Ved en skråning ligger ulven Alfine og blør. Den er sliten. De andre ulvene i flokken har plaget den lenge nå. Tre av dem står ved siden av og uler. De er livredde. Skremt fra vettet over det faktum at Alfine kan dø.
Det er ikke sympati som skremmer disse tre ulvene. Snart kommer resten av flokken, livredde de også.
For skrekk og gru, dersom Alfine dør, har de ingen å plage. Ingen å hakke på. Ingen å flytte fokus over på for å være i fred selv.
Ulveflokken hylekor har sluttet å plage Alfine, for at hun skal overleve.
Hun overlever med nød og neppe, og slikker sine sår. En pesende ulveflokk hjelper henne nesten med det, slik at hun skal bli frisk fortest mulig. For behovet er stort. Behovet for å hakke på ulven. Plage henne.
Alfine har type. Det er ulven Alfa. Er med på det han også. Drevet av trangen til å kjenne styrken fylle ulvekroppene, sørger de for at historien gjentar seg til Alfine nesten blør ihjel. Men bare nesten.. Gleden er hylende, glefsende stor hver gang hun overlever.
Er vi aliens, eller er vi med i earth nature vi også, som ulvene? Jeg tipper det siste.
Alle disse ulvene. Hylekorene. Bygdadyrene. De synger falskere enn en sjimpanse med munnen full av banan.
Plapre, prate, jabbe, hyle, rope det ut:
“Vi er bedre! Sterkere! Vi må baksnakke og hakke. Plage dem til de er svakere enn oss. Skjule våre egne FEIL OG MANGLER”
Nei de er ikke bedre. De er ikke engang interessante.
Noen ganger blir jeg kvalm og må holde meg for ørene. For hva er det det hyles og ropes om? Joda, om bagateller.
Om bloggere som bruker sine stemmer til å fronte alt annet enn bagateller. Barn som trenger noen som tar dem i forsvar. Barn som trenger sine fedre. Natur og miljø.
Viktige ting.
Hylekoret roper gørr tilbake og peser spyttende, overivrige over å ha funnet enda en Alfine de kan hakke halvt ihjel og heve seg over.
Kommer vi med mobbehistorier, ja da må det pirkes på og forlanges hensyn til mobberene.
Hvem har sagt at jeg som blogger av to mobbehistorier ikke hadde tilgitt og tatt imot en angrende, gråtende sjel?
Hvem har sagt at alle er prikkfrie og perfekte i sin fortid? Denne hylende ulveflokken er såvisst ikke perfekt selv.
Fysj! Slutt å pes! Slutt å rop! Får vondt i ørene av tullet! Ta til vett og husk du er et menneske, ikke en ulv i svarte natta!
Slutt å baksnakk og hakk, begynn å lære det å leve deg empatisk inn i andre sine utfordringer. Hold omkring, trøst, og vær heller et medmenneske enn å desperat forsøke å plassere skyld.
Da skal du få både respekt og klem av meg og mange med meg.
Inntil da, hold deg på avstand med bråket, vi andre synes peset gir dotter i ørene, så la oss slippe. Vi utviklet oss nemlig til mennesker langt der tilbake, en gang i tiden. Det var på tide å gå videre.
Det er strengt tatt på tide for dagens hylekor å begynne å leve, også.
Ulveflokkmenneskene bør kaste the wolfie way langt uti the milkey way, og slutte å forkusere på andre sine feil fordi de er så redde for å vise sine egne. Skulle ønske de lærte seg å slippe seg løs og le av seg selv. Selvironi og sympati går hånd i hånd.
Først den dagen, gidder jeg å gå labb i hånd med ulveflokken.
