På vei til rockefestival sitter en glad og fornøyd gjeng i NSB’s bakerste vogn. Heavy metal runger rått gjennom kupéen, og alle er med. Det er Divided multitude som holder små konserter på rocketoget som er på vei til rockefestivalen Tons of rock i Halden.
(Bilder over er knipset av NSB’s ildsjel og markedsansvarlig Terje Fossum)
Vi har lenge vært spent på denne turen, 7åringen min Mathias og jeg. Tenk å oppleve konsert på tog? Wow! På perrongen i Trondheim møtte vi en like klar gjengmix bestående av rockere fra Sandesjøen, Steinkjer og Nordnorge. Fra høyre: Tor, Simen, Silje, Arnt, Emil og Stian. La oss si de var like klare for rocketoget som oss:
På Oppdal var det klart for første konsert, og vi fikk bakoversveis av hele opplevelsen. Jeg finner ikke ord. Bandet er rett og slett råbra, og stemninga kunne ikke vært bedre. Mens trær og innsjøer suste forbi togvinduene, kunne vi nyte tidenes mest originale rockekonsert. Vokalist Sindre Antonsen ledet an med power i stemmen, og man kunne merke at disse gutta kjenner hverandre, i et progressivt melodisk metal band som har eksistert siden 1995. De spiller både cover og egne låter, og resten av bandet består av Christer Harøy, Anders Vinje, Rayner Harøy og Eskild Kløften.
Nå lurer dere sikkert på hva som går av NSB? Rockekonsert på toget? I alle dager. Men fakta er at siden markedsansvarlig Terje Fossum gikk inn i sin stilling i 2014, har NSB gjennomgått store forandringer, med faste innslag av trekkspill, fløyte, troll, dronninger og brannbamsen Bjørnis. Utover det et helt spekter av spennende innslag av dansetog, litteraturtog og mye mer innen kultur. Det skal nå være kult å ta toget. Jeg kommer tilbake til dette i et senere og mer detaljert innlegg.
Hils på (f.v.) Anders, Emil, Stian, Ola, Simen og Rolph. De er strålende fornøyd med rocketoget og stemninga:
Nå sitter vi her i restaurantvogna med et muntert band og en trivelig dj, og vi suser snart inn på Oslo S. Ønsk oss god tur videre: ROCK ON!
Hvis du fant opp en dør jeg kunne gå gjennom nå, og så, hvis jeg gikk gjennom den døra var jeg kvitt bipolar for alltid. Ville jeg gått gjennom den døra da? No way. How to say: Just; no way.
Ville jeg så mye som vurdert det? Ja hvis du hadde vist meg den døra for 8 år siden. I min dypeste bønn nede på det depressive, ensomme gulvet, ville jeg løpt gjennom den døra på flekken.
Heldigvis var der ingen dør. Jeg måtte reise meg på egen hånd. Knakk de bipolare kodene all by my self. Gikk veien hit selv. Tok avgjørelsen om å begynne med lithium selv. Ble til en sabla god mamma, all by my self.
Jeg husker de misforståtte tårene som fosset nedover kinnene, uten at jeg kunne styre dem, eller i det hele tatt stanse dem. Følelsen av bunnløs sorg uten noen som helst mening. Null selvtillit betyr virkelig null.
Husker tankene om å stikke av til et fremmed land der jeg kunne gjemme meg. Ville bare skjule meg. Skammet meg sånn. Slo av telefonen. Begravde meg under dyna. Javisst var det et rent helvete, og jovisst var det altavgjørende at jeg begynte å innta lithium. Ikke alle forstår hvor viktig den medisinen er. Aller minst jeg for 8 år siden.
En ung dame som prøver å samle bitene hun nettopp knuste i en heidundranes psykose lagd av angst, mani, depresjon og vrangforestilninger, er kun i stand til å prøve å ta en dag av gangen.
Så jeg gjorde det. Tok meg en dag, hvert eneste døgn. Og sov et døgn hver eneste dag.
Så begynte jeg å ta en salt tablett med lithium hver morgen, og hver kveld. Sakte drev skyene bort, og mitt indre jeg tok på seg en størrelse som passet. Da jeg løftet hodet var jeg en av samfunnet. Ei som bare var litt flau over seg selv, men som greide å håndtere hva andre skulle synse og mene, på en helt annen måte enn før. Jeg var en fiasko, men jeg var en glad fiasko.
