For enkelte dager kan være tøffe, og akkurat da er det man behøver å endre fokus.
I dag skulle 2åringen hentes av pappan sin, og jeg gruet meg. Denne uka har han vært skikkelig mammadalt, og jeg Evendalt. Selv om jeg kjente jeg virkelig trengte barnefri nå, sank jeg sammen som en sekk og følte at en kroppsdel manglet. Jeg har mange venner og er veldig sosial. Men disse dagene når huset blir tomt for barn, og det er ingen munner å mette og småtasser å stelle, kan føles ensomme. Det er de første timene som er verst. De dagene Mathias på 7 drar til pappan sin, er akkurat likens, men da har jeg iallefall en 2åring å øse kjærlighet over. Barna er mitt alt, og jeg lever og ånder for dem begge to. Men noen ganger må man altså som alenemor tvinge på seg barnefri. For barna trenger pappa også, og jeg som mor behøver å bygge tålmodighet og energi.
Jeg ble altså sittende som en sekk i sofaen og glo ut av vinduet uten mål og mening, mens jeg kjente savnet rive i magen.
Så ringte denne dama:
Hey heeey! Ankie og Helene på laaang gåtur uti eventyrmarka! Vi gikk og vi gikk, pratet og peste oss opp og ned bakker, før vi gikk videre. Jeg kjente humøret kom tilbake, og hvilken uvurderlig gave er vel ikke det å få av en god venn? Vi møtte franske, stille kuer, snakket med en turgåer, fant selveste Mariusbenken med utsikt over Stjørdal, skravlet, så på blomster, ei død mus og et knust lite fugle-egg. Tjas, stress og mas? Nope, ikke disse damene nei.
Ankie, Ankie, nå kom du som sendt fra noe sabla bra noe. Dette var akkurat den energiske turen jeg behøvde i dag. Og så har vi en hemmelighet da. Den skal jeg dele med dere bloggleserene når Ankie gir klarsignal.
Det er så rart med det, men det er vel sånn naturen er. At som man er knyttet til barna sine, så kjennes det når de rives løs, om det så bare er for noen dager. Derfor føles fortsatt ikke denne dagen helt topp. Men jeg har iallefall fått meg timesvis med venninneprat, friskluft og trim. Og dusj og taco. Yeah for det!
Hver eneste kveld skjer det. Det slår aldri feil. Vi finner frem favorittboka til toåringen; en detaljert finn og pek-bok, som tilfeldigvis også er favorittboka mi fordi den er så stilig tegna. Hver kveld øyner jeg et håp: “Kanskje skjer det i kveld. At han ENDELIG er lei av den forbanna kjøkkensida.” Men nei. Han er to år og elsker repeat.
Vi har forlengst funnet syltetøyet, melka, kaktusen, kattematen og bollen, og vi vet at hunden spiser og at en fyr skjærer brød. Likevel skal vi late som om det er første gang vi ser i boka hver eneste kveld. Hvor er syltetøyet? Hmmm.. ååh! DER JA! Melka..? Åjaaa DEEER! HVA gjør han der? Ahaa skjærer brøøød! For vi kom oss aldri videre i boka.
Sorry lille søte, men mamma eeer så lei av det kjøkkenet der, at du aner ikke. Det er bare det at du vil ikke se de fine badesidene, butikksida eller den idyllske bakgårdsfesten: bare det samme gamle kjøkkenet, med den samme gamle melka, det velkjente syltetøysglasset og hurragjengen ved frokostbordet. Og jeg skjønner; du mestrer syltetøy og melk. Du vet hvor du finner alt på de sidene, derfor føles det kjent og trygt for deg. Men hold deg fast; snart skal du og jeg finne båter, badeføtter, telt, dyr og bakgårdskatter. Som jeg gleder meg til den kvelden du er ferdig med det aaaltfor velkjente kjøkkenet. Jeg blir jo så trøtt av dette pgr av kjedsomhet, at jeg legger meg tidlig hver kveld.
Hilsen småbarnsmor som føler seg mer som en barnslig storesøster, enn en pedagogisk riktig mamma.
Tittei. Her er man bare innom en liten bloggvisitt før drømmeland neste. Denne dagen ass… Hvor skal jeg begynne. Altså jeg har malt en gøyal fasade med bilder fra forrige uke da Even’s turbobestemor Lala kom på besøk med masse bamser til han. De hadde bamsekrig kan dere se, og pjokken storkoste seg dønn. Nei, disse bildene er såvisst ikke fra i dag.
Feberhet og slapp våknet Even til en dag der han bare ville ligge på sofaen og se TV. Flere disneyfiserte timer senere lå han der fortsatt, og jeg fikk såvidt i ham mat. Det eneste som var toppers, var at han ville ha maaaasse mammakos og klem. Og is og saft.
Jeg helte i meg i overkant mye kaffe for å gidde å støvsuge, rydde og sånnt random stuff, ja jeg må virkelig si denne dagen var “spennende”.
