Uææ sjekk den hårkrisa …den alloverkrisa egentlig! Vi har duppa, og da var det liksom ikke grunn til å pønte seg. Men SNART er det DET! Det skal bades og pøntes, for vi venter en superstar hit snart. Nemlig: verdens tøffeste storebror, Mathias the Ninjago Chima boy, soon in da house! Very important!
Jeg hilser dere god helg sminkeløs. Verden er allerede nedsminka, som regel jeg også. Jorda veier er tonn mer pgr av all sminken. Sikkert. Og jeg synes mine lesere fortjener å se sannheten bak maska, ikke bare glory glory halleluja..
Respekt for det vanlige altså. Dette med å pønte seg FØRST, og SÅ ta bloggbildene. Men jeg gjør ting på min egen måte. Hvis ikke ville ikke denne bloggen vært helt min. Gøy å la seg inspirere bittelitt av andre, men jeg er en så gjennomført original at jeg trives best med min egen stil.
Det er duket for deilig helg. Vi skal lese Donaldblader, spise digg mat og bare være sammen. Norske talenter og barne TV. Og når barna sover har jeg date med Thomas og Harald.
Verdens kuleste barnefar kommer også på besøk i morgen. Vi skal falle til ro som familie og finne på familieting. Fordi Mathias og Even elsker det. Og fordi vi alle behøver det innimellom, selv om vi bor fra hverandre og har gjort det i 6 år.
Så nå skal vi altså bade og pønte oss vi! Ha ei sminketung og dødsdeilig helg! Babykos fra oss oppi Lykketoppen.
Den gale skribentinnen har vært på eventyr i dag igjen. Og dere vet hva det betyr. Selv om jeg hverken likte Gulasj, Titten tei eller Tøydukke Anna da jeg var lita jente på 80tallet, men var mer ei bompibjørnpie, må jeg innrømme at det er Tøydukke Anna jeg minner mest om hver gang jeg legger ut på tur alene i en by. Trondheim er min venn. I den byen har jeg tråkket mange steg alene. Alene fordi det er da jeg trives best i Trondheim. Å trave byer er mer spennende alene, openminded..
Etter å ha gjort meg selv til latter på Burgerkongen, som dere kan lese om i mitt forrige innlegg, la jeg ut på ferden min mot torget som ei anna Anna. Men torget var delvis revet bort. Et gittergjerde med plakater skilte oss gatevandrere og den bortrevne delen, og man kunne se plakater med bilder av arkeologiske funn på gittergjerdet. Arkeologer? Funn fra svunne tider? Et gjerde stopper ikke meg…
Hils på arkeolog Julian Cadamarteri.
Det pep i meg, vet dere. Måtte bare spørre om å få spørre litt.. Nysgjerrig og vitebegjerlig, fikk jeg komme innom bak gittergjerdet. Jeg har aldri møtt noen som har vist slik stor interesse for arbeidet sitt som Julian. Alt hva han kunne fortelle, vitnet om oppriktig og ærlig jobbglede. Og villigvennlig lot han meg “stjele” 10 minutter av arbeidsdagen hans.
I dag har jeg lært at det i middelalderen lå en åker her der Trondheim torg nå ligger, og den lå der for å forsyne bybeboerene med mat. Og jeg har lært mer om bybrannen i 1681 og at den startet hos Hornemannfamilien.
Julian kunne fortelle om byplanlegger Cicignon, som tenkte barokkstil etter brannen, og torg som byens politiske, økonomiske og symbolske midtpunkt.. Om smeder, kokker, torghandel og lokal historie.
Jeg fikk tilogmed lov til å komme tilbake for å høre hvordan det går om noen uker, for de skal grave der til 7. november.
Cadamarteri viser fram en gammel beltespenne som har ligget i evigheter under dette torget jeg har tråkket over så mange ganger. Jeg får vite at det aldri har blitt foretatt noen arkeologiske undersøkelser av området her, og at dette vil kartlegge blant annet hvordan og av hvem stedet er blitt brukt. Hvordan det har sett ut vil også komme frem. Biter av byens og samfunnets historie ligger gravlagt her, og ser altså i disse dager lyset for første gang på varierende antall år. Akkurat nå holder de på å avdekke 1600tallet.
