Mens vi venter på et gøyalt besøk (surprise surprise 😉 ) …nyter vi livet her på toppen.
Akkurat nå sover lille tigergutt sin søteste dupp, og drømmer nok om dagens utelek.
Vi gikk ut tidlig i mårest, ned til basketbanen for å spille ball og danse utedans til barnesanger fra Spotify. Tenk, det var bare å kle på ham tynnull, fleece, dongeri, joggiser og vårlue, og trampe ut i dem deilige dagen.
Blomstrende vår, og skinnende solskinn. Dette er virkelig en sabla bra dag!
Og minsten tigergutten min, han er lykkelig. Det er så tydelig at han er fornøyd.
Vi ruslet videre til lekeplassen nedi her, og Even viste nye sider ved seg selv.
Det varmer hjertet mitt å se at han er så frisk og god. Han klatret i vei, og rutsjet alene.
Spennende for en liten tassi, dette..
Faktisk spennende for mamman også..
Se a mamma! Se så svær jeg er a! Helt rått!
Even pustet litt ekstra dramatisk da han klatret opp trappa for å rutsje.
….så mye jeg vil utforske, mamma..
..bare… ..studere, se, og være med…
Nabopusene digger seg overlegent i solsteken, og viser like stor vårglede som oss.
Etter Even har våknet fra luren sin, skal jeg lage middag til besøket som kommer senere i dag. Det er en spesiell visitt, og jeg gleder meg masse 🙂
De ville anklaget meg. Fanget min sterke personlighet. De ville tenkt at denne iskalde heksa burde varmes litt på et hett bål. Ikke litt heller, forresten. Hun burde straffes med døden, denne svømmende, gannende kroppen.
Det er bare det at året er 2016, og alle som kjenner meg vet at jeg ville luktet svidd forlengst hvis jeg levde for 400 år siden.
Vi trenger ikke gå så langt tilbake som 400 år. Ok så er det forbudt i Norge å drepe “hekser” nå. Ok så er det slik at de fleste av oss vet at ordet “heks” i seg selv dreide seg om fantasifull overtro.
Men har så mye utover dette egentlig endret seg?
Jeg vet hvordan det er å brennes på det moderne heksebålet. Jeg vet, men jeg plages ikke lenger av det.
For dette er iskalde bål. Baksnakkende, kaklende, ryktespredende bål.
Og jeg. Jeg er en iskald og kalkulerende heks. Hvis du brenner meg på dette fancy bålet anno 2016. Hvis man gjør det, har man føkka litt til for seg selv, uten at jeg trenger å trylle.
All slags info strømmer til meg, og jeg får alltid vite i tide, alt jeg behøver å være klar over. Hvem jeg kan stole på. Høns er noen …vel, la oss være ærlige, høns er ikke videre intellegente. Høns vet som regel ikke at du vet hva de tror de vet. Høns greier ikke engang fyre en fyrstikk.
Det finnes mennesker som aldri hører mer fra meg. Det er bare jeg som gir blaffen. Det er bare jeg som vet for mye innen situasjoner fortiden innebar. Bare jeg som lar universets lover gjøre jobben sin, og da kan jeg ikke blande meg.
Er det å aldri mer la høre fra seg, å være iskald? Vel, så er jeg en iskald og overlegen heks. Men kun til de som har sviktet meg. Kun der det trengs å brenne alle broer.
Jeg glemmer. Rett og slett glemmer alle minner. Lar hverdagen og nuet ta over, og går ikke rundt og husker unødige minner fra fortiden.
Er det å velge å glemme, å være iskald og slem?
Ok. Greit. Da er jeg en iskald heks.
Men jeg er ikke slem. Langt derifra. Jeg ganner ikke engang.
Jeg er en slik iskald og avbalansert moderne heks som vet å sende engler i tankene, til mine fiender, fordi de gode energiene kommer trippelt tilbake til meg.
Jeg er en heksemamma med full kontroll. Sammenlikne det gjerne med en løvemamma med klør. Hun vil vokte over de barna hun bar frem, og sørge for at dem har det godt.
Her i mitt liv, er det jeg som bestemmer. Så danser jeg ikke etter andres pipe. Jeg danser når ingen ser meg, og er en skyggedanser av en mindcraft-heks.
Og du. Du liker meg ikke. Du er medlem av den familien fra en annen kant, over jordene og gjennom skogene, som dømmer meg til bålet. Du leser dette og alt annet jeg skriver her inne for å lete etter feil.
Du er en av dem som har behandlet denne heksa meget feil.
Skal jeg hjelpe deg å tenne den fyrstikka? Så brenner vi alle broer, mellom dere og meg, til evig tid..