Etter ei stikkpille kviknet Even til, og jeg øynet et friskt håp da han ville ut og leke seg. Men så: “Ejen ikke ut. Ejen tejen.” Tejen betyr TV’n, og Ejen betyr Even. Så var det på’n igjen med tegnefilmer, saft og litt godis. Og sånn går no dagan. For han kan nok ikke innta barnehagen i morgen heller han svetteperla her stakkar.
Nå spiller jeg litt tøff. For i virkeligheten er en mammadalt alt en mamma behøver. Så mange koser og klemmer som jeg har fått gitt en bitteliten febersyk kropp i dag, det føles så bra. Mer enn bra.
Og jeg har fått en god nyhet i dag, som jeg halvveis kan dele med dere. Vi får nye beboere her på Lykketoppen i sommer. Ikke vet jeg om kattungene kommer først, eller om venninna mi kommer hit før dem, men jaggu er dem mer enn velkommen alle sammen. Dette skal bli en fet fet sommer, og jeg gleder meg trill rundt.
I kveld satt naboene mine og sang nydelige sanger fra Cuba og Latinamerika på terrassen bortom her. Jeg ruslet over etter minsten hadde sovnet, med en tunika jeg vet hun liker. Hun ga meg et drømmetydesett. Og en klem. Sånnt er ekte rikdom, med affeksjonsverdi man ikke kan måle. Det er sommerstemning, og trygt og godt på toppen i kveld.
Jeg håper mine blogglesere har det like godt som oss her oppe, med ønske om ei fredelig natt.
Som alenemamma har jeg en del triks og hemmeligheter. Aller mest funksjonelt er det jeg har skrevet om helt nederst i innlegget.
Mange spør meg hvordan jeg får det til. Andre forteller at de lengter etter å få være aleneforelder, for å oppleve å få ha annenhver helg fri. Ja, hva skjuler seg bak fasaden til en bipolar alenemamma med hint av adhd? Her bor minsten på 2, og annenhver helg og i ferier bor størstemann på 7 her. Ofte har vi overnattingsgjester, slik at det kan være 3 eller 4 barn her til sammen de helgene. I helgen hadde jeg 3 barn i hus. Jeg har hverken førerkort eller bil, bor 2 km unna sentrum, og liker ikke å be om hjelp, så jeg går og busser mye.
Jeg må nesten innrømme det faktum at jeg lever ut min store drøm ved å få være mamma. Samtidig må jeg også innrømme at det er skikkelig mye jobb.
Mine hemmeligheter for å alene få dette huset til å funke i drift, er først å fremst å være en kamelon. Alt kan skje, og det gjelder å innstille seg kjapt når det oppstår nye veier å gå. I går kveld hadde jeg planen klar for morgendagen, men da jeg skulle legge minstemann var han glovarm. Da var det bare å finne frem stikkpilla og gi ham medisin. Jeg dullet ham i søvn med masse mammakjærlighet, og omredigere synet på morgendagen. Han har feber, og må være hjemme fra barnehagen i dag.
Det er altså bare å bli glad i plan b, c og d først som sist, for sjeldent går alt som planlagt.
Handlelister er en annen god venn av meg. Det er mye å huske, og egentlig bare å innse at man bli lettere preget av tidlig demens. “Lettere”, liksom. Kremt. Når noe går tomt, må jeg notere det med en gang. Alle avtaler må telefonforeviges asap, ellers flipper det bort.
Jogging og bading er et must for meg. Jeg jogger utfra behov. I stressende tider jogger jeg mye. I sorg også. Slik takler jeg det. Ja jeg skulle altså jogge i dag, men så ble det annerledes. Og jeg finner mye glede i å øse mammakjærlighet over mitt febersyke barn, så joggeturen kan fint vente. Et godt varmt bad med levende lys og musikk på høytalere må til innimellom, for å finne tilbake til roen.
Man gjør sitt beste, men bør ikke prøve på perfeksjonisme. Jeg lar noen deler av huset freake ut innimellom. Hemmeligheten er å la det variere hva som freaker ut. Nå er det trappa ned til kjelleren. Den ekke akkurat nyvasket. Det gjelder merkelig nok ikke trappa opp til loftet, den er vasket nylig. Klesvasken fikk også hope seg opp litt, og jeg kan ikke si det frister å vaske juledukene akkurat. De får ligge i skittentøyet sammen med påskedukene. Enda lenger enn lenge.
Nå har jeg begynt med klesvasken og tatt tak i den, og så får et par andre områder i huset freake ut. F.eks støvtørkingen. Kjøkkenet og soverommene derimot, er shinet. En stund var det behov for rydding i kottet nede, nå er det gangen oppe som får lide. Jeg lar det sirkulere, med andre ord. Man må være fornød med godt nok. Perfekt er aldri aktuelt. Kjærligheten til barna er perfekt, og det er fokus nr 1.
Mest lykkelig er jeg når jeg legger meg tidlig å sove. Dette med søvn er ultraviktig for å fungere som mamma. Humøret med nok søvn kontra humøret uten nok søvn, er som olje og vann. Jeg prøver å tenke at det ikke er naturlig for meg å sitte oppe og se på en TVskjerm sent på kvelden, og når jeg først har kommet meg i seng med ei god bok, er det slettes ikke så ille å legge seg tidlig.
