Sing me a song. The last one in my life. My time has come, life has been too short. Stay in my dreams, so I can take you with me…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Even hadde sovnet godt inn i duppen sin. Hvilestund. Den vanskeligste og vakreste dagen i året var i gang. Jeg var alene, og lot minnene strømme på. Innlegget om englepappa brukte jeg noen dager på å skrive, så det lå klart til publisering i mårest.

Den var et eneste stort mareritt, hele denne dagen for 5 år siden. Jeg innrømmer at det ikke bare var enkelt å takle, at han måtte miste livet akkurat denne dagen da han og mamma ga meg livet. 

Hvert år etterpå, skvatt jeg da folk kom med gaver. For jeg ble overrasket, siden jeg glemte at dette var en bursdag. Min bursdag og pappa sin dødsdag. Slik er det enda, jeg blir overrasket. 

Man mener det skal være en tid for gaver og feiring, og en tid for sorg og tårer. På fortsatt uvant vis prøver jeg å balansere at alt dette skal foregå på samme dag. Blandet. 

Men den store gaven for meg, er at akkurat denne dagen føler jeg at jeg har en gjest ved navn Hans. Min kjære pappa, han er innom her hver eneste 14.april, liker jeg å tenke. 

Ingen som kjente ham, kunne greie å tenke seg en verden, en klode, uten Hans Ernst Dalland. Vakrere sjel fantes nok ikke engang i han de kalte Jesus, ei heller Mor Theresa. Pappa ville dratt meg ned på jorda nå, og sagt: “Nei nei, ikkje overdrive sånn nei!” 

Men pappa, jeg overdriver ikke. Jeg underdriver nå. Du var faktisk snill som en engel. God som gull. Bedre enn krystall.

“Det kan itj værra sant. Den beste tida skoill jo komma no.. 

….æ kan itj nå dæ no. Det e livet sjøl som gir oss sånne slag. Men æ ska lell få sagt det no i dag: Du vil bli her for bestandig.

…æ savne dæ no, og det vi itj skoill få..”

Å pappa pappa, jeg kan ikke skru tiden tilbake. Alt jeg kan er å la tårene få trille hver eneste første sommerdag, og fortelle barna om deg. Hvilken herlig morfar som passer på dem oppe i Himmelen. Be dem være trygge på at morfar elsker dem himmelhøyt.

Han ble borte på en dag vi minst ventet det. Dette gjorde meg til et bedre menneske. Etter støvet i sjokket hadde lagt seg, og pappa hadde dødd ugjenkallellig, akkurat på bursdagen min, begynte så mye å skje med meg. Jeg falt om og vokste mentalt. Alvoret sank over meg. Jeg ble et mer jordnært menneske.

Dørene her oppe på Lykketoppen er altså åpne for alle hele dagen hver eneste 14.april. Grunnen til det er at vi minnes pappa som en fordomsfri og sosial person. Åpne dører i pappa’s ånd.

Her inne hjelper vi hverandre med å blande sorg og feiring på en harmonisk måte. Venner og familie stikker innom og drikker kaffe og spiser kaker. I år har jeg senket kravene til meg selv, så jeg serverer bare muffins. 

Her ser dere søster Silje med Maria Louise i midten, og søskenbarnet vårt Hilde Marie med sin lille Krister til høyre.

Noen av englebarna vi er velsignet med siden pappa døde: Tv, Even, Krister og Maria Louise.

Nå har Silje bakt glutenfri rullekake, og Hilde Marie og Krister has hit the highway. Even sover en hvil til, mens Maria og Silje hviler nede på gjesterommet. 

Flere gjester er i vente. Jeg benytter alenetiden til å la tårene få renne fritt en stund. For slik er denne dagen. Bittelitt bursdag, men aller mest savn, påminnelse om tidenes sjokk og veldig veldig mange tanker. Pappa ble bare 60 år, og vi skulle så gjerne fått 40 flere år med ham. 

Sigerfjord, midten av nittitallet; farfar har dødd. Pappa kjører og jeg sitter på. Vi skal til Sortland og se farfar iskald og blek, med foldede hender. Far og datter i sorg. Vi snakker om liv etter døden. Som vanlig sier pappa noen kloke ord som fortsatt får meg til å tenke den dag i dag. Han sa: “…kor du trur alle tankan og følelsan blir av?”

Hva tror du? Hvor blir det av alle tankene og følelsene våre, når vi dør?