Jepp, that’s right: en av mine nærmeste venninner, Sola mi Solfrid, skulle bare oppsøke sine røtter laaaangt der oppe i kalde nord, besøke sin mor og sånnt.. og der ble hun, jaggu meg. Fant seg kar, kåk og jobb. En selvstendig, snill og hyggelig kar dette, med en avkløpt navlestreng og godt humør. Ikke rart hun aldri kom tilbake..
Og nok en gang har alenemammajeg sovet halve (kremt nesten hele) dagen Even har vært hos pappan sin. Pluss hele natta før i mårest da han ble henta.
Ja og så er det snart tid for den tida da man blir forvandla til et hormontroll. De dagene som man helst ikke skal snakke høyt om.
Så hvorfor er jeg så GLAD? Det er liksom rattata inne i topplokket, som om jeg er klar som fy for karneval i Brasil, og en dametur til Barcelona!!
Kanskje fordi jeg er mer enn meeeget uthvilt nå.. Kanskje fordi hormoner ikke nødvendigvis trenger å være en bad thing. Kanskje fordi jeg nettopp snakket med min gode venninne der oppe i nord, og vi planla en framtid med et avstandsvennskap som såvisst skal overleve iskalde nord og ikke alltid så trivelige Trøndelag. Kanskje fordi jeg får god tilbakemelding fra hyggelige folk som faktisk gidder å lese skribleriene mine.
Å fly til Alta hefter ingen. Heller ikke en hotellweekend dit damene får lyst til å dra. Dette blir gøy, det. Våren er i anmarsj, og jeg hører dryppende istapper og fugler som kvitrer. Gøy som i Solsidan’s paranoide Ove, gøy som i det faktum at Hæsjtægg’s Bård i virkeligheten er kåret til dette langstrakte land’s mest sexy mann.
Gøy som i at jeg skal vedde på at når Solfrid begynner å fryse, tar hun med seg sin coole Finnmarkskonge og fløtter innom trivelige Trøndelag for en stund igjen 😗😗😗
Dere vet hvordan jeg liker å ta dere med på bildereiser. Kom la meg ta dere med på dagens. Selv om jeg liker å skrive (a lot), skal jeg prøve å la bildene tale for seg nå, og fatte meg i behagelig korthet.
I dag besøkte jeg ei herlig dame som jeg gikk i klasse med for 11 år siden (Ja! Siv: 11 år!) Det viser seg at vi er naboer nå, og det er jeg skikkelig glad for 🙂
To veloppdragne og hyggelige barn, Sol Angelica og Dominic, kom hjem fra skolen, til Even og pusen’s store glede..
Uvant for Even med pusekatt, og veeeldig spennende 🙂
Klokken 16.00 hadde vi en avtale med naboen Dianelys med familie, der vi med stor glede hadde takket ja til middag. Fantastisk å komme til dekket bord i huset ved siden av, fra kaffe hos Siv rett borti gata her…
Ikke rart barna mine digger folk, så sosial en mamma som dem har.
Deilig deilig mat ala restaurant, og etterpå: kaffe og pudding, næh vi er heldige vi..
Jeg kan røpe at denne snille divaen og jeg kommer til å finne på sprell mot sommeren.
Dissing hos naboen er bare great altså!
Pappan til Anthony, Tom Alex, er i kategori superpappa, og gjør alt for sønnen sin.
Tusen knalltakk for en deilig deilig dag folkens, dere er alle noen fantastisk smashing mennesker, og vi har hygget oss skikkelig masse hvert eneste minutt i dag. Heldige er vi, dere er rikdom.
Tips til …kanskje deg som leser dette? :
Man åpner sitt sinn og varmer opp sitt hjerte, legger fordommer til side, og leter etter det positive: da finner man rikdom og skatt i form av gode venner, akkurat som de er..
First of all: dette er IKKE et sponset innlegg. Designeren impulSiv har ikke engang spurt meg om jeg kunne reklamere for henne. Det var jeg som trygla og ba henne om det.