Julian viser ivrig frem et gammelt glassbråt, og forteller om fingeravtrykk på glassboller. Videre forteller han om grunnen til at de undersøker torgets historikk nedenom grunnen. Det skal nemlig skiftes dekke på torget, og når noe som er fredet ødelegges, er man pålagt å gjennomføre et arkeologisk arbeid der endringene skal skje.
Ååå som det kribler i den forbipolente magen min av sånnt! Jeg sa til snille og pratsomme arkeolog Julian i dag at han har drømmejobben. Og jeg mener det. Tror jeg brukte ordet “spennende” 10 ganger..
… b b b bare å innse det : ikkje bra! Særlig ikke gult.. huffameg..
Jeg støtter P3aksjonen, redd regnskogen, nuh!
Jaggu satt superkomiker Klaus ala Odin Jensenius der inne i P3’s glasslokale på torget, og deltok i direktesendingen. Så da ble jeg smittet av enda mer latter og glede. Fits me well!
Jeg har landa her hjemme, i min sorte lange heksekjole. Lille Even sover, og jeg skal snart entre drømmeland og joine han.
Eventyrlysten er tilfredsstilt for denne gang. Og som vanlig skjedde det noe i dag også, som skapte gøyale planer for måneden som kommer, hva angår blogging. Meen; copycat wears the same hat, u c, så jeg må vel ligge lavt med mine ideer, så dem ikke stjeles 😉
Hmmm, har det vært en awesome dag..?
Yeah, det har det! Og jeg skal ta den med meg videre inn i morgendagen. Med glede!
Denne teksten skrev jeg etter jeg ga en bit av kvikklunsj sjokoladen min til en tigger i Trondheim. Den handler rett og slett om at en by kan være ganske kald og kynisk. Og det at mange aldri ville stoppet og delt annet enn småpenger med tiggere. Være kreativ og dristig, varme opp kulda…
Verdens beste superpappa har akkurat tråkket ivrig ut av Burgerking og videre nedover Olav Trygvasons gate. Han skal dra til lille Even, som er hos farmoren sin i dag.
Jeg sitter igjen med alle burgerkingøynene på meg. For rett etter at Tore gikk, skjedde følgende klassiker: Altså, jeg som 90 % av Norges befolkning, kiles for tiden nedi halsen av høsten. Forkjøla som fyyy. For 5 minutter siden skulle det absolutt kile idet jeg hadde en svær sup kaffe i munnen. Jeg hostet med munnen tvilukket og presset sammen med hendene.
Hostekule nr 2 trengte seg fram inni munnen bak hånda mi, og det kom en rar lyd utav meg. Som: “UmmmmMMMMmmm iiiii ummmmm iiiiiii”, mens jeg prøvde i det lengste å svelge både luftboble og kaffe. Det ble stille i hele burgerkongen, og alt stoppet opp mens alle så på meg.
Jeg forsøkte desperat å ta koppen foran munnen med andre hånda, mens jeg vifter med den andre, likt en primadonna. For jeg skjønte det måtte komme. Slaget var tapt: som en annen Niagara Falls-aktig megasprut, kafferiserte jeg hele burgerking med forkjølabakterier og kaffe! Kopp liksom! Som om alt dette fikk plass i en liten KOPP! Ikke hele burgerking, men neeesten hele, ble angrepet av mine ufyseligheter. Både munn og nese bidro til eksplosjonen, åh føsjameg altså!
Hvorfor skjemmes jeg ikke? Hvorfor løper jeg ikke ut herfra og krøker meg sammen i skammens dal en plass… Vel, jeg er vel vant til det da. Å være den som utrolig nok aldri slutter å gjøre slike små blemmetabber. Også er det jo ikke sååå farlig om folk ler litt av meg og synes jeg er helt snål. Og i dag: ganske så ekkel og lite appetittelig… Men altså, jeg må gå snart, for ingen liker meg her nå. Hehe. Dem synes nok jeg er ganske eazy greezy freezy ståpels-av-feil-grunner!
Hva gjør vi to i Trondheim i dag da, mens Mathias er på skolen og Even koser seg sammen med farmora si? Jo det skal vi fortelle dere.
Vi har i flere måneder gått til regelmessige timer hos klodens kuleste Sverre på familievernkontoret. Han er den som hjelper oss med foreldresamarbeidet, og for å være helt ærlig, er vi nok blitt litt glad i Sverre, begge to.
