Ironien over ironien kan være at de omkring deg ikke helt alltid befinner seg på samme nett eller bølge som du.
Du vet du er misforstått når:
1. …h*n sier: “Nei vet du. Hyggelig assa. Men jeg har kone/mann, og barn. Det ville vært helt på vidda lizm…” Og alt du spurte om var om man skulle ta en kaffe eller en pils over en skravlestund en gang i framtiden. Man er vokst opp med kompiser/venninner, og mente kaffen/pilsen som en kompis/venninne-invitasjon jo..
Ta høyde for at folk kan være innbilske, og misforstå en kompis/venninne-invitasjon til det er vridd om til en helsprø date.
2. …en venninne ringer og er bekymra fordi hun har hørt sladder om at du har klikka mentalt og påstått at “du ser spøkelser og prater med dem…” Omg, what happened? Vel. Du var ironisk og slang ut en spøk til en felles bekjent, som: “Yeah, nå er jeg trøtt nå, men det gjør jo ingenting, jeg kan vel prate med alle de 10 spøkelsene jeg synes jeg ser, vræl haha. Dem kan holde meg våkne mohaha!”
Da forstår du at ikke alle hverken er på samme nett eller bølge. Du bare KAN ikke forvente det. Kremt! Som i: kødda bare.. jamen jeg tølla bare!
3. …alle i den milelange butikk-køen tror du har sluppet en bønne uten at du har det.. Men god damned da, hva skjedde??
Jo, dette: du står i køa i dagligvarebutikken og legger varene på båndet. Plutselig høres en slags prompelyd fordi du skraper den ene hælen i skoa di på det glatte gulvet. Sekunder etter skjer følgende: Han fyren foran deg er ferdig posepakket og ser seg nervøst rundt, før han lister seg av gårde med rødt topplokk. Rett etter din uskyldige lyd av en skofjert, sprer den seg. Fisen til han som nettopp lusket avgårde. Alle ser på deg og fnyser av din “frekkhet”… makan..
4 ….søstra til broren til kusina til fetteren til mora til naboen kommer bort til deg, klapper deg på struttemagen og sier: “Nææhæhæææmen daaaj! Eru gravvid a? Bare sånn ca 3 mnd igjen nå a kanskje?? Ååå så glad på dine vegne!” ….og du må desverre svare henne med: “Vel. Nei! Ække det! Jeg spiste 4 brødskiver på jobb i dag for å bevise for typen at jeg faktisk ikke tåler gluten! Og nå er jeg safe sikrere enn bom basta ever på at jeg har glutenallergi a§! Takk! Ha en rund og fin dag og hils naboen!”
5. …dama som jogger mot deg i den litt tåkebelagte og skumringsberørte, halvmørke yndlingsjoggeskogen din med plenty stier i, plutselig stanser 5 meter foran deg, snur seg og spurter i motsatt retning mens hun ser seg tilbake to kjappe ganger. Her er det ikke bare du som blir misforstått, men samtidig misforstår DU henne. For du har allerede trodd at dama var en mann, så du har snudd og spurtet i den andre retningen. Det er først etterpå dere ser sannheten i det komiske øyet, i det dere jogger forsiktig forbi hverandre og ser at dere begge er ufarlige joggedamer.
6. …duden på festen begynner å trøste og gi deg gode råd mot depresjoner og angst …og sånn.
Say say whaaat ..happened here?
Jo, det viser seg at han har hørt at du har diagnose bipolar. Og du må forklare ham at du for det første er symptomfri, frisk og perfect medisinert, samt at du tvert i mot opplever denne diagnosen som en boom boom heftig kreativ motor å ha i bagasjen. At du er megalykkelig, og at du slettes ikke behøver alle disse velmente rådene. Tjohey partey!
7. …den svenske dama på puben sier: “Ursekta. Jag har tittat på dej hela kvelden. Ska vi HÅNGLAST?” Du tror hu mener hun vil henge med deg og venninna di, så du skal til å si jepp. Men så spør du: “Hva betyder hånglast?” Og hun sier: “Aa, rara flickan, det betyder kjøssa, klina, och så dær…”
Okey, forklar: du har sett at hun har sett på deg. Men du trodde det var fordi du studerte henne. Og det gjorde du fordi du var fascinert av det grønne skjørtet hennes, og aldri hent greide å bestemme deg for om det var et fabulous inspirerende chic it-skjørt, eller om det var helt J’s pes pes. Du hadde akkurat landet på fab chic skirt, da hun kom sjanglende og hun trodde du hadde flirta.
8. ….fyren på torget midt på natta ei helg ved taxiholdeplassen, ber deg roe ned som den sittende venninna di, fordi han mener du er full. Og du må forklare ham at det er venninna di som er full. Du har bare drukket alt for mye koffein ala kaffe og redbull, og ikke en dråpe alkohol.
9. …du enda ikke har lært deg hva svenskene mener med å tilby deg en bæsj på pub. Din reaksjon vil skremme bort alle svenske beundrere.
10. …du får service på nivå med det en ape ville fått inne på parfymeriet. Okey..? Disse hullete jeansene. Aldri ha dem på ved shopping igjen.
Til slutt. Du vet at DU har misforstått når:
– ..du trodde alle de kjekke folka smilte til deg fordi du plutselig hadde blitt attraktiv..
….meéen, de smilte ikke. De lo. Av deg og den grønne kjolen du ved uhell hadde stappa oppi den truseløse tynnstrømpebukserte bakenden din. …såe…
Lykke til balanserende på en tynn linje av forstått og misforstått 😉
Skjønner han det? Forstår han det? Kjenner han hvor høyt jeg elsker ham? Holder det hvis jeg nusser han en gang på panna? Kanskje han skjønner det bedre hvis jeg susser 5 nusser. En på panna. En på hvert kinn og på hver hånd. Jeg gjør det for sikkerhets skyld. Han stryker meg på hånda mi. HAN STRYKE MEG PÅ HÅNDA MI den lille guttungen… det er så stort. Det er så fint!
Jeg trykker den bitte lille varme kroppen med stripete pysjamas på inntil meg. Fryser han på føttene? Trenger han sokker. Jeg kjenner etter. Han er god og varm. Men hva om han blir fotkald til natta?