Get ready for originale ideer og fantastiske fargesammensetninger.
Etter mange år siden vi gikk i samme klasse, en kaffe latte og en prat rett borti gata her, kommer det frem at hyggelige Siv, ja hun, faktisk driver og syr…
Hva da? Spør jeg, hvorpå hun kommer drassende ned ei trapp store esker fulle med tellekantstappede kunstverk.
Jeg er målløs, for det jeg ser, er jo ikke “hjemmelaga” i øyesyn, barneklær og utstyr hun har laget for hånd, ser rett og slett profft ut.
Dette må jeg bare reklamere for, folkens. Problemet er bare at jeg føler jeg får frem så lite her. Altså, dere skulle bare sett..
…hva jeg så i dag! Kunst!
Siv, dette bør du rope ut til hele verden, for du kan dette!
Det er kvalitet. Og det er variert opplegg som vi foreldre digger: bredt utvalg i tøffere enn tøffest og søtere enn søtest stil.
Stjørdal’s got some talent, så sjekk gjerne ut impulSiv’s fargerike verden på linken ovenfor her 😉
I går ble det bare noen timer dag for min del. Jeg var så deilig utmatta at jeg benyttet Even sin pappadag til å sove masse. På kvelden lå jeg bare og lyttet til pusten. Den herlige lille gogutten i den lille senga si. Med de små bløte kinnene sine, runde små lårene sine og det lyse håret sitt. Nå er han lys våken og smilende glad som alltid.
På bildet over ser dere dagens outfit oventil. Det er et av mine nyeste fretexkupp, en deilig genser til 69 kr. Hvorfor jeg som blogger ikke fronter noe mer clazzy, more money? Fordi jeg synes fretex, loppis, gjenbruk og vintage er mer clazzy enn klodedestruerende overforbruk.
Jeg begynner å “komme meg” etter den siste heavy sanne historien jeg skrev her inne på forbipolene. Jeg har hatt noen forferdelig triste og bunnløse øyeblikk etter jeg skrev om lille Johnnis som tok sitt eget liv som 11åring. Det ble overveldende, og jeg kunne kjenne hans nærvær.
Var han innom her, er han ikke det lenger nå. Her har vært et tomrom i flere dager.
Jeg var den som skulle formidle hans historie, ikke den som skulle dømme. Jeg ville gitt en klem til alle de involverte i historien, og har tro på tilgivelse.
Men noen dager begynte jeg å tenke: greier du å bore deg ned i flere hav nå, Helene? Kan du bevare humøret ditt på ekte ved flere dype dykk nå?
For jeg har et hav av empati og nestekjærlighet, og når det blåser opp til storm i det havet, er det så innmari vondt. Skulle jeg så gjerne gjort om på historien. Blir jeg så trist.
Tre ganger har jeg skrevet historier som har endt med døden. Døden, som kommer så nærme inn på meg, klamrer seg fast med tragiske skjebner, og minner meg på at det en gang skal skje med meg også. Jeg skal komme etter, og jeg vil så gjerne ha mest mulig tid på jorden før det skjer.
Når en hel historie er skrevet og publisert, skjer noe med meg. Det er akkurat som om den avdøde har hengt om ørene på meg og hvisket meg hvordan jeg skulle vinkle og skrive historien. Plutselig er det helt stille.
En sen kveld gråt jeg så jeg ristet. For meningen med mitt liv kan jeg kjenne på. Den er tydelig. Men bak oss ligger en fortid som kunne vært endret på, og vi kunne alle vært berørt av det. Levd i en annen virkelighet. Det skulle blitt annerledes.
Dem var så unge.
Nei. Svaret er nei: jeg kommer aldri til å slutte å skrive sanne historier som har preget mennesker og verden omkring. Dette fordi jeg har samme tro på åpenhet som min far hadde.
Men jeg må finne måter å distansere meg på. Jeg blir nemlig så innmari glad i folk.