To ganger i livet mitt har jeg vært så syk av bipolar, at jeg har krysset grensa. Hoppet ned i kaninhullet. Dratt til space. Kall det hva du vil. Blitt psykotisk og vinket farvel til sunn fornuft. Jeg har trodd det var kamera i insekter og måser, og jeg har vært overbevist om at det var gift i maten, madrassene og i lufta. Jeg som aldri var rammet av tvangstanker, fikk plutselig alle på en gang under den siste psykosen. Under den første var jeg heks, selvfølgelig. En powerful motherføkker med trøkk i. Da var jeg 25 år. Under den siste psykosen var jeg 29 år.
Det som kjennetegner begge tilfellene, var at jeg både som 25åring og som 29åring sluttet med medisinen lithium. Som 25åring fikk jeg for meg at jeg ikke behøvde medisin. Som 29åring var jeg gravid, og en lege uten peiling ba meg slutte med lithium med en rask nedtrapping. La oss si at jeg resten av svangerskapet surfet på godt humør fra pol glad, før jeg høygravid og søvnløs satte meg i et romskip og vinket farvel til meg selv og resten av den logiske verdenen. Det var heftig.
Som jeg humrer når folk uten peiling påstår at jeg som bipolar 1 kan klare meg uten medisinen lithium. Det er som om de burde sett meg for 8 år siden. For ikke å snakke om for 12 år siden. Halleluja ville fått ny betydning, og de ville aldri mer våget å så mye som spørre hvorfor jeg ikke kan være uten denne medisinen. Jeg mener, det er ikke snakk om drops. Det er ikke beroligende midler, men et metall du også har i deg fra før. Det er bare det at jeg mangler det og tilfører det. Det er den eneste medisinen i felleskatalogen som kunne blitt solgt på helsekosten.
Ja. Jeg må passe meg for bivirkningene. Leve med nedsatt nyrefunksjon og et strengt kosthold. Men gevinsten er et fantastisk liv som frisk mamma, masse kreativitet og godt humør, kontra tvangsinnlagt villdyr på spacetrip.
Ja. Jeg kjenner fortsatt følelsene rocke villere med meg enn med deg. Jeg blir sååå forelska. Blir sååå glad. Såå lei meg. Men det går fort over med en mur kalt lithium. Jeg har grensene inntakt nå, og det er hva det hele handler om. Å ikke bli så glad at man tar en real takeoff og setter igjen fornuften her nede. Å ikke bli så trist av tårene aldri ser ut til å stanse, og de negative tankene gjør sinnet til et vinter-narnia blottet for varme.
Lithium kødder med den somatiske helsa mi, samtidig som den redder livet mitt. Jeg svarer med å spise ultrasunt, jogge og styre tankegangen min med affirmasjoner. Vi har krangla mye, lithium og jeg. Vi gir og tar begge to. Men vi har respekt for hverandre hvis vi har respekt for hverandre. Skjønte du den? Hvis jeg respekterer lithium, respekterer lithium meg. Og omvendt. Jeg kan ikke bare hive innpå med carbs og drikke alkohol. Da viser jeg ingen respekt for bivirkningene som står klar til å rekke finger til meg hvis jeg ikke gjør det beste utav situasjonen.
Men jeg lever et fantastisk bra liv, takket være en medisin som jeg faktisk må ha for å holde meg unna kaninhullene ned til Alice in Wonderland.
Så viktig er det altså, for mine barn, at jeg som mor tar medisinen lithium.
For 10 år siden var jeg så plaget med mareritt at jeg “våknet” i drømmene bare for å oppdage at jeg var midt i marerittene igjen. Så “våknet” jeg igjen, “gikk ut på stua”, og der var de fortsatt, alle de grusomme folka som skulle meg fra drømmeland. Da jeg endelig våknet ropte jeg og var livredd. Det var helt forferdelig slitsomt, og jeg var aldri uthvilt. Skeptikeren meg hadde i tillegg ikke tro på drømmefangere og sånnt.
