I kveld gråt jeg i dusjen. 

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Innkjøp var unnagjort, kåken var shina og Even hadde sovna. 

Jeg måtte nesten bøye meg der under dusjdråpene. Tårene gikk i ett med vannet som fosset ned fra dusjhodet, og jeg bøyde hodet bakover.

Så foldet jeg hendene og takket.

Gledestårene mine. De fine gledestårene mine..

Det var som om jeg sendte et brev til fortidsmeg. Den Helene som foldet hender for å trygle og be om at alt skulle ordne seg. At livet skulle bli bedre.

Et brev om at det ikke bare kom til å ordne seg.. At det kom til å bli så mye bedre enn det..

Jeg gråt tårer av glede og dyp takknemlighet i den dusjen i kveld.

For i dag skjedde det igjen. En dame stoppet meg for å fortelle meg at hun liker måten jeg skriver på. Jeg kjenner henne ikke, hun er storesøsteren til en god venninne av meg. Jeg må ha møtt søsteren en gang, men jeg husket ikke hvordan hun så ut. 

Tenk å få høre dette. Når din store interesse i livet er å skrive. Tenk å få høre dette flere ganger i uka, når du begynte allerede som lita jente på barneskolen med å dagdrømme om å bli forfatter. Skribent. Journalist. 

Og så ville livet først og fremst lære deg et par lekser. Teste deg ut på det mest voldsomme.

Jeg klapper henne varsomt på skuldra, den unge dama som satt krøket på gulvet i leiligheten sin i 2009, med foldede hender og fortvilte tårer som aldri så ut til å ville stoppe. Hun som skammet seg sånn over alle sine feil, at hun sjeldent turde å ta telefonen. Hun som sov bort dagene sine i håp om å våkne et bedre sted. 

Så jeg sender et brev i kvelden, tilbake til fortiden, med en hilsen om at jeg er stolt av at hun reiste seg opp, tørket tårene og ruslet håpefullt videre. 

Nå er det altså gledestårer jeg griner, og jeg er så ydmykt takknemlig for alle disse nydelige tilbakemeldingene.

Min suksess handler ikke om penger per dags dato. Jeg ville ikke byttet i money, sånn fine ord som jeg får høre av mine lesere om min måte å formulere meg på når jeg skriver. Javisst er målet å siden leve av å skrive. Jeg kunne skrevet dagen lang, jeg. Og kost meg dønn. Men tiden dedikeres til barna akkurat nå. Om noen måneder begynner Even i barnehage. Da vil dagene stå klare med “penn og papir” til meg. Iallefall blanke ark og fargestifter. Og jeg kommer ikke til å nøle med å ta dem i bruk. 

Likevel og uansett, like no mather: De vakreste ordene er det ikke jeg som skriver. Dem er det dere som forteller meg. 

Jeg opplevde et annet møte i dag også. Men jeg oppsøkte ikke denne nydelige damen for å skrive om henne. Så jeg lar det være med en setning i hilsen til henne. At hun er inspirerende. At hun er vakker der hun tilbringer dagene sine sengeliggende. Mitt hjertes omsorg for slike tøffinger som deg.

I morgen kommer min kjære kusine Hilde Marie på besøk til oss på Lyketoppen. Hun har med seg sin søte lille Krister, som enda ikke har fylt året. Hilde Marie har nettopp blitt 18 år, så nå er stuebordet her fylt opp med pakker og gaver, pent dandert rundt sitrontreet jeg fikk av Christina.

Da jeg forøvrig fikk dette sitrontreet, hadde jeg store utfordringer i livet. Christina ga meg det, og sa:

“WHEN LIFE GIVES YOU LEMONS, MAKE LEMONADE!”

Christina, min venn, jeg gjorde som du ba meg gjøre, jeg vettu 😉