I dag skal Even og jeg besøke ei dame jeg gikk i samme klasse med for evigheter siden, som viser seg å bo rett nedi strøket her. Så skal vi spise middag hos NaboDiva og lille Anthony.
Vi skal le og ha det gøy, og være takknemlige for liv og røre. For ja, døden er en naturlig del, men nå skal jeg distansere meg og ha den litt på avstand inntil neste gang jeg må forholde meg til den igjen.
Sånn helt helt ærlig… vel, resten av livet mitt går ut på å ha det gøy sammen med barna mine og vennene mine, skrive og reise. Oppleve verden. Gjøre så mye veldedige gjerninger jeg overhodet kan, og kjenne at jeg lever.
Du, du er den type mann som sender meldinger til meg på facebook fordi du har sett et sminka styla bilde av meg, det du ser meg som det objektet jeg slettes ikke er. “Oh theese eyes! Lovely eyes. Ya r so pretty!” “Du ser nydelig ut” og bla bla bla…
Hadde du nå enda skrevet at jeg ser smart ut eller noe..
Jeg ække her for å værra pen for deg, mann! Det er overhodet ikke interessant for meg hva du mener om utseendet mitt.
Jeg kan være så stygg jeg bare vil, and it feel so good:
Jeg er singel, ja. Singel som fy. Tar godt vare på sunnhetshaka under den egentlige haka mi, spiser mat på natta og jogger akkurat når det passe meg og barna mine. Kommer aldri i livet til å hverken slanke meg eller operere meg for at du skal finne meg “bra nok” til noe som helst.
Det vises ikke på bildene, men jeg fiser jeg også. Promper akkurat like høyt som du, mister seeme to be gentle.
Jeg har temperament. Sterke sterke meninger, og en forferdelig maskulin not so pretty voice, når jeg diskuterer. Og en gang i måneden forvandles jeg til et heller lite flatterende hormonelt monster, som du slettes ikke kommer til å finne pen og tiltrekkende overhodet. Og det er ikke bare “mens tante rød visiterer”, men både før og under besøket. Etterpå vil du aldri se på meg som “pen, søt, uskyldig og yndig” igjen.
Og disse matfata? Puppene, brøsta.. Disse svære greiene jeg bærer på. Dem kommer på et eller annet tidspunkt mest sannsynlig til å forminskes, skjønner du. Jeg gidder ikke få vondt i ryggen av å bære på to svære melkemaskiner, bare for at du skal ha noe å feste blikket på mens du snakker med meg og mine intellegente meninger.
Neida neida, det gjør aldeles ingenting om jeg ikke får værra “dama di” bare fordi jeg ikke er så søt allikavel. Jeg stortrives med å bo alene, og har ikke dette behovet alle snakker om. “De store kjærligheten” har jeg opplevd ca 20 ganger, og den går over hver gang det sleppes fjert nr 20, rap nr 30, og ørekløe nr 40.
Men vi kan godt være venner. Bare du endrer ditt syn på meg som kvinne. Bare du fløtter det blikket ditt opp til øynene mine, og tør å tenke at: jøss, hun er like stygg uten sminke som de alle er, og det gjør vel ingenting. For hun er smart som et rivjern, og morsom som en ekte kompis! Da, og først da kan vi ha det litt gøy sammen du og jeg, mann!
Sjeldent har jeg som mor vært så lykkelig som nå! If only I could turn back time… well hey? Jeg KAN jo det, watch me, for jeg vi har så mye å fortelle dere fra lykketoppen i dag!!
Grunnen til at jeg er så innmari glad, er fordi barna mine er GLADE!
Har du noen ganger tenkt over følgende: vi voksne har ofte party og sammenkomster UTEN NOEN GRUNN, annet en at vi vil møtes og ha det gøy.
