Jeg står ute og raker grus klokken 22.00 på kvelden. Så slår det meg… Steike ta, disse naboene mine, stakkar, de vet de har en bipolar nabo! Jeg la fra meg raken og sluttet med både dugnad og bråk, som alle de andre naboene også hadde gjort for flere timer siden. 

For jepp, jeg lever med bipolar, og nå skal jeg gå litt utav meg selv og forsøke meg på litt selvinnsikt. Se meg selv slik naboene sikkert ser meg. Watch me:

DU VET DU HAR EN BIPOLAR NABO NÅR:

1 :  …du har lagt ned barna, sett nyhetene og er på vei til senga, i det du hører: “Ritsj ratsj, bank bank” der ute fra vinduene. Du vet at både du og de fleste naboene dine forlengst er ferdig med dugnaden, bortsett fra the bipolar one..

2 : ..du kjenner bolleduft fra de samme vinduene klokken ti over elleve på kvelden. Det er den bipolare naboen som har et impulsanfall.

-3: ..du kvier deg bittelitt for sånne “kaffebesøk” hos vedkommende, fordi du vet at etter 1 kruttkaffekopp er skravla ikke bare i gang, men du greier ikke å komme til orde jo…! Og når du kommer til orde, blir du avbrutt dønn etter tre ord.

4: ..du er innom han/henne, og ser det ser ut som en eneste stor rotete dass. Så går du tilbake en time senere for å hente noe du glemte, og tror du har gått inn i feil kåk, fordi hele huset nå plutselig er supershina… på den lille timen der!

5: ..du hører gråt og blir bekymret, så du stikker over en tur for å sjekke ståa. Der finner du naboen i sofaen med tårer til alle kanter, mens h*n hulker: “Det er bare Cæsar.. Så rørende, og jeg er så lettrøøørt uhuu!” Samtidig som h*n utbryter i samme farta: “Vet du hva?! Jeg så hvitveis i dag! S*t*n jeg BLE så GLAD altså, steike ta nå er det VÅR, nabo, VÅR!”

6: ..du inviterer naboen på middag neste dag, og venter. Og venter. Når du ringer og etterlyser vedkommende får du til svar: “Iik! Erre muuuilig! Har jeg glemt det også! Fader rullan dei og tjohei, det må værra lithiumen assa! Bivirkninger!”

7: ..du nesten bare ser han/henne suse forbi i treningsklær hit og dit, ikke bare når snøen har smelta, men hele året. Joggedilla sier du? Nei det er det bipolare nabohodet som søker hvile.

8: …du tror den naboen både tøyser, tuller og spøker mye, men finner snart ut at …nei, det var sant; h*n skulle tatovere hele arma i løpet av en helg, h*n skulle dra til London på weekend-impuls, h*n hadde faktisk opplevd alt det der crazy h*n babla om i går. Naboen er ikke en ironisk tulling, men et bipolart turbohue! Run! Ruun! Nei, stay. Staay. Run. Stay.

9:  …h*n kan skravle, bable, vaske, rydde, bake, hoppe, rulle, løpe, og le samtidig… 

10: ..du stort sett blir sliten bare av å se denne naboen, for den energien der altså, slappav please. .

11:  …det blir helt stille i en hel uke der borte hos bipolar eller bipolene, så du ringer på den nabodøra. Forsiktig, for .. vel.. det er så stille; leves det fortsatt? Døra åpnes, og der inne får du se 20 ark fylle stuebordet, høre triste låter rungende ut av en liten mobilhøytaler, se tårer i øyenkroken, og sense uvanlig rolige bevegelser. Det er den bipolare naboen som bruker litt tristhet til å skrive kreativ poesi. Det vil gå over snart, så pust og nyt pausen!

Hilsen til mine coole snille naboer, fra bipolare forBÌPOLene
 

Likte du Ragarockers og Jokke? Da vil du garantert digge en konsert med Oslo Ess. To heldige vinnere får billetter til konsert med disse gutta.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Stedet er UpTown Stjørdal, og tidspunkt er lørdag 16.April kl 20.00. Det er bare å hive seg med i konkurransen, du er velkommen 🙂

Hvordan er det å være det motsatte av en psykopat? Jo, det kan jeg visst fortelle dere. Jeg sier ikke at jeg er noen slags engel. I såfall en med skitt på vingene. Men la meg først ta dere med ti år tilbake. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi er i midten av 2000-tallet, og jeg har akkurat greid å komme meg ut av et voldelig forhold på 3 år. Jeg hadde voldsalarm, og var i startgropa på noe helt nytt. Siden jeg hadde mistet meg selv i et eneste stort kaotisk Stockholmssyndrom, ble jeg tilbudt psykolog for å bygge meg opp, og bearbeide alt han hadde gjort mot meg. 

