Bildene dere aldri fikk se: Månedens bildedryss

Velkommen til alle bildene dere aldri fikk se. Ukene bak meg har vært veldig sosiale. Det er lysere kvelder, alle kryper ut av hi, reiser seg på bakføttene og skuer utover: sniff sniff, hvor mange rekker jeg å besøke på færrest mulig timer her nå? Skal vi se. Og jeg er heldigvis en av dem de velger å besøke så fort hiet er tilbakelagt og viddene venter… Her på Lykketoppen elsker vi å være sosiale. Vi tar så mye mer bilder enn jeg rekker å vise dere her inne på forbipolene blogg.no

Så versegod, her er en titt på alt dere ikke fikk se:

Ærlig talt… det er vel strengt tatt ikke nødvendig å kommentere dette horrible bilder over her…

 

Maria, Anthony og Even på naboens trampoline

 

 

Tre luringer dette, skal jeg si dere. Diva, Hava og jeg vet godt hva livet kan ha å by på..

Even og Anthony

 

 

 

 

Therese i lattis

Therese dette også


 

 

Even har mye besøk. Her er han med min gode venninne Christina’s lille Iver. De to leker fredelig sammen.
 

Helene var innom med sin nydelige lille Ariel. Even ble dønn forelska..

Så var Even inn frisøren, og ble megacool på håret sitt:

Hoppaspretten..

 


Utfordrende for meg å ha en fotosession sammen med så kjekke karer som de greie gutta i Oslo Ess, ser dere…  Jeg skjønte ikke at jeg sikla på denne uhøflige måten i noen stjålne sekunder før jeg så over bildene etterpå. Sorry Oslo Ess, men dere er altfor fine for en freak som meg å unngå å titte litt. Tydeligvis.

Takk for skjønne uker allihopa, nå kommer en ny, spennende måned, and we just cant wait 😉

Du vet du er misforstått når…. 😲⁉😮 10 sikre tegn på forvridd reality:


 

 

Ironien over ironien kan være at de omkring deg ikke helt alltid befinner seg på samme nett eller bølge som du.

Du vet du er misforstått når:

1. …h*n sier: “Nei vet du. Hyggelig assa. Men jeg har kone/mann, og barn. Det ville vært helt på vidda lizm…” Og alt du spurte om var om man skulle ta en kaffe eller en pils over en skravlestund en gang i framtiden. Man er vokst opp med kompiser/venninner, og mente kaffen/pilsen som en kompis/venninne-invitasjon jo..  

Ta høyde for at folk kan være innbilske, og misforstå en kompis/venninne-invitasjon til det er vridd om til en helsprø date.

2. …en venninne ringer og er bekymra fordi hun har hørt sladder om at du har klikka mentalt og påstått at “du ser spøkelser og prater med dem…”   Omg, what happened? Vel. Du var ironisk og slang ut en spøk til en felles bekjent, som: “Yeah, nå er jeg trøtt nå, men det gjør jo ingenting, jeg kan vel prate med alle de 10 spøkelsene jeg synes jeg ser, vræl haha. Dem kan holde meg våkne mohaha!” 

Da forstår du at ikke alle hverken er på samme nett eller bølge. Du bare KAN ikke forvente det. Kremt! Som i: kødda bare.. jamen jeg tølla bare!

3. …alle i den milelange butikk-køen tror du har sluppet en bønne uten at du har det.. Men god damned da, hva skjedde??

 Jo, dette: du står i køa i dagligvarebutikken og legger varene på båndet. Plutselig høres en slags prompelyd fordi du skraper den ene hælen i skoa di på det glatte gulvet. Sekunder etter skjer følgende: Han fyren foran deg er ferdig posepakket og ser seg nervøst rundt, før han lister seg av gårde med rødt topplokk. Rett etter din uskyldige lyd av en skofjert, sprer den seg. Fisen til han som nettopp lusket avgårde. Alle ser på deg og fnyser av din “frekkhet”… makan..

4 ….søstra til broren til kusina til fetteren til mora til naboen kommer bort til deg, klapper deg på struttemagen og sier: “Nææhæhæææmen daaaj! Eru gravvid a? Bare sånn ca 3 mnd igjen nå a kanskje?? Ååå så glad på dine vegne!” ….og du må desverre svare henne med: “Vel. Nei! Ække det! Jeg spiste 4 brødskiver på jobb i dag for å bevise for typen at jeg faktisk ikke tåler gluten! Og nå er jeg safe sikrere enn bom basta ever på at jeg har glutenallergi a§! Takk! Ha en rund og fin dag og hils naboen!”

5. …dama som jogger mot deg i den litt tåkebelagte og skumringsberørte, halvmørke yndlingsjoggeskogen din med plenty stier i, plutselig stanser 5 meter foran deg, snur seg og spurter i motsatt retning mens hun ser seg tilbake to kjappe ganger. Her er det ikke bare du som blir misforstått, men samtidig misforstår DU henne. For du har allerede trodd at dama var en mann, så du har snudd og spurtet i den andre retningen. Det er først etterpå dere ser sannheten i det komiske øyet, i det dere jogger forsiktig forbi hverandre og ser at dere begge er ufarlige joggedamer.

6. …duden på festen begynner å trøste og gi deg gode råd mot depresjoner og angst …og sånn. 

Say say whaaat ..happened here? 

Jo, det viser seg at han har hørt at du har diagnose bipolar. Og du må forklare ham at du for det første er symptomfri, frisk og perfect medisinert, samt at du tvert i mot opplever denne diagnosen som en boom boom heftig kreativ motor å ha i bagasjen. At du er megalykkelig, og at du slettes ikke behøver alle disse velmente rådene. Tjohey partey!

7. …den svenske dama på puben sier: “Ursekta. Jag har tittat på dej hela kvelden. Ska vi HÅNGLAST?” Du tror hu mener hun vil henge med deg og venninna di, så du skal til å si jepp. Men så spør du: “Hva betyder hånglast?” Og hun sier: “Aa, rara flickan, det betyder kjøssa, klina, och så dær…” 

Okey, forklar: du har sett at hun har sett på deg. Men du trodde det var fordi du studerte henne. Og det gjorde du fordi du var fascinert av det grønne skjørtet hennes, og aldri hent greide å bestemme deg for om det var et fabulous inspirerende chic it-skjørt, eller om det var helt J’s pes pes. Du hadde akkurat landet på fab chic skirt, da hun kom sjanglende og hun trodde du hadde flirta.

8. ….fyren på torget midt på natta ei helg ved taxiholdeplassen, ber deg roe ned som den sittende venninna di, fordi han mener du er full. Og du må forklare ham at det er venninna di som er full. Du har bare drukket alt for mye koffein ala kaffe og redbull, og ikke en dråpe alkohol. 

9. …du enda ikke har lært deg hva svenskene mener med å tilby deg en bæsj på pub. Din reaksjon vil skremme bort alle svenske beundrere.

10. …du får service på nivå med det en ape ville fått inne på parfymeriet. Okey..? Disse hullete jeansene. Aldri ha dem på ved shopping igjen.

Til slutt. Du vet at DU har misforstått når:

– ..du trodde alle de kjekke folka smilte til deg fordi du plutselig hadde blitt attraktiv..

