Sing me a song. The last one in my life. My time has come, life has been too short. Stay in my dreams, so I can take you with me…
Even hadde sovnet godt inn i duppen sin. Hvilestund. Den vanskeligste og vakreste dagen i året var i gang. Jeg var alene, og lot minnene strømme på. Innlegget om englepappa brukte jeg noen dager på å skrive, så det lå klart til publisering i mårest.
Den var et eneste stort mareritt, hele denne dagen for 5 år siden. Jeg innrømmer at det ikke bare var enkelt å takle, at han måtte miste livet akkurat denne dagen da han og mamma ga meg livet.
Hvert år etterpå, skvatt jeg da folk kom med gaver. For jeg ble overrasket, siden jeg glemte at dette var en bursdag. Min bursdag og pappa sin dødsdag. Slik er det enda, jeg blir overrasket.
Man mener det skal være en tid for gaver og feiring, og en tid for sorg og tårer. På fortsatt uvant vis prøver jeg å balansere at alt dette skal foregå på samme dag. Blandet.
Men den store gaven for meg, er at akkurat denne dagen føler jeg at jeg har en gjest ved navn Hans. Min kjære pappa, han er innom her hver eneste 14.april, liker jeg å tenke.
Ingen som kjente ham, kunne greie å tenke seg en verden, en klode, uten Hans Ernst Dalland. Vakrere sjel fantes nok ikke engang i han de kalte Jesus, ei heller Mor Theresa. Pappa ville dratt meg ned på jorda nå, og sagt: “Nei nei, ikkje overdrive sånn nei!”
Men pappa, jeg overdriver ikke. Jeg underdriver nå. Du var faktisk snill som en engel. God som gull. Bedre enn krystall.
“Det kan itj værra sant. Den beste tida skoill jo komma no..
….æ kan itj nå dæ no. Det e livet sjøl som gir oss sånne slag. Men æ ska lell få sagt det no i dag: Du vil bli her for bestandig.
…æ savne dæ no, og det vi itj skoill få..”
Å pappa pappa, jeg kan ikke skru tiden tilbake. Alt jeg kan er å la tårene få trille hver eneste første sommerdag, og fortelle barna om deg. Hvilken herlig morfar som passer på dem oppe i Himmelen. Be dem være trygge på at morfar elsker dem himmelhøyt.
Han ble borte på en dag vi minst ventet det. Dette gjorde meg til et bedre menneske. Etter støvet i sjokket hadde lagt seg, og pappa hadde dødd ugjenkallellig, akkurat på bursdagen min, begynte så mye å skje med meg. Jeg falt om og vokste mentalt. Alvoret sank over meg. Jeg ble et mer jordnært menneske.
Dørene her oppe på Lykketoppen er altså åpne for alle hele dagen hver eneste 14.april. Grunnen til det er at vi minnes pappa som en fordomsfri og sosial person. Åpne dører i pappa’s ånd.
Her inne hjelper vi hverandre med å blande sorg og feiring på en harmonisk måte. Venner og familie stikker innom og drikker kaffe og spiser kaker. I år har jeg senket kravene til meg selv, så jeg serverer bare muffins.
Her ser dere søster Silje med Maria Louise i midten, og søskenbarnet vårt Hilde Marie med sin lille Krister til høyre.
Noen av englebarna vi er velsignet med siden pappa døde: Tv, Even, Krister og Maria Louise.
Nå har Silje bakt glutenfri rullekake, og Hilde Marie og Krister has hit the highway. Even sover en hvil til, mens Maria og Silje hviler nede på gjesterommet.
Flere gjester er i vente. Jeg benytter alenetiden til å la tårene få renne fritt en stund. For slik er denne dagen. Bittelitt bursdag, men aller mest savn, påminnelse om tidenes sjokk og veldig veldig mange tanker. Pappa ble bare 60 år, og vi skulle så gjerne fått 40 flere år med ham.