Ikke det? Å… da må du desverre watch me. Jeg er sterk, og i stand til så mye mer enn ditt hue greier å forestille seg. Alt jeg kan oppnå med dette heksehue her, kommer bare til å plage deg hvis du må se på hvor bra jeg og mine har det.
Har du tenkt på at ordet kvinne. Ordet kvinne likner på kriger. Ikke tenkt på det?
Vi krigere, beklager, kvinner, er undervurderte fortsatt, selv om vi ikke fysisk brennes på bål, lenger.
Så siden høns ikke greier å fyre opp disse fyrstikkene, må du desverre forholde deg til min iskalde, kalkulerende stillhet. Du fantes ikke i 1616, og du finnes ikke i mitt øyeskue i 2016.
Men slem? Du kan ikke kalle en iskald, smart, kontrollert, sterk, kalkulerende heks, slem..
Vi går i hi innimellom, både Morten og jeg, men vennskapet vårt består sterkere enn all verdens vinder i orkan styrke, og vi møtes. Vi snakkes. Vi sees.
Da jeg gikk gravid og bar på lille Even sommeren 2014, ble jeg bombadert med livsutfordringer. Plutselig måtte jeg takle alt alene, helt uventet. Og jeg har jo ingen bil, så det ble sykling til tog og buss, med kynnere, bekkenløsning og svangerskapsdiabetes, for å rekke ultralyd alene og all verdenz slags møter, all by my self. Det var en ildprøve uten like, og de som skulle stille opp, ga blaffen i meg.
Jeg så andre gravide, de ble båret på gullstol av barnefaren. De hadde en mann. Det hadde ikke jeg. Ingen å krangle med, med andre ord.
Men jeg hadde Morten. Mine venninner, familien, og godeste Morten.
Han Morten, han kom rett som det var og parkerte firhjulingen sin utenfor kåken min. Med seg bringte han bær, yoghurt, juice og andre luksusfinesser for en svanger hval. Etter hvert kunne jeg ikke spise sukker pgr av diabetes. Da kom han med nøtter og sånnt. Han var der.
Han var den som gikk turer sammen med meg og ei venninne. Han satt i stua mi og respekterte at tårene mine ikke var til å stoppe. Han tidde og lyttet.
Du er så verdifull for meg, du Morten. Jeg vet jeg har skrevet om deg før. Men nå er det en gang sånn at du fortjener et helt eget innlegg dedikert til deg.
For hva gjorde du da all verdens tøffe sorger hvilte på mine skuldre? Jo du tok meg med på trivelige middager hos din kjempekoselige mamma. Noen ganger skulle jeg ønske vi hadde følelser for hverandre, for da hadde jeg fått verdens snilleste svigermor i gave attåt. Men slik er det ikke, og det kommer alltid til å hete vennskap, det vi deler.
Men hu verdens beste mamman din, Bjørg, hu er da bittelitt “min” også, ikke sant. Jeg er glad i henne.
La meg ta dere med over ti år tilbake i tid. Jeg bodde i en kåk nede i sentrum, og skulle feire bursdag. Vi var en gjeng ute på byen som havnet hjemme hos meg igjen, pluss at en vi ikke kjente fikk være med. Han sovnet, og jeg med min dengang så umodne humor, sminket ham det han snorket i sofaen.
Da han våknet, gikk han på badet. Så kom han ut igjen og var illsint. Han veltet stuebordet mitt og yppet til bråk. Morten og Tjompen satt og ristet på hodet. Den fremmede ropte: “Kom igjen! Slåss! Bli med ut a! Slåss!”
Men Morten gadd ikke engang reise seg. Han sa: “Ååååh. Se hva du har gjort! Og nå må vi rydde opp etter deg også! Slåss? Nei herregud vi orker da ikke DET! Åh!”
Da Even var hos pappan sin i dag, gikk jeg innom Morten på vei ned til joggeskogen min. Jeg ble invitert inn på kaffe, og det var arti som vanlig. Som å snakke med en soulmate. Han er så flink til å avlede. Hvis jeg faller for fristelsen til å sutre negativt pjatt i nærheten av hippien Morten, lyser han opp og utbryter noe sånnt som: “Men døh 😄 Over til noe annet! Sjekk den fine verandaen jeg har! Nå blir det sommer! Heter ikke Solvveien for ingenting, her er masse sol, og gassgrill har jeg og! ☺😊😄”
Jeg fikk kjøpe disse Ikeabildene skikkelig rimelig av Morten i dag, selv om han fikk høyere bud, og gjett hva! Han tok med seg superJohnny be good, pakket bildene inn i Johnny’s bil, hentet meg og Primadonnaposene mine i sentrum, og sørget for å få hele sulamitten trygt hjem til meg, noen få timer etter kaffebesøket.