Disse timene suser gjennom oss som de friske pustene vi behøver for å ivareta det verdifulle samarbeidet på best mulig måte. Med input av kloke setninger fra en erfaren og intellegent mann.
Pappan til barna mine er viktig. Ingen andre kan ta hans plass her. Her i dette livet vårt. Hos barna, og hos meg som mamma.
Han er utdannet høyt, Tore, av livets harde skole. Ingen andre fedre jeg vet om, bortsett fra min bror, og vår far (may him rip), viser slik empati for sine barn som pappan til mine søte små. Han forstår dem på en genuin måte. Når han ser på Mathias og Even, er det med et unikt blikk som stråler en kjærlighet fra en annen verden. Og jeg vet han kommer til å for alltid gjøre alt for guttene våre.
Noen ganger spør jeg Tore om råd. Som å venne Even til å pusse tennene, og andre ting som ikke har med barna å gjøre. Hvor møblene best tar seg ut og slikt. Det er fordi jeg respekterer måten han tenker på hva angår farsroller og kunstnerisk smak, og inspireres av dette.
Nå er det på tide å rusle seg en liten tur i Trondheim sentrum og bare kose meg med musikk på ørene. Ta livet med ro, og bare være takknemlig for at barna mine har slik en fantastisk pappa ☺ …og prøve å ikke oversvømme byen med kaffehosteksplosjoner!
Howdy hey fra bamsefar (“barnefar” er et kjedelig ord) og ei noe så forbi polene klomsete bamsemor!
Dagen er godt i gang, Even er henta av pappan sin, og jeg løper innom kontorer ala en viss kontant og langt fra konstant støtte, før jeg hiver meg på toget og suser til Trondheim. Mennee… hvem er det jeg ser? Eller hva er det, …nei, h v e m er det jeg ser, med topplue på, der borte ved han derre Ole. Han statuen (hvilket jeg aldri i livet kunne tenkt meg å bli: statue liksom.. kjedelig.)
Jovisst er det Morten som står der og flørter med statuOle. Sola skinner ikke i dag, så jeg la på litt sol. Ikke egentlig nødvendig, for Morten er jo ei sol.
We go way back, the 2 of us, og jeg føler på mange måter at Morten er som en bror for meg. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger han parkerte forhjulingen sin broderlig utenfor til meg da jeg gikk gravid med Even i magen i fjor, og tuslet inn med frukt, kaffe og alt mulig annet. En gang fikk jeg akutt tacobehov, da dro han og fikk i alle tacoingrediensene til meg, magan og ei like sulten venninne.. Har jeg noen gang skikkelig takket deg for dette, Morten? Det var ei meget tøff og utfordrende tid for meg dette, men du satte på meg redningsvest og lyste vei i mørket, slik bare ekte gode snille venner gjør. Tusen innmari takk.
Du er så gøy. Sier ting som “det kan vårra tussi å vårra tassi..”, og begynte nå i førtiårene dine å abonnere på Donald Duck fordi du ville ha lekene som fulgte med. Men ble oppriktig fornærmet da det viste seg at lekene ikke følger med i postsendingene av bladet, så Mathias fikk alle Donaldbladene dine. Nå elsker han Donald, førsteklasseMathias..
Lenge før jeg ble mamma, tok vi gjerne en fest. Og som kompiser kunne vi finne på å sitte halve natta hjemme hos meg og glo på de derre gamle livesendingene med rebuser, en eller annen skravlesyk programleder, og innsendte meldinger som tikket nedover skjermen. Vi undret fælt på hvordan de unge studentene som tok på seg programlederjobber natta gjennom, kunne prate så helt rått mye….
En gang hadde programlederen en snedig hårfrisyre. Den stod som limt rett opp. Langt opp. Vi stusset på dette. Ville ha den hårgeleen vi også. Du med dine svære krøller, og jeg …ja kremt altså jeg er jo ei dame, hvilken dame med mine hårkriser vil vel ikke ha den beste stylingen?
Så kom vi på at vi jo kunne spørre. Vi sendte inn ei melding, noe sånnt som: Kåss hårstyling bruke du? Må si det står rett opp. Vil gjerne vit hvilket hårstylingprodukt du bruke. Hælsning fra Mos og Helene fra Stjørdal.