Men jeg syntes de var fine, så jeg begynte å kjøpe med meg en eller to hver gang jeg var i Oslo og innom favorittbutikken min Shangri La. (Ikke i nærheten av Oslo? Stikk innom nettbutikken: http://www.shangri-la.no/shop/http://www.shangri-la.no/shop/ ) I den butikken selger de skikkelig ekte vare innen drømmefangekunsten, og jeg startet å samle på dem.
Jeg hang dem opp omkring senga mi og rundt i hjemmet mitt. Plutselig satt jeg der en dag med senkede skuldre og et smil, mens jeg tenkte på det deilige faktum at jeg kun husket gode drømmer fra nettene bak meg. De grøssende marerittene hadde forsvunnet. Jeg var fri. Ikke vet jeg, om det kan være fordi jeg var og er omgitt av vakre drømmefangere, men jeg har en mye bedre livskvalitet, og vil iallefall ikke kvitte meg med drømmefangerene mine.
Nå har jeg et intenst og vakkert forhold til drømmene om natta. I hverdagen opplever jeg ofte å stå midt i noe jeg har drømt forut, og jeg er aldri redd under REM-søvn.
Så hvorfor ikke prøve? Christian og gjengen på Shangri La kan guide deg gjennom jungelen av real stuff fangere av drømmer, og du vil bli imponert over utvalget.
Djizes. Serr. Du snakker så mye coolere enn oss oldisene, og du har så mange venner. Humoren din stråler ut av de glade øynene dine. Som mormora di sa da vi var på skoleavslutningen din: vi vil heller se deg løpe rundt med vennene dine uten tid til oss fossilene, enn å se deg sitte i ro sammen med oss. Vi ønsker deg venner og glede.
Dette var målet vårt for 8 år siden: en lykkeliten skulle vokse opp til å løpe rundt under sola med kompisene sine. Da du var nyfødt og jeg ble syk av bipolar; fikk vi store utfordringer å takle, og ting var gelé en god stund. 5 år senere ble du verdens snilleste storebror, og jeg holdt meg frisk for dere. En mamma som hadde lært hvordan.
Denne sommeren skal du feires, din superkule unge. Det er på tide å virkelig sette pris på at alt gikk så strålende. Vi skal varme opp i tiden frem til bursdagen din i midten av juli, og du og jeg skal ut og reise med rocketoget og rocke oss mot Oslo sammen med NSB. Så skal Tusenfryd også være med på feiringen, og vi skal le oss gjennom en hel dag i karuseller og berg og dalbaner. Så kan alt skje, fra piratbåter til rockekonserter, FORDI DU ER MYE MER ENN VERDT DET.
Hvis jeg for 8 år siden hadde visst at jeg skulle få reise denne reisen sammen med deg, hadde jeg grått en million takknemlige tårer. Jeg lå i ei tårevåt seng var livredd for om jeg ville bli en bra nok mamma for babyen i magen min. For 8 år og 2 mnd siden hadde jeg dager da jeg savnet ungen min. Bare alt gikk bra så jeg fikk holde deg i armene mine igjen. Jeg hadde allerede da sånn innmari respekt for deg, og du var alt jeg ville tenke på.
Tenk at det skulle gå så bra. Det er et under at mamma skulle bli så frisk for deg og lillebror. En gang når du blir større skal jeg fortelle deg hvor langt pappan din er villig til å gå for deg, av ren pappakjærliget. Så skal du få vite hva mamman din gjorde for å bli den mamman du kjenner.
Men akkurat nå skal vi FEIRE DEG! Nå skal vi rett og slett bare flire og le, reise og se, tulle og tøyse og ut og farte. Bare du og jeg. Mens lillebror er hos pappa fyker vi i vei tidlig om morgenen 22.juni. Da er det Celebration, vennen!
Så glad, så glad, så glad i dere to, mine solstråler! Nå går vi videre sammen, og så skal alt bare forbli friskt, trygt og godt; cuz mama knows how 😚😉😙
Jeg sa til gutta mine tidligere i dag: “Dere. Når dere har lagt dere i kveld, skal mamma ta et varmt bad, ikke sant.” De nikket. Jeg så det for meg. Aaah det skulle bli digg’ass! Ansiktsmaska jeg kjøpte på salg for 30 kr på apoteket her om dagen. 70 %, god damned. Hårkuren jeg kjøpte på salg på et parfymeri samme dagen; yeah, denne mamman kan å budsjett-ta-vare på-seg-selv ja. Som jeg gledet meg til det badet. Jeg skulle tenne lys og sette på noe enya-aktig musikk.
