Hjertedatter Hava er hos oss og lager herlig liv og røre. Jeg jubler over av kjelleretagen også er i bruk. Gjesterommet der nede er først og fremst Hava’s.
Jeg har mye jeg skulle blogget om i dag. Men jeg har vært opptatt med å bygge hus, lage mat og sånnt dere vet ..
Altså jeg har bygget legohus på gulvet, med resultater som en fireåring, og kokt grøt til oss og naboene.
Lykketoppen er på sitt beste nå. Jeg er så glad i disse tre finingene mine, og i mårra skal vi på tivoli og kose oss skikkelig. Vi tenkte kino, men da Hava foreslo tivoli, falt det i god jord hos Mathias, og slo spirer i et kjempesmil.
Jeg elsker dere, Hava, Even og Mathias mine. For dere tre er jeg løvemamma for evig og alltid.
Dette hadde jeg ikke trodd! At jeg skulle finne en deilig hårkur innen kategori økologisk og rent, SOM FUNKER på mitt tørre og sprøtt ødelagte blekehår!
Okay let’s face it: må min egen originale måte har jeg etter 10 måneders blogging joinet sponsing og reklame inne på bloggen. Og jeg kommer til å være nådeløst ærlig når jeg tester produkter. Her kommer jeg altså ikke til å skryte hemningsløst av varer hos sponsorer uten grunn.
Denne hårkuren ga meg grunn allerede for to dager siden. Jeg ville spre det snarest, og rope ut: KUR SOM FUNKER! Men jeg følte for å gjøre ferdig presentasjonen av butikken som selger den, først, nemlig:
MISS ORGANIC, TH.Angells gt 13, Trondheim.
…og DU bor ikke i Trøndelag, sier du? Da er det toppers at Miss organic har en nettbutikk. Check it out: http://www.wayofliving.no/
Jeg kommer til å fortsette med denne kuren, og kjenner at jeg fryder meg litt over at denne funker, i motsetning til så mange andre kurer jeg har prøvd. Redken sine kurer kan måle seg med den, men slettes ikke mange andre.
Jeg skal nå gifte meg, og det med en vakker og deilig hårkur som holder der den lover!
Velkommen innom den økologisk troverdige hud, hårpleie og makeup – butikken MISS ORGANIC, Th.Angells gt 13 i Trondheim. Kom, la meg ta deg med på et eventyr av visuell art, du sent vil glemme. Dette er et annerledes og meningsfylt reklameinnlegg.
Her inne hos den seriøse gründeren Bente Gätzschmann, får du kjøpt rene og naturlige produkter uten parabener. Fantastiske varer som kundene gir tommelen opp for, og som ikke er testet på dyr.
De leserene som har fulgt meg lengst, vet hva jeg lovte i starten av min bloggkarriere. Nemlig å teste ut helt rene og økologiske produkter. Jeg tar nå opp tråden, og har vandret min askeladdsti for å finne frem til et sted der jeg nå får muligheten til dette for alvor.
Gjennom mine seriøse valg av nøye uttenkte bloggsponsorer, er jeg altså her nå. Jeg kommer ikke til å skuffe dere, men leter meg frem til gullene. Essensen. Hvis ikke kunne jeg ikke reklamert for det, dersom det ikke var ekte og ærlig av karakter. 3 foreløpig typ startfase bloggsamarbeid er i gang, og her kommer en fargerik smakebit av den første:
Det er ved en tilfeldighet at jeg nærmest snubler over Miss organic, i Th.Angells gt 13. Men det er slik nøyaktig presisjon innen intuisjonens verden. Ment 2 b. I det jeg entrer denne magiske butikken, kjenner jeg at jeg på mange måter reiser tilbake i tid. Langt tilbake i tid.
DETTE kan jeg stå for, er det første jeg tenker. Dette er my kind of believe in, og jeg skulle kunne gå inn i en avtale og reklamere for denne spesielle butikken, som oser av originalitet og København en varm sommerdag…
Jeg blir kjent med serviceinnstilte Bente, som renser kinnet mitt og utfører en hudanalyse på den hudflekken. Hun forklarer at jeg har blandingshud. Så smører hun ren jojobaolje i ytterpunktene av fjeset mitt, og sminker meg mens hun kommer med nyttige og forklarende make up råd.
Ønsker du oppfølging fra Miss organic hva angår din hudtype? Kanskje er Bente’s produkter noe for deg som vil hive deg med på New Age, og som er nysgjerrig på dette med å smøre inn hud og hår kun med produkter du skulle kunne spise? Hvis du vil tre inni denne verden av rene produkter og vintage design, kan du stikke innom butikken og hilse fra forbipolene, så får du en gratis hudanalyse for at Miss organic skal kunne tilby deg de riktige produktene i jungelen av butikkens deilige hudpleie.
Bente forteller at hun har et dataprogram klart, som hun kommer til å ta i bruk fra og med 15.august. Her vil hun lagre all info om hudtype, hudens tilstand, fuktighet, tørrhet, elastitet, navn, data og flere detaljer om din hud, for å følge opp på mest mulig profesjonell måte.