Jeg er ung, kuet og umoden, og tror det er meg det er noe galt med.

Sitter i sofaen hos psykologdama og kjenner meg liten. Tenker at jeg bare må spørre henne om dette, for det har plaget meg lenge. Og nå begynner hun tross alt å kjenne meg, etter utallige timer i den sofaen.

Jeg puster dypt, og sier: “Du. Er jeg psykopat?”

Hun løftet hodet og sa: “Hm?”

Jeg så ned, og prøvde igjen: “Han sa jeg var psykopat. Er jeg det? Jeg er redd for at han skal ha rett i det? Jeg kan jo også bli sint. Er jeg psykopat?”

Nå skjønte hun at jeg mente det. At jeg var redd for om jeg var det. Fordi min voldelige exsamboer hadde påstått det.

Tårene trillet, som vanlig, og jeg kjente hvor flaut det var å spørre.

Hun trillet stolen sin litt fram, og bøyde seg forover. Så meg rett inn i øynene. 

-“Helene! Det er noe du må forstå.”

Hun tegnet en horisontal linje i lufta, og brukte begge hendene for å vise endene av linja. 

-“Her er en psykopat..” sa hun, og gjorde tegn med den ene hånda. Så så hun på den andre hånda si, på dem motsatte enden av linja.

-“Her er du, Helene. Du er det motsatte av en psykopat, og du kan godt bevege deg lenger mot midten her altså!”

Mellom tårene hikstet jeg av latter. “Er det sant?” 

-“Ja! Dette er helt sant.”

Årene gikk. Det neste tiåret skulle lære meg en hel masse. Jeg begynner å skjønne så mye mer av hva hun forklarte meg, enn jeg forstod da.

For selv om jeg har bevegt meg ørlitegrann mer mot midten av denne linja, blitt glad i meg selv og klapper meg selv på skuldra titt og ofte, er det nok mye jeg ikke kan gjøre så mye med.

Jeg greier ikke å ønske noen noe vondt. Klarer ikke å hate noen som har vært slemme mot meg. 

Dette er vel og bra. Hadde det bare stoppet der.

Men det stanser slettes ikke der.

Jeg fikk nylig beviselig informasjon om hvordan en person jeg vet om, ikke bare har trakassert meg slik jeg vet om, men også æreskrenket meg på det groveste. Kalt meg alt mulig rart og prøvd å ødelegge for meg på forskjellige måter. 

Jeg er ikke redd et dårlig rykte. Men jeg ble irritert, og konfronterte vedkommende.

Han beklaget seg og angret. 

Hvorfor er jeg laget slik at jeg så synes synd på vedkommende? Jeg kjenner mange som ville tatt hevn og fortsatt med å være forbanna. Jeg er ikke i stand til det. Jeg prøver å hjelpe dette mennesket heller. Av automatikk. 

For, javisst kan jeg banke i bordet. Nå funker jeg på området som handler om å si fra. Men inni meg greier jeg bare å føle medlidenhet.

Jeg vet om ei dame som også trakasserte meg. På sin arbeidsplass satt hun og fant opp masse rare greier om meg som var usant. At jeg var narkoman, at jeg hadde vært på avrusning osv. Skulle vært stolt av meg selv om jeg hadde disse erfaringene for så å ha klart å kravle meg opp av helvetet. Men dette stemte altså ikke. 

Jeg føler ekte og intens empati med hun som fant opp dette om meg, for å virke interessant. Hun har alltid slitt med ensomhet, og jeg får helt vondt i magen når folk er alene slik.

Mange tror det er bare å tråkke på slike som meg, som lever med en diagnose, og kanskje er litt utenom det vanlige. Utad kan det virke som at jeg setter grenser. Og jeg gjør jo det. Men inni meg er det som om det bare er å tråkke i vei. Jeg tilgir. Anyway.

Hvordan er det tro, å være beinhard i linjene? Bli sint og hatefull, following limits of self, ikke bare banke i bordet, men dundre i fjellet…?