Kjære chatteTVprogramleder fra ca 10 år tilbake: Vi mente det ikke SÅNN da. Kremt.
En så sinna programleder har jeg aldri sett hverken før eller etter. Han hadde tydeligvis tolket meldingen som noe negativt, noe hånlig, og freste Trønderdiskriminerende fraser mot oss på direkten, inne i skjermen. Midt på natta. Vi kunne ikke annet enn å humre.. Meldingen våres kom aldri opp på skjermen, slik alle de andre gjorde. Vi fikk bare høre masse pepper om alt det latterlige med oss Trøndere. Og den latterkrampa var god den, glemmer den aldri.
Kjært barn, mange navn: Mos, Morten, unge lovende Mjøsund; you name him 😉 Jeg er glad du finnes, kompis! Livet hadde vært veldig gørrere kjedelig uten deg. Selv om det slettes ikke lenger er så tussi å værra tassi for noen av oss 😀
Key, jeg innrømmer det! Det ække bare coolt! Faktisk ikke.. Å uke etter uke, helt siden juni, legge ut mine egne originaler her inne, innen alle mulige slags emner. …for så å bli hermet etter av en annen blogger etter noter. Mange engasjerer seg i det, ser det, og spør meg om jeg ikke blir irritert.
Jeg tar mine forhåndsregler. Kan ikke informere mine lesere om 95 % av alle planer jeg har. For mine ideer vil da bli stjelt. Skjermer meg og prøver å ikke se etterlikningen. Men den flashes mot meg hver gang jeg går inn på blogg.no’s sider. Jepp. Jeg tar av meg hatten. Er det virkelig mulig å greie å ikke se det selv at man kopierer, eller er det med viten og vilje?
Til mine kjære lesere vil jeg informere om at jeg og flere omkring meg altså har planer vi ikke kan fortelle om her. Det kribler i magan og jeg gleder meg til året som kommer; vi skal ha det så gøy 🙂
Copycat, er det ikke på tide å gå din egen vei nå? Ta hintet og vær kreativ: bruk dine evner som du skriver sånn om, og dine egne ideer. Gjøre ting på din egen måte. Jeg er flere år eldre enn deg, og jeg er sikker på at du som er så ung kan komme opp med noe som mer står i stil til din egen alder og livsstil.
Jeg kommer med tiden til å overraske med en ny retning. Noe du ikke kan kopiere uten at det vil synes for godt. Ei hermegås vil helst ikke være ei hermegås i åpent terreng, eller hur? Ei litt smart hermegås vil iallefall la meg få ha mine ideer og min skrivemåte i fred, da det i et så åpent terreng vil avsløres.
For terrenget som venter nå, er vakkert og originalt. Noe digg er i gjære, og en av de viktige meningene med livet begynner å ta form. Skulle ønske jeg ikke var nødt til å velge mine ord med omhu. At jeg kunne skrive fritt om dette, uten fare for kopiering av våre ideer.
Etter en telefonsamtale i kveld, vet jeg at ukene som kommer blir mer spennende enn ord kan beskrive uansett, og jeg går inn i det med stor glede og fornøyelse.
Så dersom noen ønsker en copycat som kan skjule seg bak busker og kratt, gis den herved bort komplett gratis. Snarest. Da den ikke vil passe inn i det nye terrenget. 🐱 Versegod 😉
Framtiden kommer en dag til å banke på voksendøra til mine to små skjønne kosklomper. Rart å tenke på, men at jeg har tenkt over det, ja det skal jeg love deg.
Under banan&bok-stunda til Even tidligere i dag, begynte jeg å tenke på denne uvisse framtiden, og jeg bestemte meg for å manifestere disse tankene inne på bloggen. Nå sover Even dupp, og det er fritt fram for meg å blogge.
Even elsker banan og bøker. Jeg ville aldri forsøkt å prakke på han noe han ikke liker. Enkelte typer grøtsorter får han brekninger av. Da viser jeg han omsorg og gir han noe annet.
En stund med en babybok er noe av det beste dette lille sjarmtrollet vet. Jeg respekterer det, og bytter ikke ut boka med en bamse.
