å stoppe opp og velge å lytte heller enn å snakke.
…hvilket bringer oss over på neste problem en med sosial angst ofte opplever, nemlig “pinlig stillhet”. Har du tenkt over hvorfor denne stillheten oppleves pinlig for deg? Jo, den ville aldri blitt pinlig for deg dersom du ga en lang og tradisjonell F i hva andre syntes og mente om deg. Mye av all sjenanse bunner og grunner i redsel for hva andre tenker og sier om deg.
Jeg skal belyse dette for deg. Og jeg skal bruke ei jakke som eksempel, selv om jeg kunne brukt mye annet. La oss si at du digger ei knall rosa jakke. Men du tør ikke kjøpe den. Ja for tenk om andre synes den er rar…
Del verdens befolkning opp i prosenter. Tenk matematisk nå! Vi vet ikke HVOR mange prosenter av verdens befolkning som ville sagt at de synes den knallrosa jakka er FIN, men la oss si at ca 40 % ville synes den er lekker. 40 % synes den er forferdelig stygg. Mens 20 % er for svake til å mene noe selv, og ville latt seg påvirket av hva noen av de andre 80% mener.
Ja det er et teit eksempel. Rosa jakke. Men la oss dele opp regnestykket videre.
Alle 100% ville ment noe om den jakka i alt fra 10 sekunder til 5 minutter, og så ville hodetankekjøret dems vandret videre til alt fra middagsmat til skilsmissebekymringer, eller jobb og tanker om politikk. Etter kort stund ville jakka vært glemt.
Helt til dem ser deg med jakka. Da kan de hviske og tiske. Og bli til falskiser du slettes ikke vil kjenne. Vil du vel? Bruke tid på sånnt fantepakk som lever av å finne feil hos andre? Sånne med egne bjelker som bare ser verden for fliser? Nei fysjom…
Omtrent halvparten av verdens befolkning vil være enig med deg i mange av dine meninger og valg i ditt liv. Resten uenige eller ute av stand til å ha slike egne meninger. Andre ganger kan det hende bare 10 % av verdens menneskebefolkning ville syntes og ment det samme som deg, og igjen andre ganger kanskje 90 %.
Er det så nøye a? Hva skal de gjøre, de som sterkt misliker knallrosa jakker? Drepe deg med blikk?
Nå skal vi forvandle den rosa jakka om til DEG. For det er hva dette handler om: hva sosialiteten mener om DEG…
Godta det, NÅ: mange ville ment noe negativt om deg, og omtrent like mange ville ment noe positivt om deg. Og innen 5 minutter ville menneskehodene deres anpusten fulgt hjernens galloppløp over på alle de andre tankene de skal tenke for å mene noe som helst om så mye eller lite som helst. Så sove. Så spise. Så fortsette å LEVE SINE EGNE liv..
Du står i køa i dagligvaren. Den er lang. Du gruer for at alle ser deg nå. Du ønsker overhodet ingen oppmerksomhet, men må snart hive på varer på båndet foe flere hundre kroner. Køa blir lengre. Du ikke bare bøyer hodet, men nakken også. Og du skjelver og svetter.
Stooopp! Stans!
Trekk et dypt drag nå, og spør deg selv: Er dette DITT liv? Eller er det livet til alle de andre i køa? Svaret akkurat nå er klart og tydelig: Det som skulle bli livet DITT, er herved gitt bort og forært alle de andre i køa, og resten av verdens befolkning. Hva de synes og mener betyr alt. De har makten, og du tør ikke engang møte øynene deres…
For du tror det er øyne å møte. Du tror alle ser deg.
Fra nå av skal du løfte hodet og se deg rundt. Det kan, muligens, kanskje hende, at du møter et par øyne. Mest sannsynlig møter du ingen, og oppdager at alle er opptatt med følgende: egne tanker, kommunikasjon enten med andre i butikken eller per telefon, barneoppdragelse, musikk og dagligvarer.