Det er jo deilig å bli sint i blant, kjenner jeg. Så hvordan er det, å være sint også etter 3 dager og tre netter? Hvordan føles det å drives av kulde og sinne?

Jeg kan være ei iskald heks, overlegen og avvisende. 

Men det er utenpå..

Bare utenpå.

Sta som dagen er lang, kan jeg i det minste greie å holde totalavstand fra slemme folk. Men jeg klarer ikke å ønske dem dit peppern gror.

Det er akkurat som om universet vet at jeg ikke kommer til å handle overillt. Alltid får jeg all denne avslørende informasjonen. Denne sannheten som gir meg mulighet til å ordne opp med kontfrontasjon. 

Det motsatte av en psykopat kommer aldri til å bruke slik info til hevn. Så kjedelig er jeg altså. Det er derfor livet mitt oppleves spennende for meg. Jeg slipper jo all denne bitterheten.

Forgive and forget er nok en mye bedre diagnose å leve med enn alt som innebærer trekk av psykopati.

Jeg står på toppen av et fjell og puster ut. Ferden opp hit har vært mer krevende enn maraton, aerobic, jogging i motbakke og fjellstigning til sammen på ei helg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alltid når jeg få det store arkana tarotkortet “tårnet”, slår det aldri feil: innen kort tid raser noe sammen, til fordel for at når støvet så legger seg, er alt det vonde renset bort.

Forrige uke fikk jeg det kortet, så jeg mobiliserte meg. For ti år siden var jeg skeptisk til tarot. Nå vet jeg bedre.

Det er ikke alt jeg ønsker å dele offentlig, og aldri av hensyn til meg selv. Men for å ta vare på barna mine, slekta mi og vennene mine, skjermer jeg etter beste evne. 

Noen jeg kjenner gjorde en fatal feil denne helgen. Jeg ble mektig skuffet, og meget irritert. I flere timer måtte jeg late som om jeg ikke visste. Og det jeg visste, var rett og slett så ille at jeg holdt på å sprekke i frustrasjon. 

Det var blant annet derfor jeg tok med meg lille Even ut og trillet langt, lørdag. Ville prøve å glemme, og sette fokuset mitt på riktig sted.

Det krevde stor prestasjon i det konfrontasjonen endelig kom, samt en telefonsamtale på 3 timer etter Even hadde sovnet. 

For denne saken hadde så mange sider. Dette mennesket la seg langflat, og innrømmet å i tillegg ha hetset meg grovt. Jeg kommer til å skrive et eget innlegg omkring denne hetsen. Slik hets er dårlig hygiene, ass, og javisst behøver man innimellom å bruke sin stemme for å renvaske seg. Min diagnose er blant annet brukt for å sverte meg, i tillegg til usanne påstander. 

Å bli sint er sunt. Vi damer glemmer ofte det. Kraften i sinne er enorm, og kan brukes blant annet til krafttak i husarbeid, joggeturer og styrketrening. 

I dag har jeg brukt tiden på å hente meg inn. Barna er ikke hjemme i dag, jeg trengte tid alene for å slappe av og stelle godt med me myself and I. 

Som dere ser, funker det 😉 

Ha en deilig dag 🙂 

Altså

 Let me start from the beginning. 

Even var full av herlig energi i dag:

Vi  var ute og lekte med ball tidlig i mårest, og da han våknet fra duppen sin var tydeligvis klar for mer friskluft og action. Jeg hadde tenk vi skulle være hjemme. Vurderte å lage kjøttkakmiddag…

…men å holde ham inne i den lille stua våres i dette knallværet, well; it did’nt feel right i det hele tatt. 

Vi headet mot sentrum en annen og freshere vei enn vanlig.. og der fant vi TIDENES LEKEPLASS! Gjett om vi kommer tilbake yeeeah! Det er rett oppi høgget her jo, paradis! 

Det dere ser på bildene under er bare en brøkdel av megalekeplassen (jeg har aldri blitt rørt av en lekeplass… men hehe nå ble jeg faktisk både rørt og glad av å tenke på det lyse, fine, moderne, fargerike, playgrondområdet der oppe!) DEN VAR MYYYE STØRRE JO, enn den rett nedi her! Gleder meg villt til å vise Mathias!

