Vi har hatt atferd som kan minne om å kaste forbannelser mot hverandre. Vi har lynt til med kritikk og vonde ord. Vi har nesten ropt til hverandre og misforstått bigtime.
I dag startet vi på nytt, da hun hadde pupper til å (vi damer har ikke baller, men pupper) sende meg en sms.
Da jeg gikk mot sentrum for å varme opp til joggeturen min, mens henne og jeg rett og slett snakket sammen igjen for første gang på 10 måneder.
Det var en positiv opplevelse. Vi skal møtes snart, og jeg kommer nok tilbake til dette.
Det, er hva denne teksten handler om, dere. Det å på mange måter få en gave. Vi kan pakke den opp og ta vare på den denne gangen, hva? Vi kan ikke bli mer witchy bitchy mot hverandre enn vi har vært, nå. Det er bare å starte på scratch og innse at vi ikke kan synke så lavt igjen.
så fikk jeg en kommentar fra en random dude på toget at jeg burde slanke meg.
Så løp! Søk dekning! For nå er naturlige dameformer løs på veiene! Jeg og mine brede hofter skal jogge min ukentlige joggetur! Og jeg trenger visst space til dette, i følge togduden fra Værdarn.
For å illustrere denne fatale ukentlige joggeturen, med runde hofter og rompe av dimensjoner, fikk jeg hjelp av en dame jeg ikke kjenner en gang. Hils på Anne Margrethe.
Jeg spurte henne i samme slengen: “Hva synes du om kroppspresset nå til dags?”
Tvert kom svaret: “Jeg er imot det. Vi må være som vi er!”
Helt enig, Anne Margrethe, la oss være som vi er.
Jeg elsker å være kvinne. Digger hvordan disse hoftene kraftig tar tak i oppoverbakker og pumper meg full med endorfiner. Yeah for naturlige kvinneformer!
Til ungdommen: vær stolt av akkurat den du er. Du er unik. Alle andre er opptatt. Vær deg selv, og gi blaffen i hva andre mener om deg og ditt utseende.
Nå skal jeg prøve å for en gangs skyld være en tilnærmet normal blogger og oppdatere hvordan det ting går i livet mitt for tiden.
Jeg er kjent for å skrive om både andre’s og min egen fortid, og dette er noe jeg kommer til å fortsette med. Jeg gjør såkalte bloggervjuer (Morten Ramm lo litt av det ordet), for å pakke alvor inn inn i humor, og jeg skriver om mine feministiske syn på ting, et par sinnainnlegg, samt sangtekster.
Nå skal jeg fortelle. Oppdatere.
Vi begynner virkelig endelig å komme i orden her oppe på Lykketoppen, etter vi flytta hit i oktober. Even har foreløpig rom i en del av mitt store soverom på loftet. Der vil også Mathias sove når han er her, så de to soverommene i kjelleretagen blir foreløpig brukt til gjesterom med plass til både babyer og grownups, og et lekerom der Mathias gjerne lager liv og røre med masse besøk av sine venner fra barneskolen i Hommelvik. Hittil har tilsammen 7 venner vært på besøk her hos oss, og jeg er blitt bedre kjent med flere av de hyggelige foreldrene. Ja, jeg er en veldig engasjert og snill mamma, og en konsekvent og grensesettende en også.
Even tok sine første skritt etter vi flytta hit. Nå løpet han rundt her som et lite lykketroll. Han er ivrig på det meste. Når vi handler, og han sitter i vogna, kan jeg bare vise han en eller annen morsom vare i en butikk, så gjør han trutmunn med store øyne, og sier: “Ååooååjjj!!!”
Dette er et hjem der mat, hygiene og klær prioriteres. Vi har kjøleskap og hyller stappfulle, og vi har alltid tilgjengelig hygieneprodukter og klær i riktig størrelser, for jeg er nok veldig opptatt av å være en god mor, etter alt jeg var gjennom i min fortid. Jeg slapper av når alle tre etagene er ryddet og vasket, det er da jeg kjenner at vi er hjemme.
Lunsjene er gjerne varme, og middagene variert. En dag jeg hadde begge gutta her hos meg, og vasket og ryddet som fy mens de lekte seg, løp klokka fra meg, og middagen ble litt senere enn planlagt
Jeg er en sånn type mamma som blir skikkelig trist inni meg av det. Får så dårlig samvittighet, at når vi en halvtime etter sitter og koser oss med taco og TV ved stuebordet, er det nesten fortsatt katastrofe inni meg fordi gutta måtte vente lenger enn vanlig på middagen.