Damer! Han Morten er singel som fy. Dette er en snill herremann med bagasje. Den bagasjen har gjort ham klok. Tidligere var livet hardt som tøffe rakkarn for ham. Rusen slet ham ned i knestående, til han bestemte seg, og tok et viktig valg.
Bort fra alt. Inn på avrusning. Gjennom det hele med åpent sinn. Og ut av helvete med liv og sinn i behold.
Så kjøpte han seg leilighet, og nå holder det med en pils i ny og ne. Nå lever Morten minstemann livet sitt på en splitter ny måte, og har bevart bagasjen sin.
Klokere venn må man lete seg i hjel etter. Han her kjenner jeg såpass godt.
Han var den som overbeviste meg om at jeg var mer enn bra nok, da jeg ikke trudde jeg var det. Han fortalte meg at jeg kom til å bli en kjempegod tobarnsmor, akkurat da jeg virkelig trengte å høre det.
Hva folk har i bagasjen, skal du bry deg om. Og dess mer de har opplevd, dess bedre er det. Har dem vært og vandret i skumle strøk, ja da kan de bedre gi deg gode råd når livet fører deg inn i vanskelig terreng.
Jeg er så glad i mine venner, så innmari innmari… Og her, folkens, er en av dem! Med tidenes humor, heavy bagasje, lotsofstoriestotell og evnen til å stå stødig ved min side når det blåser verre enn verst!
Yeah, jeg hadde aldri byttet kompisMorten mot ti sekker gull. De sekkene kunne aldri gitt meg et slikt vennskap som dette. Så mange gode latterkramper som disse.
So proud of you, my friend.
Og jeg innrømmet at jeg av og til humrer og ler av deg. Det er når jeg tenker på da du sovnet på Husbyjordet midt i sentrum av byen her, med den der plakaten din i hånda..
Takknemlig klem til min superkompis, med ønske om tidenes mest solrike sommer 🌞
Det er så enkelt å være takknemlig. Når du har barn som krever hele din oppmerksomhet dagen lang. Og når de hviler eller leker litt alene, er det oppvaskmaskina, klesvasken, matlaging eller gulvvasken som krever den oppmerksomheten.
Så enkelt å være takknemlig når barna sover trygt i små senger, og det er bare å fjerne all make up, legge seg ned i sofaen og koble av.
Takknemlig for litt tid alene, i en stille stue på toppen av byen. Oppi granskauen.
Det er ikke slik at det er enkelt for meg å vise meg frem slik uten sminke. Jeg er vant til å være spaklet med make up siden jeg var 14 år. Er ei jåle uten like. Kjenner nesten ikke igjen meg selv uten, og har nok et bilde i hue av at kompleksene under sminken, er reelle. Selv om jeg har lært meg å være glad i mine dårlige sider også, og er rimelig avslappet hva angår emnet.
Jeg mener det er å ta ansvar. Å vise sannheten bak sminket fasade, når man blogger en blogg som også leses av mindreårige. Det er å ta ansvar.
Å vise frem det som er ekte, synes jeg er viktig å gjøre innimellom.
For når det gjelder sminke: vi våkner ikke opp til glamour, noen av oss, annet enn alt det naturlige vi ble født med, såfremt vi ikke har tatovert på noen bryn eller fått satt på vippeextentions.
Jeg har ikke kommet så langt enda. Er så mange små klær, brød, pålegg, såper, kaffe og sånnt som skal shoppes aller først. Det er høyere i prioritet.
Rett og slett kommer denne bloggen alltid til å være litt naken, den. Her er ikke mye glitter og glam. Her er ærlig og rett fra hjertet.
Ikke bare mitt hjerte, vet dere…
Og nå er det snart tid for en ny og åpenhjertig historie. Han er er en voksen mann. Vokste opp på barnehjem, og har mye å fortelle oss.
Mer vet jeg ikke, og jeg får tårer i øynene ved tanken på at jeg skal få lov til å bli med på enda en heavy reise,
…og få sette ord på det.
Mer nakent ansikt enn det, finnes vel ikke. Disse heltene våre her inne på forbipolene, som lar oss få vite dypt begravde hemmeligheter, og inviterer oss med bak all fasade. River ned murer og viser frem ukjente landskap.
Jeg gir ham tid. Han sier han ikke trenger tid, og for min del kan vi hoppe ut i det snarest mulig.