Etter langt om lenge og masse kjappe skritt, nådde vi fram til utfluktens eventyrmål nr 1: Napoli restaurant! Der inn kom jeg svett (3 km hurtig gange) og pesende, og ble servert av en aaaltfor good looking guy. Huff jeg kunne formelig kjenne meg selv ikke akkurat høre hjemme noe annet sted enn uttøyningsmatta på et treningssenter. Jeg lukta jo som den yttøyningsmatta. Sikkert. 

Men Even stole the show han vettu. Sjarmerte absolutt alle med superhumør og smelt smelt smeeelt smiiiil. Mama proudy proud!

Vi gafla innpå pizza og rett og slett storkoste oss. 

Og så skjedde følgende: Even fikk den berømte kjærligheten på PINNE! Han har aldri smakt på en slikkepinne før, han lille pojken her, så det ble en egen seremoni. 

Og hva skjedde SÅ? Jo det skal jeg fortelle dere. Om han ikke var en sunshine fra før, så ble han en eneste stor solstråle etter den slikkepinnen med sitronsmak, der.. 

Han suttet og suttet..

Smilte og smilte..

Drakk litt saft:

Og så rusla vi til butikken.

Innen da, hadde lille Even rett og slett rukket å bli fnisete. Han lo og smilte seg gjennom Rema, og så skrattet han seg gjennom Coop!

Dama i kassa ble forelska i bittelille smiley. Da jeg stod og pakket varene i posene, kom hun rundt og ga min sønn denne ekornbamsen. “Fordi han er så søt!” Sa hun. 

Ååå ntåå smelt smelt mammasmelt! Even ble altså så GLAD han, at hun fikk seg en kos.. Først virket han litt overrasket, og så ble han så happy.

Jeg spurte om jeg kunne blogge denne gode servisen, men den søte dama ville ikke bli tatt bilde av. 

Vi sender henne alle hjerters koser og klemmer likevel, vi da..

Mens vi venter på et gøyalt besøk (surprise surprise 😉 )  …nyter vi livet her på toppen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Akkurat nå sover lille tigergutt sin søteste dupp, og drømmer nok om dagens utelek.

Vi gikk ut tidlig i mårest, ned til basketbanen for å spille ball og danse utedans til barnesanger fra Spotify. Tenk, det var bare å kle på ham tynnull, fleece, dongeri, joggiser og vårlue, og trampe ut i dem deilige dagen.
 

Blomstrende vår, og skinnende solskinn.  Dette er virkelig en sabla bra dag!
 

Og minsten tigergutten min, han er lykkelig. Det er så tydelig at han er fornøyd.
 

Vi ruslet videre til lekeplassen nedi her, og Even viste nye sider ved seg selv.

Det varmer hjertet mitt å se at han er så frisk og god. Han klatret i vei, og rutsjet alene. 

Spennende for en liten tassi, dette..

Faktisk spennende for mamman også..

Se a mamma! Se så svær jeg er a! Helt rått!

Even pustet litt ekstra dramatisk da han klatret opp trappa for å rutsje. 

….så mye jeg vil utforske, mamma..

..bare… ..studere, se, og være med…

Nabopusene digger seg overlegent i solsteken, og viser like stor vårglede som oss. 

Etter Even har våknet fra luren sin, skal jeg lage middag til besøket som kommer senere i dag. Det er en spesiell visitt, og jeg gleder meg masse 🙂

Ha en digg dag. Hilsen tigermamma 🐾🐯🐾

De ville anklaget meg. Fanget min sterke personlighet. De ville tenkt at denne iskalde heksa burde varmes litt på et hett bål. Ikke litt heller, forresten. Hun burde straffes med døden, denne svømmende, gannende kroppen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis året var 1616. 

Det er bare det at året er 2016, og alle som kjenner meg vet at jeg ville luktet svidd forlengst hvis jeg levde for 400 år siden.

Vi trenger ikke gå så langt tilbake som 400 år. Ok så er det forbudt i Norge å drepe “hekser” nå. Ok så er det slik at de fleste av oss vet at ordet “heks” i seg selv dreide seg om fantasifull overtro.

Men har så mye utover dette egentlig endret seg?

Jeg vet hvordan det er å brennes på det moderne heksebålet. Jeg vet, men jeg plages ikke lenger av det.

For dette er iskalde bål. Baksnakkende, kaklende, ryktespredende bål. 

Og jeg. Jeg er en iskald og kalkulerende heks. Hvis du brenner meg på dette fancy bålet anno 2016. Hvis man gjør det, har man føkka litt til for seg selv, uten at jeg trenger å trylle. 