Mange er innom her og tar seg en kaffeprat. Naboen vegg i vegg er dessuten en venninne meg, og vi venter spent på en familie med 7 barn som skal flytte hit til toppen snart. Skal bli gøy å bli kjent med dem.
Nå som vi går mot lysere dager, kjenner jeg at livet starter litt på nytt.
Og det har det også gjort, på mange måter.
De siste årene har jeg hatt en person inn i livet mitt som har gjort livet så surt for meg, at jeg virkelig har måttet stått på for å holde meg glad og lykkelig. Stått på og tatt mer enn vanlig ansvar for min egen mentale helse. I tillegg skulle jeg ta meg av barna. Sent på kveldene kunne dette mennesket sende meg stygge meldinger i alkoholpåvirket tilstand, og skremme meg. Gjøre meg urolig.
Det endte med at jeg fikk eksperthjelp. Vedkommende kommer nok aldri til å tørre å plage meg igjen, og jeg kan senke skuldre og late som om h*n ikke eksisterer. De siste ukene har jeg kjent på denne intense friheten og lykkefølelsen. Jeg greide å holde meg rimelig sterk da også, med trening og affirmasjoner. Men nå som jeg er fri, tar det helt av. Nå er jeg lykkelig hele tiden.
Alt jeg har jobbet for, kan jeg høste inn nå. I fred og ro. Alle affirmasjonene jeg hver kveld sa til meg selv i speilet, funker nå mye bedre enn før.
En annen rikdom flommer over meg samtidig, og det er alle de gode tilbakemeldingene på skrivingene min.
Jeg vet det er mye jeg har holdt skjult for dere. Jeg ville ikke dele dette i dybden med for mange. Det ble anonymiserte og korte innlegg om det. Og jeg kommer til å fortsette å anonymisere og skjule, der jeg ser det er riktig. For selv om enkelte har vært kjipe mot meg, gidder jeg ikke å synke så lavt som å henge dem ut her. Jeg sier ikke at jeg mener dem ikke fortjener det, sier ikke at jeg ønsker å skåne shitbags, men det handler om det faktum at jeg slettes ikke vil være en person som synker lavere en gjørma nederst i bakken. Jeg vil være en tilgiver. Å tilgi trenger ikke å bety at man behøver å gidde å henge med vedkommende. Trenger ikke engang å huske på at dem er til.
Det er altså over nå, helvetet jeg har kjempet meg ut av. Jeg hadde følelser for vedkommende, og endelig gikk de følesene over for alltid, etter et brev jeg leste. Vips, så var det over. Alle de fæle kjærlighetssorgene hver gang jeg ble sviktet, gikk over, da jeg skjønte at vedkommende var et helt annet menneske enn jeg hadde trodd. Falskere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og slemmere en jeg ante.
Vips, så var jeg FRI! 😄 Jeg smiler, for det er bedre enn kjærlighet, det å slippe savn og sorg. Det er bedre enn burger. Bedre enn sol. Bedre enn julegaver. Å være helt helt fri..
Ellers har jeg flere skriveoppdrag på gang. Mange av dem er på forskjellige steder i dette langstrakte land. Jeg vil helst møte de jeg skriver for. Se dem i øynene og forstå. Så det kan bli et par reiser, både nordover og sørover.
Jeg møtte en mann i sentrum denne uken. Han ville åpne seg så jeg fikk sette ord på hans historie. Selv om jeg er klar over at historien er vond og tøff, ut fra det lille jeg aner, gleder jeg meg som et barn. Dette med å lytte til et annet menneske. Få høre hva de bærer på. Bli kjent. Det er virkelig stort. Dette med å få lov til å være med på den vanskelige reisem tilbake i tid… Det er den største ære jeg kan få..
Jeg fikk høre ofte av en som likte å hakke på meg, at jeg var en dårlig lytter. At jeg avbrøt. Men det jeg avbrøt, var sårende og stygge ord han slengte mot meg. Jeg ville ikke høre. Men jeg ér en god lytter, faktisk. Det vet jeg nå. Jeg vet mye om meg selv nå, som ikke visste før.
Takknemlighet er sterkere enn kjærlighet, og vil sørge for at likt tiltrekker likt.
Og jeg er så takknemlig at jeg nesten sprekker, for alt og alle, og hver dag.
