Alle har vi uvelkomne og selverklærte kritikerdommere i livet vårt.
Jeg er intet unntak.
Fordommer og fordommerinner, er hva jeg kaller dem, og jeg er stappfull av fordommer mot dem og måten dømmer hvordan vi andre lever mitt liv.
Hun ene, en fordommerinne altså, har satt den over 60 år gamle fingeren sin på meg i snart 10 år. Det var da mine veier krysset hennes, og det første hun kritiserte, bak ryggen min vel å merke, var at håret mitt var kort bak og langt fram.
Så var det meste jeg sa og gjorde, komplett galt frem til dags dato. Bak rykken min vel og merke. Flere befant seg bak den der ryggen min, og har hørt henne. Observert henne. De har gjenfortalt hva hun har latterliggjort og klaget på ved meg. Ikke bare ved meg, forresten, men ved min omgangskrets.
Hun er bare et ubetydelig eksempel på en fordommerinne.
Men selv er jeg ikke et dugg bedre. Jeg har nemlig store sterke fordommer mot henne og hennes fordommer. I det hele tatt mot hvordan slike ser ut til å leve på kritikk og sladder. Nam nam jum jum, pisspreik smaker bedre for sånne som henne, enn både biff og sushi til sammen..
Jeg har fordommer mot folk som har fordommer mot homofile og lesbiske. Jeg har fordommer mot folk som ser ned på kvinner bare fordi vi er kvinner. Jeg har fordommer mot falske feige folk som ikke tør å ta opp ting direkte, men snoker bak stødige rygger.
Kritikere og dommere liksom. Jeg ler av dem. Fnyser av dem. Rett og slett dømmer falskheten deres nord, ned, sør og opp. Kjenner meg så innmari selvsikker, at intet kunne berørt meg lenger, av noe som helst slags dommerpanel.
For ingen av mine venner kunne sunket så lavt som å påta seg en sladreaktig kritikerrolle som noen slags dommer.
Ingen jeg gidder å kjenne, lever så uinteressante liv at de makter å henge seg opp i om naboen vasker til fast dag en gang i uka, eller hvordan andre oppdrar barna sine. Så lenge det er innafor barnevennlige soner, så er det ikke dems business. Rett og slett.
Jeg møter ondskap med noe langt mer elegant. Jeg kritiserer ikke tilbake. Sladrer ikke tilbake. Avslører ikke mine fordommer på det viset. Jeg setter meg på ei grein og venter. Kvitrer ikke et pip. Bare venter. Venter uten å tenke over at jeg venter, mens det pulserende liv rocker videre i pur spenning og lykke.
For jeg vet det kommer en dag. At livet vil lære fordommer og fordommerinner hva det ikke ser ut til at vedkommende forstår. Dette har jeg skrevet om tidligere, så jeg skal ikke fordype meg i det.
Ta på deg vingene og fly opp til greina di, menneske. Bry deg ikke et sekund om bedrevitende neserynkere. Ingen mesterverk er oppfunnet her i verden ved at oppfinnerne gadd å bry seg om fordommerinnene og deres fordommer. Hadde ikke Leonardo Da Vinci og Einstein turd å være sånn passe gal, hadde ikke verden vært den samme i dag.
Gå mot strømmen. La dem syte. La dem klage. La dem pese på med uinteressant sladder og vås til ingen lenger gidder å sitte og puste inn peset…
Ta frem galskapen, det er snart sommer. Det er DITT liv, ikke disse sutrekjerringene sitt. Dem har sitt eget liv, og javisst er det trist for dem at de enda ikke har oppdaget friheten i galskapen de ikke tør vedkjenne seg. Gjør alt du vet de vil rynke på nesa av.
For du kan være sikker på en ting. En fordommerinne og hennes fordom, er så lite intellegente, at alt de rynker på nesa av og kritiserer, tvert imot er det riktige å gjøre eller si for din del. Dem er som ovendte fasitsvar.
Hipp hurra for frihet, galskap, sommer, og det å gi f i hvilke terninger kritikerene kaster, nå og for alltid.
Så:
Free your mind in power! YOUR power!