Her ser dere oss. To crazy foreldre som har laget to gutter i bidrag til denne verden, og som bor hver for oss. Ja til og med i to forskjellige fylker, though med 20 minutter kjøretur mellom seg. Hun, en klæbb uten like, som knuser glass ved uhell på Europris, og rygger inn i sure potte damer med bigbootyen sin på Coop. Han, en glemsk superpappa, engasjert og ikke fullt så klomsete som henne, som ler så han krøker seg når han ser henne kræsje rumpa si i fremmede damer på Coop. Ikke fullt så klomsete altså, bare nesten. ….så, hvordan havnet de HER, en helt “vanlig” tirsdag? 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bioooom, vi spoler tilbake noen timer:

Det var en lys, kald og ikke i det hele tatt stormfull, ikke aften heller, men formiddag. Hva Gjertrud, Olaf, nissene og Nåssåen gjorde, kan vi bare forestille oss. 

Jeg så på Even. Even så på meg. Fiskesuppe med kokt torsk og dessert i form av fersken med krem på, var inntatt som lunsj, og det gikk opp for meg: Uuuææææ…  vi kjedet oss! Vi kjeder oss ALDRI! Men vi kjedet oss. 

Jeg gjorde alt for å fikse på det. Men Raaya var buzy som fy, Solfrid har flyttet til Finnmark (!), Dianelys og barna var syke, ei anna venninne tok seg en ikke så barnevennlig fest midt i uka, Christina var opptatt, Gunne var opptatt ….ALLE VAR OPPTATTE, og vi ville leke med alle i DAG! 

Jeg ringte en kompis som jeg tross alt har laga to barn med, nemlig superpappa Tore: “Eey, har dere planer eller?” “Neeh..” “Finne på noe da?” “Blakk i dag da men..” “Ja men det behøver ikke koste noe, and I pay!” “Okey!” 

Kvikt kom vi fram til følgende: Leos Lekeland og pizza, jeeey. 

Even danset seg i vogn, og jeg danset oss ut døra: Bye bye boring day! Hah! 

Jeg ga sola en klem tilogmed, som dere ser:

Jeg trillet Even ned til sentrum, og vi sang Olle Bolle, mens Even nekta å sove mer dupp for dagen. Han begynte å sutre litt, så jeg sa: “Pappa og Mathias…” 

Da lyste gutten opp. 

Vi møtte guttaboys i sentrum, og suste til Trondheim. 

Kø!? Ok: sightseeing. Altså. Det var kø, så superpappan tok en gøyal omvei heller. Det var stemning som i en Donald Duck tegnefilm med Ole, Dole og Doffen minus Doffen i baksetet.

Vi snakket om foring: Burger eller pizza? Mathias ville ha pannekaker på Leos Lekeland. Vi ville ha burger på det vi trodde var Burgerking. Men så viste det seg at det var Papp Donalds, sorry, mac Donalds, men burgerene deres smaker litt pappa assa..  

Så da ble det Egon på City Syd, gitt. Og etter Egon måtte vi jo besøke alle dyrene inne på dyrebutikken:

Så var det klart for LEKELAND! Og så vi da, som aldri hadde vært der før. 

Jeg svingte meg i sånne… sånne …tråder  (lianer?)

Digget små baller…

Ja og så fikk barna også leke seg litt da..

Steike gøyal plass altså.

Vi kunne bodd der..

Ja dette ble litt av en dag. 

Tusen takk for en sabla bra løsning, guttaboys. 

Dette lever vi lenge på her oppi Lykketoppen ☺😊😀
 

Nå skulle jeg gjerne skrevet: “…ettåringen min har ikke meg rundt lillefingeren sin AT ALL! Aim di båss!”

Men selv om jeg har aldri så lyst, kan jeg nok ikke lyve. Jeg skal jo lære den lille søte bølla å ikke lyve, så:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sannheten er at han har meg klistra rundt den pittelille lillefinger’n sin med superlim, og hver eneste dag forsøker jeg å få tak i den ikke fullt så pittelille ringefingeren hans for å komme meg løs og bruke min egen pekefinger til å sette ned den forbanna foten min.