Du har en oppgave nå: møt eventuelle blikk, se og smil, hold blikket i 4 sekunder, og sørg for å holde hue over skuldra. Smil.
Vi behøver frykt. Vi trenger den for å reagere skjerpet og klart tvert vi er i fare. Du skal ikke kvitte deg med naturlige instinkter. Du skal forstå at sosial sjenanse skal brukes til å lytte. Lytte og trives i litt samtalepauser (det du før kjente som pinlig stillhet), fordi du ikke i det hele tatt tar deg nær av hva andre mener om DIN private stillhet. I ditt eget lille imaginære rom, der du er trygg, der DU bestemmer. Og bare du..
Fordi fra nå av er det DU, DU, og atter DU som er sjef i DITT liv. I all verdens prosenter er det DIN mening som teller i DITT liv. Du skal nå sette deg selv i det høye setet der avgjørelser i livet DITT tas.
Sett deg ned. Tenk i 5 minutter på hva du har lest at mine ord har fått deg til å tenke på.
Finn fram penn og papir. Tegn den streken vet du. Den livsnyt-streken…
Denne streken representerer resten av ditt liv. La oss si det er snakk om 30 år. Klokka tikker. Time for time. Dag for dag. Uker, måneder, 30 …år…
Hvor mange sekunder av DIN LIVSTID skal du bruke på å svette, skjelve og gi fra deg makten over ditt liv og dine meninger, til ukjente og bekjente?
Det er DEM som skal gjøre seg FORTJENT TIL DIN RESPEKT. Det er DU som skal avgjøre om DEM er verdt å bruke tid på/ bli videre kjent med. Om deres meninger er noe DU bestemmer deg for å kunne respektere…
Mangfold. En fantastisk barnehage jeg fikk være vikar i, fokuserer på mangfold. Mangfold er sunt. Mangfold inkluderer DEG akkurat som du er. Og ærlig talt, du som meg har sikkert møtt folk du merker ikke tør like deg fordi de er for svake til å mene noe annet enn “gjengen sin”…. Personlig avgjør jeg da tvert at jeg slettes ikke har tenkt å bruke min verdifulle tid på å bli kjent med slike uselvstendige, uansett.
Og hva skal de gjøre? Er du redd for at de skal gjøre deg noe rent fysisk? Lær deg selvforsvar. Det gjorde jeg. Så den angsten er evaluert og kastet i søpla der den hører hjemme. Psykisk er det også DU som setter grensene. DU styrer og har kontroll. Ingen andre. Du må alltid selv ta siste beslutning i om andre skal få lov til å såre deg. Det er DITT ansvar. Ta ANSVAR.
Nå, etter år med affirmasjoner, filosofi og styrking av min egen psyke, eier jeg ikke antydning til sosial angst.
Det jeg før kjente som sterk sjenanse, bruker jeg nå til å sette grenser for egen atferd. Og jeg smiler overbærende dersom jeg senser andre’s svakelige avsky. Er ikke redd for hva andre skulle synse og mene om meg og alle mine “jakker”. Har heller ikke noe behov for å bruke energi og verdifulle minutter på å forklare dem sannheten om meg.
Ute blant folk, møter jeg gjerne blikk. Med smil, eller alvor. Med selvstendig tankegang og i ansvarlig ledelse. Og jeg er stolt av å være meg.
Dette går hånd i hånd med noe man MÅ for å få et sabla bra liv: det å bli glad i seg selv. Jeg vil du skal prøve. Forsøk å se at du hele tiden har hatt det siste ordet oppe i din egen toppetasje uansett, så hvorfor ikke godta egenkjærlighet i samme slengen. Og ikke kast bort tid på hva alle disse menneskene omkring deg måtte filtrere oppe i sine topplokk. Slutt å kjeft på deg selv. Snakk vennlig til deg selv, du er alt du har!