Barna våre derimot, må helst ha en skikkelig god grunn, i form av bursdag eller idrettsgrener de deltar i. Ungene trenger arenaer for sosial omgang, de også. Mange har ikke dette naturlig i form av naboer de kjenner.
Jeg har i helgen skrevet litt om hvordan Mathias fikk lyst til å ha pinataparty, og om hvordan vi brukte “den magiske lista” (liste med tlf nr til alle foresatte for de 52 elevene i første trinn) til å nå gjestene våre, og invitere dem til søndags-pinata-party.
Tore superpappa, og jeg, har lenge pratet om å utvide Mathias sin omgangskrets, både her på Stjørdal hos meg, og hos Tore der han har sin faste base.
Jeg presiserer at dette pinatapartyet kun er nr en av mange fester framover for Mathias og hans venner, og at absolutt alle av de 52 elevene på listen, vil bli invitert og inkludert, etter både Mathias og vi som foreldre sine ønsker.
…og jeg vil påpeke at denne festen ble veldig lett å gjennomføre, siden superpappa Tore hjalp oss som sjåfør i går, da vi skulle kjøpe pinata, godis og partyeffekter.
…og at alle barn og foreldre har godkjent bildepublisering av seg og sine barn.
Okey. Alt var klappet, shinet og klart, og humøret var på toppnivå. Vi ventet kun på gjestene. Og vi behøvde slettes ikke å vente lenge…
Like spent mamman som gutta..
Så kom gjestene, og kåken fyltes opp med Nathaniel, Ine, Jan, Aleksandra og Mathias A.
Og tenk det, at mamman til Jan, og pappan til Ine, var så herlig éngasjerte at de ble med oss gjennom den spennende dagen!?! I just tell you: jeg ble skikkelig glad i disse i dag altså! For noen FOLK! Lekte med Even, aktiviserte barna og skjenket brus! Wow, I say: WOW altså! Aldri snakket med dem, men jeg digger dem! Og jeg digger de andre foreldrene også, som stilte opp og kjørte barna sine på søndagsparty på lykketoppen!
Vi laget pølsekiosk (på bildet har det rukket å bli iskiosk til dessert) , og barna stilte seg i kø for å få pølser i brød. Ingen ville ha rekesalat på, bare sprøløk, ketchup og sennep (note to self).
Mens barna spiste pølser, snakket jeg litt med dem om dette med at barna jo også må få lov til å party ute grunn. Vi kjørte på med musikk mens de ventet i pølsekøa, så det ble flyt i sakene. De fant seg fort til rette.
Og er det noen som KAN å feste, så er det småttisene! Vi har ALLE noe å lære av disse knøttene, for det å ta en fest sånn helt uten grunn, var dem flinke til. Og rørende glade for å få lov til. Alkoholfrie som de er, kan de jo gjøre dette hvilken som helst dag i uka.
Gidder vi å rydde opp etter våre egne fester, orker vi selvfølgelig å trimmeshine litt etter en real barnefest også, hva?
De skyndte seg å spise opp saftisen sin, for nå var det: TID FOR PINATA!
Vi kjørte 3 runder med bind for øynene og noen pinataslag hver.
Pappan til Ine stod på for å hjelpe barna så de fikk slå på pinataen.
Vi voksne begynte å skjønne hvorfor Mexikanerne setter barna sine til å slå på ei greie i lufta. Det tar jo tid. Vi voksne kunne etterhvert bare sitte der og drekke kaffe vi gitt..
Og det var spennende for store og små. De andre to foreldene foreslo at Even også fikk prøve å slå. De tenkte på lille gogutten også..
Så falt pinataen i gulvet, og barna hev seg over den…
…og fordelte godis og leker i peace and love..
Wow!
Suksess, dette, tydeligvis..
Så løp barna ned til Mathias sitt lekerom, og gjesterommet som for anledningen var gjort om til herje-og hoppe på madrass-rom.
Der nede hadde barna, i samarbeid, med overlegg, planlagt et plenty-folie-sammenrullet-kule-angrep.