Mathias digger lego og pannekaker. De samme reglene gjelder for han i mammahjertet mitt; jeg tar ikke med meg ei barbiedukke ned på rommet hans og prøver å få han til å like Barbie og Ken. Og han skal slippe å spise smalahovud, men få gomle i seg masse pannekaker iblant.
Hvilke tanker har jeg som mor for disse to gullene våre? Jo nå skal jeg fortelle dere det.
Ser dere hvor lykkelige de er? Alt jeg vil for dem i framtida, er at de skal få oppleve lykken. Da også. Og de skal få kjenne på at vi er glade i dem akkurat som de er. Jeg kommer til å rose det de får til på skolen, og aldri presse dem negativt hva angår karakterer eller idrett.
En gang hørte jeg en mor si om sitt barn, som da var ca 2 år: “Ungen min skal bli noe stort iallefall. Det er helt sikkert”
Jeg husker den godt, disse ordene. Og har mange ganger grublet på dem. Mine barn var noe kjempestort for meg allerede før de ble født. Fra det øyeblikket jeg så dem, var de altså noe så stort for meg, at jeg ikke kan forklare det med ord.. Altså, de kan jo ikke bli “større”, og imponere meg “mer” enn alt hva de allerede har gjort. De skal for alltid slippe å stresse med dette med å være “bra nok” for meg. De er fra før og for alltid noe skikkelig stort. Akkurat som de var, er og kommer til å bli. Jeg kommer til å stå på sidelinjen og klappe med hendene, akkurat slik Even har lært seg. Jeg er så stolt av at han kan klappe! Det er så stort! Og jeg er så stolt av at Mathias kan noen bokstaver! Det er så stort altså! Jeg mener det..
Jeg sier tidlig til Mathias, som nå er 6 år og skolegutt: “Gutten min. Du skal vite at samme hva du velger å bli og gjøre når du blir stor, er jeg like glad i deg uansett. Jeg vil bare at du skal være glad og ha det bra. Om du jobber i en butikk, som lege, i barnehage, som togkonduktør eller rockestjerne, eller om du rett og slett ikke gjør noen av delene, er mamma kjempeglad i deg hele tiden. Akkurat som den Mathiasen du er.”
Jeg kommer til å minne han på det. Og Even skal få høre det samme han også. At de er stjernene til mamma. Og jeg vet pappan sier det samme til dem. Det skal boble i de små brystkassene deres av fredelig glede over å føle seg bra nok som dem de er. Superstjernene våre. Komikerne våre. Goguttene våre.
De skal få utfordre seg akkurat der de vil. Og måten jeg skal pushe dem på innen interessene deres, er komplimenter og sunn oppmerksomhet.
Barna mine kan umulig for meg “bli noe stort når de blir store”, for de er jo det allerede. Jeg er mer enn fornøyd med dem, og har vært det hvert eneste sekund siden jeg visste om dem inni magen min.
Mine tanker om framtiden for barna mine er følgende: Jeg ønsker at de skal kjenne seg så takknemlige inni seg, at de gleder seg hver gang de ser den myke puta si, drikker et rent glass vann fra springen, treffer venner og familie eller oppnår noe de har drømt om. Jeg vil de skal være fornøyde med seg selv. Jeg håper de blir snille mot seg selv, og snille mot andre.
Dem behøver for min del kun å ha det GODT INNI SEG. Og jeg vil gjøre alt jeg kan for å lære dem om mental styrke og affirmasjoner, slik at de er rustet til å gjøre det DE vil og ønsker. Å gjøre det DE synes er “stort”. For dem er egne individer, våre to nydelige sønner. Det jeg synes er “stort”, er faktisk ikke så sikkert at DE synes er så stort.
Jeg skal ikke blande meg i hvordan andre oppdrar barna sine. Men jeg er en person som tenker nøye gjennom temaer jeg synes er viktig. Og så tar jeg standpunkt utfra hva jeg selv kommer fram til…
….akkurat slik jeg ønsker at barna mine skal føle seg frie til i framtiden: være selvstendig og “tenke sjæl”, som Trond Viggo sang.
Jeg heier på dere superMathias og superEven! Jeg heier på klapping og bokstaver, og synes det er megastort, det dere har fått til! Tenk Mathias, du får oss til å le masse, og du kan lese ord! Og tenk det, Even, du kan stå på føttene og klappe i hendene!
