Jeg har en kompis som flere ganger har slått alle rekorder hva angår takt og tone i vennskap. Han er en awesome venn, rett og slett. 

Vi går i hi innimellom, både Morten og jeg, men vennskapet vårt består sterkere enn all verdens vinder i orkan styrke, og vi møtes. Vi snakkes. Vi sees.

Da jeg gikk gravid og bar på lille Even sommeren 2014, ble jeg bombadert med livsutfordringer. Plutselig måtte jeg takle alt alene, helt uventet. Og jeg har jo ingen bil, så det ble sykling til tog og buss, med kynnere, bekkenløsning og svangerskapsdiabetes, for å rekke ultralyd alene og all verdenz slags møter, all by my self. Det var en ildprøve uten like, og de som skulle stille opp, ga blaffen i meg.

Jeg så andre gravide, de ble båret på gullstol av barnefaren. De hadde en mann. Det hadde ikke jeg. Ingen å krangle med, med andre ord. 

Men jeg hadde Morten. Mine venninner, familien, og godeste Morten.

Han Morten, han kom rett som det var og parkerte firhjulingen sin utenfor kåken min. Med seg bringte han bær, yoghurt, juice og andre luksusfinesser for en svanger hval. Etter hvert kunne jeg ikke spise sukker pgr av diabetes. Da kom han med nøtter og sånnt. Han var der.

Han var den som gikk turer sammen med meg og ei venninne. Han satt i stua mi og respekterte at tårene mine ikke var til å stoppe. Han tidde og lyttet. 

Du er så verdifull for meg, du Morten. Jeg vet jeg har skrevet om deg før. Men nå er det en gang sånn at du fortjener et helt eget innlegg dedikert til deg.

For hva gjorde du da all verdens tøffe sorger hvilte på mine skuldre? Jo du tok meg med på trivelige middager hos din kjempekoselige mamma. Noen ganger skulle jeg ønske vi hadde følelser for hverandre, for da hadde jeg fått verdens snilleste svigermor i gave attåt. Men slik er det ikke, og det kommer alltid til å hete vennskap, det vi deler.

Men hu verdens beste mamman din, Bjørg, hu er da bittelitt “min” også, ikke sant. Jeg er glad i henne.
 

La meg ta dere med over ti år tilbake i tid. Jeg bodde i en kåk nede i sentrum, og skulle feire bursdag. Vi var en gjeng ute på byen som havnet hjemme hos meg igjen, pluss at en vi ikke kjente fikk være med. Han sovnet, og jeg med min dengang så umodne humor, sminket ham det han snorket i sofaen.

Da han våknet, gikk han på badet. Så kom han ut igjen og var illsint. Han veltet stuebordet mitt og yppet til bråk. Morten og Tjompen satt og ristet på hodet. Den fremmede ropte: “Kom igjen! Slåss! Bli med ut a! Slåss!”

Men Morten gadd ikke engang reise seg. Han sa: “Ååååh. Se hva du har gjort! Og nå må vi rydde opp etter deg også! Slåss? Nei herregud vi orker da ikke DET! Åh!”

Da Even var hos pappan sin i dag, gikk jeg innom Morten på vei ned til joggeskogen min. Jeg ble invitert inn på kaffe, og det var arti som vanlig. Som å snakke med en soulmate. Han er så flink til å avlede. Hvis jeg faller for fristelsen til å sutre negativt pjatt i nærheten av hippien Morten, lyser han opp og utbryter noe sånnt som: “Men døh 😄 Over til noe annet! Sjekk den fine verandaen jeg har! Nå blir det sommer! Heter ikke Solvveien for ingenting, her er masse sol, og gassgrill har jeg og! ☺😊😄”

Jeg fikk kjøpe disse Ikeabildene skikkelig rimelig av Morten i dag, selv om han fikk høyere bud, og gjett hva! Han tok med seg superJohnny be good, pakket bildene inn i Johnny’s bil, hentet meg og Primadonnaposene mine i sentrum, og sørget for å få hele sulamitten trygt hjem til meg, noen få timer etter kaffebesøket.

Damer! Han Morten er singel som fy. Dette er en snill herremann med bagasje. Den bagasjen har gjort ham klok. Tidligere var livet hardt som tøffe rakkarn for ham. Rusen slet ham ned i knestående, til han bestemte seg, og tok et viktig valg. 

Bort fra alt. Inn på avrusning. Gjennom det hele med åpent sinn. Og ut av helvete med liv og sinn i behold.

Så kjøpte han seg leilighet, og nå holder det med en pils i ny og ne. Nå lever Morten minstemann livet sitt på en splitter ny måte, og har bevart bagasjen sin.

Klokere venn må man lete seg i hjel etter. Han her kjenner jeg såpass godt.

Han var den som overbeviste meg om at jeg var mer enn bra nok, da jeg ikke trudde jeg var det. Han fortalte meg at jeg kom til å bli en kjempegod tobarnsmor, akkurat da jeg virkelig trengte å høre det.

Hva folk har i bagasjen, skal du bry deg om. Og dess mer de har opplevd, dess bedre er det. Har dem vært og vandret i skumle strøk, ja da kan de bedre gi deg gode råd når livet fører deg inn i vanskelig terreng. 

Jeg er så glad i mine venner, så innmari innmari… Og her, folkens, er en av dem! Med tidenes humor, heavy bagasje, lotsofstoriestotell og evnen til å stå stødig ved min side når det blåser verre enn verst! 

Yeah, jeg hadde aldri byttet kompisMorten mot ti sekker gull. De sekkene kunne aldri gitt meg et slikt vennskap som dette. Så mange gode latterkramper som disse.

So proud of you, my friend. 

Og jeg innrømmet at jeg av og til humrer og ler av deg. Det er når jeg tenker på da du sovnet på Husbyjordet midt i sentrum av byen her, med den der plakaten din i hånda..

Takknemlig klem til min superkompis, med ønske om tidenes mest solrike sommer 🌞