Men han er så søt skjønner dere. Hver gang han har jamra seg opp av den senga si etter leggetid, for å lure seg til en mammaklem. For der tar bare ca 20 sekunder før poorface har blitt til en smiley, og det hoppes og sprettes oppi mammasenga. 

Plutselig er han ikke bare søt lenger. Han klorer tak i mammakinnet “på skøy”, og ser ikke ut til å ville stoppe å hoppe. 

Enda en gang lurer han meg. For jeg har ikke hjerte til å la han gråte for lenge. Og da viser det jo seg at han sovner der oppi mammasenga, med det bløte kinnet sitt presset mot mitt, og den lille ryggen mot magen min. 

Kanskje han trenger nærhet, jo, han gjorde nok det, rettferdiggjør jeg, i det jeg nok en gang prøver å komme meg løs fra den superlimfingeren, til og med mens den lille bølla sover!

Han er sjefen. Ingen tvil om det. The BOSS! Og han har lært seg at mamma setter ræva si i gir og skynder seg som på kommando dersom han stresser henne med kjappe “Æ! Æ! Æ! Æ! Æææ  Iiii! Æææææ!!!!” mens han peker, hopper eller styrer på annet vis. Denne greia minner om slike som trykker rytmisk og stressende på penna, eller rasler med nøkler, som i “kjapp deg kjapp deg kjapp deg…!”

Hver morgen er det bare å sprette ut av den varme gode senga, i takt med masse Æ’er.

Jepp. Her er det ikke bare å høre etter den derre guttepekefingeren. Det er faktisk lillefingerkrise.

Frem til i kveld. For jeg greide å la han sovne oppi senga si, etter noen rampestreker i form av kloremerker og et saftig gutteglis. 

Han vet nok om den minste fingeren sin, denne lille bølla til mamma. Det er bare det at jeg er så innmari glad i disse gogutta mine, at jeg er lett som fy å lure. Samvittighetspreget og stappet med mammakjærliget, går jeg gjennom dagene som en annen tjener.

Skal skjerpe meg, men ikke med denne kosen. Denne kjærligheten.

Dem kan ikke bli bortskjemt på kjærlighet, kos og klem, jaffal, that’s for sure!

Queen of consequence, det skal jeg ha. Men altfor selvutslettende snill. Skjerpings Helene!

Hjeeeelp, jeg er under angrep, og det er altfor mange av dem. Jeg overmannes av flekker og smuler. 

Dette var et mørkt og behagelig vinterhi for bare noen uker siden. Så kom sola og skinte ikke bare på min hatt, for å si det sånn…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det vrenger seg i magan når det skinner i flekker på skapene, og smuler her og der plutselig blir selvlysende. 

For dette er en krig i sollys. Størknet baconost i skjønn harmoni med saft krydret med støv.

På dette området kan jeg ikke påstå at barna mine og jeg er på samme team. Særlig ikke minstemann her. For mens mine hender og føtter danser samba med tue, spray og våtservietter, og overmanner en flekk, lager det lille flekketrollet ti nye. 

Så slår vårsola ubønnhørlig til, og avslører nye skjulesteder. Akkurat da kommer selvfølgelig gjester inn den flekkprydede døra. Og jeg bare: “Ohmygod den derre sola assa. Ohmygad som det seeeer ut her!!” Gjestene bare:”Samme her assa, ser bedre ut i måneskinn hjemme hos oss også!”

Det er nesten, bare nesten, så jeg griner..

Så jeg lukker øynene og stenger hjernestøvet inne, med god samvittighet:

Det er jo søndag skråstrek hviledag. Både flekkene, smulene og jeg, må nok pent finne oss i å holde den hellig.

Men i morgen den dag, erklærer jeg våpenhvilen for opphevet!

Ved en skråning ligger ulven Alfine og blør. Den er sliten. De andre ulvene i flokken har plaget den lenge nå. Tre av dem står ved siden av og uler. De er livredde. Skremt fra vettet over det faktum at Alfine kan dø. 

Det er ikke sympati som skremmer disse tre ulvene. Snart kommer resten av flokken, livredde de også.