Mamma er overveldet! Ja jeg er det, det kjennes kjempestort, og jeg får gledestårer i øynene. Et øye for deg Mathias, og er øye for deg Even 💙💙
Jeg håper at framtiden kommer, og at den blir lang. Jeg ønsker at dere skal vite dette, at dere har vært noe stort for mamma og pappa fra dag 1. Jeg vil… hva er det jeg vil? Jo, jeg vil at dere skal styre deres voksenliv av egen fri vilje i framtiden, og jeg vil gjerne lære av dere det dere lærer av duppedittetidsaldern som denne muttern ikke har peiling på 😉
Naboer igjen, akkurat som for 14 år siden, bare nærmere! Og denne gang med jevnaldrede beibiz! Dianelys og jeg har lagt en god del ny bagasje i sekkene våre siden sist gang vi bodde i samme gate. Mye har hendt og formet oss siden da, og nå har vi altså landet her oppe på Lykketoppen. Friskere til sinns enn noensinne, og meget fornøyde med naboskapet 🙂
Rusla ned til sentrum i dag vi, mens skravla gikk kjappere enn fortest, med hver vår babyvogn.
Altså, hun satt ikke lenge her mens jeg stod utålmodig og maste. Det var ikke helt sånn.. Jeg beordret henne oppi den dissa, for å få tatt et fint bilde av henne. Jeg avbrøt a, dessuten, i det hun var i ferd med å fortelle om, og sendte henne dit for å ta bilde. Sorry, nabo. Vi glemte jo helt hva du prata om etter jeg tok de forb.. bildene.. Men det skal du ha, du tar deg fint ut oppi den dissa! Tror vi må sette oss der en dag og bare sitte der en dag. Sånn i tilfelle det kommer noen kjekke menn forbi.
Fresh air makes ladies go fast
Tenk at det gikk 14 år, vennen. Gleder meg til nye, friske naboår.
Even og Anthony, jevngamle guttaboys, ut på tur og bittelitt sur
Som jeg skrev tidlig i dag, synes jeg det er viktig å gi barna mine oppmerksomhet. Jeg ser dem i øynene og bekrefter mammakjærligheten min, så ofte jeg kan.
Det var så snedig… for rett etter jeg skrev om dette i dag, skrev en annen blogger om akkurat det samme. Hmm, begynner å venne meg til dette nå. Men jeg kan liksom ikke helt godta det heller… Jeg har tidligere snakket med blogg.no om dette, og dem har jo bedt meg ta det videre, da det ikke er lov å kopiere andre bloggere på den måten. I stedet velger jeg altså å skrive litt om det innimellom, og skrive tekster om det.
Vi har pratet litt om det i dag, min turvenn og jeg. Dette med kopiering og etterligning. Det finnes mange måter å kopiere andre på. Vi kom fram til at dette temaet fortjener et innlegg.
Men nå som jeg har skrevet det her, forventer vi jo at det kommer et innlegg rimelig kjapt om det samme emnet fra min copycat…
…så da slipper jo jeg å skrive om det 😉
Neida, å skrive er det beste jeg vet. Just saying.. Det er ikke noe å “slippe”..
Jeg vet du leser dette, copycat. Jeg vil du skal vite at ikke bare jeg, men mange andre også, ser hva du gjør. At du skriver det samme som meg, skriver det på min måte å skrive på, om de samme temaene som meg, og med nesten samme synspunkt som meg.
En av dem som har kontaktet meg angående dette, undret på om du mangler kreativitet nok til å finne på egne temaer å skrive.
Andre fnyser og blir irriterte. Selv føler jeg med deg. For du skjønner, jeg kommer aldri til å slutte å skrive, så på et eller annet tidspunkt kommer du til å skjønne at det er gjennomskubart for andre, det du driver med.