Jeg gleder meg til å levere dere forbipolene utover våren og sommeren. Hvem vet hva høsten så bringer oss?
Det er mandag, og da skal Even til faren sin for sine vanlige samværstimer der.
Mange kaller det “barnefri”.
Selv har jeg blandede følelser omkring disse dagene. Akkurat som jeg har med all tiden jeg er borte fra Mathias storegutten min, er det veldig merkelig å være borte fra minstemannen min også.
I går snakket jeg med en venninne over en kopp kaffe. Hun mente jeg trenger mer tid for meg selv. At to dager i uka ikke er nok. Hun snakker ivei om dette med å ha en hel helg for seg selv, og “bare være Helene”.
En slik helg har jeg ikke hatt på 1 1/2 år, så nå vet jeg snart ikke lenger hva jeg går glipp av.
Jeg ba om et profesjonelt nettverk omkring Even, da jeg gikk gravid og bar på ham. Dette er mennesker som altså er for profesjonelle å regne, og som har fulgt lille Even i hans fine utvikling fra hans dag 1. De har forklart meg at så små barn trenger en jevn fast base uten regelmessige overnattinger andre steder, helt frem til de er 3 år.
Noen ganger skulle jeg ønske det ikke var sånn. Skulle ønske det bare var slik at Even tålte å settes rett opp i en slik situasjon.
Men han er ikke vant til det.
Hen er et lite menneske som er vant til å våkne opp i samme rom som mamman sin, han.
Og han er ikke jobben min. Jeg behøver ikke fri fra ham.
Men en ting er sikkert. Den dagen det er bra for ham. Den dagen han er klar for det og storkoser seg med å være borte fra mamman sin i flere dager i strekk, da skal jeg senke disse skuldrene
Da skal jeg ut å reise da! Da skal damene på weekend. Da blir det tid for å bare være Helene, this I promise you. Det skal fartes, reises, dates, flørtes og pulserende liv – leves.
Men først må han prøve å overnatte hos andre uten meg. Han har ikke engang prøvd å ligge over hos den gode snille mormora si her på Stjørdal. Mye må prøves frem forsiktig før Even er klar for at mamman skal “være Helene og bare henne”.
Jeg skal tidsnok finne “space for me”, og inntil da skal jeg nyte hvert eneste døgn jeg får med de coole barna mine.
I dag skal det jogges og soves, og det blir like godt som det blir merkelig å være borte fra løvemor’s minsten.
Fordommer og fordommerinner, er hva jeg kaller dem, og jeg er stappfull av fordommer mot dem og måten dømmer hvordan vi andre lever mitt liv.
Hun ene, en fordommerinne altså, har satt den over 60 år gamle fingeren sin på meg i snart 10 år. Det var da mine veier krysset hennes, og det første hun kritiserte, bak ryggen min vel å merke, var at håret mitt var kort bak og langt fram.
Så var det meste jeg sa og gjorde, komplett galt frem til dags dato. Bak rykken min vel og merke. Flere befant seg bak den der ryggen min, og har hørt henne. Observert henne. De har gjenfortalt hva hun har latterliggjort og klaget på ved meg. Ikke bare ved meg, forresten, men ved min omgangskrets.
Hun er bare et ubetydelig eksempel på en fordommerinne.
Men selv er jeg ikke et dugg bedre. Jeg har nemlig store sterke fordommer mot henne og hennes fordommer. I det hele tatt mot hvordan slike ser ut til å leve på kritikk og sladder. Nam nam jum jum, pisspreik smaker bedre for sånne som henne, enn både biff og sushi til sammen..
Jeg har fordommer mot folk som har fordommer mot homofile og lesbiske. Jeg har fordommer mot folk som ser ned på kvinner bare fordi vi er kvinner. Jeg har fordommer mot falske feige folk som ikke tør å ta opp ting direkte, men snoker bak stødige rygger.
Kritikere og dommere liksom. Jeg ler av dem. Fnyser av dem. Rett og slett dømmer falskheten deres nord, ned, sør og opp. Kjenner meg så innmari selvsikker, at intet kunne berørt meg lenger, av noe som helst slags dommerpanel.
For ingen av mine venner kunne sunket så lavt som å påta seg en sladreaktig kritikerrolle som noen slags dommer.
Ingen jeg gidder å kjenne, lever så uinteressante liv at de makter å henge seg opp i om naboen vasker til fast dag en gang i uka, eller hvordan andre oppdrar barna sine. Så lenge det er innafor barnevennlige soner, så er det ikke dems business. Rett og slett.