Nå puster han jevnere, og øynene blir smalere, i det han stryker det bløte øret sitt med elegante små perfekte fingre. Hvorfor må dette bli til et minne? Hvorfor kan jeg ikke bare nyte dette synet til evig tid?
Min eldste gullevenn, seksåringen skolegutt. Han bor hos pappa. Jeg var syk da han kom til verden. Nå vil jeg ikke bryte ham opp fra sin vante hverdag, så jeg lar avtalen stå. Han får bo der. Og ha samvær her. Men vet han hvor mye jeg savner han? Sa jeg det mange nok ganger sist, at han alltid er like velkommen her som lillebror? Skjønte han at de to nye buksene, de fine viskelærene og kinobillettene jeg kjøpte til han, var av ren mammaglede? Er han klar over at jeg respekterer ham, og viser ham det blant annet ved å spørre for hvert bilde av han om det er ok at jeg legger det ut på internett? Vet han hvor mye han betyr for meg? Jeg tror det. Må forsikre meg om det neste helg, med en tur til Pirbadet.. da blir han glad..
Nå sover han. Lille søte nusket. Jeg vet at hvis jeg legger han over i sin egen seng nå, så får jeg et par timer alene i stua før jeg skal legge meg selv. Men mest av alt har jeg ikke lyst til å reise meg og gjøre denne varmen og dette nydelige synet til nok et minne.
Barna mine. Som jeg har kjempet for dem. Jeg har reist meg og klatret fjell. Brettet ermer og gjort alt i min makt for å være frisk nok til å fungere som mamman dem behøver.
Jeg prøver å vise dem hvor høyt jeg elsker dem. Men er det nok? Er alle klemmene, nussene, boklesestundene, glad i deg – ene, kosematstundene og turene ute …nok til at de forstår denne grenseløse løvemamma – kjærligheten som sprenger ut tårer i øyenkroken min?
Jeg hører om små barn som gir opp pgr av manglende omsorg. For lite kos og stryk. Ingen nærhet.
Jeg ser små utsultede unger på TVn. Og gråter for dem. Hvis det er uutholdelig for meg å se på, hvor forferdelig må det ikke føles å være en slik liten fortvilt og forsvarsløs kropp i det varme ulandet på skjermen?
Å skrive dette får meg til å gråte. Jeg er en mammajeger, alltid på jakt etter om barna mine mangler en klem, et glad i deg, en mer uthvilt mamma, mer mat, bedre mat, smokke, rent undertøy, ny bleie, et bad, en stund alene med mamman sin, lese bok, andre unger å leke med eller en kosestund. Og jeg er live live redd for at de skal mangle noe. Lide nød. Være lei seg. Kjenne sult for lenge eller rett og slett ikke ha det godt inni seg.
Man kan ikke krympe en slik følelse ned til et ord som “hønemor”. Jeg tviler på at en høne er i stand til å tenke på undertøy og bleier.
Det en mamma kjenner er enormt.
Det en mor føler kan flytte fjell.
Den innebygde samvittigheten som følger meg etter jeg fikk barn, er herskende overveldende, og det skal være sånn.
Jeg hadde ikke holdt det ut, gutter, hvis dere gråt i mitt hjem, og jeg ikke hadde hørt dere. Dere ruler mitt liv. Dere er mitt alt, og jeg går gjennom både ild, vann, luft og jord for dere begge. Mamma elsker digger liker dere akkurat som dere er.
Og den dagen dette er et minne. Når dere har blitt to voksne menn. Da skal dere vite en viktig ting. Som moren deres er jeg fornøyd hvis dere er lykkelige. Hvis det for dere betyr å jobbe på butikken, er det toppers. Hvis det betyr å utdanne seg til lege, er det også toppers. Musiker? Skuespiller? Toppers.
Om det er reising som er tingen, så go for it. Jeg støtter dere begge. Og skulle ting skjære seg helt, så er jeg her for dere. Alltid. Samme hva.
Snøen smelter på kinnet mitt. Det er sent i 2014. Barnevogna knaker mot bakken. Den dyrebare babyen min sover, og jeg kjenner takknemligheten gjøre meg varm. For denne gangen gikk det bra. Jeg holdt meg frisk fra alle bipolare sidegater under hele svangerskapet, fikk barnet mitt i armene mine og kunne beholde det. Damned it, I am good, tenker jeg med meg selv, og klapper meg selv smilende på skuldra. Vi er på vei for å hente min eldste sønn hjem på samvær. For den gang da han ble født, var denne mamman dypt nede i gjøkeredet, og høyt oppe i crazyland bim bam.
Jeg stryker meg over håret. Det er blitt blondt, og det lange sorte er ødelagt. Men det gjør ingenting. Kjenner at jeg lever. Så lykkelig. Så god damned lykkelig.
Panikken griper meg igjen. Hva om jeg dør i morgen, og ingen vet hva som egentlig hendte i med ei ensom jente alene på flukt i Stockholm i 1998?? Hva om jeg tar med meg i grava mine erfaringer med elektrosjokk og tvangsbehandling? Hva om jeg aldri får fortalt noen hva som foregår nede i kaninhullet, som den ene kompisen min kaller det. Nede i wonderland, der kun de psykotiske, mest gale av alle har innblikk?
Jeg stopper. Står fast litt, der i snøen. Tripper. Begynne å blogge kanskje? Litt lei av alle papirene som flyter her og der i kåken. Uferdige nedskrevde history of past. Så rister jeg på hue, og sier til meg selv: “Nei, Helene. Den derre bloggverden ække no for deg. Du er og blir en freak, følger aldri moten, og er ikke noen sånn modelltype av en bimbo. Hold deg til penna, og legg historiene i en safe!”
Dagene og ukene gikk. Jula kom og nyttårsaften dro. Våren dryppet tårer på mine ark, og jeg kjente på en frustrasjon. Noen ganger gikk jeg inn på blogg.no og satt og så på linken “Lag din egen blogg”. Skal, skal ikke. Nope. Dropp det. Helene dropp det! Du ække rosa! Du er en rufsete freak. Er du! Ikke at det er noe galt i å være den jeg er. Det handlet ikke om komplekser. Men mer om det fasadeinntrykket jeg hadde av bloggverdenen.