Det avsløres at jeg har peelet huden min feil, og Bente viser meg riktig peeling. Det er en peeling med ekte gull i, og jeg kjenner at kornene er små og knapt merkbare.
Miss organic er den eneste butikken i verden med oljebar, og jeg er aldeles forelsket i den spesielle baren. Gammeldags inspirerte tappekraner av nostalgiske oljeflasker, et syn man bare må nyte. Dette er rett og slett Bente Gätzschmann’s egen gründer-oppfinnelse, og jeg er ærlig talt mektig imponert. Dette er seriøse greier. Her bugner av rene oljer, og jeg tenker ordene urter, gamle dager og boheme. Det oser av pikant kvalitet.
Det er altså denne servicen. Og alle disse rene varene… Ja dere vet jo meg: er det bra service så teller ikke noe annet. Men dette her er både service og bra varer. Og en reise i tid.
Framover skal jeg teste noen produkter for Miss organic, og jeg kan røpe at jeg allerede har begynt å bli kjent med 2 av disse godsakene. Oppdatering kommer snart.
….en av mine drømmer. Å teste rene produkter. Nå er det klart for det. I en tidsmaskin i Trondheim sentrum.
Enkelte steder kan servicen bli overstrømmende og too much. Inne på Moss organic derimot, kjenner man en behagelig kunnskap bli servert på et krystallfat, om man senker skuldrene.
Kom innom Miss Organic i hjertet av Trondheim by, og hils dem fra forbipolene, så får du altså en nøyaktig hudanalyse for å finne riktig hudpleie til DIN hud. Jeg vet du får god kundeopplevelse med seiøsiet mellom veggene, så dette kan jeg anbefale.
For vi skal på eventyr sammen i dag. Nå suser vi innover til Trondheim by, og finner på no sprell før Mathias skal hentes og det blir ei heidundranes livat helg.
Morten er verdens beste turkompis sådan. Han er akkurat som meg; stopper og skravler med folk han ikke kjenner, og ser på dem som venner han enda ikke har møtt. Slikt fører oss inn i spennende kriker, kroker og skjulte stier.
Den mobile bloggeren uten sponsorer. Hallo det er meg det. Jeg har vært “sær og tverr”, og unngått å mikse penger og sponsing med skrivingen min. Ville bygge opp denne bloggen i fred og ro. Uforstyrret.
Derfor er det etter langt tids nøye vurdering, at jeg nå har kommet fram til disse nye horisontene.
I’ll do it. Grunnmuren er lagt. Jeg er med. Skriving er greia for meg, og jeg er uansett her for å bli.
Nøye og grundig vurdering, vil si at jeg fortsatt er både sær og kresen. Det finnes meget innen kategorien “sponsing av blogg” som definitivt ikke passer inn under mine verdier.
Husker dere at jeg skrev om rene og økologiske produkter i starten? Jeg kan røpe at jeg nå vil få muligheten til å teste noe så inn i de grønne skogene rene produkter.
Forbipolene dro nemlig på turné i dag, til Trondheim på eventyr. Jeg hadde askeladden med meg i sinn og holdning, og i løpet av helgen får dere smakebiter av 3 seriøse, spennende og meget freshe bloggsamarbeid. Dere vet jeg er grundig, så jeg legger mitt hjerte i dette, og overlater lite til tilfeldighetene.
Dagens lunsj i Trondheim var forresten av fantastisk karakter. Altså, for ei dame Lotte Hoel er! Jeg er målløs! Hadde ikke ventet at første møte med en hittil fremmed dame skulle vise seg å bli så meningsfylt. Noen mennesker er ikke fremmede likevel. Enkelte er det meningen vi skal møte.
Damer. Stå opp om dine medsøstre, ikke sant? Har dere tenkt over at denne dama tok noen kamper for oss? Banket i er par etterlengtede bord. For barna våre. For oss.
Det er ikke ofte jeg går tom for ord, skjønner du Lotte… men nå gjorde jeg nettopp det. Du er rett og slett for god. Mitt idol er min pappa i himmelen. Og vet du, han ville digget den ekte personligheten din, og latt deg fått vite det. Klem til Trondheim fra Stjørdal 🙂
Vi er klare. Ikke bare jeg. Vi er flere i kulissene her i den lille byen, bak denne rufsete grønne, lilla, orange og røde bloggen. Vi gleder oss til å bygge videre, har så mye å vise dere…
God natt fra Lykketoppen nr 1:
sleep like sleeping beauty, wake up like cinderella, do the 2morrow without the sorrow.
Hey du, lille kokong. Du er på vei til å utvikle deg til den fargerike sommerfuggelen du en dag skal bli. La oss ta en titt på hvordan du kan gjøre dette så elegant og smertefritt som mulig.
Hvis vi skal face the fact, så må vi ta en titt i speilet. Og det er ikke så gøy for tiden, når kvisene kanskje krangler om plassen, og du ikke helt kjenner deg selv igjen. Du er mellom 14 og 22 år, og å betegne som “ungdom”.