Det er stua og meg. Jeg hviler og legger meg selv på lading. Mitt hjerte er helbredet etter forrige historie. Det var en ufattelig vond fortelling å sette ord på, forferdelig tragisk. En gutt på 11 år makter ikke mer, og etter alt var publisert her inne, var jeg et åpent sår i flere dager. Vanskelig å beskrive.
Men nå forholder jeg meg til historien om den herlige lille gutten som ble mobbet, på en ny måte. For første gang aksepterer jeg det. Det hendte. Det skjedde. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å sette ord på det.
RIP lille fine Johnnis.
Min medlidenhet er stor. Empatien skyller over meg hver bidige dag. Det er en av grunnene som driver meg til å sette ord på og videreformidle disse hendelsene på den mest respektfulle og æresbevarende måten jeg klarer.
Nakent ansikt.
Å tørre å vise frem sitt nakne ansikt iblant, er åpenhet.
Åpenhet.
Åpenhet bidrar.
Bidrar til at troll sprekker i lys.
Men først, noen minutter til alene i denne koselige stua her. Så skal jeg til deilige drømmeland.
Ding dåååÅNng. Det ringer på døra. Bråkelyden gjør ikke noe, for jeg vet at minsten er våken der oppe senga si i 3.etg likevel. Han bare er oppi den senga fordi… Vel, fordi.. Ja. Altså..
Jeg peser inn salmiakkstanken og suser opp trappa til midtetagen. Åpner ytterdøra. Der står ei lita jente på trappa og forklarer at hun har et prosjekt på skolen, og at hun lurer på om jeg kan svare på et par spørsmål om brannsikkerhet.
Jeg puster. Peser. Vet jeg er rød i toppen og blank i øynene. Sier kjapt: “Minsten på 1 år har bæsja i badevannet sitt, jeg har plassert han i senga si og… Jeg må.. Altså.. Kunne du kommet tilbake siden? I kveld eller. I mårra eller… ja..?”
Jenta så rart på meg. Forståelsesfull og greier. But I don’t think she’s ever coming back..
Det var ikke bare noe jeg fant på for å slippe unna disse spørsmålene. Han HADDE faktisk bæsja sine største guttebæsjer ever, i badevannet sitt. Svært som denne dagen skulle handle så mye om avføring for en stakkars fisefine (Sjekk forrige innlegg. Grøss.)
Jeg tenkte jeg skulle stæsje meg litt der nede på badet mens Even badet. Han elsker å bade, og prøver som regel å nekte å hentes opp fra badekaret. Nå stod han med armene strakt opp mot meg, bare et par minutter etter hårvasken.
-“Nemmen vil du opp så tidlig a lille? Ja ja du må få det da. Nemmen.. Hva ER det der? Og det DER. .? Har du…. du har ikke? Du har BÆSJA i badevannet ditt, vennen! Iiik!”
Minsten smilte og lo. Jeg bet tenna sammen maksimalt og tenkte at jeg aldri hadde vært i denne situasjonen før. Null erfaring.
Ok logisk, få gutten ut av skitvannet og såp ham inn på gulvet ved siden av karet. Dusje ham. DET syntes gromgutten var kjempegøy. Han lo så han ristet. Så fikk han sette seg på babynesten jeg bruker å tørke ham på.
Hvordan få opp bæsjen før den smuldret opp og ble litt for god venn med badevannet? Jeg tok sånne søppelposer og brukte dem som hansker. Iiik. Bare sånn… ..ik altså! Og sånn.. Isj! Grin. Gråt. Uff. Neida jeg gråt ikke, jeg holdt på å begynne å le så jeg falt om, men det var til å grine av.
Jeg stelte Even etter beste evne. På med bleie og en heldrakt. For første gang hoppet vi over den grundigste øretørken og tåfisene. Det fikk vente. Opp alle trappene, ned i senga med ham. Løpe ned til kjellerens grøssevann og gruevask, og sette igang..
Jeg tror ingen bør bade i det karet på en stund, ikke fordi en liten pojk har bæsja oppi vannet der, men fordi det er brukt så mange forskjellige kjemikalier der nå.
Midt oppi all salmiakken og sprayene, ringte det altså på døra.
Vi sier her oppe i Trøndelag: “Sånn går no dagan.” That’s damned right. Slik går dagene..
Dere skal være glade dere ikke ser oss på Blogger’ne eller noe sånnt. For akkurat dette hadde dere ikke villet se…
Vel, det begynte så hyggelig. Minsten, meg og den nye dressen som er kjøpt inn til høsten’s barnehageoppstart. Str 98 vel og merke. Men det går fint an å teste den litt allerede.