Pappan til Ine ropt ned, og jeg fikk foreviget noen heftige øyeblikk der nede:
Så kom selveste superpappa Tore, en god stund før egentlig hentetid. Dette synes jeg som mor er avslappende, fordi det er best for barna med en slik glidende overgang. Tore, jeg vet du ikke alltid ser dine egne positive sider. Men vit at vi rundt deg ser dem. Hele tiden. Sånn en fantastisk pappa, skal man lete lenge etter. Tenk på alt du gjør for ungene våre! Du må klappe deg selv på skuldra og være stolt!
Se så glade gutta er i deg, her er Even in daddy-action:
All ære til alle foreldrene til Mathias sine gjester i dag, som kjørte og leverte, hentet og smilte! Her ser dere den fine mamman til Nathaniel, ei super dame å prate med.
Næh dønn altså! These parents! Jeg hadde ikke venta all denne godviljen på en sliten søndag, på så kort varsel, fra sånne freshe smilende foreldre! Og sjekk den søte lillesøstra til Nathaniel, bare 10 måneder lita..
Før Even sovnet i kveld, hadde vi kosestund i sofaen. Han trengte litt tid alene med mamman sin, og var nok fornøyd med dagen, han også.
Jeg anbefaler: party for barna uten grunn!
Og jeg presiserer at dette fint går an å gjennomføre slikt uten økonomisk press. Grunnen til at jeg selv har råd til slikt for barna, er at jeg kjøper billigprodukter til meg selv, både hva angår klær på fretex og salg, meget rimelig hud og hårpleie, smart mat og relativt lite (nesten ingen) pyntegjenstander (Hvor skal jeg gjøre av det? Hakke plass). Jeg ofrer mer enn gjerne hverdagsluksus til fordel for god mammasamvittighet og lykkelige barn.
Jeg kommer til å fronte kle seg ut-kids party, der det ikke er lov med kostbare antrekk, men heller kreativt og billig.
Kommer til å invitere på turer, der jeg gjerne kjøper pølser, brød, saft og annen turmat.
Jeg prioriterer gjerne dette, men før du kritiserer den økonomiske rammen i konseptet: hva prioriterer du? Dyre klær? Utelivet? Brus? Vin? Reiser? Godterier utenom priskrigtider? Dyre sko? Bilutgifter?
Sånn. Da var det belyst. Nå gleder vi oss til å inkludere alle de 52 barna på 1.trinn ved en liten skole i Trøndelag.
Dette må dere prøve altså, please, det behøver ikke koste noe. Inviter til sammenkomst og server kveldsmat. Inviter til barnefest, og la dem spise potetgull og dip til snacks. Firstprice og xtra har billig potetgull. Dette, sammen med firstpricesaft til 25 kr (som vinsmakere sørget for at vant 1.plass i smakstest…), rømme og dip-pulver (evt krydder…) kan koste deg en hundrings. Du kan droppe den dyreste kremen eller all brusen denne måneden hva?
Åååh du må rydde etter dem… Ja! Jippi! Det er en treningsøkt, og det faktum at du MÅ, er verdens beste PT, nemlig..
Lykke til.
Hilsen en mamma med verdens beste samvittighet 😄😄😄
“Mammaaahhhh!! Æ e SÅÅÅ GLAD!!!” Mathias danset rundt på stuegulvet sammen med lillebror Even, rocket rundt i beats og ville bare danse, danse, dansee…!
Vi stod opp tidlig i mårest, spiste verdens mest usunne sjokopops frokost, og så satte vi i gang. Det ble en del lekegrind og babystol på Even mens denne mamman vasket og ryddet som en orkan i midtetagen. Så forflyttet vi oss ned i underetg, og der fikk Even stå i gjestebabysenga mens Mathias ryddet rommet sitt og jeg shina resten.
