[email protected] kaller jorden. Down to earth fra lykketoppen. Hello from the other side.

Så langt har dagen forløpt ikke helt ukomplisert. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg har fått det for meg at jeg skal være en sånn gjennomført goodiemamma, som serverer varme lunsjer noen timer før den like varme middagen, i tillegg til det samme gamle: byttebleiersomenhelt, løpeutmedsøpla, vaskegulv, lesebøker, lekeselvomjegslettesikkelikeråtutebilerogbyggealtformyelego, og væretålmodig. 

Så jeg satte på pølser og poteter til koking. Yeah, her skulle det varmlunsjes igjen, supermama on the mission soon completed! 

Så kjente jeg etter. Nesten 2 år siden sist jeg har hatt en hel natt helt alene. Ca 23 dager i måneden med minstemann, seks av disse med eldstegutten vår også. På tide å roe ned et par irritabelt stressa hakk nå, mama?

Jeg var så siten i gå kveld at tårene piplet og kranglet seg frem. Fikk ikke sove. Lå å tenkte på hvor alenemamma jeg egentlig er. Helt alene om så mye ansvar. Og så unødvendig, siden barna har en far som mer enn gjerne også tilbringer mer tid med ettåringen vår. Som mer enn gjerne også begynner å teste ut overnatting.

Jeg har blitt en mammamamma. En husmormamma med husarbeid til langt opp over ørene, og nesten ingen tid for meg selv. 2 dager i uka, som gjerne går med til å hente meg inn med jogging eller soving.

Tårene trillet i går ja, men det er ikke synd på meg. 

Jeg ringte superpappan til barna mine, Tore, mens poteter og pølser boblet og kokte, og lille Even ruslet rundt føttene mine og bablet et språk jeg enda ikke helt skjønner.

Forklarte ståa.

Han sa: “Mer enn gjerne, Helene! Jeg stiller mer enn gjerne opp. Jeg kan ta Even tre dager i uka, vi prøver det en stund, og vi kan teste overnatting med Even hos meg neste helg. Mathias kan komme til deg søndag eller mandag neste helg, i stedet for lørdag, så får du hvilt litt.”

En annen type tårer presser seg fram mens jeg skriver dette. For jeg blir så RØRT OG LETTET over at akkurat pappan til barna mine, er en pappa som FORGUDER BARNA SINE og GJØR ALT FOR DEM. 

Tar vi på oss for mye, kan vi bli gretne og irritable, vi foreldre. Tore vet dette så godt, og er som en stødig og trygg pappa i samarbeid for å unngå at denne mamman blir til en utslitt surpomp.

Even og jeg spiste pølser og poteter, stappet i oss litt fersken og krem-dessert, og gikk ned for å bade. Helsesøster hadde rett, det er topp å bade både mor og barn samtidig. 

Først dusjer jeg mens minsten sitter i badekaret, så fyller vi i, før det tar av med hopp, sprett og plask.

Men vent litt. Spol tilbake. I dag gikk ikke alt helt etter den planen. Jeg kjente jo det på lukta, i det jeg kom til dusjsåperiet. Der nede i karet satt lille ettåringen min med knallrødt ansikt, og tok i. Takk Gud, pris og lov for at jeg enda var på dusjestadiet, og ikke hadde tappet oppi vannet. Fisefine forbipolene hadde nok hvint som en stukket gris over flytende bæsj i badevannet! Grøss! Gru!

På dette badet var det tomt for både dopapir og våtservietter, så jeg løp opp for å hente våtservietter, med kroppen innsåpet, mens lille moroklompen satt og bæsjet seg ferdig i badekaret.

Tungvindt, sa du? 

Jepp. Det skal jeg love deg. Men jeg skal også love deg at jeg ler veldig høyt og meget mye her oppe i dagliglivet på flåklypa av Stjørdal.

Anyway: Det er på tide med litt mer alenetid. Så tusen takk, superpappan til barna mine, for at du er så glad i guttene våre. Jeg vet det kunne vært annerledes. Det finnes både mødre og fedre som gir blaffen i barna sine. Du kunne aldri gjort det. Du er ikke sånn.

Jeg gruer meg skikkelig, skikkelig, skikkelig, til første natta Even skal være hos pappan sin. Ikke for det, jeg vet at Tore bærer guttene på gullstol. Det er fordi folk har rett; jeg er ei overbekymra hønemor, 

…og denne navlestrengen behøver seg en real klipp!