All slags info strømmer til meg, og jeg får alltid vite i tide, alt jeg behøver å være klar over. Hvem jeg kan stole på. Høns er noen …vel, la oss være ærlige, høns er ikke videre intellegente. Høns vet som regel ikke at du vet hva de tror de vet. Høns greier ikke engang fyre en fyrstikk.

Det finnes mennesker som aldri hører mer fra meg. Det er bare jeg som gir blaffen. Det er bare jeg som vet for mye innen situasjoner fortiden innebar. Bare jeg som lar universets lover gjøre jobben sin, og da kan jeg ikke blande meg.

Er det å aldri mer la høre fra seg, å være iskald? Vel, så er jeg en iskald og overlegen heks. Men kun til de som har sviktet meg. Kun der det trengs å brenne alle broer. 

Jeg glemmer. Rett og slett glemmer alle minner. Lar hverdagen og nuet ta over, og går ikke rundt og husker unødige minner fra fortiden.

Er det å velge å glemme, å være iskald og slem?

Ok. Greit. Da er jeg en iskald heks. 

Men jeg er ikke slem. Langt derifra. Jeg ganner ikke engang.

Jeg er en slik iskald og avbalansert moderne heks som vet å sende engler i tankene, til mine fiender, fordi de gode energiene kommer trippelt tilbake til meg.

Jeg er en heksemamma med full kontroll. Sammenlikne det gjerne med en løvemamma med klør. Hun vil vokte over de barna hun bar frem, og sørge for at dem har det godt.

Her i mitt liv, er det jeg som bestemmer. Så danser jeg ikke etter andres pipe. Jeg danser når ingen ser meg, og er en skyggedanser av en mindcraft-heks.

Og du. Du liker meg ikke. Du er medlem av den familien fra en annen kant, over jordene og gjennom skogene, som dømmer meg til bålet. Du leser dette og alt annet jeg skriver her inne for å lete etter feil. 

Du er en av dem som har behandlet denne heksa meget feil.

Skal jeg hjelpe deg å tenne den fyrstikka? Så brenner vi alle broer, mellom dere og meg, til evig tid.. 

Ikke det? Å… da må du desverre watch me. Jeg er sterk, og i stand til så mye mer enn ditt hue greier å forestille seg. Alt jeg kan oppnå med dette heksehue her, kommer bare til å plage deg hvis du må se på hvor bra jeg og mine har det. 

Har du tenkt på at ordet kvinne. Ordet kvinne likner på kriger. Ikke tenkt på det? 

Vi krigere, beklager, kvinner, er undervurderte fortsatt, selv om vi ikke fysisk brennes på bål, lenger. 

Så siden høns ikke greier å fyre opp disse fyrstikkene, må du desverre forholde deg til min iskalde, kalkulerende stillhet. Du fantes ikke i 1616, og du finnes ikke i mitt øyeskue i 2016. 

Men slem? Du kan ikke kalle en iskald, smart, kontrollert, sterk, kalkulerende heks, slem.. 

Det er så enkelt å være takknemlig. Når du har barn som krever hele din oppmerksomhet dagen lang. Og når de hviler eller leker litt alene, er det oppvaskmaskina, klesvasken, matlaging eller gulvvasken som krever den oppmerksomheten.

Så enkelt å være takknemlig når barna sover trygt i små senger, og det er bare å fjerne all make up, legge seg ned i sofaen og koble av.

Takknemlig for litt tid alene, i en stille stue på toppen av byen. Oppi granskauen.

Det er ikke slik at det er enkelt for meg å vise meg frem slik uten sminke. Jeg er vant til å være spaklet med make up siden jeg var 14 år. Er ei jåle uten like.  Kjenner nesten ikke igjen meg selv uten, og har nok et bilde i hue av at kompleksene under sminken, er reelle. Selv om jeg har lært meg å være glad i mine dårlige sider også, og er rimelig avslappet hva angår emnet.

Jeg mener det er å ta ansvar. Å vise sannheten  bak sminket fasade, når man blogger en blogg som også leses av mindreårige. Det er å ta ansvar.

Å vise frem det som er ekte, synes jeg er viktig å gjøre innimellom.

For når det gjelder sminke: vi våkner ikke opp til glamour, noen av oss, annet enn alt det naturlige vi ble født med, såfremt vi ikke har tatovert på noen bryn eller fått satt på vippeextentions. 