En annen hemmelighet jeg har er grensesetting. Og ikke bare ovenfor barna. Det finnes mange som vil ha en bit av en, og da er det allright å kunne det å verdsette sin egen tid. Jeg ønsker ikke, og har ikke tid, til å stå i en butikk og lytte til problemprat eller sykdomsinformasjon, når jeg har en kid å hente i barnehagen, middag å lage, kid å bade, utedresser å vaske og gulv å støvsuge. Prioriteringer tilsier at det er ok å si: “Kan du ringe meg om dette? Got to run. Bye!” Og når de ringer, kan jeg be dem på kaffe, og når vi drikker kaffe kan jeg være der og lytte, akkurat når jeg har bestemt at jeg har tid.
Den ene hemmeligheten min er nettopp det å bo alene med barna. Ingen annen voksen å krangle med, rydde etter og i det hele tatt bo sammen med. Fjernkontrollen og sofaen er min på kveldene, og jeg får space til å puste i mitt tempo: Aah, deilig!
Kosthold! Jeg må ha energi, og kan ikke vase i søppelmat. Kroppen min bør være smidig, frisk og sunn, så jeg kan løpe opp og ned i dette huset for å holde hjemmet vårt i gang.
Mye besøk, og en god porsjon alenetid. Noen frihelger lager jeg åpen, med null avtaler, slik at jeg kan ha tid til vennene mine og følge intuisjonen dit livet fører meg.
Økonomi! Jeg ligger ikke om kveldene og bekymrer meg for økonomi, men tar tak i alt på dagtid. Da ringer jeg de kjipe nedbetalingstelefonene, og handler billig, salg og brukt. Jeg er superflink på økonomi. En regel er at jeg ikke åpner post i helgene, for man må passe på nattesøvnen, og ikke tenke på det man ikke kan gjøre noe med når alt er stengt. Og nå funderer du sikkert på hvorfor toppbloggeren jeg jobber sånn for å få endene til å møtes. Ja, jeg akter å tjene mer penger senere. Men jeg kjører ikke på med hva som helst av reklame for å påvirke ungjentene negativt. Jeg er blogger, men jeg akter å bevare selvrespekten oppi det hele. Jeg ble uføretrygdet allerede som 21åring, og det er min “lønn” akkurat nå. Jeg har det ikke travelt. Vi trenger ikke dyre produkter, men selvrespekt og stolthet. Så min økonomiske hemmelighet som alenemamma er altså billigprodukter, handlelister, gjenbruk, salg, ingen dumme kredittkort eller tullelån, det å ta tak i alt økonomiske på flekken dagtid, og la det ligge på kveldstid. Faste utgifter kan være høye, og de fleste av oss kan først som sist lære oss å bli glad i en tilværelse uten svindyre produkter.
Hva så, når vi har skatter vi aldri kan regne i penger og gull? Små søte tasser som gjør oss mer lykkelig enn all verdens diamanter og formuer. Det blir for banalt å grine over den kostbare lampen du ikke har råd til, når du har barn! Så mange kan ikke få barn, og mange lengter etter barna sine på den andre siden. Har du barn i hus, har du uvurderlige verdier.
TAKKNEMLIGHET. Kjenner du til følelsen av ordet?
Alenemamma, men langtfra alene. Hverdagsøkonomisk, men langtfra ulykkelig. Synet på det hele er den største hemmeligheten, for der ligger motivasjonen og bobler: det å velge å være TAKKNEMLIG for hver klem, hvert smil, nye ord fra barnemunn, venner, familie, unikt drikkevann vann i springen, dusj, badekar, mat, møbler, myke senger, regnvær og solvær. Hvis man klarer å være takknemlig for hver minste lille greie som ville vært stort for deler av verden, da klarer man alt.
Tygg på takknemlighet, og du vil føle deg styrtrik hvert eneste sekund i døgnet; alenemamma eller ei 😉
Det er mye vi kan lære våre søte små. Hvis vi ikke gjør det, er de ikke å anse for særlig søte å være om kort tid, ikke sant. Det gjelder å pøse på med verdier som høflighet og empatisk omtenksomhet. Men kanskje glemmer mange akkurat det jeg skal skrive om nå.
Uansett er oppdragelse en personlig prosess, og man tenker ut sin egen måte å oppdra barna sine på. Jeg kan bare bidra med noen inspirerende tips jeg selv har lært på veien. Og jeg er langtfra ferdig utlært som mamma.
Vi er individuelle mennesker, med forskjellige behov, ønsker, humor og intensjoner. Dette er i mine øyne noe av det viktigste vi kan lære våre barn. For hvis de lærer seg at de voksne alltid sier ja til å leke lego, når den voksne egentlig vil leke sisten; hvordan skal barna da kunne fungere blant alle individene i omverden senere når de skal klare seg selv?
Vi voksne er så opptatt av å ha på bilseler, karusellseler, og sikring når vi klatrer. Og det er vel og bra. Nødvendig er det også.