Sigerfjord, midten av nittitallet; farfar har dødd. Pappa kjører og jeg sitter på. Vi skal til Sortland og se farfar iskald og blek, med foldede hender. Far og datter i sorg. Vi snakker om liv etter døden. Som vanlig sier pappa noen kloke ord som fortsatt får meg til å tenke den dag i dag. Han sa: “…kor du trur alle tankan og følelsan blir av?”
Hva tror du? Hvor blir det av alle tankene og følelsene våre, når vi dør?
Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.
Hvisker “Nei.. Det er for tidlig..”
Roper “DU FÅR IKKE DØØØ!!!”
Kvelden før:
13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.
Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.
Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.
“Du.. Jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken…”
Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.
Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at hun nok kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen..
Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen.
-“Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg.”
Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen.
“Er det noe med pappa?” Spør jeg
Stemmen til mamma brister: “Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din.. Men det er.. det er veldig alvorlig. Han er veldig syk.” Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.
Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.
…
Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.
Først måtte jeg ringe faren til barna mine og ba ham be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det da.
Jeg var i sjokk. Og i håp. Dusjdråpene, jeg kunne nesten se dem alle. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre kroppen min.
“KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVEEE!”
Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for nå kjente jeg at jeg ikke greide å holde meg oppe.
Gjentok hviskende: “Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!”
Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.
Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd.
Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.
Jeg merker at tiden stanser helt nå. Går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..
Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: “Helene… kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye…” Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Vi kan bare tenke oss hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen, hvilket var bra. Jeg var allerede i slikt sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..
Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.
Ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.
Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: “Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!” Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme.
Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen.
Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå, familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er ikke lenger viktig for meg. Det er en tulledato nå. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den eneste som nå gjør denne datoen verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen i den perleporten der..
Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..
Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så ingen får vite det i en bursdagshilsen på min side.
Han og mamma ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen.
Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.
Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene.
Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er ærlig talt det vanskeligste jeg har gjennomført.
Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:
Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer.
Her er en av dem: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: “Nå kommer han.” Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil.
Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.
Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: “Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?”
Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min.”
9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.
Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid.
Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.
Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann.
Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.
Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet… Min godhjertede farmor ble sint, og sa: “Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!” Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.
Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i underetg, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.
Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.
Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.
Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.
Og nå er du død. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.
Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn. Stor risiko. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.
Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma’s farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes.
Vi vokste opp i flere barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk: takk 💖💙
Det var altså heavy utfordringer.
Og det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa.
Men du fortalte oss så mye likevel.
Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma’s tilværelse ble snudd på hodet… ..vel så smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.
Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.
Så kom denne forderdelige bursdagen min da… Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde dem unger vi kunne bli venner med der inne i varmen..?
Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.
Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter
“BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD”
I’m a tough girl because of you
Cuz you told me how to
You’re my angel in the sky
I never need to ask why
I miss you, oh I miss my dad
And the best childhood someone ever had
But I know a spirit
when I feel it
Dad, in every tear
I know you are here.
I say to you, hey,
this aint mine, it’s our, day…
Så er vi her igjen. Det er 14.april, og fem år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann.
Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa.
Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag..
..å få møte snille englepappan min, et vakkert sted kalt Himmelen.
Jeg gratulerer Jan Inge Frammes og Cornelia Edwine Thøtinen som vinnere av Oslo Ess – konkurransen, med følgende premie hver: Billett til konserten med Oslo Ess på Up Town i Stjørdal lørdag 16.april. Dere vil bli kontaktet i løpet av dagen i dag, 13.april.
Jeg står ute og raker grus klokken 22.00 på kvelden. Så slår det meg… Steike ta, disse naboene mine, stakkar, de vet de har en bipolar nabo! Jeg la fra meg raken og sluttet med både dugnad og bråk, som alle de andre naboene også hadde gjort for flere timer siden.
For jepp, jeg lever med bipolar, og nå skal jeg gå litt utav meg selv og forsøke meg på litt selvinnsikt. Se meg selv slik naboene sikkert ser meg. Watch me:
DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:
1 : …du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: “Ritsj ratsj, bank bank” der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..
2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.
-3: ..du kvier deg bittelitt for sånne “kaffebesøk” hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo…! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.