….meéen, de smilte ikke. De lo. Av deg og den grønne kjolen du ved uhell hadde stappa oppi den truseløse tynnstrømpebukserte bakenden din. …såe…

Lykke til balanserende på en tynn linje av forstått og misforstått 😉

 

Jeg gjør alt, men er det nok? 😶💞

 

Skjønner han det? Forstår han det? Kjenner han hvor høyt jeg elsker ham? Holder det hvis jeg nusser han en gang på panna? Kanskje han skjønner det bedre hvis jeg susser 5 nusser. En på panna. En på hvert kinn og på hver hånd. Jeg gjør det for sikkerhets skyld. Han stryker meg på hånda mi. HAN STRYKE MEG PÅ HÅNDA MI den lille guttungen… det er så stort. Det er så fint!

Jeg trykker den bitte lille varme kroppen med stripete pysjamas på inntil meg. Fryser han på føttene? Trenger han sokker. Jeg kjenner etter. Han er god og varm. Men hva om han blir fotkald til natta?

Nå puster han jevnere, og øynene blir smalere, i det han stryker det bløte øret sitt med elegante små perfekte fingre. Hvorfor må dette bli til et minne? Hvorfor kan jeg ikke bare nyte dette synet til evig tid?

Min eldste gullevenn, seksåringen skolegutt. Han bor hos pappa. Jeg var syk da han kom til verden. Nå vil jeg ikke bryte ham opp fra sin vante hverdag, så jeg lar avtalen stå. Han får bo der. Og ha samvær her. Men vet han hvor mye jeg savner han? Sa jeg det mange nok ganger sist, at han alltid er like velkommen her som lillebror? Skjønte han at de to nye buksene, de fine viskelærene og kinobillettene jeg kjøpte til han, var av ren mammaglede? Er han klar over at jeg respekterer ham, og viser ham det blant annet ved å spørre for hvert bilde av han om det er ok at jeg legger det ut på internett? Vet han hvor mye han betyr for meg? Jeg tror det. Må forsikre meg om det neste helg, med en tur til Pirbadet.. da blir han glad..

 

 

Nå sover han. Lille søte nusket. Jeg vet at hvis jeg legger han over i sin egen seng nå, så får jeg et par timer alene i stua før jeg skal legge meg selv. Men mest av alt har jeg ikke lyst til å reise meg og gjøre denne varmen og dette nydelige synet til nok et minne. 

Barna mine. Som jeg har kjempet for dem. Jeg har reist meg og klatret fjell. Brettet ermer og gjort alt i min makt for å være frisk nok til å fungere som mamman dem behøver.

Jeg prøver å vise dem hvor høyt jeg elsker dem. Men er det nok? Er alle klemmene, nussene, boklesestundene, glad i deg – ene, kosematstundene og turene ute …nok til at de forstår denne grenseløse løvemamma – kjærligheten som sprenger ut tårer i øyenkroken min?

Jeg hører om små barn som gir opp pgr av manglende omsorg. For lite kos og stryk. Ingen nærhet. 

Jeg ser små utsultede unger på TVn. Og gråter for dem. Hvis det er uutholdelig for meg å se på, hvor forferdelig må det ikke føles å være en slik liten fortvilt og forsvarsløs kropp i det varme ulandet på skjermen?

Å skrive dette får meg til å gråte. Jeg er en mammajeger, alltid på jakt etter om barna mine mangler en klem, et glad i deg, en mer uthvilt mamma, mer mat, bedre mat, smokke, rent undertøy, ny bleie, et bad, en stund alene med mamman sin, lese bok, andre unger å leke med eller en kosestund. Og jeg er live live redd for at de skal mangle noe. Lide nød. Være lei seg. Kjenne sult for lenge eller rett og slett ikke ha det godt inni seg.

Man kan ikke krympe en slik følelse ned til et ord som “hønemor”. Jeg tviler på at en høne er i stand til å tenke på undertøy og bleier.

Det en mamma kjenner er enormt. 

Det en mor føler kan flytte fjell.

Den innebygde samvittigheten som følger meg etter jeg fikk barn, er herskende overveldende, og det skal være sånn.

Jeg hadde ikke holdt det ut, gutter, hvis dere gråt i mitt hjem, og jeg ikke hadde hørt dere. Dere ruler mitt liv. Dere er mitt alt, og jeg går gjennom både ild, vann, luft og jord for dere begge. Mamma elsker digger liker dere akkurat som dere er.

Og den dagen dette er et minne. Når dere har blitt to voksne menn. Da skal dere vite en viktig ting. Som moren deres er jeg fornøyd hvis dere er lykkelige. Hvis det for dere betyr å jobbe på butikken, er det toppers. Hvis det betyr å utdanne seg til lege, er det også toppers. Musiker? Skuespiller? Toppers. 

Om det er reising som er tingen, så go for it. Jeg støtter dere begge. Og skulle ting skjære seg helt, så er jeg her for dere. Alltid. Samme hva. 

Jeg er

Glad i dere

Akkurat som dere er

Hilsen den rike mamman til to snille gogutter

 

 

 

Story of forbìpolène

 

Snøen smelter på kinnet mitt. Det er sent i 2014. Barnevogna knaker mot bakken. Den dyrebare babyen min sover, og jeg kjenner takknemligheten gjøre meg varm. For denne gangen gikk det bra. Jeg holdt meg frisk fra alle bipolare sidegater under hele svangerskapet, fikk barnet mitt i armene mine og kunne beholde det. Damned it, I am good, tenker jeg med meg selv, og klapper meg selv smilende på skuldra. Vi er på vei for å hente min eldste sønn hjem på samvær. For den gang da han ble født, var denne mamman dypt nede i gjøkeredet, og høyt oppe i crazyland bim bam. 

Jeg stryker meg over håret. Det er blitt blondt, og det lange sorte er ødelagt. Men det gjør ingenting. Kjenner at jeg lever. Så lykkelig. Så god damned lykkelig.

Panikken griper meg igjen. Hva om jeg dør i morgen, og ingen vet hva som egentlig hendte i med ei ensom jente alene på flukt i Stockholm i 1998?? Hva om jeg tar med meg i grava mine erfaringer med elektrosjokk og tvangsbehandling? Hva om jeg aldri får fortalt noen hva som foregår nede i kaninhullet, som den ene kompisen min kaller det. Nede i wonderland, der kun de psykotiske, mest gale av alle har innblikk?

Jeg stopper. Står fast litt, der i snøen. Tripper. Begynne å blogge kanskje? Litt lei av alle papirene som flyter her og der i kåken. Uferdige nedskrevde history of past. Så rister jeg på hue, og sier til meg selv: “Nei, Helene. Den derre bloggverden ække no for deg. Du er og blir en freak, følger aldri moten, og er ikke noen sånn modelltype av en bimbo. Hold deg til penna, og legg historiene i en safe!”

Dagene og ukene gikk. Jula kom og nyttårsaften dro. Våren dryppet tårer på mine ark, og jeg kjente på en frustrasjon. Noen ganger gikk jeg inn på blogg.no og satt og så på linken “Lag din egen blogg”. Skal, skal ikke. Nope. Dropp det. Helene dropp det! Du ække rosa! Du er en rufsete freak. Er du! Ikke at det er noe galt i å være den jeg er. Det handlet ikke om komplekser. Men mer om det fasadeinntrykket jeg hadde av bloggverdenen. 

Sommeren smilte bredere og bredere. Jeg smilte tilbake. Proppfull av stories to tell. 

