Nå skulle jeg gjerne skrevet: “…ettåringen min har ikke meg rundt lillefingeren sin AT ALL! Aim di båss!”
Men selv om jeg har aldri så lyst, kan jeg nok ikke lyve. Jeg skal jo lære den lille søte bølla å ikke lyve, så:
Sannheten er at han har meg klistra rundt den pittelille lillefinger’n sin med superlim, og hver eneste dag forsøker jeg å få tak i den ikke fullt så pittelille ringefingeren hans for å komme meg løs og bruke min egen pekefinger til å sette ned den forbanna foten min.
Men han er så søt skjønner dere. Hver gang han har jamra seg opp av den senga si etter leggetid, for å lure seg til en mammaklem. For der tar bare ca 20 sekunder før poorface har blitt til en smiley, og det hoppes og sprettes oppi mammasenga.
Plutselig er han ikke bare søt lenger. Han klorer tak i mammakinnet “på skøy”, og ser ikke ut til å ville stoppe å hoppe.
Enda en gang lurer han meg. For jeg har ikke hjerte til å la han gråte for lenge. Og da viser det jo seg at han sovner der oppi mammasenga, med det bløte kinnet sitt presset mot mitt, og den lille ryggen mot magen min.
Kanskje han trenger nærhet, jo, han gjorde nok det, rettferdiggjør jeg, i det jeg nok en gang prøver å komme meg løs fra den superlimfingeren, til og med mens den lille bølla sover!
Han er sjefen. Ingen tvil om det. The BOSS! Og han har lært seg at mamma setter ræva si i gir og skynder seg som på kommando dersom han stresser henne med kjappe “Æ! Æ! Æ! Æ! Æææ Iiii! Æææææ!!!!” mens han peker, hopper eller styrer på annet vis. Denne greia minner om slike som trykker rytmisk og stressende på penna, eller rasler med nøkler, som i “kjapp deg kjapp deg kjapp deg…!”
Hver morgen er det bare å sprette ut av den varme gode senga, i takt med masse Æ’er.
Jepp. Her er det ikke bare å høre etter den derre guttepekefingeren. Det er faktisk lillefingerkrise.
Frem til i kveld. For jeg greide å la han sovne oppi senga si, etter noen rampestreker i form av kloremerker og et saftig gutteglis.
Han vet nok om den minste fingeren sin, denne lille bølla til mamma. Det er bare det at jeg er så innmari glad i disse gogutta mine, at jeg er lett som fy å lure. Samvittighetspreget og stappet med mammakjærliget, går jeg gjennom dagene som en annen tjener.
Skal skjerpe meg, men ikke med denne kosen. Denne kjærligheten.
Dem kan ikke bli bortskjemt på kjærlighet, kos og klem, jaffal, that’s for sure!
Queen of consequence, det skal jeg ha. Men altfor selvutslettende snill. Skjerpings Helene!
