Morgenen gryr og det er senvinter i Trøndelag.
I går ble det bare noen timer dag for min del. Jeg var så deilig utmatta at jeg benyttet Even sin pappadag til å sove masse. På kvelden lå jeg bare og lyttet til pusten. Den herlige lille gogutten i den lille senga si. Med de små bløte kinnene sine, runde små lårene sine og det lyse håret sitt. Nå er han lys våken og smilende glad som alltid.
På bildet over ser dere dagens outfit oventil. Det er et av mine nyeste fretexkupp, en deilig genser til 69 kr. Hvorfor jeg som blogger ikke fronter noe mer clazzy, more money? Fordi jeg synes fretex, loppis, gjenbruk og vintage er mer clazzy enn klodedestruerende overforbruk.
Jeg begynner å “komme meg” etter den siste heavy sanne historien jeg skrev her inne på forbipolene. Jeg har hatt noen forferdelig triste og bunnløse øyeblikk etter jeg skrev om lille Johnnis som tok sitt eget liv som 11åring. Det ble overveldende, og jeg kunne kjenne hans nærvær.
Var han innom her, er han ikke det lenger nå. Her har vært et tomrom i flere dager.
Jeg var den som skulle formidle hans historie, ikke den som skulle dømme. Jeg ville gitt en klem til alle de involverte i historien, og har tro på tilgivelse.
Men noen dager begynte jeg å tenke: greier du å bore deg ned i flere hav nå, Helene? Kan du bevare humøret ditt på ekte ved flere dype dykk nå?
For jeg har et hav av empati og nestekjærlighet, og når det blåser opp til storm i det havet, er det så innmari vondt. Skulle jeg så gjerne gjort om på historien. Blir jeg så trist.
Tre ganger har jeg skrevet historier som har endt med døden. Døden, som kommer så nærme inn på meg, klamrer seg fast med tragiske skjebner, og minner meg på at det en gang skal skje med meg også. Jeg skal komme etter, og jeg vil så gjerne ha mest mulig tid på jorden før det skjer.
Når en hel historie er skrevet og publisert, skjer noe med meg. Det er akkurat som om den avdøde har hengt om ørene på meg og hvisket meg hvordan jeg skulle vinkle og skrive historien. Plutselig er det helt stille.
En sen kveld gråt jeg så jeg ristet. For meningen med mitt liv kan jeg kjenne på. Den er tydelig. Men bak oss ligger en fortid som kunne vært endret på, og vi kunne alle vært berørt av det. Levd i en annen virkelighet. Det skulle blitt annerledes.
Dem var så unge.
Nei. Svaret er nei: jeg kommer aldri til å slutte å skrive sanne historier som har preget mennesker og verden omkring. Dette fordi jeg har samme tro på åpenhet som min far hadde.
Men jeg må finne måter å distansere meg på. Jeg blir nemlig så innmari glad i folk.
I dag skal Even og jeg besøke ei dame jeg gikk i samme klasse med for evigheter siden, som viser seg å bo rett nedi strøket her. Så skal vi spise middag hos NaboDiva og lille Anthony.
Vi skal le og ha det gøy, og være takknemlige for liv og røre. For ja, døden er en naturlig del, men nå skal jeg distansere meg og ha den litt på avstand inntil neste gang jeg må forholde meg til den igjen.
Dagen er kraftig verdifull, ta godt vare på dem.