Jeg kan bare gjøre dette the forbipolene way. My way. Jeg har ingen utdanning innen feltet, men jeg har mye erfaring.
Velkommen til selvtillitskurs ala forbipolene!
Let’s go GLOBAL! Se for deg hele verden. Jordkloden. Alle menneskene. Alle de FORSKJELLIGE menneskene. Du skal late som om du utfører en global spørreundersøkelser vedrørende dine nye joggesko. Spørsmålet hele verden skal svare på er: “Synes du disse skoene er fine? Svar ja, eller nei. Enkelt og greit.
Så skal du regne ut resultatet av spørreundersøkelsen i prosenter. Hva tror du resultatet ville blitt? Noen ville garantert svart ja, og noen ville like garantert svart nei.
Kanske resultater ble: Ja: 65% , Nei: 75%
Alltid vil noen mene det motsatte av DET DU MENER. Og alltid vil noen være enige.
Så når jeg tuller og teiter meg til på bildet over her, da betyr det at ca 50 % synes det ikke er helt bra at jeg gjør det. 30 % synes det er ok, mens 20 % don’t care.
Og poenget?
Gå i dybden av dette, og du vil finne ut at du trygt kan både stå for det DU mener, gjøre det DU synes er OK, gå i de klærne DU liker, sminke deg som DU er fornøyd med, elske den DU elsker og bruke fritiden din på det DU vil. Tatt i betraktning at det er godkjent av dine foreldre dersom du er umyndig.
Å strebe etter andre’s anerkjennelse er bortkastet, som du ser, siden du nå kan dele verden inn i antakelige prosenter. Utfra denne tankegangen vil det være lettere for deg å finne dine egne farger på den sommerfuglen du skal bli, og ikke la deg farges og vingestyres av andre’s ideer om fargekombinasjon.
Nå skal du sikre deg selv, og vi skal bruke noe som heter affirmasjoner. Relax, jeg skal guide deg, og det er enkelt. Du skal manipulere hjernen din, og jeg lover at det funker.
Du får nå en oppgave av meg, og det er et prosjekt som du skal teste, slik at du skal se at dette faktisk virker.
Oppgaven lyder som følger: Hver morgen og hver kveld, skal du helt alene se deg selv inn i øynene i et speil, og si med overbevisning:
-Jeg har nå god selvtillit, og jeg er trygg. Jeg er glad i meg selv nå, akkurat som jeg er.
-Jeg er nå vakker, kjekk, pen og fin, akkurat som jeg er. Jeg lar utseendet være i fred, og fokuserer nå på min intelligens: Jeg er nå smart, snill og humoristisk. Jeg har nå mange gode venner.
-Livet smiler til meg nå, og jeg opplever nå at følgende ønske (si ønsket ditt, setning i nåtid) gå i oppfyllelse.
Grunnen til at du skal si disse setningene i nåtid, er fordi hjernen ellers vil skyve det foran seg, og det vil aldri skje. Det gjør ingenting om du ikke er enig i disse setningene. Du skal spille skuespill, og det heter
“Magisk speil: fake it til you make it!”
I den tiden av ditt liv hvor du befinner deg, er sterke personligheter tydelige i kontrast mot usikre og sarte sjeler. Dette vil jevne seg ut med tiden, men det er tross alt nå du må forholde deg til dem.
De kan være skremmende. Jeg husker det godt. Husker en elevkveld hvor skolens mest selvsikre bitch avslørte fra scenen under underholdningen fra klassen hennes, at jeg var forelsket i en gutt i klassen hennes. Jeg sank sammen i katastrofefølelser, og skammen var til å ta og føle på. Hadde det vært i dag, hadde ting sett svært annerledes ut. Jeg hadde ruslet opp på scenen, tatt micen og sagt: “Javisst. Stemmer det. I’m in løøøv! Men er det noen her som er forelska i bitchen her? Bare å si fra, for hun er svært opptatt av “løøv” og sånnt.. takk for meg!”
For nå er jeg ikke lenger i det hele tatt opptatt av hva hverken bitcher eller baztars mener om meg. I flere år prøvde jeg å hilse på henne, forresten. Noe så nedverdigende, å gang på gang forgjeves prøve å hilse på en sur premenstruell trutmunn..? Jeg slutta med det.
Hvorfor ikke begynne å stå opp for deg selv allerede nå? Du kan. Du vet du kan. Innerst inne. Du er så mye bedre enn du har trodd, lille kokong..
La meg vise deg noe. Universet er laget slik, at det du fokuserer på, får du mer av. Likt tiltrekker likt. Og du får altså mer av det du snakker om og tenker på. Tenk gjennom om du ønsker å tilrekke deg all den negative sladderen som serveres i sosiale sammenkomster, ved å respondere, svare og videreformidle.
Hva med henne eller han i vennegjengen som alltid er litt rar og happy, er det ikke bedre å holde seg til den personen som sprer glede?
Mestringsfølelse gir bedre selvtillit. La oss dele opp det ordet. Mestringsfølelse. Hva kan du mestre for å oppnå mer av akkurat den følelsen?
