Altså. Først går jeg inn og kjøper super cheep smågodt, så går barnefar superpappa inn.
Og kommer ut igjen med en pose nesten dobbelt så stor som min, mens han gliser: “71 spenn ass!”
Og posen min har revna og greier.
Jeg må bare holde i den svære godispåsan. Griper tak og kjenner på den. Da skjer det.
Med et ansiktsuttrykk fra en eller annen lekeplass, griper han tak i godteposen sin og balanserer den ned i fanget sitt, i det han manøvrerer bilen sin i en stoooor og endeløs sving.
Det viktigste er påsan!
“DEINN HOLDT PÅ Å RÆVNA SCHØ!” Sa han. “Ska æ hjelp dæ å sett den på plass?” Spurte jeg.
-“Nei nei. Nei nei… Æ passe på den her æ…!!”
Hehe, denne Tore har jeg aldri sett før.
Helt tydelig at en priskrig får fram cowboy og indianerbarnet i oss.
Like it is war! Candywar! And it’s my candy. My precious!
Årets tale på dagen/kvelden, går herved til bloggeren Lotte Hoel.
Trondheimsdama er 26 år, og går i bresjen for oss alle. Tar kamper de fleste viker unna, og snakker seg engasjert gjennom intervjuer og debatter.
Hennes nyeste engasjement tar ansvar for å si fra omkring de såkalte “vitsene” mannegruppa Ottar har prestert å servere på sin facebookside. Utsagn som peker i retning pedofili, hvorav det påstås å “være ok siden Radioresepsjonen har servert dem før dem…” En viss komikerdame vil så gjerne være en av gutta, og bommer grasalt i sine desperate forsøk på å påstå at dette er ok siden det er “gæmle vitsær”…
Siden Lotte Hoel har tatt sitt samfunnsansvar ved å banke i bordet hva angår disse forferdelige utsagnene påstått kalt vitser, har hun mottatt mobbende meldinger og kommentarer fra medlemmer av mannegruppa Ottar. De er for grove til at jeg vil skrive dem her.
For sitt ivrige engasjement i debatten omkring det å ikke frata barn sine fedre, har hun også fått pes.
Til sammen har det nå blitt 19 anmeldelser.
Slik går det hver gang en kvinne stikker hodet sitt frem og sier fra om hva hun mener og synser. Vi har sett det i politikken. Vi har sett det i næringslivet. Nå ser vi det også hver gang en kvinne fra bloggverden uttaler seg videre i mediajungelen.
Dere ser kvinnekroppen i bladhyllene. Den er naken, og det er der den hører hjemme, hva? I hyller det mannekropper ikke engang utgjør en hel prosent.
Warning: Jeg skal banne:
Ikke faen.
Ikke i helvette om jeg noensinne kommer til å godta denne urettferdige objektiviseringen dere forsøker å presse oss inn i!
Jeg er så stygg jeg bare vil, akkurat når jeg vil!
Watch me!! :
Damer som Lotte Hoel er altfor smarte for dere. Det er ikke slik at jeg ikke vet hva jeg snakker om. Jeg har pratet med Lotte, hun er en av de skarpeste knivene i skuffen, vet dere. Og det helt på vidda er, at i en debatt mellom Lotte og gruppa Ottar, kommer ikke Ottar-representanten forberedt nok til å deale med de grovt mobbende trakasserende meldingene hun har mottatt av administratorens medlemmer.
Nok om det. Det er tydelig at her er det Lotte som vinner, uansett.
Hun har en annen kamp hun kjemper. Av personlige grunner står hun opp for barna, og det faktum at de har krav på sine fedre.
Dette er en jobb jeg selv mener jeg har å gjøre som kvinne.
Man står i et brudd, og midt imellom står små uskyldige spirer og ser på. De vokser og gror. Får ting med seg.
Så hva gjør jeg da den dagen det kommer ei ny dame inn i bildet?