Tore kom som avtalt og svippet oss ned til sentrum så vi kunne handle inne pinata, godteri, leker og partyeffekter. Tusen takk, altså, Tore, dette var skikkelig snilt av deg. Du tenker alltid på gutta dine, du. Be proud, respekt. Og sorry at du fikk lipfinity på kinnet mens du kjørte. Det var så svingete, og jeg satt og sminket leppene akkurat da. Sånn type leppestift setter jo seg som lim, søttan ass… ta det som rouge.
Tore suste videre, og vi fortsatte festforberedelsene. By the time we reached tacoen, begynte virkelig humøret til Mathias å stige. Vi tullet og tøyset, og det var så digg med taco at det var nesten vondt i spiserøret. Der var heller ikke særlig bedre med pappsugerørene vi hadde kjøpt inn. Mathias bare måtte teste… Even tygde dem bare i stykker…
Plutselig begynte Mathias å overfalle meg med koser og klemmer. “Mamma, du e så snilllll! Æ e såååå gladar i dæ enn du e i mæ, og du får ikke kosen tilbake nei!” “Nei Mathias æ e myyy gladar i dæ! Få den kosen!” “NÅNEI MAMMA, Æ DIGGE DÆ!” “Æ DIGGAR DÆ!!” Koooos og klem haglet over meg, for nå ville lillebror også hive seg med. Jeg grep telefonen for å forevige de deilige, ugjenkallelige øyeblikkene. Det er stort for meg dette. For jeg har lært meg at barn, de later ikke som, de.. Bare i lek. Ellers er de dønn ærlige…
Hvis jeg har jobba hardere enn en lady bør på en saturday, er dette mer enn nok lønn:
Alt er altså klart for morgendagens spennende pinatafest. Vi tør ikke henge opp pinataen enda, siden den har falt ned fra takkroken en gang. Slik ser stuebordet ut nå.
Mens Even duppa hvilen sin i dag, pynta vi selvfølgelig med sånne …sånne… hva er det det heter igjen nå? Har kasta pakningen…
Jeg har kalt det partypønt på bildet under:
Disse to goungene mine rører meg virkelig. Som de setter pris på hver minste lille ting vi gjør for dem. Og se hvor glade de er i hverandre. Dem må være soulmates eller noe.
Mathias og Even: I mårra er det FEST! Det er søndag, og det er PARTY! Av ingen som helst grunn i det hele tatt enn at vi HAR LYST PÅ LITT GØY! Og da skal vi spise pølse med brød, sennep, ketchup, rekesalat og sprøløk, leke crazy leker og knærte den stjernepinataen dønn! Det skal falle ned masse godis, og dere skal danse rundt av sukkerkick sammen med de andre ungene.
Ja dere skal tilogmed få rote til og grise ned kåken så mye dere vil. Og jeg gleder meg!
Jeg vet om en del jantelovfølgere som ville påstått at jeg blogger for å få oppmerksomhet. Selv om dette, i meningens rette forstand, er completely feil, mener jeg ikke at det er noe galt i at enkelte folk er slik at de ønsker oppmerksomhet. Verden trenger både scenerockere og toppledere, like mye som sjenerte grå muser og shy guys.
I mitt tilfelle er det annerledes. Det er forskjell på å være prkåt, og å ha levd midt oppi så heftige og mange ryktesvermer at man til slutt blir herdet og gir blaffen i om handlinger og ord gir av den uønskede oppmerksomheten det medfører å stikke hue litt fram i lyset. Fra mørket på det nederste rangstigetrinnet.
Jeg er naturlig paranoid på et enkelt område, som virker nærmest umulig for meg å endre. Det er dette med at jeg forutinntatt og automatisk går ut fra at andre ikke liker meg. Det henger nok i fra tider der jeg har vært psykiatrisk pasient, fått elektrosjokk, jobbet som renholder og opplevd det motsatte av respekt.
Du skal ikke tro at du er noe. Og jeg trodde ikke heller. Jeg visste at jeg ikke var noen, annet enn en misslykka tyggisskrapende vaskekjerring av en ustabil og merkelig ung dame.