Åpenbart hobby og fritidsaktivitet av det slaget du er interessert i. Dette kan det offentlige bidra med.
Skole. Selvfølgelig. Å mestre skoleoppgavene dine.
Jobb. Om det er barnepass eller sommerjobb i kiosken; gjør det med et smil.
Men hva med det som gir mestringsfølelse til dypet av din sjel? Det som rører dine følelser på en uforglemmelig måte? Den stakkars ensomme som du ser blir mobbet, dag ut og dag inn i skolegården. Hva med å redde et liv? Hva med å invitere vedkommende hjem til deg? Være tøff og stå opp for en eller ei som sårt trenger noen?
Jeg snakker dikstskriving og tegning mens yndlingsmusikken din står på til inspirasjon.
Jeg snakker skogsturer alene for å bli kjent med stillheten inni deg.
Jeg snakker veldedighet. Kanskje i form av å gå innom eldresenteret borti gata og spørre om et ensomt eldre menneske trenger en samtalepartner eller en turvenn.
Kjedelig sier du? Slapp av, det heter dørstokkmila. Det er her eventyrene begynner. Nye dører åpner seg, og du kan oppleve ting du absolutt ikke ventet deg.
Men tenk positivt. La deg selv tenke gamle negative tanker i fred, altså ikke kjeft på deg selv for det. Men begynn så smått å vri om tankene til positive. Du har god tid. Og du kan bruke det magiske speilet her også. “Jeg tenker nå positive tanker”.
Tro meg, det ER virkelig ikke nøye hva de på din alder nå synser og mener om deg. Det er ikke verdt å bruke tiden på tanker omkring dette. Det er ikke engang sikkert at du kjenner dem om 20 år, så nyt ungdomstiden din så godt du kan, og ikke la noen forvente at det herlige gummifjeset ditt skal stivne inn i dems mal.
Generelle tips og råd til slutt:
-Prat med noen, dersom noe plager deg veldig. Prøv å ta tak i den delen av deg selv som innser at du faktisk er verdt like mye som alle andre, og ta kontakt med en voksenperson du stoler på. Det gjør ingenting om tårene triller eller du må se ned. Prat. Skaff hjelp. Stå opp for deg selv.
-Hudproblemer kan volde stor usikkerhet. Kviser er et hemmende problem. Oppsøk heller hudlege enn å bruk penger på unødig hudpleie som ikke funker. Ikke klem. Det kan spre seg dypere nede i huden og gi flere utbrudd.
-Bruk affirmasjonsteknikken jeg lærte deg ovenfor til å forfatte egne “magiske setninger”. F eks: “Jeg liker nå matematikk, og får nå gode karakterer i matematikk.” Jeg testa denne da jeg gikk skole som 25åring, og oppnådde 5ere og 6ere gjennom hele skoleåret. Jeg, som nærmest strøk i matematikk tidligere.
-google og lær noen pusteteknikker. Det kan alltid hjelpe deg i utfordrende situasjoner.
-Bestem deg for å være din egen aller beste venn. Du kan løpe fra alle andre. Men du kan aldri løpe fra deg selv, så du kan like gjerne bli bestevennen din først som sist.
Hun ligger alene på operasjonsbenken. Livredd. Hun er ikke alene, men hun føler ikke at hvitfrakkene omkring henne er mennesker. Og dem har makt. Så mye mer makt over lille henne, enn hun selv har. De bruker en klissete masse til å feste på de skumle elektrodene. Hun tør såvidt å se på strømboksen. Nå gir hun opp. Nå får dem gjøre hva dem vil. Alt hun trenger er de deilige sekundene av den fantastiske narkosen. Så hun får komme seg bort fra verden for en liten stund…
Noen år senere, nekter hun å tie mer. Hun har skammet seg nok nå.
Jeg har lenge skullet skrevet mer om elektrosjokkene som ble utført på meg. Men jeg har skyvd det unna. Ect-behandlingene fjernet store deler av min hukommelse, og det er trist å rippe opp i.
Jeg prøver å huske, men det er tåkeland. Jeg er omtrent 25/26 år, og jeg vet i ettertid at det var omkring mai. Fordi ei jeg kjente beskrev min 17.mai som at jeg drev og suste i svime rund i leiligheten. I bunad.
Det er runde nr 2 med elektrosjokk. Runde nr 1 pågikk da jeg var bare 18 år, og du kan lese om den første runden her:
Jeg husker ikke at jeg skrev under på ect-behandlings-papirene. Nei jeg husker faktisk ingenting annet enn skammen. Mindreverdighetsfølelsen. Også etterpå. Som en fyr midt i gågata som har gjort i buksa. Han kan ikke snakke om det, vet du. Aldri.
Noen år etter begynner jeg å møte folk på gata som stanser og prater med meg om ting vi har gjort før, samtaler vi har hatt og opplevelser …som jeg aldeles ikke husker. Mange må tro at jeg er overlegen i denne lille byen. Men jeg har hukommelsestap.
Det er et minne jeg har. Som jeg aldri glemmer. Og jeg aner ikke om det var fra runde 1 eller 2 med elektrosjokk.