Jeg har ikke kommet så langt enda. Er så mange små klær, brød, pålegg, såper, kaffe og sånnt som skal shoppes aller først. Det er høyere i prioritet.

Rett og slett kommer denne bloggen alltid til å være litt naken, den. Her er ikke mye glitter og glam. Her er ærlig og rett fra hjertet. 

Ikke bare mitt hjerte, vet dere… 

Og nå er det snart tid for en ny og åpenhjertig historie. Han er er en voksen mann. Vokste opp på barnehjem, og har mye å fortelle oss. 

Mer vet jeg ikke, og jeg får tårer i øynene ved tanken på at jeg skal få lov til å bli med på enda en heavy reise, 

…og få sette ord på det.

Mer nakent ansikt enn det, finnes vel ikke. Disse heltene våre her inne på forbipolene, som lar oss få vite dypt begravde hemmeligheter, og inviterer oss med bak all fasade. River ned murer og viser frem ukjente landskap. 

Jeg gir ham tid. Han sier han ikke trenger tid, og for min del kan vi hoppe ut i det snarest mulig.

Det er stua og meg. Jeg hviler og legger meg selv på lading. Mitt hjerte er helbredet etter forrige historie. Det var en ufattelig vond fortelling å sette ord på, forferdelig tragisk. En gutt på 11 år makter ikke mer, og etter alt var publisert her inne, var jeg et åpent sår i flere dager. Vanskelig å beskrive. 

Men nå forholder jeg meg til historien om den herlige lille gutten som ble mobbet, på en ny måte. For første gang aksepterer jeg det. Det hendte. Det skjedde. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å sette ord på det.

RIP lille fine Johnnis.

Min medlidenhet er stor. Empatien skyller over meg hver bidige dag. Det er en av grunnene som driver meg til å sette ord på og videreformidle disse hendelsene på den mest respektfulle og æresbevarende måten jeg klarer.

Nakent ansikt. 

Å tørre å vise frem sitt nakne ansikt iblant, er åpenhet. 

Åpenhet.

Åpenhet bidrar.

Bidrar til at troll sprekker i lys.

Men først, noen minutter til alene i denne koselige stua her. Så skal jeg til deilige drømmeland.

God natt fra Lykketoppen, over og ut 😉

Ding dåååÅNng. Det ringer på døra. Bråkelyden gjør ikke noe, for jeg vet at minsten er våken der oppe senga si i 3.etg likevel. Han bare er oppi den senga fordi… Vel, fordi.. Ja. Altså..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg peser inn salmiakkstanken og suser opp trappa til midtetagen. Åpner ytterdøra. Der står ei lita jente på trappa og forklarer at hun har et prosjekt på skolen, og at hun lurer på om jeg kan svare på et par spørsmål om brannsikkerhet.

Jeg puster. Peser. Vet jeg er rød i toppen og blank i øynene. Sier kjapt: “Minsten på 1 år har bæsja i badevannet sitt, jeg har plassert han i senga si og… Jeg må.. Altså.. Kunne du kommet tilbake siden? I kveld eller. I mårra eller… ja..?” 

Jenta så rart på meg. Forståelsesfull og greier. But I don’t think she’s ever coming back..

Det var ikke bare noe jeg fant på for å slippe unna disse spørsmålene. Han HADDE faktisk bæsja sine største guttebæsjer ever, i badevannet sitt. Svært som denne dagen skulle handle så mye om avføring for en stakkars fisefine (Sjekk forrige innlegg. Grøss.)

Jeg tenkte jeg skulle stæsje meg litt der nede på badet mens Even badet. Han elsker å bade, og prøver som regel å nekte å hentes opp fra badekaret. Nå stod han med armene strakt opp mot meg, bare et par minutter etter hårvasken.

-“Nemmen vil du opp så tidlig a lille? Ja ja du må få det da. Nemmen.. Hva ER det der? Og det DER. .? Har du…. du har ikke? Du har BÆSJA i badevannet ditt, vennen! Iiik!” 

Minsten smilte og lo. Jeg bet tenna sammen maksimalt og tenkte at jeg aldri hadde vært i denne situasjonen før. Null erfaring.

Ok logisk, få gutten ut av skitvannet og såp ham inn på gulvet ved siden av karet. Dusje ham. DET syntes gromgutten var kjempegøy. Han lo så han ristet. Så fikk han sette seg på babynesten jeg bruker å tørke ham på.