For skrekk og gru, dersom Alfine dør, har de ingen å plage. Ingen å hakke på. Ingen å flytte fokus over på for å være i fred selv.

Ulveflokken hylekor har sluttet å plage Alfine, for at hun skal overleve. 

Hun overlever med nød og neppe, og slikker sine sår. En pesende ulveflokk hjelper henne nesten med det, slik at hun skal bli frisk fortest mulig. For behovet er stort. Behovet for å hakke på ulven. Plage henne.

Alfine har type. Det er ulven Alfa. Er med på det han også. Drevet av trangen til å kjenne styrken fylle ulvekroppene, sørger de for at historien gjentar seg til Alfine nesten blør ihjel. Men bare nesten.. Gleden er hylende, glefsende stor hver gang hun overlever.

Er vi aliens, eller er vi med i earth nature vi også, som ulvene? Jeg tipper det siste.

Alle disse ulvene. Hylekorene. Bygdadyrene. De synger falskere enn en sjimpanse med munnen full av banan.

Plapre, prate, jabbe, hyle, rope det ut:

“Vi er bedre! Sterkere! Vi må baksnakke og hakke. Plage dem til de er svakere enn oss. Skjule våre egne FEIL OG MANGLER”

Nei de er ikke bedre. De er ikke engang interessante. 

Noen ganger blir jeg kvalm og må holde meg for ørene. For hva er det det hyles og ropes om? Joda, om bagateller. 

Om bloggere som bruker sine stemmer til å fronte alt annet enn bagateller. Barn som trenger noen som tar dem i forsvar. Barn som trenger sine fedre. Natur og miljø. 

Viktige ting.

Hylekoret roper gørr tilbake og peser spyttende, overivrige over å ha funnet enda en Alfine de kan hakke halvt ihjel og heve seg over.

Kommer vi med mobbehistorier, ja da må det pirkes på og forlanges hensyn til mobberene.

Hvem har sagt at jeg som blogger av to mobbehistorier ikke hadde tilgitt og tatt imot en angrende, gråtende sjel? 

Hvem har sagt at alle er prikkfrie og perfekte i sin fortid? Denne hylende ulveflokken er såvisst ikke perfekt selv.

Fysj! Slutt å pes! Slutt å rop! Får vondt i ørene av tullet! Ta til vett og husk du er et menneske, ikke en ulv i svarte natta!

Slutt å baksnakk og hakk, begynn å lære det å leve deg empatisk inn i andre sine utfordringer. Hold omkring, trøst, og vær heller et medmenneske enn å desperat forsøke å plassere skyld. 

Da skal du få både respekt og klem av meg og mange med meg. 

Inntil da, hold deg på avstand med bråket, vi andre synes peset gir dotter i ørene, så la oss slippe. Vi utviklet oss nemlig til mennesker langt der tilbake, en gang i tiden. Det var på tide å gå videre.   

Det er strengt tatt på tide for dagens hylekor å begynne å leve, også. 

Ulveflokkmenneskene bør kaste the wolfie way langt uti the milkey way, og slutte å forkusere på andre sine feil fordi de er så redde for å vise sine egne. Skulle ønske de lærte seg å slippe seg løs og le av seg selv. Selvironi og sympati går hånd i hånd.

Først den dagen, gidder jeg å gå labb i hånd med ulveflokken.

Farvel, Johnnis, det har vært en fantastisk reise, det å bli kjent med deg. I dag var den spesielle dagen som “plutselig” dukket “tilfeldig” opp rett etter at jeg hadde skrevet din historie. På denne dagen reiste du din vet for godt, for 26 år siden. 

For en måned siden visste jeg ikke det engang. Og hele denne tiden har du hatt en nydelig grav der nede i hjørnet på kirkegården. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Du har gjort noe med meg. Snille deg, jeg skal vedde på at du sitter på den andre siden og tilgir alle som var slemme med deg. Du var for god og snill for denne verden.

Og du vet sikkert også at jeg besøkte graven din og tente lys for deg i dag, kanskje du så meg fra der du er nå?

