Mange ganger kan det virke som om samfunnet vi bor i har uskrevne lover og regler. Som vi alle vet om. Jante var en by, og vi bor alle i Aksel Sandemose’s danske versjon av tettstedet innimellom. Men. Samtidig som du virkelig aldri må finne på å tro at du ER NOE, må du huske på å ivareta din stolthet som om DU ER NOE. Liksom.. På en slags måte..

Jeg lever og ånder for pappa’s råd i 1997: “Vær åpen.”

 

Som mange av mine lesere vet, opprettet jeg tidlig ei gruppe omkring babyen i magen under mitt 2.svangerskap. Dette pgr av min diagnose bipolar 1, og historikk ved tidligere sykdomsforløp. Jeg koblet inn alt som var av hjelpeapparat, og har altså ikke ord..

Jeg fikk sånn en rørende oppbacking som jeg nesten ikke kan forklare. Vi dro til 1års sjekkpunkt ved sykehuset Levanger i dag, inne hos familieambulatoriet. Da Even var 6 mnd, var vi på liknende, halvtårssjekk. Dette er en moderne og svært oppdaterende type grundig oppfølging av lillevennen, med flere eksperter. Jeg opplever det lærerikt, med mange geniale råd til meg som mor.

Visste du f.eks at det å stryke skjeen over leppene til barnet ditt for å stryke bort matrestene etter å først ha gitt h*n den skjeen med mat, er feil? Jeg lærte det av en fysioterapeut i dag. Det er fordi leppeberøringen setter i gang den reaksjon hos barnet at det stikker tungen ut. Det forstyrrer spisingen, blant annet. Rent psykologisk blir det som å gi barnet noe, for så å ta det tilbake. 

I dag var psykolog, fysioterapeut, familieambulatoriet og barnevern til stede. Altså, jeg har hele tiden hatt barna i fokus, og tenkt “vern barna mine”, og “lær meg mest mulig”. Dem i barnevernet har sagt: “Helene! Du trenger ikke mest veiledning, men positiv tilbakemelding. Du må få høre alt du gjør bra!” På veien hit har jeg vokst som mamma. Virkelig. Vokst, og kan aldri krympe tilbake til hva jeg var før.

“Det går for bra, Helene, vi trekker oss ut nå.” Fikk jeg høre av verdens triveligste saksbehandler i dag. Barnevernet, med de to flotte damene som jeg nesten er blitt glad i, skal ikke være med lenger. Og det er lenge siden de luftet dette med å trekke seg ut, fordi alt gikk så fint med den lille guttebabyen som smilte seg hele veien hit.

Kaffeprat og masse gode råd og nyttige tips, er hva jeg kommer til å huske. Og jeg kommer aldri aldri til å glemme all den positive støtten jeg fikk som gravid, i fjor på denne tiden som nybakt mamma, og gjennom året vi nå legger bak oss.

Vi har hatt samme fokus, barnevernet og jeg: Babyen som nå snart slettes ikke kan kalles baby lenger. Mitt elskede lille barn, min dyrebare gullskatt..

Ja. De har jo rett. Jeg har selvtillit som mor nå. Og jeg er ikke redd for å spørre ekspertene om råd dersom det behøves. Jo da, de tenker riktig omkring dette med at jeg lever med diagnosen i remisjon, hvilket betyr at jeg er symptomfri og har vært det i flere år. Jeg er også skjønt enig med dem i at jeg er blitt en sterk og modig mamma som tør å tenke sjøl.

….det er bare det at jeg kommer til å savne dem..  Den kule saksbehandlerdama og den herlige miljøterapeutdama. To ladies som har vært der hele tiden. Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette. De representerer en så følsom og spennende periode i mitt liv. Og først og fremst starten i min minste sønn’s liv.

Jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg tidlig i svangerskapet bestemte meg for å danne ei ansvarsgruppe med helsesøster, sykepleier, barnevern, familieambulatoriet og oppfølgingstjenesten. Jeg hadde gjort det før, men det var 5 år tidligere, og med en svært umoden holdning til medisinering og diagnose. I ettertid er jeg også fornøyd med dem fra det offentlige som fulgte oss da.

…visste bare at jeg ønsket det beste for babyen som vokste inni magen min..

Jeg ble aldri syk igjen. Ingen i gruppa var noensinne bekymret. Det gikk over all forventning. Og innimellom hadde vi disse fantastiske møtene, før og etter han kom til verden, disse 6 kloke konene og jeg. Oppmuntrende ord danset rundt ørene mine, og i tillegg fikk jeg besøk av noen av damene, i den tøffe perioden med svangerskapsdiabetes og høygravid tilstand. Jeg bare digger dem alle. Det er alt jeg kan si. Skikkelig liker den enorme støtten vi har fått i form av ord og oppmøte.

Nå trekker de seg altså ut av bildet, to av dem. Og den fantastiske sykepleieren går snart av med pensjon. 