Jeg fryktet oppmerksomhet mest av alle. Ingen måtte snakke til meg, for det kunne ende med at de spurte meg om hva jeg jobbet med. Hvordan forklare at man er uføretrygda pgr av sinnsykdom? Skammen grep tak i hjerterota mi og ga meg sosial angst. Noia, rett og slett.
Jeg hatet oppmerksomhet. Verdiløs, det var hva jeg kjente meg. Bare enda verre: jeg følte at jeg stod i gjeld til alle i samfunnet fordi jeg ikke engang dugde til å skaffe meg jobb.
Så kom jeg til et punkt der all min jobbing med min egen selvtillit plutselig bar frukter. Jeg ser nå klart og tydelig at jeg ikke har greid å fjerne komplekser, men akseptere dem som særpreg og le litt overbærende av dem. Være glad i meg selv, og i alle manglene mine også. Jeg ser at jeg er blitt min egen beste venn, men at den indre automatiske stemmen som sier : “De liker deg selvfølgelig ikke”, fortsatt står på repeat. Ikke i like stor grad som før, men det er en automatikk som slår inn. Det er en vane, et utgangspunkt, der jeg alltid er forberedt på det verste. Jeg senser ugly og fake baksnakking som et intuitivt dyr.
Klar til å ta imot onde rykter og dritt.
Når man har vært så langt nede, og bygd seg ydmykt opp igjen, teller ikke lenger oppmerksomhet som farlig. Jeg er jo vant til at folk kritiserer meg. Så hvorfor skal jeg leke struts…
Jeg har aldri likt for mye oppmerksomhet. Jeg blir svett og sykelig svimmel og ukomfortabel i situasjonet det jeg skal snakke foran folkemengder. Er klomsete i praten, og ord stokker seg lett.
Livet har lært meg at det er på seg selv man kjenner andre. De som preker janteloven, maser gjerne: “Ah; h*n vil bare ha oppmerksomhet!”
Som om du vil gå gjennom livet usynlig, uten noen som helst oppmerksomhet. Som om du ville at aldri noen skulle høre deg, se deg, svare deg, og vise deg at de vet at du eksisterer. Eller vil du aldri ha et eneste fnugg av attention?
Del det opp, og du vil finne at, ja, selvfølgelig vil jeg ha leserene’s oppmerksomhet! Nå ut til folk med min skrivetrang og mine budskap. Men jeg er ikke prkåt.
Det er det du selv som er, dersom det er slik at man kjenner seg selv på andre. Det er det du selv som er, hver gang du i gjengen girer på å snakke høyt om det, og latterligjøre oss som nekter å stike hue nedi bakken pgr av sånne som deg. Eller sa du det til veggen? Alle som lytter til den stygge baksnakkingen din, gir deg sterke former for oppmerksomhet, hver gang du pjatter i vei om alle du kritiserer for å være “oppmerksomhetssyke”.
Kanskje du burde begynne å blogge om de sterke meningene dine? For det er jo det å nå ut til folk som er meningen med å ytre klagingen din, hva? Nei Gud forby! Du kunne jo risikere at andre danner seg meninger om deg og meningene dine…
Altså, det begynte med at det var klart for legohelga, dvs megagøy mammahelg med begge gutta mine.
Vi lekte zombiemamma monsterfis på gulvet, brølte, rullet og tok rare bilder. (Aldri lekt det? Damned.. da har du gått glipp av noe ja..)
Nei vent litt. Det begynte egentlig med en hyggelig utviklingssamtale med verdens triveligste 1.klasselærerinne ved Hommelvik barneskole, tidligere denne uka. Stolte som kry fikk vi høre hvordan det går så bra med Mathias på skolen. Vi snakket om hvordan vi er gira på å invitere vennene hans både her på Stjørdal og hos Tore i Vika.