Det er sommerkveld. En av de få varme, denne sommeren. Lille Even er 8 måneder, og ligger og sover på rommet sitt. Jeg nyter alle de gode tilbakemeldingene jeg får som mamma. Alle instanser, målinger og veinger av babyen min, undersøkelser, familie og venner, overstrømmer meg med positive tilbakemeldinger om babyen, mammarollen min og hvordan jeg har taklet motstand fra enkelte mennesker. 

Jeg vokser og gror. Helbredes. Sola slikker gamle sår, og jeg blir sterker og sterkere for hvert skritt jeg tar.

Men det er altså denne sommerkvelden. Sitter og surfer på samsungtelefonen min. Innom blogg.no. NÅ er jeg KLAR! Jeg trykker. Vips er jeg igang. Skriver. Trøkker. Lagrer. 

Jeg aner ingenting om noen lesertall. Aner ikke om det i det hele tatt går an å se inne på bloggen hvos mange lesere man har. Så jeg skriver. Og skriver og skriver. Tida går, og det er på tide å rippe opp i gamle sår. Jeg tror jeg begynte med å skrive Stockholm-triologien. Så hoppet jeg i tid og skrev om psykosen i 2009. Det minner meg på om at jeg ikke har skrevet om den i 2005.. 

Så fikk jeg skrevet litt om Elektrosjokk. Men jeg er ikke ferdig med det. Det er for traumatisk, og jeg må bruke tid på det. Nesten et år etter. 

Jeg kjente at det ble heavy stuff. Ville pakke inn de alvorlige og triste historiene i noe mer muntert. Jeg tenkte at jeg er jo ikke den som blir starstrucked, så jeg kunne jo gi leserene noen kjendisbloggervjuer innimellom. Gjerne komikere, musikere og TVansikt. Så jeg startet med et trivelige bloggervju av Nils Gunnar Lie inne i TV2’s fine lokaler, da jeg uansett skulle reise til Oslo sammen med lille Even og min mor. Det var en fantastisk tur.

Utpå høsten var jeg ferdig. Alt var skrevet. På mobil vel og merke. Det er ikke fordi det er et kjipt sistevalg å mobilblogge. Jeg har ikke pc, og er mest vant med å trøkke og redigere på min kompis Samsung. 

Anyway. Det var høsten 2015, og jeg hadde ikke telling på hvor mange tårer som hadde renset mitt sinn mens jeg skrev dype dykk i fortiden min denne sommeren. Det var som å våkne til en lys dag. Eller gå ut av en kinosal en varm og lys sommerdag.

For jeg hadde inntil da snakket lite om mine crazy opplevelser. Veldig lite. Hva skulle jeg si da? “Jooo nei altså, så trodde jeg at øyenstikkeren i dusjen var kamera, og ble forbanna!” “Jo altså, jeg rømte fra den tvangsinnleggelsen, dro til Stockholm og satt og sang ved en gågate med en stjålet mus baki nakken under en rød lang parykk..!” Eller: “Legene ja… de plasserte elektroder på hue mitt og laget en grillsesong jeg ikke sent skulle glemme, men glemte for alltid!”

Jeg prøvde å fortelle noen ganger. Men jeg fikk følelsen av å ikke bli trodd. …og det skjønner jeg jo godt. 

Her i den lille byen jeg bor i, begynte tilbakemeldingene å komme. Jeg bloggshoutet den sommeren, og kom opp i 2000 lesere i døgnet. Da visste jeg at jeg kunne nå lesere. Hadde lært meg hvordan jeg så hvor mange lesere jeg hadde. Mye enklere enn å gi ut bøker, dette gitt..

Jeg jobbet litt for lokalavisa som frilanser da jeg var 15 og så 16 år,  i 1995/96. Løp rundt og intervjuet og tok bilder. Elsket det. Ei herlig dame som jobber i Stjørdalens Blad, likte måten jeg skrev på. Siden har hun forsøkt å fortelle meg det flere ganger. Men selvtilliten min var for lav, og jeg var for umoden og ustabil til å gjøre annet enn å skrive i bøkene mine med rufsete penner og slitne hender. All by my self. Jeg visste det bare ble med notatbøkene, det var ikke noe vits i å stille seg på torget og peke: “Eeey! Sjekk diktet jeg skrev i går da mann!”

Jeg ville lete i arkivene oppe hos avisa. Der møtte jeg den snille journalistdama, og vi avtalte lunsj. Jeg skvatt litt da hun undret på om ikke jeg ville la henne skrive om bloggen og meg i en reportasje. Men hvorfor ikke? Jeg var allerede blottlagt med all verdens rare rykter lenge før jeg begynte å blogge, i denne byen. Det ble avisreportasje. Og jeg kjente at det ikke gjorde meg noe. Bryr meg jo ikke om hva folk mener og synser om meg og livet mitt lenger. Så fikk jeg begynne å frilanse for avisen igjen også, og har såvidt startet med en reportasje om ungdomsklubben i byen.

Nå hadde jeg skrevet meg for det meste ferdig hva angikk meg selv og min story. Det var ingen fare for storyforspillelse dersom livet skulle ende nå. Jeg kunne begynne å vende meg utad. Ville skrive andre sine historier. Begynte med våre engler i himmelen. Eivind og Vilja up in the sky. 

Dype, tunge, uvirkelige tabutema: selvmord. Min venninne Grete og jeg i dyp prat med Eivinds mamma Mimmi… Lange meldinger om Vilja, som er pseudonym, fra min venninne i Oslo.. Som jeg gråt! Jeg skrev og gråt, gråt og skrev, da barna mine lå trygt i sengene sine og sov.

Så var det Tore Valstad sin tur. Vi møttes da jeg skulle bloggervjue Ramm og Tørnuist på Bamses Pup her i Stjørdal. 

Jeg fikk meg en kompis i Tore, som åpnet seg og fortalte en historie om hvordan han opplevde å bli mobbet. Vi gråt begge to. Men vi trodde ikke at så mange kom til å dele og lese historien “Den åpne kista: en sann historie om mobbing”. Vi ville bare bidra til åpenhet. 

Da lesertallet noen dager senere var oppe i 18554 stk i toppdøgnet, og bloggen hvilte et døgn oppe på 4.plass, kjente jeg hvordan dette var Tore sin 4.plass. Det var hans og alle andre tøffe mobbeofre, sin 4.plass. så jeg kjente en ro inni meg. Det var slettes ikke bare min toppblogg.

Så skrev jeg om Tor. Hvordan han kjempet seg opp fra rushelvete, og jeg kjente til deler av historien fra før. Han er en gammel ørn for meg, og en av de klokeste, sådan.

Veiene skulle gi meg lyst til å finne familie til en guttunge som døde da han var 11 år. Han tok livet sitt. Og jeg hadde hørt om hvordan han ble mobbet 

Jeg var drevet. Jeg led, fordi jeg ikke fant familien. Det kjentes som om noe kriblet omkring i hele kroppen, og det eneste jeg kokte ned til hver eneste dag, var å finne denne familien. Og jeg fikk hjelp. Fant dem, og de ville dele.

Nå kom den store prøvelsen av hva jeg kunne tåle å sette ord på. Ordene strakk ikke til. Ei penn begynte uforklarlig å klikke av seg selv i stua, og lille Even som alltid sover så rolig, våknet hvert kvarter den kvelden jeg skrev ferdig den forferdelig triste historien om Lille Johnnis. 