Jeg må ha våknet fra narkosen. Som vanlig også svimet meg ned til den psykiatriske avdelingen sammen med sykepleier. Må ha sovnet i sengen på rommet jeg disponerer der.
I det jeg våkner, sitter en kvinnelig sykepleier ved sengen min. Rommet er veldig lyst. Hun stryker meg over håret og viser meg en elektrode som er plassert over hjertet mitt.
Hun sier: “Du har kanskje lagt merke til den der?”
Jeg sier: “Nei.” Jeg har jo bare sovet..
-” Det gikk litt galt der oppe på operasjonssalen, vi mistet deg litt. Og vi måtte gjenopplive deg. Vi lot den være på i tilfelle vi trengte den igjen. Kom her så skal jeg fjerne den.”
Jeg satt i sengen i den vanlige svimen. Ville bare sove. Hodet verket og ting kjentes vondt og tungt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hun sa. Akkurat der og da kunne de gjøre hva de ville med meg. Jeg var som smør. En smørklatt som bare ville sove.
Det er altså det eneste minnet jeg har fra runde nr to. Eller var det nr 1?
Disse årene. Disse ungdomsårene. De er borte.
Fra runde nr 1 i 1998, kan jeg huske detaljer med følelse av skrekk. Det kan jeg ikke fra runde 2. Bare skrekken sitter i meg. Følelsen av at noe alvorlig illegalt ble gjort med meg. Men jeg husker bare en tykk tåke, hvite frakker og svime.
Den ydmykende handlingen det var å gjøre, å måtte hente meg en sykehus seng fra lageret med senger nede i kjelleren. Å som jeg gruet meg. Jeg har ikke ord for hvor redd jeg var.
Ei dame som jeg kan aldri bli innbilsk eller høy på pære. For har du vært neders i den kjelleren der, da er all ære og all stolthet for evig og alltid skadet. Den delen av en selv må kontinuerlig jobbes med. For alt du tok med deg inn i den heisen, var ei stygg, knirkende sykehusseng som du for alt i verden ikke ville legge deg ned i. Du ville stikke av. Langt unna hele forbanna dritt-senga, og rømme til et normalt soverom, med en helt vanlig seng, der ingen hvitfrakker skulle utføre 60tallsliknende psykiatribehandling på deg. Der du kunne få være i fred for galskapen.
Å ligge på operasjonssalen som ungdom, med leger og sykepleiere omkringe deg i dyp alvor. Vel, det kan være en normal situasjon, det.. Men når grunnen er at du som 18åring skal få elektrosjokk, da skal jeg lover deg at panikken nesten tar deg.
Det var så uhyggelig. Så skummelt. Dem hadde så mye makt over ei jente som meg, uten særlig selvtillit eller peiling på livet generelt. De hvite frakkene. Hodene opp ned over meg. Jeg ville ikke. Turde ikke. Men greide ikke si det. Jeg var for ung. For liten til å sette grenser. Klarte ikke å puste normalt engang, der jeg lå og var grenseløs.
De grove hendene som satte elektroder på hodet mitt. Så liten jeg kjente meg av skam, under alle sykepkeierhodene. Noe alvorlig galt skulle skje, men en del av meg håpet at de visste hva de gjorde. De var jo voksne. Jeg var nylig et barn… De måtte vite best, ikke sant? Jeg måtte kunne stole på de voksne.
Å suse inn i narkosen… Det var så godt. Jeg ble hekta på de sekundene der..
Livet mitt er avstumpet. Tider er meg frastjålet. Jeg har reparert meg selv på egen hånd etterpå. For det var traumatisk, og det måtte helbredes.
Hver eneste uke foregår dette. Over hele landet. Man blir forklart at elektrosjokk kan hjelpe. Desperate deprimerte pasienter, som ikke ser annen utvei.
Det er ikke slik det skal være. Det er ikke naturlig å påføre mennesker kunstige epilepsianfall. Det stjeler deler av livet til den uvitende pasienten det berører. Og bare vi som har kjent det på hue, vet hva vi snakker om.
Noen påstår at det virker.
Jeg vet om dem som tok livet sitt under prosessen. Midt i en serie med electronic conversional threatment.
Noen mener det funket på meg. Dette stemmer ikke. Jeg begynte å få psykoser og depresjoner etter ect-behandlingene, og jeg lider av hukommelsestapene. Elektrosjokkene ga meg vonde opplevelser og tapte minner.
Jeg har tvert imot måttet være sterkere enn jeg hadde behøvd å være dersom jeg aldri hadde blitt påført elektrosjokk. Sterkere, for å takle alt det kjipe det førte med seg. Jeg har måttet bygge meg opp ved å si setninger til meg selv foran speilet i form av affirmasjoner, og jeg har trent kropp og sinn med hjelp av aerobic, dans, kickboksing, styrke og jogging.
Elektrosjokk ødela livet mitt på mange måter, og jeg kommer aldri unna det. Det pågår daglig. Hukommelsen er svekket i nåtid også. Korttids. Og dersom vennegjengen fra nittitallet møtes, husker jeg nesten ingenting av de de husker. Det er ekkelt å alltid måtte forklare at man ikke husker det man burde huske.