Sommeren smilte bredere og bredere. Jeg smilte tilbake. Proppfull av stories to tell.
Det er sommerkveld. En av de få varme, denne sommeren. Lille Even er 8 måneder, og ligger og sover på rommet sitt. Jeg nyter alle de gode tilbakemeldingene jeg får som mamma. Alle instanser, målinger og veinger av babyen min, undersøkelser, familie og venner, overstrømmer meg med positive tilbakemeldinger om babyen, mammarollen min og hvordan jeg har taklet motstand fra enkelte mennesker.
Jeg vokser og gror. Helbredes. Sola slikker gamle sår, og jeg blir sterker og sterkere for hvert skritt jeg tar.
Men det er altså denne sommerkvelden. Sitter og surfer på samsungtelefonen min. Innom blogg.no. NÅ er jeg KLAR! Jeg trykker. Vips er jeg igang. Skriver. Trøkker. Lagrer.
Jeg aner ingenting om noen lesertall. Aner ikke om det i det hele tatt går an å se inne på bloggen hvos mange lesere man har. Så jeg skriver. Og skriver og skriver. Tida går, og det er på tide å rippe opp i gamle sår. Jeg tror jeg begynte med å skrive Stockholm-triologien. Så hoppet jeg i tid og skrev om psykosen i 2009. Det minner meg på om at jeg ikke har skrevet om den i 2005..
Så fikk jeg skrevet litt om Elektrosjokk. Men jeg er ikke ferdig med det. Det er for traumatisk, og jeg må bruke tid på det. Nesten et år etter.
Jeg kjente at det ble heavy stuff. Ville pakke inn de alvorlige og triste historiene i noe mer muntert. Jeg tenkte at jeg er jo ikke den som blir starstrucked, så jeg kunne jo gi leserene noen kjendisbloggervjuer innimellom. Gjerne komikere, musikere og TVansikt. Så jeg startet med et trivelige bloggervju av Nils Gunnar Lie inne i TV2’s fine lokaler, da jeg uansett skulle reise til Oslo sammen med lille Even og min mor. Det var en fantastisk tur.
Utpå høsten var jeg ferdig. Alt var skrevet. På mobil vel og merke. Det er ikke fordi det er et kjipt sistevalg å mobilblogge. Jeg har ikke pc, og er mest vant med å trøkke og redigere på min kompis Samsung.
Anyway. Det var høsten 2015, og jeg hadde ikke telling på hvor mange tårer som hadde renset mitt sinn mens jeg skrev dype dykk i fortiden min denne sommeren. Det var som å våkne til en lys dag. Eller gå ut av en kinosal en varm og lys sommerdag.
For jeg hadde inntil da snakket lite om mine crazy opplevelser. Veldig lite. Hva skulle jeg si da? “Jooo nei altså, så trodde jeg at øyenstikkeren i dusjen var kamera, og ble forbanna!” “Jo altså, jeg rømte fra den tvangsinnleggelsen, dro til Stockholm og satt og sang ved en gågate med en stjålet mus baki nakken under en rød lang parykk..!” Eller: “Legene ja… de plasserte elektroder på hue mitt og laget en grillsesong jeg ikke sent skulle glemme, men glemte for alltid!”
Jeg prøvde å fortelle noen ganger. Men jeg fikk følelsen av å ikke bli trodd. …og det skjønner jeg jo godt.
Her i den lille byen jeg bor i, begynte tilbakemeldingene å komme. Jeg bloggshoutet den sommeren, og kom opp i 2000 lesere i døgnet. Da visste jeg at jeg kunne nå lesere. Hadde lært meg hvordan jeg så hvor mange lesere jeg hadde. Mye enklere enn å gi ut bøker, dette gitt..
Jeg jobbet litt for lokalavisa som frilanser da jeg var 15 og så 16 år, i 1995/96. Løp rundt og intervjuet og tok bilder. Elsket det. Ei herlig dame som jobber i Stjørdalens Blad, likte måten jeg skrev på. Siden har hun forsøkt å fortelle meg det flere ganger. Men selvtilliten min var for lav, og jeg var for umoden og ustabil til å gjøre annet enn å skrive i bøkene mine med rufsete penner og slitne hender. All by my self. Jeg visste det bare ble med notatbøkene, det var ikke noe vits i å stille seg på torget og peke: “Eeey! Sjekk diktet jeg skrev i går da mann!”
Jeg ville lete i arkivene oppe hos avisa. Der møtte jeg den snille journalistdama, og vi avtalte lunsj. Jeg skvatt litt da hun undret på om ikke jeg ville la henne skrive om bloggen og meg i en reportasje. Men hvorfor ikke? Jeg var allerede blottlagt med all verdens rare rykter lenge før jeg begynte å blogge, i denne byen. Det ble avisreportasje. Og jeg kjente at det ikke gjorde meg noe. Bryr meg jo ikke om hva folk mener og synser om meg og livet mitt lenger. Så fikk jeg begynne å frilanse for avisen igjen også, og har såvidt startet med en reportasje om ungdomsklubben i byen.
Nå hadde jeg skrevet meg for det meste ferdig hva angikk meg selv og min story. Det var ingen fare for storyforspillelse dersom livet skulle ende nå. Jeg kunne begynne å vende meg utad. Ville skrive andre sine historier. Begynte med våre engler i himmelen. Eivind og Vilja up in the sky.
Dype, tunge, uvirkelige tabutema: selvmord. Min venninne Grete og jeg i dyp prat med Eivinds mamma Mimmi… Lange meldinger om Vilja, som er pseudonym, fra min venninne i Oslo.. Som jeg gråt! Jeg skrev og gråt, gråt og skrev, da barna mine lå trygt i sengene sine og sov.
Så var det Tore Valstad sin tur. Vi møttes da jeg skulle bloggervjue Ramm og Tørnuist på Bamses Pup her i Stjørdal.
Jeg fikk meg en kompis i Tore, som åpnet seg og fortalte en historie om hvordan han opplevde å bli mobbet. Vi gråt begge to. Men vi trodde ikke at så mange kom til å dele og lese historien “Den åpne kista: en sann historie om mobbing”. Vi ville bare bidra til åpenhet.