Vel. Kan jeg ikke få bli glad i henne også, da? Kan jeg ikke få dele dette nye mennesket med barna mine? Er det ikke ok at jeg prøver å bli god venn med den dama som også skal være som en slags mamma for gutta mine? Kan hun ikke få lov til å stole på at jeg bare ønsker henne godt, og at barna mine også trenger henne? Jovisst. Jeg har møtt ei før, jeg, som var inn i bildet. Hun rakk ikke å møte barna mine. Men henne og jeg kom så godt overens at vi fortsatt har kontakt den dag i dag.
Lotte, jeg er faktisk veldig enig med deg. Jeg også forstår det faktum at noen ganger kan et foreldresamarbeid være umulig. Jeg kjenner ei som virkelig har prøvd, men som bare møter sykelig motstand. Vel. Da har hun prøvd.
Man må legge sine følelser til side. Fokusere på det positive hos barnas far. Jeg har vokst opp som ei ekte pappajente, og jeg vet at mine sønner har like mye bruk for pappan sin som for mamman sin.
La oss se likestilling i dette også.
Jeg er feminist, og mener at alle som vil at kvinner skal ha stemmerett, er feminist.
Men en ekte feminist, i mine øyne, er ikke bare ei som skviser til i front, ved et rumpedask.
En ekte feminist, ser likestillingen fra den andre siden også.
Pappan til mine barn er like viktig som meg. Ikke? Vel, vi har TESTA DET. Og da mener jeg skikkelig måttet testa det. Jeg var syk, og kunne ikke ta meg av min førstefødte. Det ble pappan som tok seg mest av ham den første tiden, og sorry folks, men vi har gode dokumentasjoner på at en pappa duger i minst like stor grad som en mamma. Vi er beviset på en av sidene ved Lotte Hoel’s sak.
Jeg kommer ikke til å sitte å se på at Lotte tar alle disse kampene alene. Vi er damer, og ekte damer støtter hverandre. Gruppa Ottar… (sorry men jeg har vansker med å kalle dere “manne”-gruppa Ottar..) , dere skal vite at det å få meldinger fra dere om at vi som damer er “For stygge til å…”, rett og slett er for kompliment å regne fra sånne som dere.
Når begynte dere å TRO, at sånne som Lotte og jeg, er her for å være “søte/pene/vakre” for dere?
Når vrengte det seg så inn i bjørkeskogen oppi topplokkene deres, i den grad at dere begynte å faktisk tro like mye på at VI DAMER er objekter dere skal studere, som på julenissen?
Hvordan har det seg, at dere virkelig tror, at damer som oss, ikke faktisk fatter at dette dreier seg om mindreverdighetskomplekser i ordets rette forstand, lengre nede i sjiktene…?
Det er trist for sånne som disse, Lotte, å plutselig måtte innse at: THEM WOMEN GOT A BRAIN, AND IT AINT IN PAIN!
Så! Gratulerer med dagen, ALLE KVINNER! Det er så mye mer jeg kunne skrevet om. Men vi behøver ikke EN DAG I ÅRET å skrive omkring kvinner, likestilling, likelønn og alle tenkelige vinklinger, hva? Vi kan stikke de akkurat passe fine hodene våre ut i media akkurat når vi vil, både for å skrive og snakke…!
Tusen takk, Lotte Hoel, som viser deg å være slik en tøff KVINNE!
Her ser dere oss. To crazy foreldre som har laget to gutter i bidrag til denne verden, og som bor hver for oss. Ja til og med i to forskjellige fylker, though med 20 minutter kjøretur mellom seg. Hun, en klæbb uten like, som knuser glass ved uhell på Europris, og rygger inn i sure potte damer med bigbootyen sin på Coop. Han, en glemsk superpappa, engasjert og ikke fullt så klomsete som henne, som ler så han krøker seg når han ser henne kræsje rumpa si i fremmede damer på Coop. Ikke fullt så klomsete altså, bare nesten. ….så, hvordan havnet de HER, en helt “vanlig” tirsdag?
Det var en lys, kald og ikke i det hele tatt stormfull, ikke aften heller, men formiddag. Hva Gjertrud, Olaf, nissene og Nåssåen gjorde, kan vi bare forestille oss.
Jeg så på Even. Even så på meg. Fiskesuppe med kokt torsk og dessert i form av fersken med krem på, var inntatt som lunsj, og det gikk opp for meg: Uuuææææ… vi kjedet oss! Vi kjeder oss ALDRI! Men vi kjedet oss.