Men hvilke sikkerhetsseler tar vi på barna våre i hverdagen med tanke på framtidas sosiale intellegens? Hva lærer vi dem som sikrer at de kommer til å funkere glimrende der ute blant folk den dagen de forlater redet? For å unngå sosial bakkekrasj er det viktig å ha utviklet et par antenner. Som empati og relasjonskompetanse.
Men hva med evnen til å kunne peile seg inn på mangfoldet’s forskjellige behov og ønsker?
Barn trenger en voksne foreldre. Ikke identitetsløse figurer som alltid sier ja.
Det handler om å gi barna sikkerhetsseler, slik at de ikke kjører seg ville i sitt syn på medmenneske.
Sikkerhetsseler:
1. Å lære barna at vi voksne har følelser. Vi kan bli både glade, triste, sinte og redde. Vær deg selv. Får du sint stemme så er det greit. Får du så latterkrampe at du gråter glade tårer, så er det også greit. Bli trist og tut i vei, og forklar barna hvorfor du gråter.
2. Å si unnskyld hvis man har vært urimelig, og vise den slik at voksne også kan gjøre feil. Det er godt å si unnskyld. Og deilig å vise barn at voksne ikke er feilfrie.
3. Å bevisst la barna forstå at man som voksen er et originalt individ. Å si pent nei til å leke hvis man ikke har tid, eller ikke vil. Man kan foreslå en annen lek heller, hvis en har tid. Det handler om å vise barnet at den voksne har individuelle behov. Føle etter hva man ærlig og oppriktig faktisk VIL gjøre. Foreldre er et mennesker, og mennesker har private behov og ønsker. Roboter er noe annet. Barn gjennomskuer en robotmamma som later som om hun digger lego, mens kroppsspråket skriker etter en vei ut av det hele.
4. Å lære dem at voksne ikke er tjeneren deres. De bør lære seg å gjøre ting selvstendig, og dessuten er det greit at forledre blir sure av klær og rot som ligger slengt her og der. Hvorfor ikke lære dem allerede, hvordan en sjef på en arbeidsplass ikke kommer til å like slurv når man vet bedre.
5. Å ikke la dem overkjøre deg. Så fremt ikke noe alvorlig har skjedd, hvorfor ikke lære dem å vente litt dersom de avbryter en samtale. De er ikke verdens navle, og kommer aldri til å bli det heller, akkurat som alle andre.
6. Å sørge for liv og røre i hjemmet. Et barnesinn påvirkes av stemninger, derfor er det beste en lett stemning rundt dem. Inviterer store og små til lek, moro, middag og hyggelig samvær. Dans, løp, les og tegn. Lag rolige kosestunder. Kanskje spise ved stuebordet og legg dere på sofaen etterpå? Spabad med planter og telys for barna? Eller for mamma, mens barna leker og mor hører åttitallsmusikk? Lesestund? En må roe ned også. Å sikre barna en best mulig psyke ved å gi dem hverdagslykke og munter humor, er noe av det viktigste man kan putte i sekken deres. Men de bør altså leke alene når foreldre ikke har lyst eller ikke har tid. Og enkelte dager i måneden gidder ikke mamma og pappa noe av dette. Da kan barn leke selv; slik vi gjorde på 80tallet, da hverken dagmammaer eller foreldre lekte seg på gulvene sammen med barna.
7. Å ta vare på deg selv. Ikke glem DEG! Skjem bort deg selv med det du liker best. Lag SPA på badet. Hør musikken du liker. Tilbring tid med venner og andre spennende mennesker. Le høyt og lenge. Le mye. Finn en treningsform du digger. Det sikrer barna en lykkelig og sprek forelder, og det sier seg selv at når foreldrene har det bra, speiler barna seg i dette. Det skal være DIN lek. Noen liker fotball, andre dans. Jeg for min del elsker å jogge til harry musikk, og blir i superhumør av det. Gjør deg selv lykkelig, så blir barna dine også lykkelige.
8. Unngå at ungene dine får foreldre med unødig svingende humør. Spis sunt og lag deg en tilværelse med et stabilt blodsukker. Dette vil styrke tålmodigheten. Men sunt er ikke kjedelig: Lag deg sunne lowcarbkaker og mums i vei. Utforsk lavkarbobloggen meglerfru1, der finner du masse digg. Sørg for å være for det meste mett.
9. Har dere to hjem og samværsavtaler? Velg å prate positivt om den andre foreldren til barna dine, og lar det herske en regel om at du aldri skal fornærme dine barn med et eneste negativt ord om pappan eller mamman deres. Av respekt for barna først og fremst. Og hva angår barna dine, så har de jo arvet mye fra den andre foreldren, så å rakke ned på vedkommende ville vært som å rakke ned på barna. Pappa er like viktig som mamma og omvendt. Å snakke varmt om den andre foreldren, er en viktig sikkerhetssele, med tanke på hvor skadelig det motsatte er for barna.