Det er ikke det at jeg ikke tror jeg greier meg sjøl. For det vet jeg at jeg gjør. Jeg kan aldri gå tilbake til den usikre unge mamman jeg engang trodde jeg ville bli..

Det er det, at når noen har stått stødig og muntre omkring ditt lille barn og deg, vært så utrolig gode å ha, da kommer det nok til å bli et savn.

“Han ligger  i utvikling akkurat der han skal på skalaen. Han scorer perfekt!” Den svenske eksperten av en fysioterapeut står og smiler foran meg, mens han ivrig forklarer at ettåringen min er fullstendig frisk og normal i utvikling, at alt er bra, og at jeg må tro på at jeg har gjort en god jobb som mamma. Det er på slutten av sjekkpunkt 1års, og jeg kan bare ikke fatte det …  Jeg mener. Jeg fatter det, men altså: jeg forventet ikke i fjor at alt skulle gå så BRA!

…de sier jeg er GOD NOK! Mer enn god nok..  JEG, med diagnosen som bidro til en svært variabel fortid, er GOD NOK SOM MOR! …etter alle bekymringene jeg hadde under begge svangerskene, lander vi nå altså på dette deilige: at min smilende guttunge på bare 1 år, viser seg å ikke bare score toppscore hos fysioterapeut, men helt fabelaktig også hos helsesøster, psykolog og barnevern! 

For meg er det enormt! Guttene er mine store idoler, to herlige små som har min fulle respekt.

Jeg sier som fysioterapeuten sa på sykehuset i dag: Barna og deres behov er toppen av pyramiden. Alt annet skal være under. De små uskyldige kommer først, koste hva det koste vil.

Det skumle ordet barnevern..  Jeg har fått med meg at mange har opplevd negative hendelser i forhold til barnevern. Og dette med andre utfall respekterer jeg, og forstår at det må være tøft. Mye må sikkert jobbes med i denne etaten, som med det meste andre som ligger under styring av alt fra budsjett til politikk. Jeg skal ikke legge meg bort i dette, for det har jeg altså for mye medfølelse til. Det er barna våre, vi elsker dem, det kan ikke gjøres feil omkring dem.

Ja jeg var redd. Ja jeg leste over alt at man ikke burde koble inn den etaten, samme hva. 

Men jeg tenkte at jeg selv ville verne barna mine. At det heter barnevern. Ikke “foreldrevern”. At vi hadde samme fokus, dem og jeg som mamma. Dessuten, hva om jeg, tross økte medisindoser, ble syk på ny under siste svangerskap? Da ville jeg at noen skulle verne barnet mitt, til jeg ble frisk. Vi voksne har andre instanser å lene oss til hvis vi behøver hjelp. Barna bør få ivaretatt sine rettigheter, de også. 

For min del ble hele opplevelsen hva angår barnevern, noe veldig positivt. En fantastisk utviklende og lærerrik reise, som barna mine nyte godt av. Den dag i dag har de en frisk, stødig, sterk og meget selvsikker mamma, som gjør alt for dem. DE er i fokus, først og fremst.

 Altså, lander jeg her nå. På det faktum at det å bringe inn to damer fra barnevernet tidlig i svangerskapet, ble til noe veldig bra. To damer med samme mål som jeg: barnas velvære. Jeg trodde jeg behøvde veiledning. Vi kom aldri helt dit. Men jeg mottar mer enn gjerne veilednig senere av kompetente eksperter, dersom vi får behov for det. 

Hva er best for barnet… Hvordan føles det å være liten nå.. Hvordan kan gjøre det for at barna skal ha det bra? Det er setninger som klinger fint i mine ører. Det er ord jeg gjerne reflekterer over. Vi skal ikke tenke på VÅR FASADE! Vårt rykte, vi voksne! Vi skal kun ha barna’s beste i fokus. Det som er det beste for BARNA!

…jeg tenker slik. Og på det med å forsikre barnet i magen min med kyndig personell. Det ble til et slags sikkerhetsbelte, den uka tidlig i svangerskapet da jeg inviterte ombord ekspertene. Det viste seg at vi tenkte i samme retning, barnevernet, resten av gruppa, og jeg. 

Det var altså MIN erfaring med blant annet barnevernet. Og jeg tar det med meg som et meget godt minne. 

Jeg ville ikke nølt igjen. Dersom jeg skulle gjort dette på ny, ville jeg gjort det likens. Og jeg sender en stille takk til 6 kloke koner som jeg ikke kommer til å glemme engang på mine eldre surrete dagen. 6 damer med evner til å slipe fram en diamantmamma, akkurat da jeg fortsatt var uslepen. Og som backup: proffe psykologer, leger og fysioterapeuter  ☺ 

🌈🌞🍃💙 For mine barn. Barna. Ikke for mitt eget rykte, anerkjennelse eller fasade. For mine skjøre, verdifulle barn. 💙🍃🌞🌈