Vi gikk ned trappa her og bort til lekeplassen nedenom oss. Even storkoste seg i frisklufta, mens varmlunsjen fant sin plass i den lille magen før dagens dupp.
Så skulle vi gå videre. Opp bakken fra lekeplassen og en runde forbi hjemmet vårt. Men da begynte det å bli direkte ekkelt. Vi kunne ikke benytte fortauskanten pgr av alle hundebæsjene. Noen helt ferske, og noen snøskvisede avslørende ruser etter vinteren. Fader assa det var ikke gøy å se, i det jeg balanserte med min lille gogutt mellom heslighetene. Er det ikke påbudt å plukke dem opp i de søte små posene deres, hundeeiere, og ta de nuskete små avføringsklattene med dere til en eller annen egnet søppelbøtte å kaste dem i?
Gidder du ikke? Men du gidder å gå tur med hunden din?
Da vi gikk inn til oss selv, skulle jeg ta av lillevennen skoene hans. Vips, å nei! Åjoda! Vist søren stod jeg der med en real hundebæsjdært mellom fingrene mine. I stedet for å gjøre avkledningsituasjonen hyggelig for gogutten min, måtte jeg heller kjappe meg ut med de skoene, vaske hendene 5 ganger, og løpe opp etter håndspriten. Alt mens jeg samtidig måtte sørge for at gutten min ikke fikk skiten fra hunden din på seg.
Føsj, dette er ikke coolt alså. Skjønner det er gøy å ha hund, men må vi småbarnsforeldre og barna våre lide for at du skal få gå turer med hunden din på den enkleste og mest behageligste måten for deg selv?
Som om det var ok dersom jeg la fra meg skiten min i hagen din, der hunden din leker med ballen sin, for så å tasse inn i gangen din med min skit på potene.
Det, hadde du helt sikkert slettes aldeles ikke likt, hva…
Hunden din er nydelig, rett og slett herlig. Dette er ikke hunden din sin skyld. Helt uskyldig er den rett og slett bare en hund. Som i blant må bæsje, som de fleste av oss skapninger her på planeten.
Det er ditt, og bare ditt, ansvar, hundeeier.
Gjør som alle de flinke hundeeierene jeg ser, de som drar fram den lille sorte hver gang det tyter ut ei ruse, og tar ansvar for herligheten, tar den med seg og kastet den dit barna våre aldri når.
Kanskje kan du varme hendene dine på den lille stappfulle posen også, vet du.
Lykke til med å holde boligstrøkene og turterreng hundebæsjfrie. Jeg stopper herved alle jeg ser gå fra bæsjeklattene. Har jeg tid, tar jeg opp den klatten i min egen pose, følger etter og legger shiten i postkassa di.
Tulla. Det var en spøk. Hvis jeg skal tåle bæsjen fra hunden din på hendene mine, er det minste du får tåle, en bjeffende spøk!
Her er checklista. Jeg er usikker på hvorvidt den gjelder franske damer, for jeg tror dem spiller det elegante ladyspillet kontinuerlig for sikkerhets skyld. Men jeg kan love deg at listen gjelder mange av damene som er alene en hel kveld:
1. Vi sier Aaah hver kveld, og det er ikke pgr av deg
Faktisk er det ikke engang pgr av noe i nærheten av en mann. Det er pgr av en deilig, hot og myk sofa. Akkurat i det vi synker nedi den: Aah. 5 minutter etterpå: Aaaahh…
2. I den sofaen gjør vi de mest ufine greiene du kan tenke det. Ingen hører oss. Ingen ser oss. Og vi kan bare håpe ingen spøker her, for vi vil ikke få høre igjen alt det teite vi gjør i alenetilstand, i det vi entrer perleporten..
3. Anyway: dette hender ofte:
Jepp! Vi tar av oss BHn. Den doble hijaben, vet du.. Vi har en teknikk som gjør at vi slipper å bruke unødige krefter på å ta av oss jumperen. Off ya go, bra!
Sånn. Nå er ryggen fri. Øvre magedel er også fri, så nå kan det hende magen setter i gang mer, hvis du skjønner. Not sexy at all.
4. Næh, nå ass! Av med den buksa! Å ligge i trusa i sofaen (sorry, det får du ikke se), uten den stive buksa, når man har hatt en glutenfull dag… well, you know. You’re the man, huh…
5. Noen geipeselfies, a few gjesp, og vips: enda en kvinne finner ut noe kjempeviktig! Hvordan vi egentlig ser ut når vi gjesper.
Det handler om comfort oppe i denne sofaen. Ufin, behagelig og usexy comfort.