Da lesertallet noen dager senere var oppe i 18554 stk i toppdøgnet, og bloggen hvilte et døgn oppe på 4.plass, kjente jeg hvordan dette var Tore sin 4.plass. Det var hans og alle andre tøffe mobbeofre, sin 4.plass. så jeg kjente en ro inni meg. Det var slettes ikke bare min toppblogg.
Så skrev jeg om Tor. Hvordan han kjempet seg opp fra rushelvete, og jeg kjente til deler av historien fra før. Han er en gammel ørn for meg, og en av de klokeste, sådan.
Veiene skulle gi meg lyst til å finne familie til en guttunge som døde da han var 11 år. Han tok livet sitt. Og jeg hadde hørt om hvordan han ble mobbet
Jeg var drevet. Jeg led, fordi jeg ikke fant familien. Det kjentes som om noe kriblet omkring i hele kroppen, og det eneste jeg kokte ned til hver eneste dag, var å finne denne familien. Og jeg fikk hjelp. Fant dem, og de ville dele.
Nå kom den store prøvelsen av hva jeg kunne tåle å sette ord på. Ordene strakk ikke til. Ei penn begynte uforklarlig å klikke av seg selv i stua, og lille Even som alltid sover så rolig, våknet hvert kvarter den kvelden jeg skrev ferdig den forferdelig triste historien om Lille Johnnis.
I ettertid kjenner jeg at jeg føler med dem alle. Mobbing må læres et sted. Det kan handle om generasjoner. Jeg tror åpenhet fungerer, ikke bitterhet. De som mobbet Johnnis, bør ikke gå rundt og plage seg selv og sine nærmeste med skyldfølelse. Men besøke grava. Tenne lys. Jobbe mot mobbing i nåtid og ta ansvar for de barna vi nå oppdrar.
Dette har vært en reise som ikke kommer til å ta slutt. Jeg har mange historier å skrive. Mange avtaler. Både med flere tøffe helter som vil fortelle sine historier, komikere, arrangører, og med meg selv. Jeg har også mer på hjertet.
Mange er direkte åpne og nysgjerrige omkring dette med penger. “Hvor mye har du tjent a Helene?” “La oss samarbeide og håve inn penger!?” Og svaret er helt ekte og ærlig: Jeg har ikke surret meg rundt enda når det kommer til å tjene penger på bloggen. Et eneste samarbeid har jeg hatt, og det er med utestedet UpTown, der jeg fikk lodde ut 3 billetter til Oslo Ess konsert, samt at jeg også fikk billett.
So yeah, det er sant: jeg har tjent 4 billetter 😉
Det haster ikke, men jeg er åpen for å hive meg rundt og drive business med skrivingen min. Det er mye jobb, og jeg mener de omkring meg har rett når de sier at jeg godt kunne tjent penger på å blogge, så mye som jeg skriver.
Det sier kanskje sitt om hvor glad jeg er i å skrive, når jeg har skrevet så mye, og ikke brydd meg om å tjene penger på det enda. Men sånn er det. Noen driver med hesteveddeløp, mens andre er så glade i hester at de bruker penger og energi på stall og hesteridning i fritiden. Noen har dans som jobb, mens andre bare har det som hobby.
Jeg elsker å skrive, og det har vært slik siden jeg lærte det. Alle som har prøvd å føre en samtale med meg, vet at jeg er en vimsete og avbrytende misforstått surrehøne uten like å snakke med. Jeg ække så god med talte ord altså. Men å skrive, det faller meg mer naturlig.
Story of forbipolene koker ned til ei greie. Og det er greia med alle de flere titalls tilbakemeldingene jeg har fått, som jeg virkelig helt ærlig aldri forventet å få da jeg begynte å skrive.
Skrive for å dele
For å være åpen, som min far rådet meg til å være.
Slik at jeg ikke skulle risikere å ta det med meg i ei ensom grav.
Nå, er tiden etterpå. Den jeg aldri planla. Etter alle mine egne historier, viste det seg altså at jeg skulle bli så heldig og få lov til å belyse og sette ord på andre mennesker sine, egentlig så ubeskrivelige, historier.
Det går mot en ny sommer, og denne våren er annerledes.
Ca 50 forskjellige blogginlegg venter, surrer entusiastisk rundt i hue mitt, når jeg jogger, når jeg sover, i det jeg trille Even i vogna og han sover, og mens jeg prater med alle våre bekjente.
Dette er lønna mi. Livet vårt ble beriket på en ubeskrivelig deilig måte. Barna mine fikk en mamma med topp selvtillit og godt bearbeidet fortid. Venner av Mathias og Even inviteres og kommer hit i mangfold, mine venner er tydeligere enn noensinne. Familien min klapper meg på skuldra og er med som bare det. Dette er ikke bare min blogg.
Dette. forbipolene.blogg.no er bloggen til mine søsken, min svigerinne, våre barn, min mor, min far, min kusine som er så flink ei ung mamma, mine venner, våre engler i himmelen, alfor unge og alfor snille, Tore Valstad, Tor, Nummis, Rønneberg, Ramm, Tørnquist, Lie, Oslo Ess, Brungoth og alle de deilige leserene våre. Jeg har aldri følelsen av at dette er min og kun min blogg.
Vi er sammen om dette. Sammen om åpenhet mot tabu, forståelse av at bipolar og andre diagnoser kan vise seg å være Narniaskap, gjenbruk, anti mobbing, mangfold og naturlige former.
Vi er sammen om å pakke inn alvor i humor, hva? Vi takler alt det vonde så mye bedre med humor, ikke sant?
You’re damned right, og vi har akkurat begynt denne forbipolent rufsete reisen: join us along, jeg kribler etter å blogge skrive fortelle.
Dere kan stole på alle oss bak denne bloggen. Vi kommer til å levere, og det kommer ikke til å bli glamorøst. I så tilfelle må det glamorøse pakkes inn i rufsete, freakete og ekte vare. Og mange tråder venter på å tas opp. Som økologiske tester og historiene omkring elektrosjokkene, samt bloggervjuer av komikere og fokus på naturlige kvinneformer. For ikke å glemme
Psykopatiske trekk. Manipulator. Antisosial. Sosiopat. Det er ikke bare kjært barn som har mange navn. Men spaltet er det, dette “barnet”; disse diagnosene er kun beslektet.