Jeg fikk den magiske lista, med navnene til alle de 52 elevene i 1.trinn, og telefonnummerene til alle foreldrene.
Fikk jeg. Mamman som ikke eier sjenanse, og gjerne durer rundt i nabolaget på ringepårunde for å skaffe Mathias venner…
Da Even hadde sovna tidligere i kveld, satte vi oss ned for å snakke litt om den lista, Mathias og jeg. Vi bestemte oss for å invitere noen av skolevennene hans hit søndag.
-“Du mamma… har du pænga te å kjøp en sånn pinata?”
-“Jepp. Det har æ..”
Plutselig har vi invitert mange 6åringer til PINATAFEST søndag. Og det er jo kjempecoolt.
Men dere vet. Denne forbanna perfeksjonsdjevelen på skuldra: “iiik du må rydde under trappa!, vaske gangen! Tørke hyllene! Fjerne landsbyen under sofaen! Shine rommet til Mathias! Iiiiiiiiiiiiik assa!”
Så… jeg tar av meg den strammende bh’n og puster ut i sofaen, over hybelkaniner som gjerne må få bo i den landsbyen sin under her til i morgen. For i morgen er det lørdag. Enda lenge til søndag, skjønner du, skulderdjevel.
Og selv om jeg aldri har arrangert noen pinatafest før, knapt nok sett en pinata på leketøysbutikken, så skal vi brake løs med en heidundranes pinatafest her søndag. Og kåken skal være shina verdt en lykkelig 6åring med mange venner han kan leke med. Og jeg skal la dem herje huset rotete, så jeg må shine alt på nytt igjen søndag kveld.
For disse gutta er alt for oss.
Apropos oss. Tusen takk til verdens snilleste superpappa Tore, som svipper nedom butikken på vei til hytta i morgen, så jeg får kjøpt den pinataen. Man kan ikke påstå at du ikke digger sønnene dine, Tore. Du stiller alltid opp for å gjøre dem lykkelige. Og akkurat det digger vi alle, nemlig en pappa som gjør barna sine glade. Jeg sa det til Mathias i kveld: “Steike han pappa e bra GLAD I DÆ, som kjøre innom Stjørdal for å hjelpe oss å skaffe pinata i mårra, Mathias!” Og det var han helt enig i.
Han var et eneste stort smil på puta si i kveld da han sovna. En snill gutt som helst skulle stappa alle 52 1.trinnselevene inn i rekkehuset vårt søndag. Vi får fordele det jevnt utover våren og sommeren, for det er alltid gøy når barna har vennebesøk.
Så da blir det party: iiik, hjelp og rattata, denne mamman grugleder seg 😉
Sitat Pippi: “Det har jag aldri gjort før, så det får jag sekkert til!”
Stjørdal har en stund vært stappfull av kjekke amerikanere, og nå er det snart over. Øvelsen er over, and they’re going home to Alabama. Eller noe sånnt.
Jeg trodde de fleste amerikanerene var utadvendte som Oprah og Trump. Men der tok jeg feil. Han jeg prøvde å snakke med i dag, kunne nok ikke funnet denne fraglealfadama merkeligere…
Vi skravlet og spiste, åt og pratet, snakket og gomlet i oss.
Dette er dama som var der for meg under hele svangerskapet da jeg stampet rundt med svangerskapsdiabetes og bar frem lille Even.
Hun tittet innom titt og ofte, og standard setning var: “Du æ har me nåkka æ, Helene. Det e bærre nå småtteri liksom..” Hvorpå hun lesset stuebordet fullt av digg som jeg kunne spise også da jet etterhvert fikk diabetes.
Jeg får tårer i øynene når jeg skriver om Christina, nå snart to år etter. Hva skulle jeg vel gjort uten henne, Raaya, Grete, Solfrid, Elisabeth.og Morten den gangen?
Jeg vil på flere venninnedates utover våren, Chris! Come la oss finne på sprell, når istappene har dryppa seg ferdige, og amerikanerne er long gone…!