6. Noen av oss begynner kveldens toalettstell der og da. Ja, for du trodde ikke de vippene blaffblaff der, var ekte? Nåhåhå, neida, dem er det bare å sette i gang å rive av nå. Nappe dem ut. (Såfremt man har brukt det rette limet, da. Vi vil ikke ha aua.) For det er heavy greier å bære på. Av med dem..
7. På tide med en trall! En så falsk trudelutt, at man får seg en god latter av seg selv. Og slutter med det. Du ville fått vondere i ørene enn av qtips presset unødig langt inn kjapt og galt.
8. Vi drikker ikke fra glass, slik elegant som du er vant til å se oss. Vi heller i oss alt fra aspartambrus, sockervatten, aspartamsafter, andre safter, juice, sis og dus, rett fra flaska. I mengder. Eller vann på flaske, halvfryst i fryseren.
9.➡At vi sitter der og skravler med TV’n. Kjefter og smeller, ler og godsnakker…
…vel, der glir over i det faktum at vi prater med ting og tang i kåken også. Ikke bare plantene. Kunstige planter, bord, stoler (ååååh fløtt deg nå a, jeg skal VASKE DER!), kjøttdeigen, tannkosten (aachrg, måtte du falle ned DER, ÆSJ! Kokings assa!!!) og lighteren (heey hvor ER DU NÅ A, nå som jeg skulle tenne litt lyyyyYYYS!)
Ja, for ikke å nevne legoklossene (AU! Ikke ligg der og stikk meg din lille klosse!
10. Har vi ikeastæsj å skru sammen, så setter vi oss på gulvet med något attåt, freser og knurrer oss gjennom prosessen. Er det rett tid i måneden, bør vi definitivt gjøre dette når eventuelle barn forlengst har køyet. For da øker grrrrr’ene både i volum, kraft og omfang.
Innse det. Vi damer ække egentlig damer vi.
In reality life, ja, så er vi mer mann enn du noensinne kan lengte etter å faktisk bli. Du ville aldri falt for en dame hvis du var en flue på veggen en kveld hun var helt alene.
Men det gjør jo ikke noe, for vi ville aldri falt for den flua på veggen heller 😉
Har hu derre forbìpolena startet barnehage avd småbarn?
Hvordan ble Lykketoppstua forvandlet til ballonglek rundt fascinerte baby’s?
Well ah …well 😉😉😉 !
Dem er ikke vanlige barn for oss. Hver og en av disse små nuskene, bærer med seg spesielle mirakelhistorier. Grav i arkivet, og du vil finne dem alle… En del av det hele, er familiehemmelig, så jeg har skrevet om det som ikke er hemmelig.
Tilbake til nåtid: Gjør dere klare for tidenes bildedryss her inne!
Det startet med at Hilde Marie, min kusine som nettopp har fylt 18, og bor på Ytterøy, annonserte at: she was coming to town.
Når det skjer, når den store litjpia våres, eller noen av de andre søskenbarna våre, kommer til byen, da skjer det noe med familien. Det mobiliseres. Møtes den som kan, og som regel prøver man å sørge for at man kan. Gjerne oppholde dem lengst mulig, til etter familiens arbeidstid og sånnt.
Denne gangen hadde Hilde Marie altså hatt 18årsdag. Jeg kjøpte flere gaver, laget gavebord som dere ser, og meldte fra til familien: “Warning! She’s in town 2morrow!”
Even og jeg trippet rundt hverandre mens vi ventet. Fant riktig happy birthday funky style (med Tony et eller anna) på Spotify, og var klare som kokte egg.
Så kom verdens beste unge supermamma 18åring (mamma til lille Krister på 10 mnd) til Lykketoppen. Og slik så det ut:
Jeg passet denne pia da hu var baby, mens de andre stod og sorterte poteter på potetopptakeren. Hun var så lita at hun trygt kunne sove dupp på min mormors (hennes farmor’s) 2setersofa i stuggu, mens jeg hvilte på 3seteten ved siden av. Nå er a altså myndig, faktisk.. Og en fenomenal mamma for lille Krister.
Jeg innrømmer at jeg var rørt i dag… Tida, den flyr..
Se så nydelig hun er. Og hun takler alt!
….men hvem kommer der?
Jo:
Min svigerinne Astrid, (dere vet, hun som var med meg da min lille Even kom til verden. Who needs a man, when you have a svigerinne?), og mine tantebarn Tuva, Johannes og Magnus minstemann.
Såh, var vi i gang igjen, aaand: ACTION!
Det myldrer når familien Dalland/Brustad møtes…
Deilig kaos!