Jeg møter ondskap med noe langt mer elegant. Jeg kritiserer ikke tilbake. Sladrer ikke tilbake. Avslører ikke mine fordommer på det viset. Jeg setter meg på ei grein og venter. Kvitrer ikke et pip. Bare venter. Venter uten å tenke over at jeg venter, mens det pulserende liv rocker videre i pur spenning og lykke.
For jeg vet det kommer en dag. At livet vil lære fordommer og fordommerinner hva det ikke ser ut til at vedkommende forstår. Dette har jeg skrevet om tidligere, så jeg skal ikke fordype meg i det.
Ta på deg vingene og fly opp til greina di, menneske. Bry deg ikke et sekund om bedrevitende neserynkere. Ingen mesterverk er oppfunnet her i verden ved at oppfinnerne gadd å bry seg om fordommerinnene og deres fordommer. Hadde ikke Leonardo Da Vinci og Einstein turd å være sånn passe gal, hadde ikke verden vært den samme i dag.
Gå mot strømmen. La dem syte. La dem klage. La dem pese på med uinteressant sladder og vås til ingen lenger gidder å sitte og puste inn peset…
Ta frem galskapen, det er snart sommer. Det er DITT liv, ikke disse sutrekjerringene sitt. Dem har sitt eget liv, og javisst er det trist for dem at de enda ikke har oppdaget friheten i galskapen de ikke tør vedkjenne seg. Gjør alt du vet de vil rynke på nesa av.
For du kan være sikker på en ting. En fordommerinne og hennes fordom, er så lite intellegente, at alt de rynker på nesa av og kritiserer, tvert imot er det riktige å gjøre eller si for din del. Dem er som ovendte fasitsvar.
Hipp hurra for frihet, galskap, sommer, og det å gi f i hvilke terninger kritikerene kaster, nå og for alltid.
På face har jeg tidvis chattet med en som bor på stedet der jeg bor, i ca 2 år. Vi har aldri møttes, vi bare tuller, tøyser og later som om vi flørter litt, mens vi begge vet at vi trives med å være single. Så vi har god tid med dette å møtes og sånnt..
Før vi tar av med uka’s tabbe, må jeg bare, hehe, kremt, påpeke at han og jeg altså TULLER en del. Jeg har ingen innsyn inn til stua mi her i 2. etg, så jeg kan godt kle på meg etter dusjing nede i kjelleren, her oppe.
Etter en slik dusj en dag denne uka, multitasket jeg slik: chattet med denne duden og dattra til en venninne av meg, og kledde på meg etter jogging og dusjing. Duden undret på hva jeg drev med.
And it goes like this:
3 liv ble forlenget denne uka, altså, med andre ord, selv om jeg døde litt også. For vi fikk oss ikke bare en god latter, men en riktig så pinlig en. Takk og pris for selvironien. Klomsete meg kunne ikke overlevd en dag uten den. Og så BRA at dattra til venninna min har passert myndig alder. Puh..
Potensiell morsom kompis å henge med, dette her, og det skal bli gøy den dagen vi endelig møtes. Om ti år eller noe..
– at barnet ditt utvikler sanser, fantasi og forståelse i lek,
– at du gleder og inspirerer barnet ditt
– at du overrasket barnet ditt,
– at morgenene blir gladere og mer lystbetont for ungen din,
– at du selv får en mer behagelig start på dagen din, nemlig
“Innbydende landskap!”
En gang, da Mathias var 4 år, stod han opp om morgenen og lo mens han ristet på hodet.
Han sa: “Mamma!! Har du LEIKA DÆ???”
Jeg hadde vel på en måte det, kvelden før. Hadde begynt å jobbe som vikar i barnehage, og lært meg et knep for å stimulere barna’s sanser og lekeglede til de våknet fra duppene sine og trippet inn i avdelingen mens de gnudde øynene.
Mens de sov, gjorde jeg som noen av de ansatte lærte meg; jeg bygde legoslott, satte dukker opp omkring bord som om de satt i teselskap, parkerte noen biler ved et lekehus, mens andre biler så ut som de kjørte.
Jeg laget innbydende landskap, og noen uferdige scener (f eks er puslespill der jeg nesten hadde puslet ferdig, mens f eks 3 brikker lå innbydende og ventet på å bli satt på plass), og nøt synet av de trøtte barna som kom tuslende. Det slo aldri feil. De stoppet opp, så seg rundt, og lyste opp i ansiktene sine.