10. Rot, kaos, flekker og tidsklemme er en del av det hele. Det kreves mye av foreldre å få er hjem til å gå rundt. Å inkludere barna i denne mølla er en kunst. Men selv om stresset piper deg i ørene, kan det være smart å la minsten vaske noen flekker med en klut, mens størstemann rister noen matter. Ha klart noen små oppgaver etterpå også. De vil så inderlig gjerne hjelpe til, og det er så viktig at de ikke glemmer den delen ved seg selv. Vis takknemlighet og skryt ivei. Ta fri innimellom, fra det hele. Husarbeidet løper ingen steder. Leave it, og gå til punkt 7 asap!
Ekstra: Ikke spør så mye: just do it. Barna trenger ikke spørres om alt mulig. Vær mindfull. Det funker best å være i nuet. Kjeft ikke på deg selv når stresset tar deg og du ikke greier å være i nuet at all: du er bare et menneske.
Dette er ikke profesjonelle råd, men tips fra en bipolar mamma som i 8 år har vært på søken etter smarte løsninger. Som alenemamma med bipolar og adhd har jeg vært som en svamp når det kommer til å lære nytt.
Her er min tankegang bak de ti rådene:
Når minsten har sovna er det på tide å lande i sofaen med ei god bok eller noe på skjermen å glo på. Da vil sjuåringen leke smålego. Ja da kan vi endelig bombadere stua med bittesmå biter som ikke er så bra for lillebror.
Men det er bare det at jeg ikke VIL leke krigslegolek. Jeg heller vil bygge små legohus og rare åttitallslegobiler. Så jeg setter i gang med individuell grensesetting: “Greit, jeg kan lage legobiler og bygge legohus i 10 minutter. Det har jeg lyst til. Men jeg vil ikke leke legokrig.”
Jeg mener det er ok å si plent nei også, etter en lang dag.
Jeg elsker dem, digger dem, liker dem. Jeg blir superimponert når eldstemann regner regnestykker, og glad når han fortsatt vil gi mamman sin 3 koser i stedet for en. Jeg smelter totalt når minstemann har skrelt og spist to mandariner helt selv.
Som mamma får jeg så mange fine opplevelser.
Tilbake vil jeg lære dem at mamma hverken er en robot eller en tjener. Jeg er et menneske med personlige behov, som heller vil tegne og male enn å leke med biler. Jeg vil heller danse crazydance enn å leke lego. Og noen ganger er jeg for sliten til å danse. Heller sisten enn gjemsel. Togbane og storlego er å foretrekke framfor smålego, og jeg har ikke alltid tid til å leke, rett og slett. Jeg skal lage mat, rydde, vaske og henge opp klær. Og det er mer enn nok ting jeg gjerne kunne unngått til fordel for en deilig joggetur, om jeg ikke også skal sitte på gulvet og late som om jeg liker å leke lego med et lite fly i hånden. Sorry men den innlevende fantasien forsvant i takt med alt ansvaret: 2 much to thinkabout! Regninger skal betales, mat handles inn, søppel kastes, klær kjøpes og avtaler huskes og holdes. Med et slikt legofly i hånden får jeg tid til å tenke på alt dette som må gjøres. Desverre. Men vi kan leke sisten på plena, da løper jeg fra det hele, kid, og mamma er med som fy 😉
Men vet du hva? Akkurat nå bare gidder jeg ikke. Vent en halvtime på ræva her så er jeg der 😉
Slik er det med de fleste voksne. Og hva angår individuelle ønsker og behov, gjelder det også i aller høyeste grad også barna i barnehagen minsten går i. Ungene på skolen eldstemann går på er også forskjellige. Noen liker ditt og andre liker datt. Noen elsker både ditt og datt, mens andre i tillegg digger rabbel og babbel. Hvordan skal barna mine forstå forskjellene i mangfoldet, hvis jeg lærer dem at mamma sier ja til alt de foreslår?
Er det ikke deilig å kunne si nei til det du som voksen ikke liker, med god samvittighet? Tvert imot gjør du barna dine en tjeneste og viser dem at folk er forskjellige
Hva gjør du for å sikre at barna dine lærer seg om andre menneskers følelser, behov og ønsker?
Dere har hatt en av disse forferdelige dagene der enkelte forsøker å ta inn over seg nok en jordisk hjertesorg, mens andre prøver å unngå nyhetene, og distansere seg. London we stand with you, anyway.
Jeg ønsker å gi dere noen vakre bilder, stappfulle av kjærlighet, til en pause fra de vonde nyhetene.
Vi har overnattingsbesøk av en venninne av barna, og ruslet en tur ned til min herlige søster Silje og barna hennes i dag På vei hjem knipset jeg vennskap, sommer og skogstur.
La oss være sammen med barna, når vi innerst inne gråter fortvilte hjertetårer. Ungene lever i nuet og holder hender mens resten av verden får seile sin egen sjø. Faktisk aner de ikke hva som skjer i resten av verden, de yngste av dem. Til mine venner som ikke makter å følge med på nyhetene lenger: jeg respekterer valget deres.