Over ser dere at min bror Hans Even har ankommet toppen. Han er alltid et populært lekestativ. Dessuten er han en kreativ og oppfinnsom gründertype som tør å gi seg ut på spennende nye stier. Alltid gøy å høre om. Men hemmelig hemmelig. Vent og se 😉
Nydelige Krister er en såkalt smiley. Ingen tvil om at alderen på oss mødre ikke teller: denne gutten er tryggere enn tryggest.
Altså… jeg vet jeg er ei god mor. Men i nærheten av min dyktige og unde kusine ….får jeg litt komplekser assa..
Her er hun med lille søte Magnus i fanget:
Det var så livete og rørere i stua mi i dag, at ingen så meg om jeg gjorde dette:
Er vi rare? Javisst svarte fargeblyanter er vi rare. Men de gærne har det godt. Og de gærne er venner med de rare. Så vi har det rimelig godt, vi, med andre ord.
Jeg aner fjerne reiser langt der borte. Senser skrevne bøker. Tenker meg til at jeg fortsatt lever, framme i den tåkete horisonten. Håper det. Føler at barna er lykkelige. En liten lettstelt hage og ei lita plen. Frihet. Glede. Samhold.
Jeg eier kun dette nuet. Det er alt jeg har. Intet annet er mitt.
Fremtiden. Tilbake til den.
Jeg elsker å ha tåkete utsikt. Liker å kjenne på at jeg ikke vet hva morgendagen bringer.
Fremtiden er leire dekt i bomull. Jeg skal selv forme den fra klumpete nåtid til vakre keramikkvaser.
Fremtiden er min. Den er faktisk kun min.
Har du tenkt på det, at dette livet er ditt, og ingen annen sitt? Jeg vet av erfaring hvordan det er lett å falle for fristelsen til å gi fra seg noen år. La andre styre den vakre skuta. Akkurat hvor de vil.
Men de land og strand dem styrer din skute mot, vil aldri være dit DU ville dratt. Hvis du vil til Italia, kan du banne på at de vil styre deg mot Russland. Er det til Frankrike du innerst inne vil, bærer det mot England.
Det er i ditt Italia og ditt Frankrike, at dine livsoppgaver ligger.
La dem dra til Russland og England. Det er dit de skal. Men sørg for at det er sin egen båt de styrer dit.
Ikke din skute. Den skal dit DU vil.
Du bestemmer klesstilen din. Vekta di. Karriereretningen din. Hvem som er vennene dine. Kjæresten din. Musikksmaken din. Kun DU vet hva som er riktig for deg.
Vil du lytte til Ace of Base eller Sputnik, så gjør det. Vil du handle på Fretex, så hev hodet og gå inn i skattekammeret og andre loppiser med smil og hevet hode.
Ønsker du å følge utradisjonelle drømmer, i din egen tåkete utsikt, så må du endelig være så snill og gjøre det. Vil du beholde barnet i magen som alle sier du er for ung til å bære frem, så go for it. Du kan flytte fjell. Det tar bare en time, så har jorda snurret bittelitt av sin runde, så er det fjellet faktisk fysisk flyttet.
Du KAN tenke så enkelt som at forandring skjer på et sekund. Vips så er du forelska. Knips, du er ansatt. Et lite klapp, og du har kjøpt en kåk.
Så, for et minutt siden var du redd og usikker: NÅ er du trygg på deg selv.
Ikke la andre bestemme hvilke regler som skal gjelde ombord i din skute. De reglene som der er gjeldende, finnes ikke engang fra før. Det er du som er oppfinneren her.
Jeg elsker meg selv. Elsker alle feil og såkalte mangler. Omfavner fortiden, liker nåtiden og er takknemlig for hver eneste lille bit av fremtiden jeg får. Skulle ønske alle barn og ungdommer kunne få lære seg dette med å være glad i seg selv ved hjelp av affirmasjoner i det magiske speil. Det tok meg 33 år før jeg nådde frem til en tilstand av egenaksept. Nå er jeg selv den eneste virkelige ekte vennen jeg har. Jeg er min egen bestevenn.
Å skrive gjør meg glad. Det er min hylle i min skute. Det kunne aldri falle meg inn å stoppe å skrive fordi et annet menneske hadde ment det var det beste for meg å gjøre. Mange ristet nok på hodet da jeg begynte å blogge. Jeg ristet på hue jeg også. Av dem. Fordi jeg visste at dette var det riktige for meg.
I min tåkete utsikt, header jeg mot Frankrike og Italia. Du kan ha ditt Russland og ditt England for deg selv i første omgang. Hvis det en dag passer meg og mitt, kan det hende jeg drar dit. Men da må det jaggu være passe meg fint.