Jeg tente lys på to graver til, og ba dem passe på deg. 

Jeg tenker pappan min og min venn Arild Frode holder dine hender nå, og sørger for at du får hvile i fred.

Der du er nå, er det nok tilgivelse og kjærlighet som gjelder. Dette med å se alt fra alle vinkler, og prøve å forstå. Omfavne sannheten og helbrede det vonde med varm kjærlighet.

Med all respekt for ditt ettermæle; takk for at jeg fikk bli kjent med deg noen tiår etterpå, på en veldig spesiell måte. Klemmen jeg har så lyst til å gi deg, den er så varm og god.

May you rest in peace, boy 💙

Var du med meg i dag? På din underfulle måte som jeg har lært meg å kjenne…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Skeptikeren meg… som leter etter forklaringer selv om penna klikker villt på stuehylla av seg selv. Selv om ei såkalt synsk dame påstod at du var med meg, men at du syntes jeg var treg. Selv om det var som om du hørte meg da jeg sa ut i lufta: “Okay! Hvis du synes jeg er så treg, så hjelp meg å finne familien din da, jeg har jo ringt og lett!”

Selv om jeg fant dem to dager etter. Var jeg fortsatt skeptisk til “gjenferd”. 

Men når folk snakker om det samme fra flere kanter, og jeg merker nærværet selv, må jeg bare nesten gi meg. Min venn i himmelen.

Jeg er kjent for å stikke av og oppsøke deilig ensomhet iblant. I dag skulle begge barna være med pappan sin, så jeg ruslet ut døra for å gå ned til togstasjonen. Bestemte meg for å legge igjen skeptikeren i meg hjemme, og flyte med. Være åpen for heavenly guiding.

Noe dro i meg da jeg gikk forbi en liten gutt. En tanke skjøt ned i hue mitt, og jeg strittet imot.

Nei jeg kan ikke DET!

Men det var som om jeg måtte spørre den lille gutten: “Unnskyld at jeg spør deg” sa jeg så vennlig jeg bare kunne, og fortsatte: “…men kan jeg spørre deg hvor gammel du er?”

Gutten svarte like vennlig: “Jada det kan du. Jeg er 11 år.” 

Jeg måpte… forklarte gutten at jeg spurte fordi jeg nettopp hadde skrevet om en gutt på 11 som ble mobbet. Som om det var en god grunn til å spørre om det. 

Det var som om du ville vise meg hvor liten du var da du tok livet ditt. Jeg snudde meg og så etter gutten. Han hadde ransel og gul jakke. Jeg så for meg at du var litt lengre enn ham. Mamman din sa det. At du var litt lang for alderen.

Nedover bakkene og inn på toget. Right on traintime. Jeg satte meg på et firersete ved ei dame, ovenfor en mann. Noe drev meg til å ombestemme meg, og sette meg ved mannen, ovenfor damen. Nå satt dama og jeg rett ovenfor hverandre, ved vinduene. En blind man  satte seg der jeg satt, og den andre mannen satt ved min venstre side. 

Underveis, mens toget småristet seg innover til Trondheim, fikk jeg en intens lyst til å be den fremmede mobilsurfende ved min side, trykke seg inn på historien jeg skrev her inne på bloggen, om deg og hvordan mobbingen drev deg til selvmord som 11åring, og lese den. 

Men noe sa meg at det var feil. I stedet fikk jeg en trang til å dele budskapet med damen ovenfor meg i stedet. Akkurat da tok hun opp mobilen. Jeg lente meg frem og sa: “Unnskyld, kan jeg gi deg et tips?”.

Stranger lady nikket og mottok tipset. 

Jeg slo satte i headsettet og slo på spotify, mens jeg lot toget føre meg inn mot byens sosiale ensomhet. Undret på om dama leste om deg. Smugtittet iblant for å lese ansiktsuttrykkene hennes. Hun rynket på panna iblant, mens tommelen telefonskrollet. 

Tankene rullet fortere enn toget gjennom hodet mitt. Hva i alle dager var dette? Det var nok helt tilfeldig. Dette med at jeg så inderlig ønsket å dele med en fremmed denne grusomme historien. Et menneske til som vet om min nye venn i himmelen, et menneske til som kanskje etter å ha lest den, og som skjerper alle sanser for å stanse mobbing..