I ettertid kjenner jeg at jeg føler med dem alle. Mobbing må læres et sted. Det kan handle om generasjoner. Jeg tror åpenhet fungerer, ikke bitterhet. De som mobbet Johnnis, bør ikke gå rundt og plage seg selv og sine nærmeste med skyldfølelse. Men besøke grava. Tenne lys. Jobbe mot mobbing i nåtid og ta ansvar for de barna vi nå oppdrar.

Dette har vært en reise som ikke kommer til å ta slutt. Jeg har mange historier å skrive. Mange avtaler. Både med flere tøffe helter som vil fortelle sine historier, komikere, arrangører, og med meg selv. Jeg har også mer på hjertet.

Mange er direkte åpne og nysgjerrige omkring dette med penger. “Hvor mye har du tjent a Helene?” “La oss samarbeide og håve inn penger!?” Og svaret er helt ekte og ærlig: Jeg har ikke surret meg rundt enda når det kommer til å tjene penger på bloggen. Et eneste samarbeid har jeg hatt, og det er med utestedet UpTown, der jeg fikk lodde ut 3 billetter til Oslo Ess konsert, samt at jeg også fikk billett. 

So yeah, det er sant: jeg har tjent 4 billetter 😉

Det haster ikke, men jeg er åpen for å hive meg rundt og drive business med skrivingen min. Det er mye jobb, og jeg mener de omkring meg har rett når de sier at jeg godt kunne tjent penger på å blogge, så mye som jeg skriver. 

Det sier kanskje sitt om hvor glad jeg er i å skrive, når jeg har skrevet så mye, og ikke brydd meg om å tjene penger på det enda. Men sånn er det. Noen driver med hesteveddeløp, mens andre er så glade i hester at de bruker penger og energi på stall og hesteridning i fritiden. Noen har dans som jobb, mens andre bare har det som hobby. 

Jeg elsker å skrive, og det har vært slik siden jeg lærte det. Alle som har prøvd å føre en samtale med meg, vet at jeg er en vimsete og avbrytende misforstått surrehøne uten like å snakke med. Jeg ække så god med talte ord altså. Men å skrive, det faller meg mer naturlig.

Story of forbipolene koker ned til ei greie. Og det er greia med alle de flere titalls tilbakemeldingene jeg har fått, som jeg virkelig helt ærlig aldri forventet å få da jeg begynte å skrive. 

Skrive for å dele

For å være åpen, som min far rådet meg til å være.

Slik at jeg ikke skulle risikere å ta det med meg i ei ensom grav.

Nå, er tiden etterpå. Den jeg aldri planla. Etter alle mine egne historier, viste det seg altså at jeg skulle bli så heldig og få lov til å belyse og sette ord på andre mennesker sine, egentlig så ubeskrivelige, historier.

Det går mot en ny sommer, og denne våren er annerledes. 

Ca 50 forskjellige blogginlegg venter, surrer entusiastisk rundt i hue mitt, når jeg jogger, når jeg sover, i det jeg trille Even i vogna og han sover, og mens jeg prater med alle våre bekjente. 

Dette er lønna mi. Livet vårt ble beriket på en ubeskrivelig deilig måte. Barna mine fikk en mamma med topp selvtillit og godt bearbeidet fortid. Venner av Mathias og Even inviteres og kommer hit i mangfold, mine venner er tydeligere enn noensinne. Familien min klapper meg på skuldra og er med som bare det. Dette er ikke bare min blogg. 

Dette. forbipolene.blogg.no  er bloggen til mine søsken, min svigerinne, våre barn, min mor, min far, min kusine som er så flink ei ung mamma, mine venner, våre engler i himmelen, alfor unge og alfor snille, Tore Valstad, Tor, Nummis, Rønneberg, Ramm, Tørnquist, Lie, Oslo Ess, Brungoth og alle de deilige leserene våre. Jeg har aldri følelsen av at dette er min og kun min blogg. 

Vi er sammen om dette. Sammen om åpenhet mot tabu, forståelse av at bipolar og andre diagnoser kan vise seg å være Narniaskap, gjenbruk, anti mobbing, mangfold og naturlige former.

Vi er sammen om å pakke inn alvor i humor, hva? Vi takler alt det vonde så mye bedre med humor, ikke sant? 

You’re damned right, og vi har akkurat begynt denne forbipolent rufsete reisen: join us along, jeg kribler etter å blogge skrive fortelle.

Dere kan stole på alle oss bak denne bloggen. Vi kommer til å levere, og det kommer ikke til å bli glamorøst. I så tilfelle må det glamorøse pakkes inn i rufsete, freakete og ekte vare. Og mange tråder venter på å tas opp. Som økologiske tester og historiene omkring elektrosjokkene, samt bloggervjuer av komikere og fokus på naturlige kvinneformer. For ikke å glemme

den sminkeløse, nakne sannheten.

Bli med oss videre, vi har mye å vise dere. 

Hilsen forbìpoléne & co

 

 

 

 

 

 

Når psykopaten gir deg skylden for psykopatien sin

 

Psykopatiske trekk. Manipulator. Antisosial. Sosiopat. Det er ikke bare kjært barn som har mange navn. Men spaltet er det, dette “barnet”; disse diagnosene er kun beslektet.

Myten sier at psykopaten er smart som manipulatoren, og sosiopaten likeså. Men dette er også spaltet. Du finner de smarteste av dem i toppsjiktet av toppstillinger hva angår både makt og ære, og du finner kanskje de mindre smarte dem i de pinligste hjørner av fengsler og underground kriminelle miljøer. 

Deretter kan du finne de smarteste av dem i både fengsler og kriminelle miljøer, og de mindre smarte av dem i A4samfunnets hverdagsliv. 

You never know. Og i det du finner det ut, kan det være for sent hva angår ditt rykte.

Tåkeleggingen og baksnakkingen kan gjøre det umulig for deg å fatte hva som foregår i den manipulerte gråsonen.

Der er løgner. Du vet om ca 30 avslørte løgner på et halvt år. Og du begynner å ane at dette er toppen av isfjellet. Apropos is… Du begynner å bli vant til en viss kulde. Men innimellom smelter isfjellet, så du tenker regel og unntak, for så å legge bort all isen. Frem til det neste isfjellet du må forholde deg til. 

Vil du være Beyonce’s survivor, eller vil du gå under som Titanic? 

“En som er spaltet mellom hjerne og hjerte, evner ikke å kjenne skam eller synd.” Det er hva du finner på internett. Samt en god del andre greier som du kjenner igjen i et menneske som forsurer tilværelsen din. 

Det ender med kompromiss. Psykolog, that is. Vedkommende skal få psykologhjelp nå, og da roer du ned.

Du står foran veggen. Du ser et svart, utydelig mønster. Det likner på et edderkoppnett. 

Enda aner du ingenting om all muggen bak det svarte mønsteret. River du veggen, vil du få øye på et skremmende spekter av store, svarte, stygge løgner, manipulerende spill, og farlig baksnakking. 

Hos den psykologen er det nemlig du som blir framstilt som et ondt menneske med psykopatiske trekk. Og i hele nettverket til din sjarmerende og “snille, greie” spaltede manipulator, er du et farlig slemt menneske, ustabilt, full av all verdens diagnoser, deriblant antisosial personlighetsforstyrrelse, og rett og slett skyld i alle vedkommende’s lidelser. 