Myten sier at psykopaten er smart som manipulatoren, og sosiopaten likeså. Men dette er også spaltet. Du finner de smarteste av dem i toppsjiktet av toppstillinger hva angår både makt og ære, og du finner kanskje de mindre smarte dem i de pinligste hjørner av fengsler og underground kriminelle miljøer.
Deretter kan du finne de smarteste av dem i både fengsler og kriminelle miljøer, og de mindre smarte av dem i A4samfunnets hverdagsliv.
You never know. Og i det du finner det ut, kan det være for sent hva angår ditt rykte.
Tåkeleggingen og baksnakkingen kan gjøre det umulig for deg å fatte hva som foregår i den manipulerte gråsonen.
Der er løgner. Du vet om ca 30 avslørte løgner på et halvt år. Og du begynner å ane at dette er toppen av isfjellet. Apropos is… Du begynner å bli vant til en viss kulde. Men innimellom smelter isfjellet, så du tenker regel og unntak, for så å legge bort all isen. Frem til det neste isfjellet du må forholde deg til.
Vil du være Beyonce’s survivor, eller vil du gå under som Titanic?
“En som er spaltet mellom hjerne og hjerte, evner ikke å kjenne skam eller synd.” Det er hva du finner på internett. Samt en god del andre greier som du kjenner igjen i et menneske som forsurer tilværelsen din.
Det ender med kompromiss. Psykolog, that is. Vedkommende skal få psykologhjelp nå, og da roer du ned.
Du står foran veggen. Du ser et svart, utydelig mønster. Det likner på et edderkoppnett.
Enda aner du ingenting om all muggen bak det svarte mønsteret. River du veggen, vil du få øye på et skremmende spekter av store, svarte, stygge løgner, manipulerende spill, og farlig baksnakking.
Hos den psykologen er det nemlig du som blir framstilt som et ondt menneske med psykopatiske trekk. Og i hele nettverket til din sjarmerende og “snille, greie” spaltede manipulator, er du et farlig slemt menneske, ustabilt, full av all verdens diagnoser, deriblant antisosial personlighetsforstyrrelse, og rett og slett skyld i alle vedkommende’s lidelser.
Samtidig er det ansikt utad du får se, kun en stakkarslig selvmedlidende vegg med uskyldige trekk av muggmønster.
Alle vet at psykopaten vil være den første til å gi andre skylda for sin psykopati. Men ingen tenker over det i det det skjer.
Grip tak i en hammer og kakk på toppen av isfjellet. Riv den forbanna veggen nå! Det har seg nemlig slik, at alt nå er brukt mot deg. Alle provokasjoner som førte til dine sinneutbrudd, sammenbrudd og tårehelvete, er i tåkelagt manipulert sone gjort om til ren ondskap. Du er framstilt på en måte som får folk til å trekke seg unna deg, og nå kjenner du stanken av skitten og fuktig mugg. En mugg som over tid er blitt beriket av tårene til et menneske i ditt nærvær med store psykopatiske trekk.
Jeg står der nå. Kjenner muggstank og kulde fra knust isfjell. Ble framstilt nøyaktig slik av et menneske som var svært vanskelig å gjennomskue. Selv om jeg avslørte løgn etter løgn, var der også manipulerende og stakkarslige tårer. Som tvert frøs til mer is på isjellet.
Jeg begynte å blogge før jeg forstod alvoret. Før jeg kakket med hammeren på toppen av isfjellet, og rev muggveggen for fritt innsyn i svertende løgner og baksnakking. Æreskrenkelse på det groveste.
At jeg begynte å blogge, betydde også at jeg gikk ut offentlig med sannheten om meg.
Nylig fikk jeg høre av manipulatoren i mitt liv: “Jeg har fortalt alle i min omgangskrets at du har forandret deg til det bedre.”
Jeg sa: “JEG har ikke forandret meg. Det er DU som må kamuflere den JEG du har gitt dem løgner om! Ved å lyve, og påstå at jeg har forandret meg fra fantasiHelene som du har skapt..”
Jeg kjenner meg selv, og veldig mange andre kjenner meg. Som mor har jeg i oppgave av min sønn’s helsesøster å prøve å ikke få så innmari dårlig samvittighet for alt som mamma. Jeg er full av følelser, og har alltid tidligere vært et lett bytte for alle uten sammenheng mellom hjerne og hjerte.
Han kunne kjøre meg dit han ville i hue mitt. Kunne bygge opp så mye mugg i veggene rundt meg at jeg til slutt kjente stanken. Og det først nylig. Men veggene er revet, og nye freshe vegger er bygd opp. Havet mitt er nå fritt for is, og all tåke er fjernet.
Wide awake, wide awake…
Jeg vet det nå. Ingen kan noensinne lure meg igjen. Disse veggene er bygd av stål, og havet mitt er for varmt for slik kald is.
Men jeg har bare såvidt begynt å vaske mugg fra de gamle veggene på søppeldynga. Jeg er åpen om dette her inne på forbipolene.blogg.no, men sørger for å anonymisere slik at ingen vet hvem jeg skriver om. Jeg forteller alle som undrer, sannheten. For er det noe som virkelig provoserer meg, så er det at vedkommende i snart 10 år har forsøkt å innbille mange folk at jeg er et forferdelig slemt menneske.
Så hvis det er en myte at psykopater er smarte.. Og jeg har å gjøre med en mindre intellegent sosiopat.. Hva har en slik person å stille opp med, mot en smart, intellegent og snill dame som meg?
Nothing. I tell you. Nothing…
For det kommer en dag. En solskinnsdag hvor du reiser deg og hever hodet ditt. En dag hvor din båt er ferdig snekret sammen av alle de muggfulle plankene fra gamle dagers vegger, og du putter din lille flaue psykopat oppi den båten. Så vinker du farvel forever, smiler, og gir båten en dytt i retning kaldere strøk.
Og hver gang den båten forsøker å nærme seg ditt deilige paradis igjen, skal du leke heks og blåse opp til storm. Du skal rope: “Nånei! Neverrr! Ever!”, og du skal ikke gi deg før den mugne båten er ute av syne. Til slutt kommer den aldri mer tilbake til ditt varme farvann igjen, og du kan bade, i fred for is, mugg og tåke.
