Vår funday sunday fortsatte, og vi holder fremdeles på i en halvtime til før vi alle skal legge oss samtidig. Lese Donald skal vi. Riktig kose oss inn i drømmeland. Skal vi. 

Even tok en dupp før middag, og mens Mathias lekte nede på rommet sitt, fikk han oppfylt middagsønsket sitt. Jeg laget Kyllinggryte til oss to, og babykyllinggryte til lille Even. Og så ville Mathias ha polarbrød med sjokopålegg til dessert. Heey, det er jo sunday funday, whynot?

Der vi satt salige og spiste oss stappe ved kjøkkenbordet, drømte jeg meg litt bort. Av en eller annen grunn begynte jeg å undre på navnet til Pippa Middleton. Jeg satt plutselig og smakte halvhøyt på navnet: “Pippa Middleton”. “Hva sa du, mamma?” Hvisket Mathias. 

“Jeg sa Pippa Middleton…”

Mathias brølte. Han lo så han ristet. Jeg fikk latterkrampe, for jeg skjønte at navnet hørtes ut som et rart ord for et barn. Så begynte Even å le høyt han også, og ingen av oss greide å stoppe. Særlig ikke jeg, da Mathias satte i gang:

“Æææhææ! PUPPA Middeltånn!”

“Mamma, mamma, hehe: Vaske Middelltånn!!! Vrææææl! Pappa, pøppa, PIPPI PUPPA PIPPA MIDDELTÅNN! For et RAAAART ORD MAMMMAA”

 Da jeg kom til meg selv etter middagslatterkrampa, med vondt i magen og bare littegrann taleevne, forklarte jeg Mathias at Pippa er ei ordentlig dame. Men jeg måtte google for å bevise at det var et navn vi lo av. Og da han skjønte at det rare ordet faktisk var navnet til ei dame, nådde skolegutten vår nye høyder på latterskalaen. 

Barn er gøy. Barn er lattis. Og sånn som det hørtes ut her i gården i ettermiddag, tenker jeg meg til hvordan det høres ut i fremtiden hjemme hos Pippa og familien : “Mum! Mummy! Your name is PIPPA???

Hei hå Vaskemiddeltånn fra oss oppi Lykketoppen nummer en! 

Jeg suser over himmelen. Hopper fra sky til sky. Setter meg i ballongkurven min igjen, og lager nye, friske avtaler, kombinert med skyhøye og positive forventninger til framtiden. Så bøyer jeg meg smilende over kanten og skuer utover landskapet. 

Der nede skimter jeg dramatiske bevegelser og høye sinte lyder. Skjærende sympatisøkende gråt, beskyldninger og alt annet som minner om to ord. Drama. Falskhet. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Før i tiden stod jeg der nede, midt oppe i det. Manipulative skuespillere fikk tre inn i mitt liv og dramatisere det dithen at lykken min forsvant, og mitt landskap ble grått og trist. 

Jeg var både for snill og for uerfaren. Men så lot jeg årene gro omkring meg, og dekket landskapet med ny, vakker mose. 

Med tid og stunder skaffet jeg meg også en luftballong der inne i mitt indre landskap. Jeg flyr rolig, harmonisk og trygt over og forbi alt bråk som måtte dukke opp der nede. Ja det er ikke engang alltid jeg fanger opp alle intrigene og folkene som ønsker å styre mine følelser hit og dit.

Ballongen min er praktisk. Mye mer praktisk enn å bli berørt av andre’s sutrende drama i tide og utide 😉

Skaff deg en du også da vel. Der oppe i det private hodet ditt. Husk hvem som er sjefen i livet ditt. Det er du. Ingen andre bestemmer når du skal være glad eller trist.

Hopp opp i kurven under ballongen, og start ferden hjem til deg selv. Der DU regjerer, og ingen ingen andre. Så deilig å vite, ikke sant? 

….at du faktisk ikke behøver å bli trist inni deg selv om andre forsøker å såre deg. Såre deg og sverte deg med stillhet og iskald regjering. 

Hopp oppi, smil, og dra. Dra på tur, dra på date, dra på kino, dra på opprydning i hjemmet ditt, dra på skravlekveld med venner, og dra akkurat dit det passer DEG. 

Bare ikke gå inn for landing der det koker nede på bakken. Du er for god til det vettu 😉

Kos deg der oppe, og lytt til fugler, fly, vær og vind, mens du gjør lydene fra bakken om til de tøffe trommelydene du trenger for å …danse litt up in the sky  😉 

Kjære lesere. Det er på tide å samle alle de 14 tekstene jeg har skrevet de 4 månedene jeg har hatt denne bloggen, i et innlegg.

Når en som elsker å danse, danser, når en som elsker å male bilder, maler, eller når jeg som elsker å skrive, skriver… Whatever, en interesse er en interesse, og den kjennes mer tydelig enn det meste annet å foreta seg i livet.