De innbydende lekelandskapene inspirerte og gjorde barna interesserte. De kunne sitte lenge med en aktivitet og la seg fascinere, før de gikk til neste iscenesatte aktivitet.
Når Mathias og Even våkner i morgen, sitter faktisk Tigergutt sammen med Kalle kanin på Even’s stol og leser ei bok sammen.
3 biler er parkert foran huset på det lille bordet..
….mens to påskekaniner sitter ved et bord og koser seg.
Tussi har tatt ballen..
…og jeg vet at Even kommer til å ta den fra h*n (hva søttan ER Tussi? Hue eller hanne?)
Den ene lekekroken er omgjort til kosekrok med puter og ei ekstra babydyne vi har, og der sitter Donald og Pluto og leser i Bilerboka. Et mykt boltrehjørne, why not?
Dyrene har lagt ut på vandring. Det er en uferdig scene, der bare Even og Mathias vet hva som nå skal skje. Hvor dyrene har tenkt seg, er det bare dem som vet i morgen tidlig.
Se for deg en søndag morgen: Barna er nådeløse, og han ene er for liten til å stå opp alene. Det er bare å stå opp, selv om sunday is not even seven..
Alt du vil er å sette deg ned i sofaen med en oppkvikkende kaffe for å våkne.
Se for deg at du KAN det. Imagine: små barn som blir opptatt i en hel time med forskjellige prosjekter ved navn innbydende landskap og uferdige iscenesatte lekeaktiviteter å fundere på.
Ta deg ti minutter om kvelden og lag overraskende, spennende og inspirerende aktiviteter og morsomme landskap rundt omkring i kåken.
Eks: Tegn halvparten av en blomst eller et hus, og legg ved fargeblyantene så det bare er å tegne videre. Legg fram leireklumper, hvorav den ene er formet til noe som er gøy å se på. Kle på dukker og bamser klærne til barnet ditt, og sett dem i et teselskap. Lag scener mellom plastikkdyrene. Bygg halvparten av et legoslott.
Du har fantasi nok til å lage barn, så stol på deg selv. Du kan lage fantastiske verdener innen lekeland, og inspirere kiden din lykkelig.
Du kommer ikke til å angre i morgen. Og det aller beste kommer til å være gleden i ditt barn’s øyne, for ikke å snakke om den gode starten dere sammen får på dagen. Barnet kommer til å bli overrasket over at mamma/pappa har vært så crazy. For dette vil glede en liten tassi mer enn mye annet. Dette er en super gave å gi barn, og den er gratis, samt fantastisk moro både for giveren og mottakeren.
Jeg kunne aldri sammenliknet det å være mamma, med noe slags arbeid. Å jobbe gjør man for å tjene penger. For å overleve. Jeg gjør ikke alt jeg gjør for barna mine hverken for å tjene penger eller for å overleve. Jeg gjør det fordi jeg elsker dem høyere enn himmelen, og for evig og alltid. Jeg gjør det av kjærlighet, og ser på alt det medfører av fysiske og mentale utfordringer, som bonustrim.
Etter jeg hadde vasket gulvene i alle 3 etg, løpt opp og ned trappene, ut med søpla, ristet matter og hengt opp klærne, stod jeg ved siste innspurt nede i kjelleretg og tørket opp siste rest av gulvvasken det nede. Even stod i babysenga på gjesterommet, mens Mathias lekte med ham.
Jeg sa: “Nå er mamma sliten og det er jo bra!”
Mathias lurte på hvorfor jeg mente det var bra at jeg var sliten. For det var vel ikke “bra”, vel, mutter’n?
Han er litt opptatt av at jeg trener, fra før, så jeg forklarte ham at når jeg trener blir jeg sliten. Da svetter jeg, og blir anpusten. Det er bra for mammakroppen. Husarbeid blir jeg også svett og anpusten av, og det er like bra for meg som joggeturene mine. Han smilte da jeg forklarte ham dette. Gjorde nok godt for seksåringen å vite at det ikke var noe feil at mamma ble litt sliten av alt a gjør for dem.
Mange ganger har jeg fått med meg at folk sammenlikner foreldreoppgaven med en slitsom jobb. Dette er jo meget snedig. Hvorfor bære fram barn, dersom man ser på dem som “arbeid”?
