Snøen smelter på kinnet mitt. Det er sent i 2014. Barnevogna knaker mot bakken. Den dyrebare babyen min sover, og jeg kjenner takknemligheten gjøre meg varm. For denne gangen gikk det bra. Jeg holdt meg frisk fra alle bipolare sidegater under hele svangerskapet, fikk barnet mitt i armene mine og kunne beholde det. Damned it, I am good, tenker jeg med meg selv, og klapper meg selv smilende på skuldra. Vi er på vei for å hente min eldste sønn hjem på samvær. For den gang da han ble født, var denne mamman dypt nede i gjøkeredet, og høyt oppe i crazyland bim bam. 

Jeg stryker meg over håret. Det er blitt blondt, og det lange sorte er ødelagt. Men det gjør ingenting. Kjenner at jeg lever. Så lykkelig. Så god damned lykkelig.

Panikken griper meg igjen. Hva om jeg dør i morgen, og ingen vet hva som egentlig hendte i med ei ensom jente alene på flukt i Stockholm i 1998?? Hva om jeg tar med meg i grava mine erfaringer med elektrosjokk og tvangsbehandling? Hva om jeg aldri får fortalt noen hva som foregår nede i kaninhullet, som den ene kompisen min kaller det. Nede i wonderland, der kun de psykotiske, mest gale av alle har innblikk?

Jeg stopper. Står fast litt, der i snøen. Tripper. Begynne å blogge kanskje? Litt lei av alle papirene som flyter her og der i kåken. Uferdige nedskrevde history of past. Så rister jeg på hue, og sier til meg selv: “Nei, Helene. Den derre bloggverden ække no for deg. Du er og blir en freak, følger aldri moten, og er ikke noen sånn modelltype av en bimbo. Hold deg til penna, og legg historiene i en safe!”

Dagene og ukene gikk. Jula kom og nyttårsaften dro. Våren dryppet tårer på mine ark, og jeg kjente på en frustrasjon. Noen ganger gikk jeg inn på blogg.no og satt og så på linken “Lag din egen blogg”. Skal, skal ikke. Nope. Dropp det. Helene dropp det! Du ække rosa! Du er en rufsete freak. Er du! Ikke at det er noe galt i å være den jeg er. Det handlet ikke om komplekser. Men mer om det fasadeinntrykket jeg hadde av bloggverdenen. 

Sommeren smilte bredere og bredere. Jeg smilte tilbake. Proppfull av stories to tell. 

Det er sommerkveld. En av de få varme, denne sommeren. Lille Even er 8 måneder, og ligger og sover på rommet sitt. Jeg nyter alle de gode tilbakemeldingene jeg får som mamma. Alle instanser, målinger og veinger av babyen min, undersøkelser, familie og venner, overstrømmer meg med positive tilbakemeldinger om babyen, mammarollen min og hvordan jeg har taklet motstand fra enkelte mennesker. 

Jeg vokser og gror. Helbredes. Sola slikker gamle sår, og jeg blir sterker og sterkere for hvert skritt jeg tar.

Men det er altså denne sommerkvelden. Sitter og surfer på samsungtelefonen min. Innom blogg.no. NÅ er jeg KLAR! Jeg trykker. Vips er jeg igang. Skriver. Trøkker. Lagrer. 

Jeg aner ingenting om noen lesertall. Aner ikke om det i det hele tatt går an å se inne på bloggen hvos mange lesere man har. Så jeg skriver. Og skriver og skriver. Tida går, og det er på tide å rippe opp i gamle sår. Jeg tror jeg begynte med å skrive Stockholm-triologien. Så hoppet jeg i tid og skrev om psykosen i 2009. Det minner meg på om at jeg ikke har skrevet om den i 2005.. 

Så fikk jeg skrevet litt om Elektrosjokk. Men jeg er ikke ferdig med det. Det er for traumatisk, og jeg må bruke tid på det. Nesten et år etter. 

Jeg kjente at det ble heavy stuff. Ville pakke inn de alvorlige og triste historiene i noe mer muntert. Jeg tenkte at jeg er jo ikke den som blir starstrucked, så jeg kunne jo gi leserene noen kjendisbloggervjuer innimellom. Gjerne komikere, musikere og TVansikt. Så jeg startet med et trivelige bloggervju av Nils Gunnar Lie inne i TV2’s fine lokaler, da jeg uansett skulle reise til Oslo sammen med lille Even og min mor. Det var en fantastisk tur.

Utpå høsten var jeg ferdig. Alt var skrevet. På mobil vel og merke. Det er ikke fordi det er et kjipt sistevalg å mobilblogge. Jeg har ikke pc, og er mest vant med å trøkke og redigere på min kompis Samsung. 

Anyway. Det var høsten 2015, og jeg hadde ikke telling på hvor mange tårer som hadde renset mitt sinn mens jeg skrev dype dykk i fortiden min denne sommeren. Det var som å våkne til en lys dag. Eller gå ut av en kinosal en varm og lys sommerdag.

