Jeg vet om en del jantelovfølgere som ville påstått at jeg blogger for å få oppmerksomhet. Selv om dette, i meningens rette forstand, er completely feil, mener jeg ikke at det er noe galt i at enkelte folk er slik at de ønsker oppmerksomhet. Verden trenger både scenerockere og toppledere, like mye som sjenerte grå muser og shy guys.
I mitt tilfelle er det annerledes. Det er forskjell på å være prkåt, og å ha levd midt oppi så heftige og mange ryktesvermer at man til slutt blir herdet og gir blaffen i om handlinger og ord gir av den uønskede oppmerksomheten det medfører å stikke hue litt fram i lyset. Fra mørket på det nederste rangstigetrinnet.
Jeg er naturlig paranoid på et enkelt område, som virker nærmest umulig for meg å endre. Det er dette med at jeg forutinntatt og automatisk går ut fra at andre ikke liker meg. Det henger nok i fra tider der jeg har vært psykiatrisk pasient, fått elektrosjokk, jobbet som renholder og opplevd det motsatte av respekt.
Du skal ikke tro at du er noe. Og jeg trodde ikke heller. Jeg visste at jeg ikke var noen, annet enn en misslykka tyggisskrapende vaskekjerring av en ustabil og merkelig ung dame.
Jeg fryktet oppmerksomhet mest av alle. Ingen måtte snakke til meg, for det kunne ende med at de spurte meg om hva jeg jobbet med. Hvordan forklare at man er uføretrygda pgr av sinnsykdom? Skammen grep tak i hjerterota mi og ga meg sosial angst. Noia, rett og slett.
Jeg hatet oppmerksomhet. Verdiløs, det var hva jeg kjente meg. Bare enda verre: jeg følte at jeg stod i gjeld til alle i samfunnet fordi jeg ikke engang dugde til å skaffe meg jobb.
Så kom jeg til et punkt der all min jobbing med min egen selvtillit plutselig bar frukter. Jeg ser nå klart og tydelig at jeg ikke har greid å fjerne komplekser, men akseptere dem som særpreg og le litt overbærende av dem. Være glad i meg selv, og i alle manglene mine også. Jeg ser at jeg er blitt min egen beste venn, men at den indre automatiske stemmen som sier : “De liker deg selvfølgelig ikke”, fortsatt står på repeat. Ikke i like stor grad som før, men det er en automatikk som slår inn. Det er en vane, et utgangspunkt, der jeg alltid er forberedt på det verste. Jeg senser ugly og fake baksnakking som et intuitivt dyr.
Klar til å ta imot onde rykter og dritt.
Når man har vært så langt nede, og bygd seg ydmykt opp igjen, teller ikke lenger oppmerksomhet som farlig. Jeg er jo vant til at folk kritiserer meg. Så hvorfor skal jeg leke struts…
Jeg har aldri likt for mye oppmerksomhet. Jeg blir svett og sykelig svimmel og ukomfortabel i situasjonet det jeg skal snakke foran folkemengder. Er klomsete i praten, og ord stokker seg lett.
Livet har lært meg at det er på seg selv man kjenner andre. De som preker janteloven, maser gjerne: “Ah; h*n vil bare ha oppmerksomhet!”
Som om du vil gå gjennom livet usynlig, uten noen som helst oppmerksomhet. Som om du ville at aldri noen skulle høre deg, se deg, svare deg, og vise deg at de vet at du eksisterer. Eller vil du aldri ha et eneste fnugg av attention?
Del det opp, og du vil finne at, ja, selvfølgelig vil jeg ha leserene’s oppmerksomhet! Nå ut til folk med min skrivetrang og mine budskap. Men jeg er ikke prkåt.
Det er det du selv som er, dersom det er slik at man kjenner seg selv på andre. Det er det du selv som er, hver gang du i gjengen girer på å snakke høyt om det, og latterligjøre oss som nekter å stike hue nedi bakken pgr av sånne som deg. Eller sa du det til veggen? Alle som lytter til den stygge baksnakkingen din, gir deg sterke former for oppmerksomhet, hver gang du pjatter i vei om alle du kritiserer for å være “oppmerksomhetssyke”.
Kanskje du burde begynne å blogge om de sterke meningene dine? For det er jo det å nå ut til folk som er meningen med å ytre klagingen din, hva? Nei Gud forby! Du kunne jo risikere at andre danner seg meninger om deg og meningene dine…