Det er ikke slik jeg opplever det. Dagen i dag har nok en gang gitt meg fantastiske opplevelser. Ja, jeg har vært sliten, ja jeg har måttet sette grenser, og ting har vært litt tungvindt som vanlig når jeg er alenemamma. Men noen slags “jobb”, det er det ikke.
I tillegg til husarbeidtrimmen, har vi danset oss svettete på stuegulvet. Hermet etter danserene i musikkvideoene på TV’n, og ledd av verdens teiteste mamma: me, that is….
Guttene fikk seg et lysbad. Koste seg i badekaret med masse levende lys i rommet, og avslått taklys. Jeg gjorde dét også for dem av glede og kjærlighet. Det er ikke arbeidet mitt. Det er livsoppgaven min. Det er fantastisk gøy!
Så har vi landa her da. I sofaen. Det er tacoen, lørdagen og oss.
Vi har det godt, og dagens trim var verdt det.
Nå skal minsten få velling på sengekanten. Tannpussen etterpå kan være en utfordring. Men vi får den i havn hver kveld, både tannkosten og tannkremen. Vi blir enige.
Det meste er forøvrig litt utfordrende for Even theese days. Han skal teste grenser, og er ikke her for å høre etter. Det er sånn det skal være. Men det er ikke en jobb. Det er ganske heftig innimellom. Men slettes intet arbeide. Kjærlighet, gjør jeg det av, når jeg setter grenser.
Som jeg skrev i et tidligere innlegg det siste døgnet:
Jeg får aldri denne herlige tiden tilbake. Og jeg nyter hver time, hvert minutt, hvert sekund.
Barna mine er min kjærlighetsfylte livsoppgave. Og den oppgaven medfører både glede, lykke, tårer, frustrasjon og tålmodighetstester. Og så er dem så verdt det. Så innmari verdt det…
Jeg er så heldig som får oppleve den deilige idyllen, svetten, kjærligheten, tårene, trimmen og frustrasjonen det er å være mamma. Barna mine lærer meg noe nytt hver dag, og dem er noen snille englebarn, samme hvor grensetestende minsten er for tiden. Mine sjarmerende livaoppgaver, som jeg er så stolt av. Akkurat som dem er. Og dem skal aldri få føle at dem skylder meg lønn for “all jobben jeg har gjort for dem”. Jeg valgte å bære dem fram. Og dem med stor entusiasme og inderlig kjærlighet. Jeg skylder dem alt. Og jeg elsker dem, digger dem, liker dem.
Jeg har kun hørt oss trege trøndere si det. “Jau jau… det tar tìiiìiid å kom sæ helt inn i hus!” Ingen andre har jeg hørt pese om dette. Bare oss bartefolk.
Det er ikke engang sikkert alle dialektbrukere i det langstrakte men enn så korte land, forstår hva denne setningen betyr. Oversatt menes det at det visstnok tar tid etter flytting å innrede det nye hjemmet.
Lenge kunne jeg si: “ahhh det rotet ja, aill pappeskan og sånn. Det e fordi vi nettopp har flytta hit, chu.. Det tar tiiìid å kom sæ helt inn i hus ja… så det..”
Sist jeg prøvde meg på den der unnskyldningen, måtte jeg bite det i meg. For vi har ikke lenger “nettopp flytta hit”. Strengt tatt var ikke oktober i fjor, “nettopp”.
Vi har faktisk bodd her i 7 måneder nå. Over et halvår det gitt.
Som mine lesere vet, har jeg brukt denne uka på å shine, rydde og vårrengjøre to etg. Loftetagen og midtetagen.
Men. Jeg kan altså ikke lenger peke ned i kjelleren og fleipe bort pappeskerotet med at vi “nettopp flytta hit for snart 8 måneder siden.”
Jeg har visst hatt omkring ca 240 dager på å rydde ut av pappesker og sortere.
I dag har jeg valgt bort jåleriet, og heller brukt tida fornuftig. Mens Even sov dupp, drev Mathias og ryddet på rommet sitt, mens jeg gjorde gjesterommet hyggeligere enn det lagerrommet det har sett ut som i det siste. Så rydda jeg badet, før jeg åpnet den knirkete kott-døra der nede. Jeg skulte inn…
…så skulte jeg litt mer..
..før jeg røsket med meg 3 esker. Så satte jeg meg på gulvet og sorterte. Akkurat da hadde Mathias i oppgave å gå opp og smøre brødskiver til oss, for det ville han så gjerne ha til lunsj.