Skrevet av Helene Merethe Dalland, Forbipolene, sommer og høst 2015

“…neimen Eeeven, mamma måå på do innimellom hu å vettuuuuu…!”  Jeg tar meg selv i å smårope så vennlig jeg bare kan, fra dassen ute i gangen, så sjefen min oppi lekegrinda kan høre det. Han er snart et år, og kjefter og smeller.

Jeg prøver å ikke kjappe meg. Fader heller, man må vel få være menneske også? Men nei, det går som vanlig ikke an: jeg kjapper meg. Går ut på stua. Der sitter sjefen med et stort søtt smil i et lite babyansikt. Og pludrer. Leker seg i grinda si.

Jeg tenker, aaah, da får jeg tid til å fikse hårkrisa og klæsje på litt maskara mens babymiddagen kjøler seg etter oppvarminga. Straks jeg begynner å jåle meg (på stua seff, så sjefen slipper alenetid), starter det. Han kjefter og smeller, og har såvisst ikke tenkt at jeg skal få lov til det! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vel oppe i stolen banker han i det lille babybordet sitt, foran ikeastolen. Han skal ha mat nåå, mamma, nåh! Nuh! Tvert!  Men etter noen skjeer med den hjemmelagde maten, ser han på meg og rister med hodet.. 

Det er som om han sier: “Jeg vil heller spise denne boka enn den mislykka kjøttkakegreia di, mamma!”  Jeg husker vi må ha mer poteter, og skriver det på lista midt oppi det hele. Så lager jeg maisgrøt, den eneste grøten bossen vil ha, mens lille søte griper tak i en stol og dæljer den mot bordet for å oppnå ønskede dunkelyder.

Vi skal være klare om en halvtime. Alle 3 etg er vasket og ordnet, mens jeg har småropt til sjefen: “…neimen Even, mamma mååå jo få rydde og vaske litt vettuuuu”

…og så har jeg falt for hjertet og tatt små lekepauser mens jeg har nusset opp den søte lille elskverdige tassebassen. Kjøpt meg mer tid til husarbeid. Sunget rare sanger, skiftet bleier, danset rare danser og fått han til å le. Damned I’m good!

Vi skal hente storebror på skolen. Høstferie. Hente søskenbarn Hilde Marie og babyen hennes Krister. Masse gøyale overnattingsgjester, og hemmat med selveste stirebror! Vi skal handle digg til helga og vi skal ha det koselig.

….er jeg sliten nå? Nope! Ekke det. Det er sant. Er vel med morsrollen som all annen idrett: litt tussi i oppstarten, barseltida, men så blir man vant til å putte alt oppi den derre multitaska, og sterkere, mer tålmodig, drevet av kjærlighetskraft og instinkt 💙 I love my 2 boss boys 💙

😉 Ha en lovely dag, og husk multitaska 😉

I denne teksten har jeg skildret lærdommen som kommer med årene. Det å bli eldre, kontra da jeg var ungdom tidlig på nittitallet. Samtidig handler den om alt jeg har å lære nå “her i framtiden”, fra den unge jenta jeg var da. Hun som likte å trekke seg tilbake inn i en skog, og som elsket å lytte til musikk med tekster hun ikke skjønte. Det skulle ta år før jeg hadde erfaring nok til å fatte innholdet i disse tekstene ☺

Mine egne tekster kommer flytende, noen ganger på et kvarter. Å skrive en tekst er ingen jobb for en skrivent. Det er gøy. Lek. Dans. Glede. Sorg. Alt på en gang. Jeg har elsket å skrive tekster siden dengang da jeg lå på bunnen av en skog og slappet av, mens jeg lyttet til fuglesang og lot tankene danse i vei som de selv ville der oppe i mitt unge hue. 

Vi må ikke glemme våre yngre dager. Vi har mye å lære fra dem. Å gå tilbake noen ganger, og se ting på den måten jeg gjorde i ungommen, løser mange problemstillinger for meg. Slik en uformet måte å tenke på. Uten å tynges av det ansvaret vi har så lett for å la oss presses nede av nå. Vi hadde ansvar da også, men tok det med et lettere sinn og en ryggsekk som enda ikke hadde rukket å bli så tung…

Jeg akter å kaste unødvendig skrot fra ryggsekken min. Mye er hevet på søppeldynga. Noe gjenstår. Det som ligger på dynga, er blant annet skam, lav selvtillit og behovet for aksept for andre. Da jeg kastet alt dette på dynga, ble det plass til trygghet, åpenhet og en ekstatisk glede over livet. 

Hyllest til den freshe ungdommen, er mest hva denne teksten er. Vi trenger dem for å vite hvordan vi kan ta møkka og tung murstein ut av våre gamle heavy ryggsekker, og hive på dynga 🙂 Vi trenger dem for friske innslag i et grått, voksent kontorlandskap. Ungdommer, vi TRENGER dere, virkelig. …og dere trenger bittelitt av oss også 😉