Hvordan få opp bæsjen før den smuldret opp og ble litt for god venn med badevannet? Jeg tok sånne søppelposer og brukte dem som hansker. Iiik. Bare sånn… ..ik altså! Og sånn.. Isj! Grin. Gråt. Uff. Neida jeg gråt ikke, jeg holdt på å begynne å le så jeg falt om, men det var til å grine av.

Jeg stelte Even etter beste evne. På med bleie og en heldrakt. For første gang hoppet vi over den grundigste øretørken og tåfisene. Det fikk vente. Opp alle trappene, ned i senga med ham. Løpe ned til kjellerens grøssevann og gruevask, og sette igang..

Jeg tror ingen bør bade i det karet på en stund, ikke fordi en liten pojk har bæsja oppi vannet der, men fordi det er brukt så mange forskjellige kjemikalier der nå.

Midt oppi all salmiakken og sprayene, ringte det altså på døra.

Vi sier her oppe i Trøndelag: “Sånn går no dagan.” That’s damned right. Slik går dagene..

Dere skal være glade dere ikke ser oss på Blogger’ne eller noe sånnt. For akkurat dette hadde dere ikke villet se…

Krrremt…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vel, det begynte så hyggelig. Minsten, meg og den nye dressen som er kjøpt inn til høsten’s barnehageoppstart. Str 98 vel og merke. Men det går fint an å teste den litt allerede.
 

Vi gikk ned trappa her og bort til lekeplassen nedenom oss. Even storkoste seg i frisklufta, mens varmlunsjen fant sin plass i den lille magen før dagens dupp.
 

Så skulle vi gå videre. Opp bakken fra lekeplassen og en runde forbi hjemmet vårt. Men da begynte det å bli direkte ekkelt. Vi kunne ikke benytte fortauskanten pgr av alle hundebæsjene. Noen helt ferske, og noen snøskvisede avslørende ruser etter vinteren. Fader assa det var ikke gøy å se, i det jeg balanserte med min lille gogutt mellom heslighetene. Er det ikke påbudt å plukke dem opp i de søte små posene deres, hundeeiere, og ta de nuskete små avføringsklattene med dere til en eller annen egnet søppelbøtte å kaste dem i?

Gidder du ikke? Men du gidder å gå tur med hunden din?
 

Da vi gikk inn til oss selv, skulle jeg ta av lillevennen skoene hans. Vips, å nei! Åjoda! Vist søren stod jeg der med en real hundebæsjdært mellom fingrene mine. I stedet for å gjøre avkledningsituasjonen hyggelig for gogutten min, måtte jeg heller kjappe meg ut med de skoene, vaske hendene 5 ganger, og løpe opp etter håndspriten. Alt mens jeg samtidig måtte sørge for at gutten min ikke fikk skiten fra hunden din på seg.

Føsj, dette er ikke coolt alså. Skjønner det er gøy å ha hund, men må vi småbarnsforeldre og barna våre lide for at du skal få gå turer med hunden din på den enkleste og mest behageligste måten for deg selv?

Som om det var ok dersom jeg la fra meg skiten min i hagen din, der hunden din leker med ballen sin, for så å tasse inn i gangen din med min skit på potene.

Det, hadde du helt sikkert slettes aldeles ikke likt, hva…

Hunden din er nydelig, rett og slett herlig. Dette er ikke hunden din sin skyld. Helt uskyldig er den rett og slett bare en hund. Som i blant må bæsje, som de fleste av oss skapninger her på planeten.

Det er ditt, og bare ditt, ansvar, hundeeier. 

Gjør som alle de flinke hundeeierene jeg ser, de som drar fram den lille sorte hver gang det tyter ut ei ruse, og tar ansvar for herligheten, tar den med seg og kastet den dit barna våre aldri når.

Kanskje kan du varme hendene dine på den lille stappfulle posen også, vet du. 

Lykke til med å holde boligstrøkene og turterreng hundebæsjfrie. Jeg stopper herved alle jeg ser gå fra bæsjeklattene. Har jeg tid, tar jeg opp den klatten i min egen pose, følger etter og legger shiten i postkassa di. 

Tulla. Det var en spøk. Hvis jeg skal tåle bæsjen fra hunden din på hendene mine, er det minste du får tåle, en bjeffende spøk!