Tåken omfavner huset vårt. Vi bader i tåke. Det er spennende spennende, å ikke se lenger enn såvidt til hustakene rett nedenfor.
Det er noe i det: Be your self, everyone else is taken.
Alltid. For all fremtid i tåkeland, vær din egen skyggedanser på den skuta di, og dans for all del etter kun din egen pipe. Alle kritikere er bare søte og morsomme der de prøver å svømme og fly etter for å stanse deg på ditt seilas, med skrikende måsehyl, og bublende haiangrep.
Men du. Du suser ivei, raskere en både hai, måke og sei. Så du smiler overbærende, og fokuserer på hva som skjuler seg i DIN tåke…
Nå letter tåken over hele byen, og jeg kan se den klart. Morgengry hadde en hemmelighetsfull start. Nå vises snart alt, tydelig og klart. “Frankrike og Italia”, jeg legger i vei snart.
Innkjøp var unnagjort, kåken var shina og Even hadde sovna.
Jeg måtte nesten bøye meg der under dusjdråpene. Tårene gikk i ett med vannet som fosset ned fra dusjhodet, og jeg bøyde hodet bakover.
Så foldet jeg hendene og takket.
Gledestårene mine. De fine gledestårene mine..
Det var som om jeg sendte et brev til fortidsmeg. Den Helene som foldet hender for å trygle og be om at alt skulle ordne seg. At livet skulle bli bedre.
Et brev om at det ikke bare kom til å ordne seg.. At det kom til å bli så mye bedre enn det..
Jeg gråt tårer av glede og dyp takknemlighet i den dusjen i kveld.
For i dag skjedde det igjen. En dame stoppet meg for å fortelle meg at hun liker måten jeg skriver på. Jeg kjenner henne ikke, hun er storesøsteren til en god venninne av meg. Jeg må ha møtt søsteren en gang, men jeg husket ikke hvordan hun så ut.
Tenk å få høre dette. Når din store interesse i livet er å skrive. Tenk å få høre dette flere ganger i uka, når du begynte allerede som lita jente på barneskolen med å dagdrømme om å bli forfatter. Skribent. Journalist.
Og så ville livet først og fremst lære deg et par lekser. Teste deg ut på det mest voldsomme.
Jeg klapper henne varsomt på skuldra, den unge dama som satt krøket på gulvet i leiligheten sin i 2009, med foldede hender og fortvilte tårer som aldri så ut til å ville stoppe. Hun som skammet seg sånn over alle sine feil, at hun sjeldent turde å ta telefonen. Hun som sov bort dagene sine i håp om å våkne et bedre sted.
Så jeg sender et brev i kvelden, tilbake til fortiden, med en hilsen om at jeg er stolt av at hun reiste seg opp, tørket tårene og ruslet håpefullt videre.
Nå er det altså gledestårer jeg griner, og jeg er så ydmykt takknemlig for alle disse nydelige tilbakemeldingene.
Min suksess handler ikke om penger per dags dato. Jeg ville ikke byttet i money, sånn fine ord som jeg får høre av mine lesere om min måte å formulere meg på når jeg skriver. Javisst er målet å siden leve av å skrive. Jeg kunne skrevet dagen lang, jeg. Og kost meg dønn. Men tiden dedikeres til barna akkurat nå. Om noen måneder begynner Even i barnehage. Da vil dagene stå klare med “penn og papir” til meg. Iallefall blanke ark og fargestifter. Og jeg kommer ikke til å nøle med å ta dem i bruk.
Likevel og uansett, like no mather: De vakreste ordene er det ikke jeg som skriver. Dem er det dere som forteller meg.
Jeg opplevde et annet møte i dag også. Men jeg oppsøkte ikke denne nydelige damen for å skrive om henne. Så jeg lar det være med en setning i hilsen til henne. At hun er inspirerende. At hun er vakker der hun tilbringer dagene sine sengeliggende. Mitt hjertes omsorg for slike tøffinger som deg.
I morgen kommer min kjære kusine Hilde Marie på besøk til oss på Lyketoppen. Hun har med seg sin søte lille Krister, som enda ikke har fylt året. Hilde Marie har nettopp blitt 18 år, så nå er stuebordet her fylt opp med pakker og gaver, pent dandert rundt sitrontreet jeg fikk av Christina.
Da jeg forøvrig fikk dette sitrontreet, hadde jeg store utfordringer i livet. Christina ga meg det, og sa:
“WHEN LIFE GIVES YOU LEMONS, MAKE LEMONADE!”
Christina, min venn, jeg gjorde som du ba meg gjøre, jeg vettu 😉