Samtidig er det ansikt utad du får se, kun en stakkarslig selvmedlidende vegg med uskyldige trekk av muggmønster. 

Alle vet at psykopaten vil være den første til å gi andre skylda for sin psykopati. Men ingen tenker over det i det det skjer.

Grip tak i en hammer og kakk på toppen av isfjellet. Riv den forbanna veggen nå! Det har seg nemlig slik, at alt nå er brukt mot deg. Alle provokasjoner som førte til dine sinneutbrudd, sammenbrudd og tårehelvete, er i tåkelagt manipulert sone gjort om til ren ondskap. Du er framstilt på en måte som får folk til å trekke seg unna deg, og nå kjenner du stanken av skitten og fuktig mugg. En mugg som over tid er blitt beriket av tårene til et menneske i ditt nærvær med store psykopatiske trekk. 

Jeg står der nå. Kjenner muggstank og kulde fra knust isfjell. Ble framstilt nøyaktig slik av et menneske som var svært vanskelig å gjennomskue. Selv om jeg avslørte løgn etter løgn, var der også manipulerende og stakkarslige tårer. Som tvert frøs til mer is på isjellet.

Jeg begynte å blogge før jeg forstod alvoret. Før jeg kakket med hammeren på toppen av isfjellet, og rev muggveggen for fritt innsyn i svertende løgner og baksnakking. Æreskrenkelse på det groveste. 

At jeg begynte å blogge, betydde også at jeg gikk ut offentlig med sannheten om meg. 

Nylig fikk jeg høre av manipulatoren i mitt liv: “Jeg har fortalt alle i min omgangskrets at du har forandret deg til det bedre.”

Jeg sa: “JEG har ikke forandret meg. Det er DU som må kamuflere den JEG du har gitt dem løgner om! Ved å lyve, og påstå at jeg har forandret meg fra fantasiHelene som du har skapt..”

Jeg kjenner meg selv, og veldig mange andre kjenner meg. Som mor har jeg i oppgave av min sønn’s helsesøster å prøve å ikke få så innmari dårlig samvittighet for alt som mamma. Jeg er full av følelser, og har alltid tidligere vært et lett bytte for alle uten sammenheng mellom hjerne og hjerte. 

Han kunne kjøre meg dit han ville i hue mitt. Kunne bygge opp så mye mugg i veggene rundt meg at jeg til slutt kjente stanken. Og det først nylig. Men veggene er revet, og nye freshe vegger er bygd opp. Havet mitt er nå fritt for is, og all tåke er fjernet.

Wide awake, wide awake…

Jeg vet det nå. Ingen kan noensinne lure meg igjen. Disse veggene er bygd av stål, og havet mitt er for varmt for slik kald is.

Men jeg har bare såvidt begynt å vaske mugg fra de gamle veggene på søppeldynga. Jeg er åpen om dette her inne på forbipolene.blogg.no, men sørger for å anonymisere slik at ingen vet hvem jeg skriver om. Jeg forteller alle som undrer, sannheten. For er det noe som virkelig provoserer meg, så er det at vedkommende i snart 10 år har forsøkt å innbille mange folk at jeg er et forferdelig slemt menneske. 

Så hvis det er en myte at psykopater er smarte.. Og jeg har å gjøre med en mindre intellegent sosiopat..  Hva har en slik person å stille opp med, mot en smart, intellegent og snill dame som meg?

Nothing. I tell you. Nothing…

For det kommer en dag. En solskinnsdag hvor du reiser deg og hever hodet ditt. En dag hvor din båt er ferdig snekret sammen av alle de muggfulle plankene fra gamle dagers vegger, og du putter din lille flaue psykopat oppi den båten. Så vinker du farvel forever, smiler, og gir båten en dytt i retning kaldere strøk. 

Og hver gang den båten forsøker å nærme seg ditt deilige paradis igjen, skal du leke heks og blåse opp til storm. Du skal rope: “Nånei! Neverrr! Ever!”, og du skal ikke gi deg før den mugne båten er ute av syne. Til slutt kommer den aldri mer tilbake til ditt varme farvann igjen, og du kan bade, i fred for is, mugg og tåke.

 

 

 

Lille Even hos frisøren for aller første gang

Se da dere, for en kjekkas…

 

Og så flink og rolig hos frisøren.
 

 

La oss spole tilbake litt. Siden Even skulle til frisøren i går, fikk han seg en pistasjeiskule først. På kafe og greier da vettu…


 

Jeg presiserer at dette innlegget ikke er sponset. Denne dama får litt gratisreklame likevel. For oppe på Karsten’s frisørsalong jobber en dyktig lærling ved navn Elisabeth. Hun fikset lett som fy en megacool liten guttesveis, på null komma niks. 

Det er bare å se på min lille Even, det, så fin han ble:


 

Nå er han bare enda mer til å susse opp, og får høre av alle hvor fin de synes han er på håret. 

I dag var vi til helsesøster, det alt gikk bra og jeg fikk bekreftet at ting er som de skal. Etterpå satt Even som en liten prins i vogna si og vinket til alle han så i butikkene. Det er nesten så jeg mistenker at den lille nettoppbabyen skjønner at han er hansum på håret sitt nå. 

Nå sover han den lille rakkarn. Og når han våkner, står kokt torsk, poteter, gulrøtter og stekt løk på bordet. 

Fordi han fortjener det 😍😙😘

Den aller første natten bort fra mamma sin..

 

Den snille mannen som kjørte oss seneste hjem i natt, minte meg på hvordan barna har godt av litt løsriving. At de lærer mye nytt disse døgnene, og at de kommer til å bli noen daltete dalter hvis vi ikke lar dem klippe litt navlestreng. 

For meg som mor var det skikkelig utfordrende å la Even sove en natt borte uten meg til stede, i natt for aller første gang. Et stort skritt. Selv om minsten er 1 år og 6 måneder nå, og det var til mormora si han skulle sove. Jeg gruet meg, men bestemte meg. Det å ikke la gutten prøve, kunne ikke lenger forklares. Jeg er alenemamma, det er nødvendig for både Even og meg at denne navlestrengen begynner å klippes litt i. At storebror skulle være med, var nok veldig bra. 

Da han kom hjem i dag hadde han litt reaksjoner. Han var avvisende i noen minutter, og så gikk det over i sutring. 

Så klamret han seg til meg. Koset og klemmet, og var tydelig lettet. 

 


 

Ingenting av det jeg fryktet skulle by på overnattingsproblemer, skjedde. Han gråt ikke noe særlig, han var blid og glad i mårest uten meg, og han spiste godt. Koste seg med mormor og storebror.

Jeg fryktet å sovne av i mårest. Trodde jeg måtte skynde meg med til mine barn grytidlig. Trodde minsten kom til å blir redd når han våknet uten meg, så jeg lå og tenkte på det før jeg turde å sove. 

Men da jeg prøvde å ringe mamma omkring kl 10.00, fikk jeg ikke svar. Heller ikke kl 11.00. Ikke 11.20 heller. 

Omkring kl 12.00 ringte min mor og sa de hadde vært ute i hagen og kost seg i frisklufta. Alt gikk bra, og den verdens undergang jeg hadde bekymrer meg for, var kråkesølv. Tull og tøys. Ikkeeksisterende. Vi ble.enige om at det beste for barna var at hun bringte dem til meg nå, slik at Even fikk duppen sin hjemme hos meg

Mitt lille barn tåler mer enn jeg trodde. Han er større enn jeg greier å se, og han kan mer enn jeg tør å tro.. 