La oss spole tilbake litt. Siden Even skulle til frisøren i går, fikk han seg en pistasjeiskule først. På kafe og greier da vettu…
Jeg presiserer at dette innlegget ikke er sponset. Denne dama får litt gratisreklame likevel. For oppe på Karsten’s frisørsalong jobber en dyktig lærling ved navn Elisabeth. Hun fikset lett som fy en megacool liten guttesveis, på null komma niks.
Det er bare å se på min lille Even, det, så fin han ble:
Nå er han bare enda mer til å susse opp, og får høre av alle hvor fin de synes han er på håret.
I dag var vi til helsesøster, det alt gikk bra og jeg fikk bekreftet at ting er som de skal. Etterpå satt Even som en liten prins i vogna si og vinket til alle han så i butikkene. Det er nesten så jeg mistenker at den lille nettoppbabyen skjønner at han er hansum på håret sitt nå.
Nå sover han den lille rakkarn. Og når han våkner, står kokt torsk, poteter, gulrøtter og stekt løk på bordet.
Og jeg ville aldri i livet sluttet å være bipolar, dersom jeg fikk sjansen.
Let’s face the fact. Du har ikke en diagnose som bipolar, ADHD, schizofreni eller Asberger. Du aner ikke hva det innebærer å leve med et slikt abnormalt topplokk.
Selv har jeg ikke hatt denne diagnosen hele livet mitt, så jeg vet hvordan du har det. Og.. vel.. jeg gir deg min dypeste medfølelse.
Bipolar er en lidelse som ligger latent. Den er genestisk og det latente må altså arves. Så må sykdommen utløses. Oftest skjer dette omkring 17årsalderen. Jeg var 17 da jeg fikk min bipolardebutt med kjemiske reaksjoner i hue og dype daler fulgt av altfor høye fjell.
Årene som fulgte var uutholdelige. Helt forferdelige. Jeg ville ikke prøvd elektrosjokk igjen om jeg så måtte velge døden foran, og alle de feil typ medisinene dem døtta i meg. I just say: escape. Og jeg prøvde jo det også. Rømte helt til Stockholm alene som 18åring. Kom tilbake. Satt og dinglet på samfunnets skammekrok’s nederste trinn i årevis.
Jeg visste at folk dømte meg. Og jeg skammet meg.
Nå er det jeg som synes synd på dem. Jeg kan aldri mer skamme meg igjen, for noe så fantastisk som en bipolar lidelse i remisjon.
For det er slik, at jeg flere ganger har tenkt for meg selv: bare fordi vi er forskjellige, de ikkebipolare, og jeg, hvorfor skal det bety at jeg må innpasse meg etter dem og deres levemåte. Deres såkalte friske sinn. Deres normale normaliteter av normalen?
Er det egentlig jeg som er syk? Hvorfor skal ikke dem innpasse seg meg og mine bipolare landskap? Kan det være dem som eeegentlig er “syke”?
Altså, nå er jeg ikke syk av bipolar. Å ha den lidelsen i remisjon betyr å være frisk og symptopfri. Så jeg kan nyte godt av all kreativiteten og energien som siver gjennom fra den såkalte maniske siden av diagnosen. Den overglade delen.
Jeg skal være ærlig. Jeg er ei bipolar skrulle som er sjeleglad for å være ei bipolar skrulle, og …vel …altså …ofte synes jeg det er drepende kjedelig å skrulle forsøke å føre en givende, morsom og interessant samtale med en av de såkalte “normale”.
En annen ærlig og ganske skyskrapende bipolar tanke, versegod: Jeg ser du er stolt av den grisedyre svære kunstvasen din midt i stua di, som du selvfølgelig tar som en selvfølge, men som du også gjerne forteller hvor mange lapper kostet. Gjesp.
Dedignerkunstneren av vasen har bipolar, by the way.
Men poenget: Du kan godt ta den vasen som en selvfølge, for jeg ville ikke engang kjøpt den av deg om jeg fikk den for en 50lapp.
Mine gleder er mer levende og spennende enn en slik stillestående vase. Jeg ville heller brukt den femtilappen på å kjøpe is til de skjønne to guttungene mine en varm sommerdag. Med strøssel på. I skåler. På utekafe. Og i stedet for å glo på en vaseting, skulle jeg tittet fornøyd på to glade guttefjes med hvit is i munnvikene med tutti fruttu på.
Tuttifruttigal! Det er hva jeg er. Og jeg synes så synd på alle som ikke er det..
Jeg snakker med buss-sjåførene.
Ikke alle av dem liker det. Slik finner jeg dessuten ut hvem av de som ER buss-sjåfører. De med godt humør, det vet vi jo.
Jeg hilser på alle med Downs syndrom, og jeg elsker å ta meg en prat med dem. Ingen er innerst inne så kloke som dem..
En gang jeg stod inne på en butikk og slo av en hyggelig prat med ei som har Downs, opplevde jeg noe urovekkende. Da hun hadde gått, ristet han som var med meg, på hodet sitt og himlet med øynene. Som i “prater du med heennnnee lizm?”
Jeg prater fortsatt mye med henne.
Men svært lite med han.
Jeg drar noen ganger helt alene til Trondheim, og tilbringer en hel dag sammen med meg selv der. Nyter været, butikkintrykk, det å gi tiggerene penger, sushi og alle andre sanseboombooms. På lykkeferd. Med alt dette humøret, trenger jeg kun meg selv.
Når det kommer til medisiner, undrer jeg på hvorfor i alle dager jeg skal tabutie. Så lenge du snakker høyt om paraceten din, lykkepilla di, cellegift og insulin, snakker jeg faktisk like høyt om lithium og seroquell.
Disse to medisinene redder livet mitt, og gir barna mine den mamman de fortjener.
Jeg tåler ikke beroligende midler som valium og vival, ei heller sovemedisiner. Lykkepiller er fy fy for meg med bipolar, for den type medisin vil føre meg opp i mani.
Det finnes et grenseland. Jeg så at de brukte ordet psykotisk i Sex og Singelliv, for å beskrive en sint mann med psykopatiske trekk. Noe så uvitende. En psykose har ingenting med psykopati å gjøre.