For jeg hadde inntil da snakket lite om mine crazy opplevelser. Veldig lite. Hva skulle jeg si da? “Jooo nei altså, så trodde jeg at øyenstikkeren i dusjen var kamera, og ble forbanna!” “Jo altså, jeg rømte fra den tvangsinnleggelsen, dro til Stockholm og satt og sang ved en gågate med en stjålet mus baki nakken under en rød lang parykk..!” Eller: “Legene ja… de plasserte elektroder på hue mitt og laget en grillsesong jeg ikke sent skulle glemme, men glemte for alltid!”

Jeg prøvde å fortelle noen ganger. Men jeg fikk følelsen av å ikke bli trodd. …og det skjønner jeg jo godt. 

Her i den lille byen jeg bor i, begynte tilbakemeldingene å komme. Jeg bloggshoutet den sommeren, og kom opp i 2000 lesere i døgnet. Da visste jeg at jeg kunne nå lesere. Hadde lært meg hvordan jeg så hvor mange lesere jeg hadde. Mye enklere enn å gi ut bøker, dette gitt..

Jeg jobbet litt for lokalavisa som frilanser da jeg var 15 og så 16 år,  i 1995/96. Løp rundt og intervjuet og tok bilder. Elsket det. Ei herlig dame som jobber i Stjørdalens Blad, likte måten jeg skrev på. Siden har hun forsøkt å fortelle meg det flere ganger. Men selvtilliten min var for lav, og jeg var for umoden og ustabil til å gjøre annet enn å skrive i bøkene mine med rufsete penner og slitne hender. All by my self. Jeg visste det bare ble med notatbøkene, det var ikke noe vits i å stille seg på torget og peke: “Eeey! Sjekk diktet jeg skrev i går da mann!”

Jeg ville lete i arkivene oppe hos avisa. Der møtte jeg den snille journalistdama, og vi avtalte lunsj. Jeg skvatt litt da hun undret på om ikke jeg ville la henne skrive om bloggen og meg i en reportasje. Men hvorfor ikke? Jeg var allerede blottlagt med all verdens rare rykter lenge før jeg begynte å blogge, i denne byen. Det ble avisreportasje. Og jeg kjente at det ikke gjorde meg noe. Bryr meg jo ikke om hva folk mener og synser om meg og livet mitt lenger. Så fikk jeg begynne å frilanse for avisen igjen også, og har såvidt startet med en reportasje om ungdomsklubben i byen.

Nå hadde jeg skrevet meg for det meste ferdig hva angikk meg selv og min story. Det var ingen fare for storyforspillelse dersom livet skulle ende nå. Jeg kunne begynne å vende meg utad. Ville skrive andre sine historier. Begynte med våre engler i himmelen. Eivind og Vilja up in the sky. 

Dype, tunge, uvirkelige tabutema: selvmord. Min venninne Grete og jeg i dyp prat med Eivinds mamma Mimmi… Lange meldinger om Vilja, som er pseudonym, fra min venninne i Oslo.. Som jeg gråt! Jeg skrev og gråt, gråt og skrev, da barna mine lå trygt i sengene sine og sov.

Så var det Tore Valstad sin tur. Vi møttes da jeg skulle bloggervjue Ramm og Tørnuist på Bamses Pup her i Stjørdal. 

Jeg fikk meg en kompis i Tore, som åpnet seg og fortalte en historie om hvordan han opplevde å bli mobbet. Vi gråt begge to. Men vi trodde ikke at så mange kom til å dele og lese historien “Den åpne kista: en sann historie om mobbing”. Vi ville bare bidra til åpenhet. 

Da lesertallet noen dager senere var oppe i 18554 stk i toppdøgnet, og bloggen hvilte et døgn oppe på 4.plass, kjente jeg hvordan dette var Tore sin 4.plass. Det var hans og alle andre tøffe mobbeofre, sin 4.plass. så jeg kjente en ro inni meg. Det var slettes ikke bare min toppblogg.

Så skrev jeg om Tor. Hvordan han kjempet seg opp fra rushelvete, og jeg kjente til deler av historien fra før. Han er en gammel ørn for meg, og en av de klokeste, sådan.

Veiene skulle gi meg lyst til å finne familie til en guttunge som døde da han var 11 år. Han tok livet sitt. Og jeg hadde hørt om hvordan han ble mobbet 

Jeg var drevet. Jeg led, fordi jeg ikke fant familien. Det kjentes som om noe kriblet omkring i hele kroppen, og det eneste jeg kokte ned til hver eneste dag, var å finne denne familien. Og jeg fikk hjelp. Fant dem, og de ville dele.

Nå kom den store prøvelsen av hva jeg kunne tåle å sette ord på. Ordene strakk ikke til. Ei penn begynte uforklarlig å klikke av seg selv i stua, og lille Even som alltid sover så rolig, våknet hvert kvarter den kvelden jeg skrev ferdig den forferdelig triste historien om Lille Johnnis. 