Så er altså tiden kommet for at minsten er i gang med overnattinger uten meg. Ikke regelmessige enda, men jeg har forstått at han tåler det. 

Lillegull goklompen min, jeg får tårer i øynene av deg. Og jeg får klump i halsen av snille storebror som er så glad i deg. Vi går nye tider i møte, og legger bak oss alle disse nettene hvor du har vært avhengig av å ha meg der hos deg. Det blir ikke mange overnattingene enda, såpass liten synes jeg du er fortsatt. Men vi kan altså gjennomføre det, innimellom. 

Minstemann vokser….

Men det gjør dette mammahjertet også…

Det er alltid plass til to amazing kids der…

 

 

Backstage med Oslo Ess, crazy vors og funny nach!

 

Mine gulle gode blogglesere vet det. Og jeg vet det. Hvor nødvendig det er at jeg pakker inn det avgrunnsdype alvoret i denne bloggen, i humor. Dere leser om himmelens altfor unge engler, mobbing, selvmord, tunge rushistorier og psykiatri. Sant som dagen er lys og natt mørkere. Det er vanskelig å skrive, og hardt å lese. Min intensjon er å gi dere mer muntre innlegg mellom alt det vonde. 

Men der er en dypere mening med alle disse kjendis-postene. Jeg har en god del lesere som selv har opplevd grov mobbing, vold, psykiatri, rusavhengighet, selvmord blant familie og venner, eller annen tøff motstand i livet. Urettferdighet, onde tunger og motbakker. 

Alle kjendiser jeg bloggervjuer eller skriver om, støtter deg. Du som står alene i skolegården og presser tårene tilbake, du som er innlagt på institusjon, pgr av rus eller psykiatri, du som skulle vært der;

Dette er av respekt for DEG, og et signal om å holde ut. Det kommer til å bli bra en dag. Du må bare holde ut. Vi prøver å nå deg med humor og glede, midt oppi alt det vonde. Om du blir mobbet, betyr det kun at mobberene tar feil. Om du sliter med rus, er det liv; da er det håp. Om du har selvmordstanker, er det fortsatt kun tanker. Bli med oss rundt neste sving, der flere venter her inne på forbipolene for å hilse på deg med et kjent smil og en stille støtte.

På bildet over her ser dere fantastiske Oslo Ess. I’ll tell you how we got to there…

 


 

På et flerkukturelt forspill oppe på Lykketoppen, satt en gjeng fra hele 5 forskjellige nasjoner (Tsjekkia, Afganistan, Cuba, Norge og Colombia!) og startet vorspill. Hu derre forbipolene var litt shaky, siden det var lille Even på 1 år og 6 mnd sin aller første overnatting borte fra mammasin. Både Mathias på 6 og lille Even skulle sove hos mormora si rett nedi gata her. Jeg en av de derre som er svært måteholden med alkohol, så dette betydde at jeg på aller første party siden Even kom til verden, unnet meg litt Cava i stedet for kaffe. 

 

Disse to superpartyfikserene ordnet ferdig kåken mens jeg pynta meg. I love Hava og Håvard!
 

 

Det skulle trekkes en billett til Oslo Ess konserten samme kveld på Uptown, så da ble det ballongdans. Den som stod igjen med en ballong vant. By the way, må SKRYTE av UpTown’s Martin Hallager altså! For en mann av slaget YES! Superenkel å samarbeide med, og rett og slett et behagelig vesen! Ikke rart det går bra med det utestedet, når eierene er noen ja-mennesker, og opplegget er pro!

 

 

 

Velkomstdrinker laget av tidligere bartender Håvard
 

 

Spennende ballongdans? Nei egentlig ikke, for vi visste jo at Kamilla var fast bestemt på å vinne. Og på en eller annen måte gjorde hun det, uten noen ballongpang..
 

Hava inviterte inn to russ, disse skjønne ungdommene på 19 år. De ville være med på blogginnlegg de også, uten at jeg helt husker navnene…

 

 

Jeg var mer opptatt av selfieskolen de ga oss leksjoner i.  Ja også dette med at blonde trøndertrege jeg selvfølgelig dumma meg ut.

Hun jenta satt plutselig febrilsk og lette etter noe i veska si. “Æ har sånn HTC2 chu..” Sa hun.

“Hæ?” Sa jeg. 

-“HTC2, æ har sånn HTC2..”

-“Ja æ høre det, men hva e det for nå” Sa jeg, mens jeg stusset fælt på hvilken diagnose det var…

-:En telefon. Det e en telefon…” Hun så opp på meg som et spørsmålstegn “Æ lete etter telefonen min.”

“Åja haha æ trudd det va en diagnose eller nåkka..”

Vræææl, de lo så de krøket seg. Jeg sa: “Fortsett å fliiir! Det der må æ ha bilde av!”

Da lo de bare enda verre, og det er jo bra, for se så kjekke russ vi har her i byen 😂

 

 

Dette her er Jim Ronny. Og det der er Jim Ronny’s BH. 

 

Dianelys, Kamilla og jeg down town ved Up Town.

 


 

Vår afganske venn Ibrahim, snilleste ever

 

 

Og en Patrick som jeg ikke kjenner. Ville være med han også. Og inne på forbipolene driver vi ikke og stenger ute folk vettu..
 

 

Nå hadde vi lært å ta selfie av russen, se så flinke  
 

Doselfie er visst best
 

To gode naboer
 

Nok en doselfie
 

 

Oslo Ess med den geniale mixen Åsmund Lande, Peter Larsson, Knut-Oscar Nymo og Einar Stenseng, satte i gang er fyrverkeri av et show inne på UpTown, godt over midnatt.
 

 

Jeg jogger til disse låtene, pent lastet ned på phonen min. Og jeg synes musikkem er knallbra, både i sin originalitet og i sin Jokke-stil. Dem er konger uten ei krone, har sovet på stasjonen og hørt på radioen ved Bislett stadion. Iallefall er det en behagelig verden å tre inn i for en rufsete freak fra Stjørdal, der bandet forteller at de har slektninger. Og joda, vokalist Lande har også vært her hvet eneste år, forteller han.

 


 

Makan til vel plasserte scenerockere skal man lete lenge etter. Disse gutta ble født for å underholde. Som Åsmunds hese stemme synger ut på den første låta i det siste albumet “Konge uten ei krone” : “Det kaller vi underholdning!”

 

Munnspill fresher opp låtene mellom tempo og hes vokal.

 

 

Og backstage møter jeg en hyggelig gjeng. Jeg skjønner at de er slitne nå, så jeg vil ikke forstyrre mer enn nødvendig.

Men en ting er sikkert. Står du alene i skolegården og kjenner at du er utstøtt og mobbet, ville disse gutta garantert spilt en låt for deg i et forsøk på å muntre deg opp. De gir deg gjerne et bilde her inne, for å vise støtte. 

 

 

Åpenhet er mitt verktøy for å sprekke troll i lyset. Snart kommer flere historier her inne. Det ruges og ventes tålmodig. Temaene er barnehjem samt fersk mobbing som pågår i nåtid. Til dere som står midt oppi det, vil jeg igjen minne på om det faktum at vi er så mange som støtter dere. Dere er kjempecoole; og det stemmer ikke, det mobberene forsøker å innbille dere.  