4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina… på den lille timen der!
5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: “Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!” Samtidig som h*n utbryter i samme farta: “Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!”
6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: “Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!”
7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.
8: …du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at …nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.
9: …h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig…
10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please. .
11: …det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, så pust og nyt pausen!
Hilsen til mine coole snille naboer, fra bipolare forBÌPOLene
Hvordan er det å være det motsatte av en psykopat? Jo, det kan jeg visst fortelle dere. Jeg sier ikke at jeg er noen slags engel. I såfall en med skitt på vingene. Men la meg først ta dere med ti år tilbake.
Vi er i midten av 2000-tallet, og jeg har akkurat greid å komme meg ut av et voldelig forhold på 3 år. Jeg hadde voldsalarm, og var i startgropa på noe helt nytt. Siden jeg hadde mistet meg selv i et eneste stort kaotisk Stockholmssyndrom, ble jeg tilbudt psykolog for å bygge meg opp, og bearbeide alt han hadde gjort mot meg.
Jeg er ung, kuet og umoden, og tror det er meg det er noe galt med.
Sitter i sofaen hos psykologdama og kjenner meg liten. Tenker at jeg bare må spørre henne om dette, for det har plaget meg lenge. Og nå begynner hun tross alt å kjenne meg, etter utallige timer i den sofaen.
Jeg puster dypt, og sier: “Du. Er jeg psykopat?”
Hun løftet hodet og sa: “Hm?”
Jeg så ned, og prøvde igjen: “Han sa jeg var psykopat. Er jeg det? Jeg er redd for at han skal ha rett i det? Jeg kan jo også bli sint. Er jeg psykopat?”
Nå skjønte hun at jeg mente det. At jeg var redd for om jeg var det. Fordi min voldelige exsamboer hadde påstått det.
Tårene trillet, som vanlig, og jeg kjente hvor flaut det var å spørre.
Hun trillet stolen sin litt fram, og bøyde seg forover. Så meg rett inn i øynene.
-“Helene! Det er noe du må forstå.”
Hun tegnet en horisontal linje i lufta, og brukte begge hendene for å vise endene av linja.
-“Her er en psykopat..” sa hun, og gjorde tegn med den ene hånda. Så så hun på den andre hånda si, på dem motsatte enden av linja.
-“Her er du, Helene. Du er det motsatte av en psykopat, og du kan godt bevege deg lenger mot midten her altså!”
Mellom tårene hikstet jeg av latter. “Er det sant?”
-“Ja! Dette er helt sant.”
Årene gikk. Det neste tiåret skulle lære meg en hel masse. Jeg begynner å skjønne så mye mer av hva hun forklarte meg, enn jeg forstod da.
For selv om jeg har bevegt meg ørlitegrann mer mot midten av denne linja, blitt glad i meg selv og klapper meg selv på skuldra titt og ofte, er det nok mye jeg ikke kan gjøre så mye med.
Jeg greier ikke å ønske noen noe vondt. Klarer ikke å hate noen som har vært slemme mot meg.
Dette er vel og bra. Hadde det bare stoppet der.
Men det stanser slettes ikke der.
Jeg fikk nylig beviselig informasjon om hvordan en person jeg vet om, ikke bare har trakassert meg slik jeg vet om, men også æreskrenket meg på det groveste. Kalt meg alt mulig rart og prøvd å ødelegge for meg på forskjellige måter.
Jeg er ikke redd et dårlig rykte. Men jeg ble irritert, og konfronterte vedkommende.
Han beklaget seg og angret.
Hvorfor er jeg laget slik at jeg så synes synd på vedkommende? Jeg kjenner mange som ville tatt hevn og fortsatt med å være forbanna. Jeg er ikke i stand til det. Jeg prøver å hjelpe dette mennesket heller. Av automatikk.
For, javisst kan jeg banke i bordet. Nå funker jeg på området som handler om å si fra. Men inni meg greier jeg bare å føle medlidenhet.