Eller hva om det viste seg at det var en mening med at akkurat hun skulle lese?

Jeg lyttet til musikken, som rytmet meg inn i følelsene mine. Det er dagen før det er akkurat 25 år siden du dro din vei. Det skulle ikke ende slik. Du døde mandag 5.februar i 1990. I morgen er det ubønnhørlig 5.mars 2016. Jeg snakket med mamman din i går. Så snakket jeg med søstra di. Universtet dyttet meg litt overende da jeg tenkte over at jeg snakket med en del av DEG. ….han gutten i skolegården som jeg aldri ble kjent med. Som jeg hørte om da jeg gikk på ungdomsskolen.

Det var helt sikkert ikke meningen at du skulle dø.

Hva om det var meningen at du og jeg skulle bli kjent? 

Det viste seg at vi hadde tenkt de samme tankene, søstra di, mamman din, og jeg.

For det er som om du lenge har forsøkt å nå meg.

Dama på toget ser opp på meg, så sier hun med nordlansk dialekt, i det hun drar opp ei bok fra vesken sin: “Jeg er på vei til der jeg studerer. Vi har for tiden fordypning i mobbing…”

Jeg tar meg til ansiktet med begge hendene. Den ikke lenger så fremmede damen forklarte at hun utdanner seg til veileder for lærere. 

Jeg fikk innblikk i en verden av lærere som ikke er gode nok lærere bare fordi de er råe innen matematikk, naturfag og norsk. Lærere av Norge som må veiledes innen dette med å arbeide med mennesker. Små, sårbare mennesker.

Da jeg gikk av ved Trondheim stasjon, kjente jeg at jeg overga meg. Litt fortvilt og samtidig lykkelig, ga jeg meg hen til det faktum at jeg rett og slett ikke har peiling på “livet etter døden”.

Samtidig kan det jo hende at siden likt tiltrekker likt, ja så skjønte hjernen min i form av intuisjonen min, at akkurat den dama burde lese om deg.

Du har blitt sett. Observert. Jeg kjenner noen som så deg etter du døde. Likevel er jeg så redd for å se hva lufta skjuler, at jeg finner forklaringer.

Der og da, for noen timer, overga jeg meg, og lot det være en mulighet for at….

ja for at…

for at jeg ikke har peiling i det hele tatt på ….dette ukjente kjente. 

Men innerst inne, lille venn, bruker jeg tid på å bearbeide alt som hendte med deg. 

Samtidig som jeg prøver å ikke bli skremt av alle disse himmelske hintene.

Innerst inne er jeg ikke lenger i tvil. 

Jeg bare prøver å venne meg til at der kan være en mulighet for at du og alle mine andre kjære på den andre siden, fortsatte å finnes etter du døde …  

For å få møte dere en vakker dag, er det eneste jeg ønsker meg den dagen jeg kommer etter.

Dette innlegget er ikke sponset, og jeg har ikke fått fordeler hos Fretex for å skrive dette. For ordens skyld: Jeg har ALDRI hittil blitt sponset, og ALDRI hittil bedt om eller fått fordeler hos noen som helst. 

I’m proud as a freak to say: I got MY own style.

I gjengen i gata var det poppis med fretex, da jeg var ung. Og jeg svikter aldri mitt ungdoms skattekammer. 

Gjenbruk og loppis er poppis fortsatt i min verden. Jeg trenger ingen motepekefinger til å vise meg hva jeg skal synes er coolt og stilig. Heller ingen terning kastende etter meg. Ingen kan lure meg til naiv og altkjøpende livsstil:

Sjekk denne jakka som venta på meg inne på Fretex i dag!

Det ramla utav meg en tekst her igjen i kveld. Denne handler om å gjennomskue. Dette med å forstå hvordan enkelte andre undervurderer deg, kritiserer deg, og snakker nedlatende til deg. 

Dette med å se dem med kloke øyne tilbake, kutte dem ut og holde seg unna slike negative krefter. 