Jeg gjorde alt for å fikse på det. Men Raaya var buzy som fy, Solfrid har flyttet til Finnmark (!), Dianelys og barna var syke, ei anna venninne tok seg en ikke så barnevennlig fest midt i uka, Christina var opptatt, Gunne var opptatt ….ALLE VAR OPPTATTE, og vi ville leke med alle i DAG!
Jeg ringte en kompis som jeg tross alt har laga to barn med, nemlig superpappa Tore: “Eey, har dere planer eller?” “Neeh..” “Finne på noe da?” “Blakk i dag da men..” “Ja men det behøver ikke koste noe, and I pay!” “Okey!”
Kvikt kom vi fram til følgende: Leos Lekeland og pizza, jeeey.
Even danset seg i vogn, og jeg danset oss ut døra: Bye bye boring day! Hah!
Jeg ga sola en klem tilogmed, som dere ser:
Jeg trillet Even ned til sentrum, og vi sang Olle Bolle, mens Even nekta å sove mer dupp for dagen. Han begynte å sutre litt, så jeg sa: “Pappa og Mathias…”
Da lyste gutten opp.
Vi møtte guttaboys i sentrum, og suste til Trondheim.
Kø!? Ok: sightseeing. Altså. Det var kø, så superpappan tok en gøyal omvei heller. Det var stemning som i en Donald Duck tegnefilm med Ole, Dole og Doffen minus Doffen i baksetet.
Vi snakket om foring: Burger eller pizza? Mathias ville ha pannekaker på Leos Lekeland. Vi ville ha burger på det vi trodde var Burgerking. Men så viste det seg at det var Papp Donalds, sorry, mac Donalds, men burgerene deres smaker litt pappa assa..
Så da ble det Egon på City Syd, gitt. Og etter Egon måtte vi jo besøke alle dyrene inne på dyrebutikken:
Så var det klart for LEKELAND! Og så vi da, som aldri hadde vært der før.
Sannheten er at han har meg klistra rundt den pittelille lillefinger’n sin med superlim, og hver eneste dag forsøker jeg å få tak i den ikke fullt så pittelille ringefingeren hans for å komme meg løs og bruke min egen pekefinger til å sette ned den forbanna foten min.
Men han er så søt skjønner dere. Hver gang han har jamra seg opp av den senga si etter leggetid, for å lure seg til en mammaklem. For der tar bare ca 20 sekunder før poorface har blitt til en smiley, og det hoppes og sprettes oppi mammasenga.
Plutselig er han ikke bare søt lenger. Han klorer tak i mammakinnet “på skøy”, og ser ikke ut til å ville stoppe å hoppe.
Enda en gang lurer han meg. For jeg har ikke hjerte til å la han gråte for lenge. Og da viser det jo seg at han sovner der oppi mammasenga, med det bløte kinnet sitt presset mot mitt, og den lille ryggen mot magen min.
Kanskje han trenger nærhet, jo, han gjorde nok det, rettferdiggjør jeg, i det jeg nok en gang prøver å komme meg løs fra den superlimfingeren, til og med mens den lille bølla sover!
Han er sjefen. Ingen tvil om det. The BOSS! Og han har lært seg at mamma setter ræva si i gir og skynder seg som på kommando dersom han stresser henne med kjappe “Æ! Æ! Æ! Æ! Æææ Iiii! Æææææ!!!!” mens han peker, hopper eller styrer på annet vis. Denne greia minner om slike som trykker rytmisk og stressende på penna, eller rasler med nøkler, som i “kjapp deg kjapp deg kjapp deg…!”
Hver morgen er det bare å sprette ut av den varme gode senga, i takt med masse Æ’er.
Jepp. Her er det ikke bare å høre etter den derre guttepekefingeren. Det er faktisk lillefingerkrise.
Frem til i kveld. For jeg greide å la han sovne oppi senga si, etter noen rampestreker i form av kloremerker og et saftig gutteglis.