Jeg vet om ei dame som også trakasserte meg. På sin arbeidsplass satt hun og fant opp masse rare greier om meg som var usant. At jeg var narkoman, at jeg hadde vært på avrusning osv. Skulle vært stolt av meg selv om jeg hadde disse erfaringene for så å ha klart å kravle meg opp av helvetet. Men dette stemte altså ikke.
Jeg føler ekte og intens empati med hun som fant opp dette om meg, for å virke interessant. Hun har alltid slitt med ensomhet, og jeg får helt vondt i magen når folk er alene slik.
Mange tror det er bare å tråkke på slike som meg, som lever med en diagnose, og kanskje er litt utenom det vanlige. Utad kan det virke som at jeg setter grenser. Og jeg gjør jo det. Men inni meg er det som om det bare er å tråkke i vei. Jeg tilgir. Anyway.
Hvordan er det tro, å være beinhard i linjene? Bli sint og hatefull, following limits of self, ikke bare banke i bordet, men dundre i fjellet…?
Det er jo deilig å bli sint i blant, kjenner jeg. Så hvordan er det, å være sint også etter 3 dager og tre netter? Hvordan føles det å drives av kulde og sinne?
Jeg kan være ei iskald heks, overlegen og avvisende.
Men det er utenpå..
Bare utenpå.
Sta som dagen er lang, kan jeg i det minste greie å holde totalavstand fra slemme folk. Men jeg klarer ikke å ønske dem dit peppern gror.
Det er akkurat som om universet vet at jeg ikke kommer til å handle overillt. Alltid får jeg all denne avslørende informasjonen. Denne sannheten som gir meg mulighet til å ordne opp med kontfrontasjon.
Det motsatte av en psykopat kommer aldri til å bruke slik info til hevn. Så kjedelig er jeg altså. Det er derfor livet mitt oppleves spennende for meg. Jeg slipper jo all denne bitterheten.
Forgive and forget er nok en mye bedre diagnose å leve med enn alt som innebærer trekk av psykopati.
Barn behøver trygghet. Og trygghet kan være så mangt. Ofte møtes vi i døra ved henting og levering, pappan til barna våre og jeg. Vi er hyggelige mot hverandre, og da er det ok for alle parter.
Jeg vet at barna mine har en pappa som er glad i dem, og at hans intensjon alltid er at Even og Mathias skal være tryggest og gladest mulig.
Selv om det var sola som skinte på blå himmel i dag, er det en stjerne Tore skal få i kveld. En stjerne i pappaboka. For da han skulle levere Even her i dag, sa han ja til å ta seg tid til at vi tok med begge barna på den fancy lekeplassen oppi høgget her.
Vi spiste matpakke, drakk saft, og nøt kaffe i sola.
Det tok oss en time av uka, å få barna til å føle på trygg og hyggelig stemning. At mamma og pappa er venner, selv om de kan ha knapp “sees i døra – tid” i hverdagen, i to vidt forskjellige hjem. Og så er det litt trim i å leke og løpe sammen med barna.
Jeg står på toppen av et fjell og puster ut. Ferden opp hit har vært mer krevende enn maraton, aerobic, jogging i motbakke og fjellstigning til sammen på ei helg.
Alltid når jeg få det store arkana tarotkortet “tårnet”, slår det aldri feil: innen kort tid raser noe sammen, til fordel for at når støvet så legger seg, er alt det vonde renset bort.
Forrige uke fikk jeg det kortet, så jeg mobiliserte meg. For ti år siden var jeg skeptisk til tarot. Nå vet jeg bedre.
Det er ikke alt jeg ønsker å dele offentlig, og aldri av hensyn til meg selv. Men for å ta vare på barna mine, slekta mi og vennene mine, skjermer jeg etter beste evne.
Noen jeg kjenner gjorde en fatal feil denne helgen. Jeg ble mektig skuffet, og meget irritert. I flere timer måtte jeg late som om jeg ikke visste. Og det jeg visste, var rett og slett så ille at jeg holdt på å sprekke i frustrasjon.