En depresjon går som regel alltid over etter en stund. Og da har man med seg minnene sine i ryggsekken. Ingenting er tatt fra en, og det finnes fine medisiner som kan hjelpe.
Jeg får aldri tilbake minnene mine. Viskelæret ect har fjernet det for alltid, og jeg kan stort sett heller ikke skimte avtrykket i papiret. Ikke kan jeg tegne nye minner heller, for jeg rekker ikke tilbake til akkurat den blyanten og det papiret. Tiden har forlengst vandret videre. Uten avtrykk. Det er forsvunnet for alltid.
Så hvordan lever jeg med de tapte minnene, og traumene den dag i dag? Vel. Jeg kvier meg alltid for å oppsøke legehjelp. Er livredd leger. Særlig de hvite frakkene deres. Jeg bruker å spørre ungdomsvenner om å friske hukommelsen min opp litt. Men samme hva de forteller, er det ei for meg ukjent jente dem snakker om.
Korttidshukommelsen er verst. Den hemmer meg mye. I løpet av sekunder glemmer jeg hva jeg skulle hente eller hva jeg skulle si.
Jeg prøver å ikke tenke på det i hverdagen. Men skvetter til dersom ect-behandling nevnes. I min verden burde den type “behandling” for alltid kriminaliseres.
Jeg husker jeg spurte en psykiatrisk sykepleier om hun ville mottatt ect-behandling. Hun ville ikke gjort det. Og man kan undre seg på om legene selv ville lagt hue sitt i strøm. Jeg tror ikke det. Jeg tror vi er forsøkskaninene deres.
Måtte du hvile i fred, du den siste som ga opp under en serie med ect. Skammen og traumene ble for mye for deg å bære, og i en tilstand av likegyldig svime, var det lettere for deg å gjennomføre et selvmord.
Ja. Jeg er lykkelig den dag i dag. Men det er ikke pgr av elektrosjokkene. Det er på grunn av alt jeg måtte stå på for å helbrede etter skadene den form for behandling ga meg.
Jeg skulle lese om lobotomi i Illustrert vitenskap for noen år siden. For meg var det som å lese grøss, og jeg krøp under dyna. Så så, jente, dem skal aldri aldri aldri få røre det snille hue ditt igjen.
For jeg hadde aldri i livet og aldi i verden gjort det igjen.
Nå driver jeg og lager nye minner. Tider jeg skal være stolt av å huske. Minner som jeg skal prate om og dele med de jeg skaper dem sammen med.
Så får jeg bare håpe på at senvirkningene av Electronic Conversional threatment ikke er like ille som traumene og hukommelseståka.
Livet har oppturer og livet har nedturer. Noen ganger kan nedturene se ut til å aldri ta slutt for enkelte. Da er ikke alt prøvd. Nei det er ikke det, det vet jeg nå:
I det sola akkurat har gått ned over noen forbìpoléne tanker her oppe på toppen i kveld, sender jeg herved ut et intoutchable innlegg. You can see it, but ya can’t toutch it, nemlig.
Temaet jeg skal skrive om nå, er et der jeg kjenner at samfunnet omkring meg, og jeg, ikke samarbeider om.
For jeg kjenner at jeg er i mål.
Mens resten av verden ser ut til å mene at jeg er på vei mot et mål. Ikke bare det, men også at det haster for meg å skynde meg inn i dette imaginære målet.
Mannen. Duden. Fyren. That’s what it’s all about. Siden mannen gjennom de aller fleste tider har vært det kjønnet som har vært å anse som dominerende og regjerende (…selv om det alltid har vært kvinnen som har vært sterk nok til å bære fram barn..) er det innprentet i verdenssamfunnet at en kvinne b e h ø v e r en mann.
Trenger en mann for å ha det bra.
Må ha en dude med sure sokker for at livet skal fønke.
Greier seg ikke alene uten en herre med hammer og spiker.
Du hører han kommentatorklikke på TVn. Det er sport. Det er lov å rope. Du ser han med stresskoffert, stressende ned Karl Johan en tidlig morgen, med like stressa dopapir hengende ned langs buksebaken. Du merker blikket hans på puben, og etter noen pils kan du kjenne hånda hans på rompa di, som du selvfølgelig straffer ved å kjefte opp ham og skvise til nedi på hans frontparti. Han er over alt. Mannen. The man. Og han tror vi damer ikke greier oss uten ham. Det er hva han er opplært til å tro.
Jeg har studert mitt liv, og jeg har alltid vært på mitt lykkeligste de periodene jeg har vært singel. Jeg har lagt flere samboerforhold bak meg. Gang på gang har jeg gått i klisteret, og gang på gang har jeg lært at jeg har det best som bie. Jeg ække noen blomst. Jeg trives best i single terreng.
Jeg vokste opp i et hyggelig byggestrøk, der det bodde en kompis i nesten alle nabohusene. Jeg hadde venninner, men også kompiser. Det betydde ikke at vi skulle kysse. Skulle vi hoppe i noe høy, så var det sånn at vi skulle hoppe i høyet. Ikke noe annet. Vi holdt aldri hender, og vi var verdens beste venner.