I ettertid kjenner jeg at jeg føler med dem alle. Mobbing må læres et sted. Det kan handle om generasjoner. Jeg tror åpenhet fungerer, ikke bitterhet. De som mobbet Johnnis, bør ikke gå rundt og plage seg selv og sine nærmeste med skyldfølelse. Men besøke grava. Tenne lys. Jobbe mot mobbing i nåtid og ta ansvar for de barna vi nå oppdrar.

Dette har vært en reise som ikke kommer til å ta slutt. Jeg har mange historier å skrive. Mange avtaler. Både med flere tøffe helter som vil fortelle sine historier, komikere, arrangører, og med meg selv. Jeg har også mer på hjertet.

Mange er direkte åpne og nysgjerrige omkring dette med penger. “Hvor mye har du tjent a Helene?” “La oss samarbeide og håve inn penger!?” Og svaret er helt ekte og ærlig: Jeg har ikke surret meg rundt enda når det kommer til å tjene penger på bloggen. Et eneste samarbeid har jeg hatt, og det er med utestedet UpTown, der jeg fikk lodde ut 3 billetter til Oslo Ess konsert, samt at jeg også fikk billett. 

So yeah, det er sant: jeg har tjent 4 billetter 😉

Det haster ikke, men jeg er åpen for å hive meg rundt og drive business med skrivingen min. Det er mye jobb, og jeg mener de omkring meg har rett når de sier at jeg godt kunne tjent penger på å blogge, så mye som jeg skriver. 

Det sier kanskje sitt om hvor glad jeg er i å skrive, når jeg har skrevet så mye, og ikke brydd meg om å tjene penger på det enda. Men sånn er det. Noen driver med hesteveddeløp, mens andre er så glade i hester at de bruker penger og energi på stall og hesteridning i fritiden. Noen har dans som jobb, mens andre bare har det som hobby. 

Jeg elsker å skrive, og det har vært slik siden jeg lærte det. Alle som har prøvd å føre en samtale med meg, vet at jeg er en vimsete og avbrytende misforstått surrehøne uten like å snakke med. Jeg ække så god med talte ord altså. Men å skrive, det faller meg mer naturlig.

Story of forbipolene koker ned til ei greie. Og det er greia med alle de flere titalls tilbakemeldingene jeg har fått, som jeg virkelig helt ærlig aldri forventet å få da jeg begynte å skrive. 

Skrive for å dele

For å være åpen, som min far rådet meg til å være.

Slik at jeg ikke skulle risikere å ta det med meg i ei ensom grav.

Nå, er tiden etterpå. Den jeg aldri planla. Etter alle mine egne historier, viste det seg altså at jeg skulle bli så heldig og få lov til å belyse og sette ord på andre mennesker sine, egentlig så ubeskrivelige, historier.

Det går mot en ny sommer, og denne våren er annerledes. 

Ca 50 forskjellige blogginlegg venter, surrer entusiastisk rundt i hue mitt, når jeg jogger, når jeg sover, i det jeg trille Even i vogna og han sover, og mens jeg prater med alle våre bekjente. 

Dette er lønna mi. Livet vårt ble beriket på en ubeskrivelig deilig måte. Barna mine fikk en mamma med topp selvtillit og godt bearbeidet fortid. Venner av Mathias og Even inviteres og kommer hit i mangfold, mine venner er tydeligere enn noensinne. Familien min klapper meg på skuldra og er med som bare det. Dette er ikke bare min blogg. 

Dette. forbipolene.blogg.no  er bloggen til mine søsken, min svigerinne, våre barn, min mor, min far, min kusine som er så flink ei ung mamma, mine venner, våre engler i himmelen, alfor unge og alfor snille, Tore Valstad, Tor, Nummis, Rønneberg, Ramm, Tørnquist, Lie, Oslo Ess, Brungoth og alle de deilige leserene våre. Jeg har aldri følelsen av at dette er min og kun min blogg. 

Vi er sammen om dette. Sammen om åpenhet mot tabu, forståelse av at bipolar og andre diagnoser kan vise seg å være Narniaskap, gjenbruk, anti mobbing, mangfold og naturlige former.

Vi er sammen om å pakke inn alvor i humor, hva? Vi takler alt det vonde så mye bedre med humor, ikke sant? 

You’re damned right, og vi har akkurat begynt denne forbipolent rufsete reisen: join us along, jeg kribler etter å blogge skrive fortelle.

Dere kan stole på alle oss bak denne bloggen. Vi kommer til å levere, og det kommer ikke til å bli glamorøst. I så tilfelle må det glamorøse pakkes inn i rufsete, freakete og ekte vare. Og mange tråder venter på å tas opp. Som økologiske tester og historiene omkring elektrosjokkene, samt bloggervjuer av komikere og fokus på naturlige kvinneformer. For ikke å glemme

den sminkeløse, nakne sannheten.

Bli med oss videre, vi har mye å vise dere. 

Hilsen forbìpoléne & co