Alle som har småbarn vet at det meste av planer havner i vasken sammen med ansiktsmaska. Ei sort batmanmaske du til slutt bare smurte på sånn i all rettferdighet før du prøvde å slappe av i senga. Å bade frister ikke like mye når barna ikke greier å la deg se nyhetene engang, uten å tasse opp trappa med et søtt lite ansikt og spørsmål om kos, klem og nit. Fanget i lillefingerkarusellen? Hvem? Jeg?
Uansett tenkte jeg at, nåh, nåååh ga jeg opp voksenkvelden. Det var like greit å gå å legge seg nede på gjesterommet der barna har fått bestemt at vi er “på hyttetur for tiden”. Men ansiktsmaske? Dønn!
Jeg smurte meg inn som en batlady, og gikk inn på “hytta” for å “meditere” eller noe annet i den fancy duren. Men da ble jeg til et freakshow, med tidenes mørkeste ansiktsmaske. Lille toåring skulle plutselig også ligge i gjestesenga sammen med meg, og ikke på hyttemadrassen med storebror.
Vel. Jeg la meg til, og lukket øynene. Men innen jeg kjente ansiktet begynne å størkne, kunne jeg føle noe prikking mot kinnet. Jeg åpnet øynene, og der satt toåringen og prikket med pekefingeren sin på den mørkebrungrønne ansiktsmaska mi. 7åringen lå nede på madrassen og så på meg med store øyne.
-“Mamma. Ka e egentlig det der?” Sa han omsider.
Jeg er generelt treg med å finne ord når jeg snakker, men jeg prøvde så godt jeg kan:
-“Det e sånn. Sånn skjønnhetsmaske. Den drar ut..”
-“…drar den ut styggheta?” Kom det fra madrassen, mens jeg måtte reise meg opp og vurdere å flykte fra små stikkende pekefingre fra høyre.
-“…drar ut urenheter.”, rakk jeg å si før jeg måtte løpe ut av rommet.
Noen ganger har forbipolene adehådeline way too much to thinkabout til å gidde å holde ut tanken på å ligge i ro oppi noe vann og småplaske. Det er som en sprinter som vil ut å løpe, som presser seg til å sitte i ro en halvtime heller.
Småsnorking og smatting på gjesterommet “i hytta her”, er uansett vakrere lyder enn noe musikk. Og å legge seg å sove til de lydene, er så mye bedre enn et bad akkurat i kveld.
I dag tok vi oss en busstur til sentrum, gutta mine og jeg. Minsten som driver og nedregulerer duppingen sin for tiden, sovnet i vogna og tok seg en hvil. Med fancy milkshakes for gutta boys var den lille shoppingrunden våres i boks, og på veien hjem hoppet vi av bussen nede ved min søster Silje.
Her har jeg tatt meg en real lavkarbo-sprekk med stor S, og spist RISENGRYNSGRØT for første gang på 6 måneder. Nammm!
Hva er vel mer luksus for to alenemammaer, enn å mikse barna i en kåk full av leker, for så å sette seg ned med en kaffe hver og skravle i vei?
Nå løper barna rundt her og koser seg med søskenbarna sine, mens to søstre prater ved kjøkkenbordet. Noen ganger blir søstre bedre kjent senere i livet, enn i løpet av en barndom fylt med baksetekrangling og 4 års aldersforskjell. Nå er jeg glad jeg har en søster, til kontrast fra tider da vi slettes ikke var gamle nok til å sette pris på hverandre.
Ingen kødder med søstra mi, that’s for sure. Hun har bein i nesa, vett i topplokket, og koker verdens beste risengrynsgrøt når lillesøs har lengtet etter grøt i et halvår. Jeg synes dessuten jeg husker denne humoren, fra en tid da søstra mi leste brevene mine, dagboka mi og lyttet i andre enden av røret. Glimt i øynene og farskete latter. Oh, I remember. Men jeg visste ikke om det før vi ble gamle nok til å le av det. Søstra mi gjorde alt dette for å få seg en god latter, rett og slett.