Han vet nok om den minste fingeren sin, denne lille bølla til mamma. Det er bare det at jeg er så innmari glad i disse gogutta mine, at jeg er lett som fy å lure. Samvittighetspreget og stappet med mammakjærliget, går jeg gjennom dagene som en annen tjener.
Skal skjerpe meg, men ikke med denne kosen. Denne kjærligheten.
Dem kan ikke bli bortskjemt på kjærlighet, kos og klem, jaffal, that’s for sure!
Queen of consequence, det skal jeg ha. Men altfor selvutslettende snill. Skjerpings Helene!
Det vrenger seg i magan når det skinner i flekker på skapene, og smuler her og der plutselig blir selvlysende.
For dette er en krig i sollys. Størknet baconost i skjønn harmoni med saft krydret med støv.
På dette området kan jeg ikke påstå at barna mine og jeg er på samme team. Særlig ikke minstemann her. For mens mine hender og føtter danser samba med tue, spray og våtservietter, og overmanner en flekk, lager det lille flekketrollet ti nye.
Så slår vårsola ubønnhørlig til, og avslører nye skjulesteder. Akkurat da kommer selvfølgelig gjester inn den flekkprydede døra. Og jeg bare: “Ohmygod den derre sola assa. Ohmygad som det seeeer ut her!!” Gjestene bare:”Samme her assa, ser bedre ut i måneskinn hjemme hos oss også!”
Det er nesten, bare nesten, så jeg griner..
Så jeg lukker øynene og stenger hjernestøvet inne, med god samvittighet:
Det er jo søndag skråstrek hviledag. Både flekkene, smulene og jeg, må nok pent finne oss i å holde den hellig.
Men i morgen den dag, erklærer jeg våpenhvilen for opphevet!
Farvel, Johnnis, det har vært en fantastisk reise, det å bli kjent med deg. I dag var den spesielle dagen som “plutselig” dukket “tilfeldig” opp rett etter at jeg hadde skrevet din historie. På denne dagen reiste du din vet for godt, for 26 år siden.
For en måned siden visste jeg ikke det engang. Og hele denne tiden har du hatt en nydelig grav der nede i hjørnet på kirkegården.
Du har gjort noe med meg. Snille deg, jeg skal vedde på at du sitter på den andre siden og tilgir alle som var slemme med deg. Du var for god og snill for denne verden.
Og du vet sikkert også at jeg besøkte graven din og tente lys for deg i dag, kanskje du så meg fra der du er nå?
Jeg tente lys på to graver til, og ba dem passe på deg.
Jeg tenker pappan min og min venn Arild Frode holder dine hender nå, og sørger for at du får hvile i fred.
Der du er nå, er det nok tilgivelse og kjærlighet som gjelder. Dette med å se alt fra alle vinkler, og prøve å forstå. Omfavne sannheten og helbrede det vonde med varm kjærlighet.
Med all respekt for ditt ettermæle; takk for at jeg fikk bli kjent med deg noen tiår etterpå, på en veldig spesiell måte. Klemmen jeg har så lyst til å gi deg, den er så varm og god.
Dette innlegget er ikke sponset, og jeg har ikke fått fordeler hos Fretex for å skrive dette. For ordens skyld: Jeg har ALDRI hittil blitt sponset, og ALDRI hittil bedt om eller fått fordeler hos noen som helst.
I’m proud as a freak to say: I got MY own style.
I gjengen i gata var det poppis med fretex, da jeg var ung. Og jeg svikter aldri mitt ungdoms skattekammer.
Gjenbruk og loppis er poppis fortsatt i min verden. Jeg trenger ingen motepekefinger til å vise meg hva jeg skal synes er coolt og stilig. Heller ingen terning kastende etter meg. Ingen kan lure meg til naiv og altkjøpende livsstil:
Sjekk denne jakka som venta på meg inne på Fretex i dag!
Det ramla utav meg en tekst her igjen i kveld. Denne handler om å gjennomskue. Dette med å forstå hvordan enkelte andre undervurderer deg, kritiserer deg, og snakker nedlatende til deg.
Dette med å se dem med kloke øyne tilbake, kutte dem ut og holde seg unna slike negative krefter.