Det psykotiske grenseland. Landet nedi kaninhullet. Galskapens paranoide skyggeside. Vi som har vært der, og flydd kjapt mellom angst, noia, mani, paranoia, depresjon og overnaturlige krefter, vet om dette landet. Det er den naturlige berusede siden av bipolar 1, og dit kan man reise ved å kjøpe billetten “søvnøs medisinfri”.
Jeg skal ikke dit nå, og heller ikke de nærmeste årene. Kanskje når jeg er 90 år og ingen behøver meg, at jeg stikker over just for fun. Men ikke nå. Nå tar jeg medisinene mine og sørger for å holde meg frisk og innafor remisjonssonen.
Vi som har vært over grensene, vi vet hvor viktig riktig medisin er. Når er det ok å si på en kafe: “Jepp, tar lithium. Har bipolar 1. Medisinene gjør med frisk som ei tuttifruttiskrulle, så jeg slipper å være syk som en strøssel-løs softis.” ?
Ja jeg tilstår. Jeg nyter å kjenne duften av frisk galskap. Elsker fargene av tutti frutti. Er stolt av å være ei impulsiv og kreativ skrulle på bærtur. Jeg holder meg ikke til opptråkkede stier på den bærturen min, slik som de normale gjør. De følger velkjente og trygge stier. Det gjør ikke jeg.
Jeg lager splitter nye stier. Får lyngen til å skille seg, slik at mine nye veier preger bakken.
Et hode med en diagnose, trenger ikke nødvendigvis å være sykt. Bare fordi vi ikke følger dine kart og kompass, betyr ikke det at det nødvendigvis må være vi som er syke.
Hva om det er motsatt? Hvem bestemmer normalen? Hvem avgjør fasiten? Skal vi legge våre meninger i hva andre hjerner har tenkt ut..? Kanskje diagnose normal er en sykdom. En grå og kjedelig en å ha sådan.
Jeg føler meg ikke lidende, når jeg tripper inn i min 5.time med husarbeid uten å ha sitti på ræva er eneste sekund for å pause. Jeg føler meg superkreativ.
Jeg føler meg ikke syk når jeg jogger overflødig vett av meg. Ikke fett, men VETT. Jeg føler meg smart som renser systemet på denne måten, drevet av noe som kan minne om rastløs hyperaktivitet.
Jeg kjenner ikke at denne sykdommen er noen belastning. Jeg har knekt kodene jeg trengte å knekke for å leve bra med bipolar. Du må helle bensinen riktig sted, ikke sant. Du heller ikke bensinen i glasset og drikker det. Du heller det i bensintanken i bilen din. Slik må du ta vare på deg selv også, ikke bruk shampoo på kroppen, men i håret. Ikke smør smøret i ansiktet, men på brødskiva.
Har du bipolar, ikke drikk for mye alkohol, ikke dropp medisinene, tren jevnlig, få nok søvn, utfør affirmasjoner og tenk positivt. Og ikke bare det, det finnes hundrevis av små, men viktige krydderkorn som du kan bruke for å spice opp et bipolart liv til en velsmakende delikatesse.
Har du bipolar, ikke la gamle tiders fordommer påvirke det. Hallo, de brente “hekser” og lobotomerte folk back there, ok!? Dem tok FEIL! Og dem tok skammelig feil i at det var de psykiatriske pasienter som var gale og dumme, også.
Hva mener DU? Hva bestemmer DU at regelen er i DITT liv og DIN verden? Er det kanskje dumt å la alle andre bestemme hva man skal mene og synse? Er det kanskje galskap på la livet sitt renne ut i timeglass-sanda av frykt for hva andre skulle mene om personlige endringer? Er det ike bra crazy, hva, menneskehetens behov for å desperat passe inn i en diagnose ved navn A4…?! Noe så ustabilt som mote, for eksempel. Å følge hva andre har bestemt at du skal kle deg i, forskjellig fra måned til måned.
Sorry, men det er mange bipolare som er designere av disse klærne.
Som har malt bildene på veggene dine
Som har skrevet tekstene i musikken du lytter til.
Som spiller hovedrollen i filmen du elsker.
Er det sykt, galt og dumt å skape nytt, med sunn galskap?
Eller er det en viss grønnfarget sykdom i dette med å la seg selv og sine egne meninger miste. Miste til fordel for redselen for hva andre mener om ens egen originalitet.
Vi bipolare ser perspektivet vi ser det faktum at vi lever her et lite glimt blant millioner av år. Hva andre mener om meg og mitt, er lite knips av all verdens tid, er irrelevant for mine avgjørelser.
Og i mitt liv er det ikke jeg som er syk. Har jeg bestemt. I mitt liv er det stappfullt av tuttifruttiskruller, fordi det er disse som er high kind of intellegente, morsomme, stødige og spennende. Det er ikke vi som er syke.
Det er vi som er de freshe tøffe skaperene, kjærringene mot strømmene, outsiders som nekter å gå inn. Kunstnere, forfattere, skuespillere, komikere, filosofer, genier og skribenter. Stae, påståelige og noe så så inn i hampen vel belært om hva som befinner seg forbi polene. Det er derfor vi kan vise dere hvilke vakre og stygge landskap som befinner seg der.
Det er nok ikke nødvendigvis vi som er syke, gale og dumme.
Da ville du ikke brukt alle de lappene dine på bipolar kunst i form av vaser, malerier, fimer og musikk.
Even hadde sovnet godt inn i duppen sin. Hvilestund. Den vanskeligste og vakreste dagen i året var i gang. Jeg var alene, og lot minnene strømme på. Innlegget om englepappa brukte jeg noen dager på å skrive, så det lå klart til publisering i mårest.
Den var et eneste stort mareritt, hele denne dagen for 5 år siden. Jeg innrømmer at det ikke bare var enkelt å takle, at han måtte miste livet akkurat denne dagen da han og mamma ga meg livet.
Hvert år etterpå, skvatt jeg da folk kom med gaver. For jeg ble overrasket, siden jeg glemte at dette var en bursdag. Min bursdag og pappa sin dødsdag. Slik er det enda, jeg blir overrasket.