Fra copycat til noe langt mer interessant. Vi møtte en kompis på bussen, så det er duket for en trivelig nabokveld her oppå toppen av “byen”. Barna har sovnet, og da danser de voksne på bordet …eller noe nesten sånnt.. 😉
Å spise frokost sammen med selveste lykkeliten er en opplevelse i seg selv. Siden han hver dag i sitt første speilende år har blitt rikt smilt til, er han et eneste stort smil selv. Fantastisk! En liten godklomp av en smiley, som alle komplimenterer som en skikkelig gladgutt 🙂
Akkurat nå sover denne lille karen duppen sin, mens mamman sitter her og spekulerer i om det ikke kanskje er på tide å begynne å kalle han “gutten”, og ikke “babyen”…
At barna mine e glade og lykkelige, er mitt alt. De skal føle seg sett, forstått og smilt til.
Javisst er Even i stand til å leke for seg selv, men jeg mener det er viktig å pøse på med mamamrulling på gulvet også, slik at han er stimulert og føler han får oppmerksomhet. Veldig ok om det bare er han som ser meg akkurat da, for det er hverken et vakkert eller elegant syn. Ei voksen dame som leker baby og prøver å rulle rundt, uten at det helt et plass til det mellom møbler og leker.. vel… Hender seg vi griper ei bok og leser den heller da, kremt..
Ca ei uke til nå, så er jeg ikke akkurat født i går nei, men et helt år!! Hilsen Even. Også kalt “Julius” “Hompastompa” og “lille kanin”
Mamma ser ikke dette! Humre!
Oops, hu gjorde visst det. Gjemmer meg her jeg, sann…
Jeg suser hit og dit. Bleieskiftarbeiderdama in action, leke med barna, kjøpe inn alt barna trenger og sørge for at alle møter omkring dem huskes og deltas i. Middag med venner og familie her, kaffe med venninneskravvel der, party innimellom, og en real shoppingrunde klemmes inn.
For det er tid for ull, ikke no tull. Barna vokser kjapt, så absolutt ikke bare ull, og det skal slettes heller ikke være noe kvalitetsløst tull. Disse ytterklærne. Hva skal vi ha til middag? Den må ordnes, så barna må aktiviseres mens den fikses. Han minste kan nemlig ikke hjelpe til. Takar liten, lille gråter litt av det, og må trøstes mens maten surres og det knurres …i magan…
Babyboom. “Alle” rundt oss har en deilig liten søt baby. Vi besøker hverandre og koser oss mens våre søte små babyksusser og babykrangler. Og vi voksne ler sånn latter som viser seg å være like ille som lol-youtube-latter, så babyene skvetter til…. Så trilles det vogner, sånne vogner som tåler å skikkelig trilles. For det trilles mye! Emaljunga, jeg, de andre og unga…
Jeg elsker dette. Digger det. Var allerede en meget sosial frøken da jeg selv var baby. Vokste opp med kompiser og venninner, og knyttet nære bånd i bunn og grunn.
Så det rare er at jeg er en skikkelig loner. Ei dame som kunne reist verden rundt helt alene, og stortrivdes.
Mitt eget selskap… aaahh det er så godt. Tusle rundt her alene. Glo tv. Bade. Se film. Ikke tenke på om noen hører alle lydene en kropp lager. Le litt av det. Rape ekstra ekstra høyt. Synge falskere enn Herodes, og late som om det er meéget bra. Bable litt med meg selv i det jeg ryddet litt. Ja tilogmed svare meg selv, sånn for å være xtra crazy… Lage en skikkelig grundig senmiddag, bare for å være snill med meg selv, klappe meg selv på skuldra, og være den kompisen jeg trenger.
Jeg er min egen aller beste darling. Ingen er så cool med meg som jeg selv. Ingen gjør så mye damned good for meg, som jeg.
En shoppingdag i Trondheim by behøver ikke inneholde særlig mye shopping. Bare jeg får rusle rundt der alene, så er jeg mer enn fornøyd. Vasse i høstløv. Trampe i svart snø. Puste inn duftende eksos. Vasse i vårsmelt. Trippe rundt under sommersola… Og bare være alene i folkemengen.
Ligge i senga mi og lese. Det er luksus det. Alene med meg selv. Og det er nettopp det jeg skal gjøre, etter min late digge alenekveld.
Baby sover og Mathias er hos pappan sin. Sofaen skal inntas, og jeg skal, når jeg gidder, lage gryterett. Spise den akkurar når det passer meg, meg og bare meg. Dusje leeeeengeeee. Legge meg akkurat når jeg har lyst til. Og våkne opp i morgen, klar for en sosial dag ala babyboom boom boom.