Nå er jeg 36 år, og endelig i mål. Det målet der jeg skjønner at jeg stortrives som singel. Jeg sier ikke at jeg aldri skal forelske meg igjen. Nåh, jeg skal nok sikkert hoppe i høyet uten å hoppe også. Men det trenger ikke å skje. Jeg har kofferten min, og det er ikke noen stressa koffert, for å si det sånn.
Men resten av verden ser det ikke slik. De kan ikke forstå hvorfor jeg ikke stresser med å finne en som kan holde meg i hånda og sprikre spikrer inn i veggene mine.
Hvis jeg drar på en date, rekner de med at det er for å gifte meg om noen måneder.
Hvilket bringer meg til poenget. For det kan se ut til at selve daten også har denne holdningen. Som om jeg TRENGER HAM.
Men kan vi ikke bare være venner, mann?
Og hvis vi hopper i høy, kan vi ikke bare være venner da også?
Jeg pratet med en fyr på et utested her for noen uker siden. Han var cool. Akkurat min type kompis. Helt til jeg sa: “Du, hvis jeg kommer til din by, kan ikke du og jeg ta en kaffe eller en pils, og prate mer da?”
Han lo og svarte : “Håhååå nei nei, er du gal, jeg har kone og barn og hele pakka, så det tror jeg ikke tar seg ut!”
Kremt. Unnskyld meg mann! Hvor i “kaffe skråstrek pils” lå en invitasjon til noe som helst annet enn en kompisprat? Og, kan du ikke ha venner fordi du har kone og barn? Ååja, selvfølgelig: bare venner med utovertisser?
Menn sender forresten slibrige meldinger med skrivefeil og bilde av de utovertissene sine. “Syn du den er din? Vil du den kal bli fin?” Det gikk trend i å prøve å “friste” oss damer med slike tissebilder, helt til flere av oss begynte å gå ut med hvor latterlig vi egentlig opplevde dette.
Jeg har fått tilbud i samme slengen. Et snabelbilde og slibrige tilbud. Så har det vist seg at vedkommende hadde dame. Samboer.
Jeg stiller store spørsmålstegn ved hvorfor i alle dager jeg skulle trenge en sånn derre mann..
Hva er der hos en slik innbilsk luring jeg skal finne, som skal fikse livet mitt til noe bedre enn det jeg har nå?
Jeg har mine egne regler for mitt liv. En nordisk kvinne i 2016 behøver slettes ingen innbilsk mann for å være komplett lykkelig.
Men. Der kanskje finnes en der ute som ikke er innbilsk. Som viser respekt og behandler sine medmennensker klokt og omtenktsomt. Kanskje han og jeg forelsker oss.
Men vi behøver ikke å gifte oss.
Vi trenger ikke å flytte sammen.
Vi må aldeles heller ikke annonsere offentlig at vi har et forhold.
Vi trenger ikke engang ha et forhold.
Vi kan hoppe i høyet.
Akkurat så mye vi vil.
Jeg har sagt det før. Og jeg har skrevet det før. I repeat: Da vi kvinner som pattedyr i utvikling krabbet opp på land fra der dype havet, stod det ingen plakat der, som i:
“Her (pil) er trær som dere skal bygge hus av. Der skal der bo med en utovertiss som dere skal gjøre noe som heter “gifte”dere, med, i et “bryllup”. Så skal dere rape, prompe og snorke sammen, samt spise mat og krangle sammen med. Det er meningen med oksygen-livet her oppe. Good luck!”
Kjære mann: Rompa mi er mi. Den skal du først spørre om å få ta på, før du gjør det. Ber jeg deg på kaffe eller pils, er det mer sannsynlig at jeg vil bli venninna di, enn noe annet. Jeg ønsker ingen tissemannbilder før jeg har godkjent den snabelen, takk. Og jeg har funnet lykken. Den lå ikke i armhulen din. Men vi kan være venner, vi to. Ha det gøy som kompiser! For tro meg, jeg ER faktisk veldig veldig lykkelig uten sure sokker og sinte stresskofferter. Jeg som kvinne, har det BRA uten deg, mann.
Jeg husker den første gangen du sovnet i armene mine. Det var formiddag. Pappan din og du var på besøk til meg, og han lå og sov. Jeg satte på fin musikk, og vugget deg i armene mine mens jeg gikk omkring på gulvet.
Du var bare et halvt år gammel. Det føltes enormt for meg at du viste denne tilknytningen til meg, da jeg så ned på deg og du hadde sovnet. Jeg satte meg ned i sofaen og turde ikke røre på meg. Da du våknet, så du meg rolig inn i øynene mine, med verdens nydeligste store babyøyne.
Jeg hadde så dårlig selvtillit, lille venn. Trodde ikke jeg var god nok for deg. Jeg gråt hver dag, og savnet den lille babyen min. Du skjønner, mamman din ble syk, og noen andre måtte ta seg av deg. Noen mennesker blir syk i følelsene og tankene. Jeg ble sånn syk. Da du var 2 mnd gammel skrev pappan din og jeg en avtale om at du skulle bo der, og møte mamma jevnlig.