 

Takk til Nils, som reiser med gutta i Oslo Ess, for en givende prat.

 

 

Vel hjemme ble det nars, og nei ikke bare med han her og meg. Det ble en såkalt senkveld.

 

Det så ikke slik ut da vi dro ut i går. Men en snill pie ved navn Hava, og en gogutt ved navn Håvard, shinet kåken mens vi var ute på livet. Det kaller jeg ikke underholdning, men verdens største gave å komme hjem til. Blender, lys, eplete, urtestativ og shina kåk: bedre bursdagsfeiring kunne jeg ikke fått  💖💙💖 Tusen tusen takk, you rock rock rock 💖💙💖

 

Jeg er ei tutti frutti bipolar skrulle, og sånn er det!

 

“Ei bipolar skrulle??” Peser du. “Jah..” Puster jeg. “Eheh neeeeida..” prøver du å trøste fake.  “Eh joda: jeg ER det!” Sier jeg deg..

Og jeg ville aldri i livet sluttet å være bipolar, dersom jeg fikk sjansen.

Let’s face the fact. Du har ikke en diagnose som bipolar, ADHD, schizofreni eller Asberger. Du aner ikke hva det innebærer å leve med et slikt abnormalt topplokk.

Selv har jeg ikke hatt denne diagnosen hele livet mitt, så jeg vet hvordan du har det. Og.. vel.. jeg gir deg min dypeste medfølelse. 

Bipolar er en lidelse som ligger latent. Den er genestisk og det latente må altså arves. Så må sykdommen utløses. Oftest skjer dette omkring 17årsalderen. Jeg var 17 da jeg fikk min bipolardebutt med kjemiske reaksjoner i hue og dype daler fulgt av altfor høye fjell. 

Årene som fulgte var uutholdelige. Helt forferdelige. Jeg ville ikke prøvd elektrosjokk igjen om jeg så måtte velge døden foran, og alle de feil typ medisinene dem døtta i meg. I just say: escape. Og jeg prøvde jo det også. Rømte helt til Stockholm alene som 18åring. Kom tilbake. Satt og dinglet på samfunnets skammekrok’s nederste trinn i årevis. 

Jeg visste at folk dømte meg. Og jeg skammet meg.

Nå er det jeg som synes synd på dem. Jeg kan aldri mer skamme meg igjen, for noe så fantastisk som en bipolar lidelse i remisjon.

For det er slik, at jeg flere ganger har tenkt for meg selv: bare fordi vi er forskjellige, de ikkebipolare, og jeg, hvorfor skal det bety at jeg må innpasse meg etter dem og deres levemåte. Deres såkalte friske sinn. Deres normale normaliteter av normalen?

Er det egentlig jeg som er syk? Hvorfor skal ikke dem innpasse seg meg og mine bipolare landskap? Kan det være dem som eeegentlig er “syke”?

Altså, nå er jeg ikke syk av bipolar. Å ha den lidelsen i remisjon betyr å være frisk og symptopfri. Så jeg kan nyte godt av all kreativiteten og energien som siver gjennom fra den såkalte maniske siden av diagnosen. Den overglade delen. 

Jeg skal være ærlig. Jeg er ei bipolar skrulle som er sjeleglad for å være ei bipolar skrulle, og …vel …altså …ofte synes jeg det er drepende kjedelig å skrulle forsøke å føre en givende, morsom og interessant samtale med en av de såkalte “normale”. 

En annen ærlig og ganske skyskrapende bipolar tanke, versegod: Jeg ser du er stolt av den grisedyre svære kunstvasen din midt i stua di, som du selvfølgelig tar som en selvfølge, men som du også gjerne forteller hvor mange lapper kostet. Gjesp.

Dedignerkunstneren av vasen har bipolar,  by the way. 

Men poenget: Du kan godt ta den vasen som en selvfølge, for jeg ville ikke engang kjøpt den av deg om jeg fikk den for en 50lapp. 

Mine gleder er mer levende og spennende enn en slik stillestående vase. Jeg ville heller brukt den femtilappen på å kjøpe is til de skjønne to guttungene mine en varm sommerdag. Med strøssel på. I skåler. På utekafe. Og i stedet for å glo på en vaseting, skulle jeg tittet fornøyd på to glade guttefjes med hvit is i munnvikene med tutti fruttu på.

Tuttifruttigal! Det er hva jeg er. Og jeg synes så synd på alle som ikke er det..

Jeg snakker med buss-sjåførene.

Ikke alle av dem liker det. Slik finner jeg dessuten ut hvem av de som ER buss-sjåfører. De med godt humør, det vet vi jo.

Jeg hilser på alle med Downs syndrom, og jeg elsker å ta meg en prat med dem. Ingen er innerst inne så kloke som dem..

En gang jeg stod inne på en butikk og slo av en hyggelig prat med ei som har Downs, opplevde jeg noe urovekkende. Da hun hadde gått, ristet han som var med meg, på hodet sitt og himlet med øynene. Som i “prater du med heennnnee lizm?” 

Jeg prater fortsatt mye med henne.

Men svært lite med han.

Jeg drar noen ganger helt alene til Trondheim, og tilbringer en hel dag sammen med meg selv der. Nyter været, butikkintrykk, det å gi tiggerene penger, sushi og alle andre sanseboombooms. På lykkeferd. Med alt dette humøret, trenger jeg kun meg selv.

Når det kommer til medisiner, undrer jeg på hvorfor i alle dager jeg skal tabutie.  Så lenge du snakker høyt om paraceten din, lykkepilla di, cellegift og insulin, snakker jeg faktisk like høyt om lithium og seroquell.

Disse to medisinene redder livet mitt, og gir barna mine den mamman de fortjener.

Jeg tåler ikke beroligende midler som valium og vival, ei heller sovemedisiner. Lykkepiller er fy fy for meg med bipolar, for den type medisin vil føre meg opp i mani. 

Det finnes et grenseland. Jeg så at de brukte ordet psykotisk i Sex og Singelliv, for å beskrive en sint mann med psykopatiske trekk. Noe så uvitende. En psykose har ingenting med psykopati å gjøre. 

Det psykotiske grenseland. Landet nedi kaninhullet. Galskapens paranoide skyggeside. Vi som har vært der, og flydd kjapt mellom angst, noia, mani, paranoia, depresjon og overnaturlige krefter, vet om dette landet. Det er den naturlige berusede siden av bipolar 1, og dit kan man reise ved å kjøpe billetten “søvnøs medisinfri”.

Jeg skal ikke dit nå, og heller ikke de nærmeste årene. Kanskje når jeg er 90 år og ingen behøver meg, at jeg stikker over just for fun. Men ikke nå. Nå tar jeg medisinene mine og sørger for å holde meg frisk og innafor remisjonssonen.

Vi som har vært over grensene, vi vet hvor viktig riktig medisin er. Når er det ok å si på en kafe: “Jepp, tar lithium. Har bipolar 1. Medisinene gjør med frisk som ei tuttifruttiskrulle, så jeg slipper å være syk som en strøssel-løs softis.” ?

Ja  jeg tilstår. Jeg nyter å kjenne duften av frisk galskap. Elsker fargene av tutti frutti. Er stolt av å være ei impulsiv og kreativ skrulle på bærtur. Jeg holder meg ikke til opptråkkede stier på den bærturen min, slik som de normale gjør. De følger velkjente og trygge stier. Det gjør ikke jeg.