Blant huldre og troll, mellom berg og fjell, bor eventyrlystne nordmenn som drømmer om å finne glitrende, fargede edelstener og gjennomsiktige bergkrystaller. Er du en av dem? Det er jeg og den eldste sønnen min. Vi er glad i ei real skattejakt. Derfor var det en fryd å finne ut at en av mine bloggsamarbeidere har drevet med steinhogging siden ungdommen, og reist på uttallige steinturer, på evig jakt etter edelstener og krystaller. Han har gjort seg kjent med Norges berg og fjell, og deler gladelig med dere hvor han finner de glitrende stenene.
Hans Christian Røgler har drevet med steinturer siden 1990, og er efaren innen feltet. På de geologiske eskursjonene rundt omkring i landet bruker han og turkameratene hammer, meisel og pirke. Han har i tillegg vært sjef for den spennende butikken Shangri La i Karl Johans gate 2 i Oslo, i 36 år. Der kan man kjøpe mellom 70 og 100 forskjellige typer bergarter. Alt fra edelstener til krystaller. De fleste er handelsvarer, og tromlet blanke og skinnende, og noen av de som ikke er tromlet har Hans Christian og hans gutta på tur, funnet selv. Men han samler ikke for å selge i butikken. Dette er en av de store hobbyene hans, og det er når han kommer hjem med 10 til 100-talls av kilo med stener at det er gøy å legge litt i butikken.
Steinguide under bildet.
Velkommen til Hans Christian Røgler`s Steinguide Norge:
-La oss begynne med bergkrystaller. Disse kan man egentlig finne over alt, men de flotteste og største (opp i 15 kg) har Hans Christian funnet i Hattfjelldal i Nordland. I Nordland kan man også finne Amazonitt.
– På Froland er det rubiner å finne, og det er bare på Froland det er rubiner å finne i det hele tatt.
-I Minnesund ligger Byrud gård, og der kan man betale en liten sum for å lete i smaragdgruvene der. Smaragder i Norge kan man bare finne ved Minnesund.
– Thulitt kan man finne i Trøndelag. Den var Norges nasjonalstein før. Nå er det Larvikitt som har overtatt tronen.
-På Svartisen og i Hurum er det Akvamarin å finne. På Hurum kan du også finne Topas.
-Granater finner du mange steder, og det er mye å finne på Hamarøy og i Fauske.
– Ametyster: Mange steder, men tilstandene er desidert best ved Stange i Hedmark.
Lykke til, og god tur 😉
….eller kanskje vil du heller gå på skattejakt inne i fantastiske Karl Johans gate 2, og la deg trollbinde av Shangri La`s vakre verden? Kanskje finner du Hans Christian der også. Slå av en prat da vel. Han kan så meget mer enn om edelstener og krystaller, blant annet om sommerfugler. Hvilket jeg lover å komme tilbake til.
Hvordan forklarer du din søster tidenes bommert, den verste flausa ever, I think like more than ever?
Hvordan formidler du noe slikt?
På en måte som gjør at hun tror det?
Vi hadde besøk i dag her oppe på Lykketoppen, av voksne unger, barn og ungdom. Tøffeste Torunn kom på visitt sammen med sin datter, som er på samme alder som sjuåringen min, og min søster Silje dukket opp med tantebarna mine. Både Torunn, Silje og jeg har en humor som hører hjemme på en pubertal ungdomsklubb, og i dag fikk jeg pranka søs skikkelig.
Tidligere i dag fikk jeg et anfall av “rydde og pynte terrasse”. Som vanlig prøvde jeg å unngå askebegeret; et sånnt som er formet som en søt liten søppeldunk. Selv slutta jeg med nikotin for ti år siden, så jeg er ikke så glad i å tømme den dunken. Men det var som om den ville straffe meg for nettopp det, og mens jeg flyttet den hit og dit for bordvasking, ramlet den mot meg. Jeg skvatt unna, og den skvatt bløte sneiper og nikotinregnvann ned på fillerymatta mi (som forøvrig hører til inne. Jeg syntes den var cool ute, til jeg glemte den og vinteren bleket hele matta.) Det ble krise, og jeg løste den med banning og dunktømming. Then forget it and move on girl.
Da vi tre damene satt og skravlet ute på terassen i dag, så jeg den. Jeg hadde helt glemt den store nikotinflekken på matta ved siden av sofaen jeg satt i, og da visste jeg hva jeg kunne bruke den brune flekken til. Jeg brøt ut: “Sorry, Torunn, at jeg avbryter deg. Men vi må bare si det til Silje, ikke sant? …Silje ser du den flekken der? Fader ass. Jeg reiste meg og trodde jeg skulle prompe. Og så gikk det galt..! Ikke si det til noen ass!”
Torunn og jeg lo så krampa tok oss, og søstra mi satt og gapet:”Kødder du, Helene? Er det SANT?”
“Ja spør hu der da” sa jeg, og Torunn nikket mens hun lo videre.
Vi holdt det gående en god stund, mens Silje æsja seg flere ganger. Isj og æsj altså. “Og så gadd du ikke kaste matta? Æææsj!” Hun trodde virkelig at nå hadde lillesøs driti seg bokstavelig loddrett ned og ut.