Dagens lille historie goes like this (gas like this): 

Lille Even har nylig oppdaga at fis er gøy som fy. Hver gang han promper, ler han høyt, og han kan tilogmed lage fjertelyder med munnen sin.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Goes like: “Phtppprrrr, hihihi.. mama mama prehprrr! Haha!”

I tillegg har han ei greie med dette at han gjerne også vil sjekke om andre også har oppdaget dette med at sånne lyder er fantastisk.

I dag skulle vi trille ned til sentrum, minsten og jeg. Vi shoppa litt før vi satte oss på en kafe for å kose oss litt sammen vi to. 

Ved siden av oss satt damer. Masse damer. Og de to fineste, en mor og en datter, satt rett til høyre for oss. 

Jeg vet hvordan det går når lille Even får øye på damer. Da kommer et sukkersøtt smil til syne i det nette lille ansiktet hans, og han forvandler seg til en prektig liten engel, med all verdens fine ansiktsuttrykk. 

Babyflørt med andre ord. You got it, baby!

Dama til høyre lo og begynte å snakke til Even. Dattra også. Jeg spurte Even om han flørta, og da satte han i gang med det morsomste han vet, for å få bertene til å le.

Gutten min begynte å lage masse prompelyder med munnen sin, og tok i for å se om ikke han fikk til å servere en ekte en også. 

Han fikk masse oppmerksomhet, og damene lo og lo.

Toppers, det, Even. Jeg bare håper du lærer deg et par andre sjekketriks også, med årene. For, kremt, jeg kunne tenkt med noen barnebarn med årene. Og du er knallsøt i det du prompe-flørter nå for tiden. Ja du er tilogmed morsom.

Såe.. jepp..

Takk for en knall dag i sentrum av byen vår, mammas lille morofis. Nå skal vi busse oss hjem.

Når du har sovna i kveld lillegutt, skal naboDiva og jeg danse på bordet!  ….ikke helt. Bare nesten. Jentekveld kan vi heller ikke kalle det. For vi er damer. 

Man kan flyte på dypt vann med en viktig redningsdress kalt lykke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har nå skrevet tre sanne og forferdelige selvmordshistorier her inne på forbipolene, hvorav den ene omhandlet intens mobbing, og en om et mobbeoffer som i voksen alder tok mot til seg og delte historien med oss. Hans historie ble delt over 6000 ganger på internett. 

4 ubeskrivelige helter har jeg fått skrive historiene til.

Hvorfor gjør jeg dette?

Da jeg var lita jente, kjente jeg tidlig på en enorm sympati med de som hadde det vondt. Jeg har et minne der en jeg var glad i hadde blitt sparket hardt i magen av de andre barna. Han hylskrek, og ropte at han ikke engang ville snakke med meg, selv om jeg aldri gjorde han noe. Jeg tror han gråt mest fordi det såret ham at de mobbet ham. Det vrengte seg inni meg, og jeg ble skikkelig skikkelig fortvilt. 

Jeg gikk med dårlig samvittighet i årevis fordi jeg trodde jeg hadde drept en måsunge da jeg åpnet egget for å hjelpe ungen ut. Det rant gørr, og jeg trodde det var min skyld, helt til min mormor fortalte meg i 20årene at det egget sikkert var ubrukelig fra før.

Da jeg var 12 år, kom jeg gråtende hjem til farmor og farfar i Vesterålen. De andre barna frøs ut en av jentene, og jeg maktet ikke å holde ut smerten hennes. Jeg planla å innkalle alle barna i bygde til alvorsprat. Farmor og farfar skjønte lite, for jeg snappet med pusten og klarte ikke å prate.

Ikke bare kall meg en empat er du snill. Det handler ikke kun om det. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke greier å redde alle i hele verden. Har skjønt at jeg faktisk ikke kan redde noen rent psykisk. De må gjøre det selv.

Jeg er oppriktig engasjert, og har vært det hele livet. I alt fra måseegg til fluer og mennesker.

Det som skjer når jeg fordyper meg i en tragedie for å sette nye freshe ord på historien, er en hel prosess. 