Akkurat da jeg fant keramikkslottet mamma laget i sine yngre dager, og den fine engleskåla mi (bildet under), må jeg ha hvest “my precious” eller noe, for da stod Mathias oppe i trappa og lo av meg. “Haha, mamma, du altså…”
Nå er det pause. Så skal klær henges opp, kjøkkenet shines og taco lages. Deretter fortsetter jeg pappeskeskattejakten.
Det er mye som skjer i kulissene i et alenemammahjem, det er iallefall sikkert. Man kan ikke hvile noe særlig, hverken på lauvbær eller latsider. Jeg har ingen latside. Hver eneste dag er det mye å gjøre her oppe på toppen.
And I love it.
For jeg gjør det for to sånne herlige deilige guttunger.
So I love it bigtime!
Love you, kid. Love you, child! 😙😙💙💙🙋👶👱💙💙😙😙
“Vi tar en utvidet pause, hva, gutta? …For det tar tiiiìid å ryddutavpappeska,shinekjøkken,hengoppklæroglagtaco 😉😧😩😄!”
Disse bitte små føttene som tasser rundt i stua her, skal bli til mannebein.
En gang skal denne tiden være ugjenkallelig, og jeg skal måtte tenke at det er forbi.
Går alt etter planene er jeg da godt i gang med en tilværelse hvor reising er en stor del av året, barna er blitt voksne som er trygge på seg selv og trives i hverdagen sin, og jeg forfatter bøker som bare fy.
Høyt opp og langt framme sier du? Hah. Nåh. Vips så er vi der, og vi kan bare minnes disse “gamle dager”.
Jeg nyter denne tiden. Stjeler meg så mange bløte koser og klemmer jeg bare kan, trøster og tørker tårer, og prøver å være til stede i disse nuene, sammen med to små som vokser så altfor fort.
Jeg låner denne fantastiske tiden. Av hvem, aner jeg ikke, men jeg må hver morgendag levere tilbake gårdagen.
Barna mine gogutta…
Dem skal få ha en mamma de er stolte av. Jeg skal ikke svikte dem. Skal være den beste utgaven av meg selv til enhver tid, så de to guttene med glede kan si at: “Dette. Dette er a mamma. Hu kan vi godt si er mamman våres..”
Dette er gamle dager. Om noen år er dette et orangepreget syttitallsaktig gammeldags bilde.
Det skremmer ikke meg å bli preget av rynker. Min egenskapte trosretning i mitt liv tilsier at det er naturlig for meg å bo alene, uten partner. Jeg har dermed ingen å stresse for å holde meg ung og rynkefri for.
Min lykke ligger ikke i et annet menneske.
Så det er ikke det som skremmer meg ved å bli gammel.
Det er det at disse priceless stundene hvor jeg leser Donald Duck for seksåringen min mens han klamrer seg til arma mi og fryder seg, i det lille Even fortsatt er bare 1 år og sover i senga si to meter unna ….vil bli til et nostalgisk minne.
Jeg vet jeg kommer til å gråte av savn, hvis jeg fortsatt lever om 30 år.
Jeg vet jeg kommer til å være lykkelig.
Men tårene kommer til å presse på når jeg tenker på den lille gutten på 1 år som ikke enda kan å prate, og storebroren på 6 år som digger sugerør og partypynt.
Ta vare på nuet. Hva betyr det. Er det minfullness, bare? For meg betyr det å gjøre hvert nu til minneverdige scener, som jeg helst ikke vil angre på.
Er det en sånn stankbleie på gang? Da skifter jeg den på flekken. Jeg vil huske det slik, om noen tiår, at Even ikke led pgr av unødige feil av meg som voksen.
Er klokka Cæsartid, og jeg gjerne vil se, prioriterer jeg heller å lese på senga for Mathias. Han får ikke tilbake den stunden hvis jeg gir f. Aldri.
Sliten? Jogge likevel. Gripe nuet og kjøre på. Barna trenger en opplagt mamma.
Tider som dette kommer aldri, aldri tilbake. Hvert nu er klokka’s sekund.
Jeg har ikke tid til å gjøre unødige feil på vegne av barna. Har ikke tid. Og har ikke lyst.
Så rynker, kom kom, hjertelig velkommen!
Men nåtid, bli, vær her, med de søte små barna mine og alle de bløte gode klemmene..