Anyway. Her er vi hos søs og tantebarna mine. Det handler om å kunne være seg selv i et avslappet miljø, slippe løs latteren og bekke hodet bakover i ren glede. We love family!
Balletak, balletak og atter balletak; jeg får ikke sagt det nok: balletak er bedre enn å gremmes over alt man ikke gjorde med sånne rumpetak.
Hvis du er gammel leser av forbipolene, husker du kanskje hva jeg mener om sånne rumpesaker. Det er sommer og sesong for uhøflig klåing og objektiviserende klapping.
Du er ute på byen, og plutselig kjenner du noen tråkker over din private intimsone, og beføler deg på bakenden.. Hva gjør du? Jeg bruker å ta et kjapt grep foran. Det hendte en gang at jeg grep tak i bakenden hans samtidig, og løftet opp. Men først og fremst griper jeg bare tak foran, utapå buksa hans, der han helst vil være i fred og harmoni. Et realt tak, ikke noe behagelig, et “ballegrep”. Så spør jeg: “Hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di?” Det er lurt å vaske hendene godt etterpå, for det kan være ganske dirty karer dette. Har ikke en mann vett nok til å respektere at en dame ikke er et allemannseieobjekt, har han mest sannsynlig heller ikke så mye intellegens innen hygiene. Den buksa er kanskje ikke så ren.
En gang stod jeg ved disken på en restaurant og gjorde dette. Det ble svært pinlig for han som nettopp hadde grepet tak i ræva mi. Fyren lusket ut og ventet med å gå inn til jeg hadde bestilt.
Jeg er jaggu enig med deg, Bjarne:”Æ e så glad i rompa mi”, at jeg vil la både den og min private kropp være i fred for skitne mannehender som muligens heller ikke har benyttet seg av vaskemuligheter her og der. Har jeg lest. En plass. Inne på dass.
Iblant titter jeg i arkivet bak bloggfasaden og ser meg tilbake i tid. Akkurat dette emnet blir jeg nok aldri ferdig med, for hver gang dette rumpegrepet rammer intimsonen min, gjør jeg altså intimsoneselvforsvar og tar grep. Like moro hver gang.
Så hva synes du? Gripe tilbake tvert, eller la dem få kjenne på en kvinnestjert?
Det er er hinder for min del; Jeg blir grønn av misunnelse på menn. La meg forklare: Det handler om pupper og to hijaber kalt BH. “Behå”. Et like tregt ord som “mensen” og “peemmess”. Jeg er nemlig provoserende klar over følgende: Dersom jeg midt i en eller annen by her til lands hadde befridd puppene mine fra innestengt hete og unødig puppesvette, ville jeg fått bot for blotting.
Selvfølgelig! Tenker du. Makan til oppførsel! Blotte seg liksom, nei fydda.
For en gang i tida bestemte noen at mine to geniale matfat forbeholdt barn, skulle være seksuelt relatert. En ting er sikkert, etter to svangerskap er ikke mine to hengedingser særlig seksuelt relatert. And I could’nt care less. Dette er matfat. Ya hear me? MATFAT.
Kom, la oss gni det ytterligere inn: Det er en slik svett og varm sommerdag. Jeg er ute og handler. Heten gjør meg svimmel, og veldig varm. Jeg har fulgt loven, og pakket mine to stakkars matfat inn i to hijaber. For det er hva det er. En BH er to hijaber. Vi dekker puppene til for å ikke forstyrre mannen, da de to puppene visstnok skal ha noe med S og E og X å gjøre. Ja, altså, that is: …selv om de kun har med livsviktig næring å gjøre. Næring. Assosiasjonene kan like gjerne handle om melk som surner i heten, når man ser slike pupper. Hva har en opphetet og potensiell melketank med S-ordet å gjøre.
Men sorry mann. Jeg dekket meg til og tar hensyn. Siden du har bestemt at babymaten min har noe med deg og dine fantasier å gjøre; tar jeg hensyn til dette.
…altså, en slik svett og innpakket sommerdag, står jeg i køen i en butikk. En lang kø.