Det var vanskelig å skrive under på denne avtalen. Men fordi jeg visste at pappa din var like glad i deg som jeg, kunne jeg føle meg trygg på at du ble godt ivaretatt.
Du vokste til, og ble større. Jeg gjorde alt jeg kunne for å lære meg mest mulig om dere barn. Jobbet gratis i en barnehage, ba om veiledning av sånne som jobber med dere barn og så jobbet jeg som vikar i en annen barnehage.
Etter hvert var mamma blitt så frisk at du kunne bo hos meg nesten halvparten av tiden. Mamma’s mage begynte å vokse. Du skulle bli storebror. Vi koste oss med turer, tivoli og togturer til Pirbadet. Men du skjønner det, lille vennen min, at dette ble umulig å gjennomføre at du var like mye hos mamma da du begynte på skolen. For mamma bor i en annen kommune, rett over fylkesgrensa her borte vet du…
Denne gangen ble ikke mamma syk. Jeg holdt meg frisk. Og det var nok litt vanskelig for deg å bli vant til at din lillebror skulle være hos mamma hele tiden, men ikke du. Vi har snakket en del om dette, du og jeg, og vi har jo kommet frem til at det er helt ok at du får noen dager alene med pappa, du. At du trenger det, du. For lillebror, han er du jo så glad i. Men han kan være masete også, den lille tassen.
Vi er enige om at det er en allright ordning, du og jeg.
Men jeg vet du blir glad når jeg sier at jeg alltid alltid savner deg. At både mamma og lillebror er glade og lykkelige. Men at vi tenker masse på deg, og savner deg.
Du er så god. Du er så snill. Så veldig veldig omtenksom. Og du sier tusen takk og er så høflig og smart at jeg blir så stolt av deg atte.
Du vet her er rom for deg. Alltid venter vi på deg.
Du elsker at jeg leker med deg og lillebror på stuegulvet. Da er jeg monstermamma og du er farlig robot. Noen ganger har vi legokrefter. Du digger at jeg leser til deg på senga. Men enda bedre er det hvis mamma hopper i pysjen og legger seg samtidig som deg. Du skulle bare visst at jeg lister meg noen ganger opp igjen etterpå.
Vet du hva jeg elsker? Jeg elsker deg og lillebroren din. Og du vet, som jeg har forklart deg: mammas bukser har to lommer, med like stor plass til begge gutta sine. Jeg elsker å se deg skikkelig glad. Jeg elsker de helgene og feriene du er her sammen med oss.
Og jeg skulle ønske alt var annerledes. At du slapp å savne mamman din. Men du grodde fast der du bor nå, i et trygt og varmt hjem over fylkesgrensa, 5 minutter unna med toget, sammen med gode venner i en barnehage. Så begynte du på skolen, og grodde enda mer fast. Det viktigste er at du har det bra, gutten min.
Og jeg skal være her.
Mamma er her og tar imot deg om du faller.
Du kommer ikke til å slå deg i tankene og følelsene dine, det skal mamma og pappa sørge for.
Du vet, vi elsker digger liker og er glad i deg akkurat som du er.
Det var lenge for tidlig å snakke så veldig mye med deg om alt dette, kjære gutten min. Men nå er du snart 7 år, og en noe pent innpakket historie går an å snakke litt om. Men det er lenge til du får vite alt. Ikke engang når du er dobbelt så gammel som nå, får du vite alt.
Gamle tårer titter fortsatt fram når jeg skriver om dette, mest fordi jeg er så glad for at alt gikk bra til slutt. Du er så viktig for meg, vet du. Og jeg skal gjøre absolutt alt for å vise deg det.
For det gikk bra til slutt. Tenk det. Tårene som gjorde bildene uklare, tørket, og tiden gikk. En mamma på et sykehusrom var redd for at de tårene skulle viske ut de fremkalte, glatte bildene jeg fikk av en vakker liten baby med lyse tynne hår og glatt hud. Blå øyne og søt hake… Jeg vet hva ekte savn er, baby gutt som ble stor til slutt. Og hver eneste time jeg savner deg, er verdt de dagene vi har sammen.
Vi har det bra nå. Nå er det party i hue og glede i hjertet, ikke sant? Vi drar på kino, tivoli og i basseng sammen, og livet er toppers. Vi arrangerer fester for deg og vennene dine, og rocker villt på stuegulvet. Lenge siden vi lekte sisten ute nå, la oss gjøre det nå som snøen har smeltet.
Jeg kan ikke endre fortiden, kjære Mathias min. Men jeg kan trylle denne magiske nåtiden om til et eventyr for deg og lillebroren din. Fortiden er vakker den også. Alt som måtte til for å bringe oss hit, skjedde. Og det er bra. Det er coolt, gutten min, helt coolt.
Du er så tøff og stilig, og jeg gir meg ikke før du ser det selv. Du er helt rå!