Jeg lager splitter nye stier. Får lyngen til å skille seg, slik at mine nye veier preger bakken. 

Et hode med en diagnose, trenger ikke nødvendigvis å være sykt. Bare fordi vi ikke følger dine kart og kompass, betyr ikke det at det nødvendigvis må være vi som er syke. 

Hva om det er motsatt? Hvem bestemmer normalen? Hvem avgjør fasiten? Skal vi legge våre meninger i hva andre hjerner har tenkt ut..? Kanskje diagnose normal er en sykdom. En grå og kjedelig en å ha sådan.

Jeg føler meg ikke lidende, når jeg tripper inn i min 5.time med husarbeid uten å ha sitti på ræva er eneste sekund for å pause. Jeg føler meg superkreativ.

Jeg føler meg ikke syk når jeg jogger overflødig vett av meg. Ikke fett, men VETT. Jeg føler meg smart som renser systemet på denne måten, drevet av noe som kan minne om rastløs hyperaktivitet.

Jeg kjenner ikke at denne sykdommen er noen belastning. Jeg har knekt kodene jeg trengte å knekke for å leve bra med bipolar. Du må helle bensinen riktig sted, ikke sant. Du heller ikke bensinen i glasset og drikker det. Du heller det i bensintanken i bilen din. Slik må du ta vare på deg selv også, ikke bruk shampoo på kroppen, men i håret. Ikke smør smøret i ansiktet, men på brødskiva. 

Har du bipolar, ikke drikk for mye alkohol, ikke dropp medisinene, tren jevnlig, få nok søvn, utfør affirmasjoner og tenk positivt. Og ikke bare det, det finnes hundrevis av små, men viktige krydderkorn som du kan bruke for å spice opp et bipolart liv til en velsmakende delikatesse. 

Har du bipolar, ikke la gamle tiders fordommer påvirke det. Hallo, de brente “hekser” og lobotomerte folk back there, ok!? Dem tok FEIL! Og dem tok skammelig feil i at det var de psykiatriske pasienter som var gale og dumme, også.

Hva mener DU? Hva bestemmer DU at regelen er i DITT liv og DIN verden? Er det kanskje dumt å la alle andre bestemme hva man skal mene og synse? Er det kanskje galskap på la livet sitt renne ut i timeglass-sanda av frykt for hva andre skulle mene om personlige endringer? Er det ike bra crazy, hva, menneskehetens behov for å desperat passe inn i en diagnose ved navn A4…?! Noe så ustabilt som mote, for eksempel. Å følge hva andre har bestemt at du skal kle deg i, forskjellig fra måned til måned.

Sorry, men det er mange bipolare som er designere av disse klærne.

Som har malt bildene på veggene dine 

Som har skrevet tekstene i musikken du lytter til.

Som spiller hovedrollen i filmen du elsker.

Er det sykt, galt og dumt å skape nytt, med sunn galskap?

Eller er det en viss grønnfarget sykdom i dette med å la seg selv og sine egne meninger miste. Miste til fordel for redselen for hva andre mener om ens egen originalitet. 

Vi bipolare ser perspektivet  vi ser det faktum at vi lever her et lite glimt blant millioner av år. Hva andre mener om meg og mitt, er lite knips av all verdens tid, er irrelevant for mine avgjørelser.

Og i mitt liv er det ikke jeg som er syk. Har jeg bestemt. I mitt liv er det stappfullt av tuttifruttiskruller, fordi det er disse som er high kind of intellegente, morsomme, stødige og spennende. Det er ikke vi som er syke.

Det er vi som er de freshe tøffe skaperene, kjærringene mot strømmene, outsiders som nekter å gå inn. Kunstnere, forfattere, skuespillere, komikere, filosofer, genier og skribenter. Stae, påståelige og noe så så inn i hampen vel belært om hva som befinner seg forbi polene. Det er derfor vi kan vise dere hvilke vakre og stygge landskap som befinner seg der.

Det er nok ikke nødvendigvis vi som er syke, gale og dumme.

Da ville du ikke brukt alle de lappene dine på bipolar kunst i form av vaser, malerier, fimer og musikk.

 

 

 

 

Takk for hilsninger, besøk, gaver, delinger og høye lesertall 😙

Magnus

 

Det er så utrolig rart. Hvordan livet kan endre seg drastisk. Så veldig. Så overveldende. På få år…

For 5 år siden på denne kvelden, var vi så fortvilte og triste. Så uendelig triste. Han som vi var så glade i hadde dratt fra oss. Alle som har mistet en høyt elsket kjær og nær, vet hvordan dette sjokket slår en ut totalt.

Men hver eneste bursdagskveld siden, har jeg kjent meg så glad. Måten vi har tatt vare på hverandre denne dagen, familie, slekt, venner og bekjente, har helbredet og bygd opp en følelse av trygghet. Dem er der. Dem er der på facebook, dem er der på trappa utenfor døra mi, dem er der på telefonen, og dem er der på meldinger. Dem har omringet hele familien. Akkurat da vi trenger dem som aller mest. Er dem der… 

Og i familien, er vi der for hverandre denne dagen. 


Maria Louise

Se barna vi har fått i gave. Bare se så heldige vi er..

 

Tuva Sofie

 

I dag hadde vi høytlesning. Vi leste opp pappa’s rampestreker fra barndommen, og lo så vi ristet av “Hagen-guttan” og alt de fant på. Og så stusset vi på alle de spennende overskriftene. Historiene som pappa aldri rakk å skrive. Undrer på hva han hadde på hjertet..

 

Brodern Hans Even med Magnus på fanget.

 

Tuva, Magnus og jeg

 


Silje søster og Astrid svigerinnevenninne
 


Tuva og jeg
 


Christina og jeg

 

 


Min mor Eva og Even
 


Mor, mormor, farmor og svigermor Eva
 

 


Hans Even med Tuva og Johannes

 


Silje i bakgrunnen, Johannes og Astrid
 

Ja. Pappa døde på bursdagen min. Men samme hvor mye familien min insisterer på at det fortsatt er dagen min, er det ikke bare min dag lenger. Jeg deler den gjerne med dem.

Med mamma som fortvilt prøvde å klamre seg fast til et brukkent håp denne morgene  for 5 år siden. For mannen sin, som hun gjorde alt for. I gode og onde dager. Like hold on, hold on, but I need to go now.

Med pappa, som måtte dra fra oss som han er så glad i, for alltid denne dagen.

Med Aron og Mathias, som rakk å bli kjent med morfaren sin.

Med søstra mi som har så vonde minner fra dagen at hun helst skulle hoppet over den, men som er her lell. Hver eneste 14.april.

Med broren min som prøvde å stå stødig, men som fikk store utfordringer med å holde ut dagen da pappan hans døde. Kort tid før han skulle gifte seg med Astrid.

Med Astrid, som 9 mnd etter fødte lovely Tuva Sofie, mitt fadderbarn, og som var som en datter for pappa. 

Men alle barna våre som kom til verden etterpå, i plutselig babyboom. Våre himmelske gaver…

Denne dagen har blitt til noe så innmari innmari vakkert, pappa. Våres dag, hele familien 💙

Nå er det på tide å rusle videre igjen. Sommeren kommer snart, og vi har lært å forvente oss overraskelser.

For, hva vår herlige humorist i himmelen finner på i år.. det kan vi bare vente og se 😉😉😉