Man mener det skal være en tid for gaver og feiring, og en tid for sorg og tårer. På fortsatt uvant vis prøver jeg å balansere at alt dette skal foregå på samme dag. Blandet.
Men den store gaven for meg, er at akkurat denne dagen føler jeg at jeg har en gjest ved navn Hans. Min kjære pappa, han er innom her hver eneste 14.april, liker jeg å tenke.
Ingen som kjente ham, kunne greie å tenke seg en verden, en klode, uten Hans Ernst Dalland. Vakrere sjel fantes nok ikke engang i han de kalte Jesus, ei heller Mor Theresa. Pappa ville dratt meg ned på jorda nå, og sagt: “Nei nei, ikkje overdrive sånn nei!”
Men pappa, jeg overdriver ikke. Jeg underdriver nå. Du var faktisk snill som en engel. God som gull. Bedre enn krystall.
“Det kan itj værra sant. Den beste tida skoill jo komma no..
….æ kan itj nå dæ no. Det e livet sjøl som gir oss sånne slag. Men æ ska lell få sagt det no i dag: Du vil bli her for bestandig.
…æ savne dæ no, og det vi itj skoill få..”
Å pappa pappa, jeg kan ikke skru tiden tilbake. Alt jeg kan er å la tårene få trille hver eneste første sommerdag, og fortelle barna om deg. Hvilken herlig morfar som passer på dem oppe i Himmelen. Be dem være trygge på at morfar elsker dem himmelhøyt.
Han ble borte på en dag vi minst ventet det. Dette gjorde meg til et bedre menneske. Etter støvet i sjokket hadde lagt seg, og pappa hadde dødd ugjenkallellig, akkurat på bursdagen min, begynte så mye å skje med meg. Jeg falt om og vokste mentalt. Alvoret sank over meg. Jeg ble et mer jordnært menneske.
Dørene her oppe på Lykketoppen er altså åpne for alle hele dagen hver eneste 14.april. Grunnen til det er at vi minnes pappa som en fordomsfri og sosial person. Åpne dører i pappa’s ånd.
Her inne hjelper vi hverandre med å blande sorg og feiring på en harmonisk måte. Venner og familie stikker innom og drikker kaffe og spiser kaker. I år har jeg senket kravene til meg selv, så jeg serverer bare muffins.
Her ser dere søster Silje med Maria Louise i midten, og søskenbarnet vårt Hilde Marie med sin lille Krister til høyre.
Noen av englebarna vi er velsignet med siden pappa døde: Tv, Even, Krister og Maria Louise.
Nå har Silje bakt glutenfri rullekake, og Hilde Marie og Krister has hit the highway. Even sover en hvil til, mens Maria og Silje hviler nede på gjesterommet.
Flere gjester er i vente. Jeg benytter alenetiden til å la tårene få renne fritt en stund. For slik er denne dagen. Bittelitt bursdag, men aller mest savn, påminnelse om tidenes sjokk og veldig veldig mange tanker. Pappa ble bare 60 år, og vi skulle så gjerne fått 40 flere år med ham.
Sigerfjord, midten av nittitallet; farfar har dødd. Pappa kjører og jeg sitter på. Vi skal til Sortland og se farfar iskald og blek, med foldede hender. Far og datter i sorg. Vi snakker om liv etter døden. Som vanlig sier pappa noen kloke ord som fortsatt får meg til å tenke den dag i dag. Han sa: “…kor du trur alle tankan og følelsan blir av?”
Hva tror du? Hvor blir det av alle tankene og følelsene våre, når vi dør?
13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.
Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.
Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.
“Du.. Jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken…”
Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.
Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at hun nok kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen..
Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen.
-“Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg.”
Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen.
“Er det noe med pappa?” Spør jeg
Stemmen til mamma brister: “Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din.. Men det er.. det er veldig alvorlig. Han er veldig syk.” Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.
Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.
…
Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.
Først måtte jeg ringe faren til barna mine og ba ham be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det da.
Jeg var i sjokk. Og i håp. Dusjdråpene, jeg kunne nesten se dem alle. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre kroppen min.
“KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVEEE!”
Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for nå kjente jeg at jeg ikke greide å holde meg oppe.
Gjentok hviskende: “Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!”
Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.
Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd.
Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.
Jeg merker at tiden stanser helt nå. Går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..
Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: “Helene… kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye…” Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Vi kan bare tenke oss hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen, hvilket var bra. Jeg var allerede i slikt sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..
Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.
Ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.
Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: “Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!” Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme.
Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen.
Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå, familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er ikke lenger viktig for meg. Det er en tulledato nå. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den eneste som nå gjør denne datoen verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen i den perleporten der..
Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..
Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så ingen får vite det i en bursdagshilsen på min side.
Han og mamma ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen.
Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.
Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene.
Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er ærlig talt det vanskeligste jeg har gjennomført.
Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:
Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer.
Her er en av dem: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: “Nå kommer han.” Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil.
Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.
Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: “Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?”
Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min.”
9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.
Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid.
Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.
Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann.
Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.
Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet… Min godhjertede farmor ble sint, og sa: “Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!” Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.
Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i underetg, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.
Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.
Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.
Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.
Og nå er du død. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.
Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn. Stor risiko. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.
Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma’s farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes.
Vi vokste opp i flere barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk: takk 💖💙
Det var altså heavy utfordringer.
Og det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa.
Men du fortalte oss så mye likevel.
Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma’s tilværelse ble snudd på hodet… ..vel så smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.
Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.
Så kom denne forderdelige bursdagen min da… Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde dem unger vi kunne bli venner med der inne i varmen..?
Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.
Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter
“BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD”
I’m a tough girl because of you
Cuz you told me how to
You’re my angel in the sky
I never need to ask why
I miss you, oh I miss my dad
And the best childhood someone ever had
But I know a spirit
when I feel it
Dad, in every tear
I know you are here.
I say to you, hey,
this aint mine, it’s our, day…
Så er vi her igjen. Det er 14.april, og fem år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann.
Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa.
Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag..
..å få møte snille englepappan min, et vakkert sted kalt Himmelen.
Jeg gratulerer Jan Inge Frammes og Cornelia Edwine Thøtinen som vinnere av Oslo Ess – konkurransen, med følgende premie hver: Billett til konserten med Oslo Ess på Up Town i Stjørdal lørdag 16.april. Dere vil bli kontaktet i løpet av dagen i dag, 13.april.