Goes like: “Phtppprrrr, hihihi.. mama mama prehprrr! Haha!”
I tillegg har han ei greie med dette at han gjerne også vil sjekke om andre også har oppdaget dette med at sånne lyder er fantastisk.
I dag skulle vi trille ned til sentrum, minsten og jeg. Vi shoppa litt før vi satte oss på en kafe for å kose oss litt sammen vi to.
Ved siden av oss satt damer. Masse damer. Og de to fineste, en mor og en datter, satt rett til høyre for oss.
Jeg vet hvordan det går når lille Even får øye på damer. Da kommer et sukkersøtt smil til syne i det nette lille ansiktet hans, og han forvandler seg til en prektig liten engel, med all verdens fine ansiktsuttrykk.
Babyflørt med andre ord. You got it, baby!
Dama til høyre lo og begynte å snakke til Even. Dattra også. Jeg spurte Even om han flørta, og da satte han i gang med det morsomste han vet, for å få bertene til å le.
Gutten min begynte å lage masse prompelyder med munnen sin, og tok i for å se om ikke han fikk til å servere en ekte en også.
Han fikk masse oppmerksomhet, og damene lo og lo.
Toppers, det, Even. Jeg bare håper du lærer deg et par andre sjekketriks også, med årene. For, kremt, jeg kunne tenkt med noen barnebarn med årene. Og du er knallsøt i det du prompe-flørter nå for tiden. Ja du er tilogmed morsom.
Såe.. jepp..
Takk for en knall dag i sentrum av byen vår, mammas lille morofis. Nå skal vi busse oss hjem.
Når du har sovna i kveld lillegutt, skal naboDiva og jeg danse på bordet! ….ikke helt. Bare nesten. Jentekveld kan vi heller ikke kalle det. For vi er damer.
Null spakkel på topplokket, planlegging av morgendagens milkshake i sentrum og middag hos Monica.
Mina advarer før hun nusser meg på kinnet: “Suss” før smack med babykliss, og høy forbipolent latter.
Denne lille karen digger å ha besøk. Han er jo selveste Lykkeliten utkledd som Even.
Lille Mina susser i vei, både på mitt, Even og stort sett nesten alle sine kinn..
Yeah. Det er peaceandlovetimes, og vi unner oss det. Kjenner riktig etter på denne småbarnstida, og nyter den så godt vi kan. Snart er det barnehagetider og en annen type hverdag. Vi kommer til å være klare for det også. For det er ikke så idyllisk som dette hele tiden. Det krever mye slags energier å ta vare på barn. Hektisk er det, og ansvaret ligger alltid der på begge skuldrene og hviler tungt. Mange av oss har ingen annen voksen å dele hverdagen med, og da er stunder som dette verdifulle som fy…
Besøket har dratt, Even har byssa lalla, og jeg prøver så godt jeg kan å overse kveldens kopper og kar. Tenkte å la det flyte over til morgendagen, kveldens husarbeid på kjøkkenet.
Jeg skal være flink, og la det ligge. Flekker er ikke skitt, og koppene og karene stikker ingen steder. For en gangs skyld skal jeg prøve å ikke være så flinkis.
Sånne mammaer og pappaer har godt av å senke skuldrene innimellom, og ta det i morgen, det vi ikke rakk (gadd) i dag..
Småbarnstilværelsen ala alenemamman meg ja, hm hm. I min hverdag er jeg blekksprut uten sprut. Jeg har åtte armer og null singelliv ala kremt in the city.
Jeg plukker opp drikkekopper, vasker opp matsøl, jager flekker som en helt, vasker klær, dusjer, bader barn, leker med barn, planlegger ulike måltider, lager ulike måltider, skriver handlelister, handler inn, betaler regninger, løper opp og ned trapper, pusser barnetenner, henger opp klær, legger sammen klær, rydder, vasker, støvsuger, jogger og skifter bleier… alene!
Det å handle er i en kategori for seg selv. For jeg har ingen bil. De to kilometrene ned til sentrum tar jeg som trim, og Even får friskluft.
Steike jeg er stolt av meg selv. Og fader som jeg synes Monica og jeg fortjener sånne kvelder som i kveld!