Det var blant annet derfor jeg tok med meg lille Even ut og trillet langt, lørdag. Ville prøve å glemme, og sette fokuset mitt på riktig sted.
Det krevde stor prestasjon i det konfrontasjonen endelig kom, samt en telefonsamtale på 3 timer etter Even hadde sovnet.
For denne saken hadde så mange sider. Dette mennesket la seg langflat, og innrømmet å i tillegg ha hetset meg grovt. Jeg kommer til å skrive et eget innlegg omkring denne hetsen. Slik hets er dårlig hygiene, ass, og javisst behøver man innimellom å bruke sin stemme for å renvaske seg. Min diagnose er blant annet brukt for å sverte meg, i tillegg til usanne påstander.
Å bli sint er sunt. Vi damer glemmer ofte det. Kraften i sinne er enorm, og kan brukes blant annet til krafttak i husarbeid, joggeturer og styrketrening.
I dag har jeg brukt tiden på å hente meg inn. Barna er ikke hjemme i dag, jeg trengte tid alene for å slappe av og stelle godt med me myself and I.
Vi var ute og lekte med ball tidlig i mårest, og da han våknet fra duppen sin var tydeligvis klar for mer friskluft og action. Jeg hadde tenk vi skulle være hjemme. Vurderte å lage kjøttkakmiddag…
…men å holde ham inne i den lille stua våres i dette knallværet, well; it did’nt feel right i det hele tatt.
Vi headet mot sentrum en annen og freshere vei enn vanlig.. og der fant vi TIDENES LEKEPLASS! Gjett om vi kommer tilbake yeeeah! Det er rett oppi høgget her jo, paradis!
Det dere ser på bildene under er bare en brøkdel av megalekeplassen (jeg har aldri blitt rørt av en lekeplass… men hehe nå ble jeg faktisk både rørt og glad av å tenke på det lyse, fine, moderne, fargerike, playgrondområdet der oppe!) DEN VAR MYYYE STØRRE JO, enn den rett nedi her! Gleder meg villt til å vise Mathias!
Etter langt om lenge og masse kjappe skritt, nådde vi fram til utfluktens eventyrmål nr 1: Napoli restaurant! Der inn kom jeg svett (3 km hurtig gange) og pesende, og ble servert av en aaaltfor good looking guy. Huff jeg kunne formelig kjenne meg selv ikke akkurat høre hjemme noe annet sted enn uttøyningsmatta på et treningssenter. Jeg lukta jo som den yttøyningsmatta. Sikkert.
Men Even stole the show han vettu. Sjarmerte absolutt alle med superhumør og smelt smelt smeeelt smiiiil. Mama proudy proud!
Vi gafla innpå pizza og rett og slett storkoste oss.
Og så skjedde følgende: Even fikk den berømte kjærligheten på PINNE! Han har aldri smakt på en slikkepinne før, han lille pojken her, så det ble en egen seremoni.
Og hva skjedde SÅ? Jo det skal jeg fortelle dere. Om han ikke var en sunshine fra før, så ble han en eneste stor solstråle etter den slikkepinnen med sitronsmak, der..
Han suttet og suttet..
Smilte og smilte..
Drakk litt saft:
Og så rusla vi til butikken.
Innen da, hadde lille Even rett og slett rukket å bli fnisete. Han lo og smilte seg gjennom Rema, og så skrattet han seg gjennom Coop!
Dama i kassa ble forelska i bittelille smiley. Da jeg stod og pakket varene i posene, kom hun rundt og ga min sønn denne ekornbamsen. “Fordi han er så søt!” Sa hun.
Ååå ntåå smelt smelt mammasmelt! Even ble altså så GLAD han, at hun fikk seg en kos.. Først virket han litt overrasket, og så ble han så happy.
Jeg spurte om jeg kunne blogge denne gode servisen, men den søte dama ville ikke bli tatt bilde av.
Vi sender henne alle hjerters koser og klemmer likevel, vi da..