Husker du hun derre Mari som levde i Norge i 1546? Ikke jeg heller. Visste ikke at hun fantes heller. Kanskje vil de vite om DEG om 500 år? Aner ikke.. Pgr av internett eller profilert livsstil kanskje, vet ikke.. So what, de kommer til å være opptatt med seg og sitt. Andre’s meninger om deg er irrelevante, for 500 år siden, nå, og om 500 år. Og de bør ikke hindre deg i å LEVE, med selvironi, frisluppen holdning og LIVSNYT!
Enjoy, release yourself, og kom gjerne med tilbakemeldinger.
Yeah! Det er John Espen sin bursdagsfeiring i kombi med innflytningsparty, og han og CJ har laga party! Et det mulig å drekka bare kaffe på fest? Blogge og danse samtidig? Jepp! Vi fester med Pink og James Bond, og jeg skal la bildene tale for seg:
Joa, hver dag er en slags fest… Joa, jeg digger villt å være mamma… Og jaddavisstsann er det alltid like gøy med kaffeskravling med venner. Vi kan tilogmed drikke så mye kaffe og spise så mange kaker at vi skravlet og ler oss trill rundt. Joa, livet er både digg, kjempedigg og megadigg som alenemamma, det…
Men sånn der innimellom, ca sånn derre iblant, kan det være like digg å lure seg ut når sola har gått ned, og vi kjempetroll ikke lenger står i fare for å sprekke midt i alt belyste hverdagsstresset.
Skaffe seg barnevakt. Pynte seg aaalt for mye. Så mye at alt spakkelet i ansiktet ville sprukket i sola. Så mye at man bør komme seg ut og hjem med begge skoene i behold før utestedene skrur på de avslørende lysene i de tidligere så mørklagte takene…
Drikke respektabelt mye. Så mye at skravla rabler og føttene løper mer enn løpsk kan.. Altså, kaffe. Drikke mer enn respektabelt mye kaffe. Coffein, my dude, coffein u r my sun in the dark!
Jepp! I kveld skal det rable kaffebable ute på byen for Forbipolene. Byen og byen fru blom… sist jeg sjekka var det ei eneste lang gate. Ei gate uten H&M, Burgerking, Gina T, New Yorker, Chantal, Mc Donalds, Hjørnet og Søstrene Grene.. Med tidenes minste utvalg i utesteder. 4 stk that is, gitt.
I kveld skal jeg på bursdagsinnflytningsfest, og etterpå skal vi bøndene rusle en tur i den derre gata og late som om vi bor i en by.
Jeg har tidligere skildret fylla sett med edru øyne. Fortalt om fragler, gorger og Astrid Lindgren’s småfolk, i full fart på utelivsmølla. Det slår aldri feil. Alltid gøyere å være avholds ute på byn, i forhold til hvordan det var før, da jeg også liknet mer på en krysning mellom Sesam stasjon’s Alfa og ei fragle, der ute i trollmørket.
Jeg kommer til å sprette opp tidlig i morgen med to gutter som er kulere enn tøffest, og gøyere enn alle festene på hele kloden, uansett. Hell yeah, detta blir pose og sekk, for mammeti mor!
Og forspillet? Det er fårikål hos barnevakten, min mor altså, sammen med barna mine, mine tantebarn og min søster. …Kommer etterpå veldig snart, Christina 😄💪👍
Det krevde en god del gidd av meg selv å skrive dem alle. Å dykke ned i en fortid jeg helst aldri tenker særlig på. Flere timer med minner og tårer som trillet. Men jeg ville det. Og det var jo derfor jeg opprettet bloggen. For å skriv, og ikke en vakker dag gå i graven med en fortid bare jeg visste om ned til minste detalj. Det var for mye jeg ønsket å belyse. Mange av mine lesere har fortalt meg at de setter seg ned med en kopp med te eller kakao, i en myk sofa med pledd på seg, og leser i timesvis. Dette er jo kjempekult. Og det er verdt en mer oversiktlig samlet oversikt over rekkefølgen i historien. Hilsen Helene.