Det er så godt med ei real latterkrampe. Vi vet vi har dårlig humor innimellom, men vi innrømmer det iallefall: at vi er billige i drift. Det skal ikke mye til før vi ler så vi må knipe igjen tanken foran. Silje ble nok letta over at det var regnvann og tobakk som forårsaket flekken, med tanke på at søstra hennes har bipolar og greier. Det var slik at Helene var frisk ja, kremt.
Så kom det noe godt utav den suspekte askebegerflekken da. En lattis, som ungdommen kaller latterkrampa nå for tiden. Det beviser at nikotin også kan forlenge livet. Deilig deilig, å lure søstra mi til å tro at lillesøs har klikka mer helt enn halvveis.
“Jævla hore”, “forbanna rosablogger”, “Du burde dø”. Nei, jeg vet. De er ikke særlig kreative, og de verste slipper nok ikke gjennom kommentarfilteret inne på bloggen. Da presser de seg gjennom på facebook. I fjor sommer satt jeg ved et tilfelle og gråt, og vurderte å legge ned hele bloggen. Men så har det gradvis skjedd noe. Nå tenker jeg følgende: forskjellige meninger, de kjenner meg ikke og det vil alltid være slik at en del mener noe, en del mener noe annet, og en del gidder ikke mene noe.
Ondsinnede kommentarer stikker ikke slik som før. En pil fester seg selvfølgelig litt, men der jeg før led, trekker jeg den nå heller kjapt ut. Jeg har ikke tid til å dvele ved frekke kommentarer, så jeg rister det av meg rimelig kjapt, og går inn i nøytral modus. Det er lite jeg får med meg når det koker på internett pgr av innleggene mine, men jeg ser noen kommentarer. Aldri er jeg forberedt på hvilke innlegg som går viralt, likevel er jeg hele tiden klar over at kommentarene vil komme. Noen vil hisse seg opp og ytre så mye mer enn motsatte meninger; det er bare å stålsette seg. Dette må jeg tåle. Hvis ikke kan jeg ikke blogge slik jeg vil. Det er å tie eller tåle.
Dette betyr ikke at jeg har blitt iskald. Nei, jeg er ingen iskald bitch. Bare ei avbalansert skrulle. Alle som kjenner meg vet at jeg er omsorgsfull, omtenksom og full av kjærlighet. Det betyr at jeg har blitt en herdet blogger, så herdet som jeg kan bli. Jeg er mor, og må ta ansvar for min psykiske helse. Da må man distansere seg, og innta en tolerant holdning. Folk er folk, og alltid vil noen være uenige. Jeg tåler det, og ingen kan kue meg til å tie. Men jeg viderebringer ikke mobbing og hakking på min blogg, derfor er det mye dere ikke får se. Jeg har dem liggende skjult for leserøynene.
Jeg tåler å ha tråkket feil. Jeg er et menneske, og kan ha vært både dum, naiv og kjip. Således har jeg lært meget. At det finnes folk som prøver å psyke ut ei beintøff dame som meg, synes jeg er grundig god underholdning, og jeg trekker villig ut pil etter pil. Men før jeg pælmer dem tilbake, gjør jeg dem om til sussetryner, hjerter og flirefjes.
Jeg er så heldig å daglig bli kontaktet av fornøyde lesere, med helt andre tilbakemeldinger å komme med. De er helt rå på positiv feedback, og jeg mottar det som som om de pakker meg inn i myk fløyel. Som avkjølende bad på varme sommerdager. Det sier seg selv at det nøytraliserer, og får meg til å glemme nettpilene. Følelsen av at så mange har forstått nøyaktig hva jeg mente, er rik på velbehag.
Jeg har altså blitt herdet mot ugly comments, som blogger. Skumlesing, blokkering, sunn tankegang og distansering, samt snille blogglesere, er nok det som har vært min kur. Jeg kjører på og kommer ikke til å slutte å skrive. Jeg er født skribent og det er min hylle dette her. Snart når ikke pilene engang opp lenger, for jeg kan ikke bruke verdifull tid på svada fra mennesker som ikke kjenner meg engang. Gi meg heller en kaffekopp og ei real latterkrampe; DET har jeg tid til. It’s called PRIORITIES!
Hvordan takler DU nettnegativitet? Folk blir jo så tøffe bak skjermene sine 😁
Hun er en god mor. Det vet jeg godt; at de to barna hennes har det bedre enn bra. Hun fortalte meg om en dag i byen der hun bor, da en bursdag skulle feires i skateparken. Alle de andre barna hadde splitter nytt utstyr, mens sønnen hennes kom gående med et slittt, lånt skateboard. Han smilte og var fornøyd. Trist og lei seg gikk hun derifra, og satte seg i bilen sin, med verdens dårligste samvittighet.
Og akkurat da hun fortalte dette til meg, bestemte jeg meg for å skrive dette innlegget! For ja, jeg blir provosert over enkeltes holdninger, som: “Gid, nei brukt kjøper jeg ikke assa!”