Så begynner jeg å sense litt klamhet, før jeg ser meg rundt og begynner å telle: 1, 2, 3, 4, 5, .. 6 splitter nakne manneoverkropper, med hår og hundrevis av svetteperler på.
Og hva er det de viser fram? Kan noen forklare meg hva de så gjerne driver og viser meg?
De to knottene der.
“Bryst”-vortene…. Hva er de uidentifiserbare muligens reservematfataktige greiene jeg blir tvunget til å se i køa, hver bidige sommer?
Jeg vet godt hva MINE to matfat er. De er to matfat. Som forøvrig gjør så stor nytte her i verden, at de fortjener heder og ære; ikke å bli degradert til seksuelt relaterte baller som skal tilfredsstille mannen. Disse to, de er til for babyer de 😐 Mine to pupper kan skape en hel verden av menn.
..men hva er det der? De to dottene jeg ser overalt blant svetteperlehår på dunstende nakne blottede herreoverkropper, straks heten slår inn?
Jeg har aldri begynt å sikle ved synet av en svett, hårete, blottet manneoverkropp, av andre grunner enn misunnelse. Jeg blir sjalu som fy. FOR, hvis JEG vrenger av meg overkroppdekselet i den køa, og lar matfatene strutte, unnskyld, henge, da ville jeg blitt geleidet ut av sequritas og muligens sendt til avhør. Jeg hadde blitt innlagt på flekken pgr av “Blotting” og “syke vrangforestillinger”. (Skulle vist fram den svette fæle vranga på “behå’n” i samme slengen.)
Rundt meg hadde Larsons gale menn stått med store runde øyne og nakne overkropper, uten å greie å regne ut pupp pluss pupp.
For noen mener melkemaskinene mine er objekter.
Om hundre år mener de ikke det lenger. Forhåpentligvis har dem skjønt bedre om 50 år også.
Akkurat som jeg ser tilbake på mye rart som folk mente og trodde på før, kommer de tildekkede mennene i butikk-køa om 100 år til å se seg både rundt og tilbake, og takke gudene for at den gammeldagse trenden i gamle rare dager snudde. At folket endret lovverket slik at damene rundt dem fikk lov til å FREE THEM BOOBS 👢💅👱 mens menn selvfølgelig dessverre må dekke til sine fortsatt uidentifiserte objekter. Beklageligvis.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at kvinner i sommer- Norge nå kan sprade rundt med nakne overkropper, vi også, slik som menn? Vi vet jo ikke engang hva menn’s “pupper” er, annet enn at de ser ut som kvinner’s matfat uten mat. Hva søren er nå DET å drive å trampe rundt og vise frem, om ikke vi damer kan trippe rundt og stolt vise frem the real thing; that originale boob go boob? What is the fucking problem? Er det det at mine er større enn dine, dude?
Sånn! Da har vi titta litt inn i forbipolene’s verden. Lykke til med å se på verden på samme måte som du gjorde før 😉✌😃👌😄
Mozzarella carliknekk er knekkebrød du kommer til å elske, og de er enkle å lage. Det finnes mange grunner til å velge å bake sine egne knekkebrød foran å kjøpe i butikken. Selv har jeg flere grunner. Jeg er en mamma med diagnose bipolar 1, og må innta medisiner daglig for å holde meg frisk. Da er det viktig å spise riktig, både for å unngå bivirkninger og balansere kropp og sinn. Jeg lever med et strengt kosthold, også av flere årsaker. Jeg spiser aldri brød for eksempel. Mine hjemmebakte knekkebrød fungerer topp for fordøyelsen min, og jeg varierer for å holde det spennende. Helt siden jeg begynte å blogge for 2 år siden har jeg en sjelden gang delt oppskrifter med dere. Sist var det hjemmelaget sukkerfri is, og den kan du finne her: http://m.forbipolene.blogg.no/1485366248_enkel_oppskrift_p_is_sukkerfri_og_laktosefri.html
1 ss tagatesse (kan erstattes med annen søtning, eller droppes)
1 ts hvitløkssalt
1 dl vann
Til topping: ønsket mengder tynne hvitoststrimler og litt ekstra strø med hvitløkssalt (for mye salt er ikke godt)
Rør sammen sammen alle de tørre ingrediensene. Hell i vann, rør litt mer og la det stå mens ovnen varmes opp ( 180 grader ) Rør inn litt mer vann hvis blandingen virker tørr. Den skal heller ikke være for våt.