Jeg noterer for hånd. Så setter jeg sammen notatene i et utkast. Dette også for hånd. 

Bildene er gjerne det jeg fikser før jeg taster inn teksten inne på bloggen med telefonen. Jeg blir oppriktig glad i dem jeg skriver om, og ønsker å illustrere tekstene deres med verdige bilder. Disse redigeres med telefonen min. 

Mens jeg skriver teksten, formerer det seg nye setninger underveis. På dette stadiet er jeg det man kaller deppa, og det er tungt. Jeg må være alene fra barna. Skriver mens de sover. 

Min fortvilelse over hva hovedpersonene har gått gjennom, …jeg trenger at jeg skriver det. Jeg helbredes for hvert ord jeg setter sammen til balanserte setninger, og tenker nøye gjennom alt av grammatikk og ordvariasjon

Jeg gråter en god del og slår på puter i det jeg skriver om det aller verste. Det som opprører meg mest. 

Ca 2 ganger redigerer jeg teksten før publisering. Jeg ser nøye gjennom setningene, og fikser på alt jeg ser ikke duger.

Etter innlegget er lagt ut, må jeg samle meg. Dette er alltid kvelder, så da trenger jeg en varm dusj, og en god natts søvn. Slike kvelder dirrer det i brystkassa og flimrer det foran øynene før jeg sovner. Dagen etter kan være tung. 

Jeg tåler det, men det kan være en viss tyngde der i noen dager, som jeg har lært meg å forholde meg til. Å skrive 7 slike historier i uka ville vært utenkelig.

Ofte er det verste det ugjenkallelige. Det faktum at eneste jeg kan gjøre med det, er å skrive om det, gråte og slå på puter. 

Hva er fordelen med å ha diagnose bipolar når jeg skriver slike heavy belastet historier?

Jo det skal jeg fortelle deg. Slike som jeg, som med bipolar 1 er riktig medisinert og frisk, kan ha en helling mot den maniske delen av diagnosen. Mer enn nok av godt humør, for å si det sånn. 

Realitetens historier fungerer stemningsdempende for meg. Akkurat jeg tåler dette innimellom. 

Jeg bærer dem med meg. Ble så godt kjent med Vilja, Eivind, Tore og Johnnis. Tre av dem i himmelen, og en her på jorda.

Den nakne sannheten er at dette preger meg. Jeg kjenner dem i hjertet mitt. Kjenner en veldig kjærlighet, og en jordfestet holdning til livet. 

En annen naken sannhet er æresfølelsen over å få lov. Tenk det. Lille jeg fikk lov å skrive alle disse 4 historiene, med frie tøyler. Ikke bare det, men de etterlatte godkjente dem etterpå.

Lille Johnnis er for alltid forvandlet til en smilende gylden engel i mine øyne nå. Det var som om jeg kunne føle ham mens jeg skrev. Var jeg 10 år og møtte ham, ville jeg nok blitt forelska i han. Hva om det? What if…  Hvis han ikke hadde dødd denne fæle mandagen i 1990.. Ville han og jeg blitt kjent siden? Slikt tenker jeg på mens jeg jobber med historiene.

Livet mitt har fått et annet perspektiv etter jeg skrev “Lille Johnnis ble mobbet til døde”, “Himmelens yngste poet”, “Himmelens snilleste stilleste ungdom” og “Den åpne kista: en sann historie om mobbing”. Ting, tang og materialisme er ikke så viktig som før. 

Jeg har aldri vært materialist, men nå har jeg kommet til et nytt nivå. For tenk så heldig jeg er som er i live og som har det godt inni meg. Jeg behøver ikke de dyreste tingene, klærne og finessene.

Jeg finner lykken i å være mamma, skrive og engasjere meg. 

Her er mange nakne sannheter. Og en av dem er at livet har fått andre verdier for meg nå, etter jeg så inderlig og intenst begynte å fokusere på andre, og detaljene i deres kamper…

Jeg er lykkelig uten alt dette materielle. Og jeg er forferdelig lei meg for at mine kjære hovedpersoner opplevde alt dette vonde.