DU! Ja Du ja! Som snakker nedlatende om brukt og billig; hvilken rett har du som blindpassasjer på moder jord, til å i det hele tatt pipe litt om dette sutretullet i miljøtruede 2017? Jeg mener du er pliktig til som jordboer til å handle brukt, og å lære barna dine og ungdommene dine at brukt er det beste.
Er brukt skittent? Da vasker du det? Ikke pent nok? Da pusser du opp det. Ikke tid til det? Tull, det er jordkloden som ikke har tid til sånne som deg!
Det finnes mange grunner til at jeg ikke reklamerer for splitter nytt og dyrt her inne på forbipolene. Mine lesere skal få være i fred for det her, og jeg gidder ikke å undervurdere mine lesere`s intellegens. Dette innlegget er heller ikke sponset.
Hvorfor skal splitter nytt og svindyrt regjere, mens havene våre fylle opp av søppel? Hvor tror du det blir av alt dersom vi foreldre ikke bare fjåser oss til med å funkle i fasaden, men også lærer barna våre at bruk og kast er klokt, smart og hell yeah right? Dette er en feig tulleholdning, og du skal slutte å tro du har rett til å være så forbanna egoistisk, right now.
Det teiteste argumentet jeg har hørt er: “Vi kjøper nytt fordi vi har råd til det.” Nei, den holder ikke. For moder jord har ikke råd til deg og dine holdninger. Dessuten; landet`s mobbeoffer er så mye mer verdt enn disse glinsende, masseproduserte, evigvarende argumentene dine. Din selvrespekt har ikke råd til annet enn at du våkner opp nå. Du bidrar til mindre fisk i havet enn søppel om 20 år, og alle barneklærne dette landet allerede har brukt en gang, kan brukes iallefall to ganger til.
Nå er vi i gang her ikke sant, så vennligst ikke forstyrr oss. Vi er mammaene og pappaene som har SKJØNT DET. La oss handle på facebook-bruktsidene, gjenbrukstorgene, fretexene og loppisene, i fred og ro. For vi er inne på noe stort, vi, skjønner du. Noe du bør la deg inspirere av, og begynne med selv. Vi er akkurat som mammaen som sendte barnet sitt i bursdag med lånt skateboard, og vi digger mødre som henne. Hun er ikke den som skal slite med dårlig samvittighet, mens earth sliter med overproduksjon, forsøpling og forurensning. Hun er den renslige, smarte, bevisste, coole, tøffe mammaen. Hun går ikke rundt i hverdagen med skylapper, men tar det globale ansvaret på strak arm, og sørger for sunn økonomi i hjemmet. Hun tar ikke opp tøvete lån for å skape glansfasade, men tenker på de som kommer etter henne. Hun lærer ikke barna sine kaksete holdninger som kunne ført dem inn i uføret senere, men bygger grunnmuren deres med hender hun ikke er redd for å skitne til. Vi er mange som henne, og om noen år er alt kanskje snudd. Da er skolegårdene fylt opp med klær brukt både en, to og tre ganger. Skateparkene er kanskje like preget av gjenbruk som personlige norske stuer med individuelt tilpassede stiler ala original smak. Og behag, ikke sant? Are you with us?
foreldre som tør å kjøpe brukt, er de råeste, cooleste, tøffeste foreldrene, hell yeah! Visste du forresten at bloggeren bak pappahjerte.blogg.no og kona hans, handler brukt og kjører på med arvet klær? Jeg kunne ikke tenke meg å være så feig og naiv at jeg bare kjøpte nytt fordi jeg ville passe inn. Nope. Folk får pent prøve å passe inn i hjemmet vårt, sånn er det . Her er det både brukt og nytt: mest brukt, of course; jeg vil jo være en av de coole, sterke, tøffe mammaene, ikke en stakkarslig sau diltende etter en flokk.
FORELDRE! FATTIGE SOM RIKE: BLI MED PÅ Å SKAPE NY BØLGE OVER LANDET: GJENBRUK, GJENBRUK OG ATTER GJENBRUK!
Vi er godt i gang med å kjøpe, bytte og selge, så bre dere utover gjenbruksbutikkene og bidra til sunnere skateparker, bedre lekeplassmiljø og mer inkluderende skolegårder.
Sjekk sykkelen og stolen jeg kjøpte til toåringen min på gjenbrukstorget i Stjørdal. Jeg betalte 50 kr stk, og han ble stolt som en hane. Aldri i verden om jeg kommer til å være så kjip mot moder jord og vår økonomi her i huset at jeg kjøper nytt foran brukt. I`m a COOL mama. Not a bæ! Det er løgn, for jeg er stjernetegn bæ, men utover det er jeg altså ingen diltesau.
Vi tar det på dansk: Kjør brukt, det er smukt!
Nå er du inne på noe. Det heter forbipolene.blogg.no , og du finner meg på face under forbipolene, på talerlisten.no som Helene Dalland, på snap som forbipolene og på Instagram heter jeg forbipolena. Ja fader du finner meg tilogmed på møteplassen som freakylene, men der er jeg sjeldent 😁