Stryk utover bakepapir på stekepkaten, og lag en tynn og jevn flate. Tegn opp firkanter med noe spisst, strø over hvitost og litt hvitløkssalt før du setter mesterverket på midterste rille. Følg nøye med etter 20 minutter. Det går fort over i svidd. Dagens her tok 25 minutter, så ble de sprø og fine. Tror jeg må bake flere i morgen, for her går det unna. De er deilige for ei som savner potetgull å bare knaske på også.
Forskere mener det er beviselig at vi mennesker i utviklingen krøp i land som pattedyr i utgangspunktet. Nå mener Tom Cruise og resten av Scientologikirken at det hadde noe med aliens å gjøre.
Heldigvis kommer det på det samme om vi krøp i land med hvalen i fiskehalene, for så å fortsette vår utvikling som lusletende aper som begynte å spise kjøtt, som tøydukke Anna, eller om vår rase ble plassert på denne kula av en alieninne og en alien. For poenget mitt er: Her stod garantert ingen hus med 4 vegger og tak fiks ferdig med plakat og pil der der stod på fiskespråket eller alienspråket: Versegod, tassebasser, her skal dere bo sammen, flere i samme hus. Dere skal sove, spise, rape, prompe, bli lei av hverandre og krangle, rote, rydde og gjøre altihopa sammen. Sjelden skal dere være alene, for her skal dere bo sammen.
Likevel har scientologer og kristne en ting til felles: begge parter tror på samboerskapet.
Selv om det aldri stod plakater noen steder på jordkloden med ekteskapsordre og husbyggingsplan.
Nei selvfølgelig tenker du. Men det fulgte ingen slike plakater med hulene heller, serru. Det var langt senere at et par mennesker la hodene sine i vått og klekket ut noen idéer om samboerskap og giftemål.
Jeg har ingen å krangle med. Ingen mann å rydde og vaske etter. Ingen å våkne opp sammen med som kan bedømme mårraånde, mårrasveis og mårratryne. Jeg har ingen samboer som plutselig sitter på den deiligste hjørneplassen i skinnsofaen min. Ingen som synser og mener synsinger og meninger om meg og mine deilige uvaner. Ahh. Og det passer meg fantastisk utmerket. Denne single alenemortilværelsen er min lykkelige stødige plattform.
Og ikke ti ville hester kunne rikket meg ned fra denne plattformen.
Jeg kan se at bladene på trærne er grønne. At vannet kan drikkes vet jeg også. Jeg kan se at blomster har farger. Men ingen kan bevise for meg at det er MENINGEN at jeg som trives sånn i min egen hule, burde bo sammen med et annet voksent menneske. Hvis jeg savner litt krangling, kan jeg, den berømte ene gangen i måneden, ringe telia og diskutere litt med dem. Neste måned kan jeg tilogmed variere litt ved å ringe Canal digital og diskutere med dem også.
Jeg leter ikke etter lykken. Jeg er i besittelse av ren lykke, og har det toppers som det er med å bo alene.
Set føles så godt å ikke et eneste sekund bry seg om hva menn synes og mener om meg. For jeg er jo happy. Jeg skal ikke imponere noen. Jeg er kommet hjem for godt, og er ikke på jakt etter noe som helst. Forelskelsen som fyller meg hver gang jeg tenker på eller ser på mine skjønne mirakler av to supergutter, kan aldri overgås av noen flyktige småforelskelser uansett. Jeg er opptatt. Opptatt med to små gutter som trenger en glad mamma.
Så fuck you A4, og hurra for alle runde kanter med separate soverom eller hver sine hjem. Hurra for selvstendighet og frihet, og jippi for naturlig singeltiværelse. Men først og fremst: hell yeah for aksepen av at vi alle er individuelle, og dermed foretrekker forskjellige måter å leve på.
Om jeg virkelig kan skrive A4, fuck you? Watch me: Fuck you A4, I am not with you.
Og jeg kan kose meg her inne i den deilige single bobla mi så lenge jeg kan, og nyte livet i fulle drag. Jeg er i mål. I det aller beste, helt fantastiske målet 😉
