Skjønner han det? Forstår han det? Kjenner han hvor høyt jeg elsker ham? Holder det hvis jeg nusser han en gang på panna? Kanskje han skjønner det bedre hvis jeg susser 5 nusser. En på panna. En på hvert kinn og på hver hånd. Jeg gjør det for sikkerhets skyld. Han stryker meg på hånda mi. HAN STRYKE MEG PÅ HÅNDA MI den lille guttungen… det er så stort. Det er så fint!
Jeg trykker den bitte lille varme kroppen med stripete pysjamas på inntil meg. Fryser han på føttene? Trenger han sokker. Jeg kjenner etter. Han er god og varm. Men hva om han blir fotkald til natta?
Nå puster han jevnere, og øynene blir smalere, i det han stryker det bløte øret sitt med elegante små perfekte fingre. Hvorfor må dette bli til et minne? Hvorfor kan jeg ikke bare nyte dette synet til evig tid?
Min eldste gullevenn, seksåringen skolegutt. Han bor hos pappa. Jeg var syk da han kom til verden. Nå vil jeg ikke bryte ham opp fra sin vante hverdag, så jeg lar avtalen stå. Han får bo der. Og ha samvær her. Men vet han hvor mye jeg savner han? Sa jeg det mange nok ganger sist, at han alltid er like velkommen her som lillebror? Skjønte han at de to nye buksene, de fine viskelærene og kinobillettene jeg kjøpte til han, var av ren mammaglede? Er han klar over at jeg respekterer ham, og viser ham det blant annet ved å spørre for hvert bilde av han om det er ok at jeg legger det ut på internett? Vet han hvor mye han betyr for meg? Jeg tror det. Må forsikre meg om det neste helg, med en tur til Pirbadet.. da blir han glad..
Nå sover han. Lille søte nusket. Jeg vet at hvis jeg legger han over i sin egen seng nå, så får jeg et par timer alene i stua før jeg skal legge meg selv. Men mest av alt har jeg ikke lyst til å reise meg og gjøre denne varmen og dette nydelige synet til nok et minne.
Barna mine. Som jeg har kjempet for dem. Jeg har reist meg og klatret fjell. Brettet ermer og gjort alt i min makt for å være frisk nok til å fungere som mamman dem behøver.
Jeg prøver å vise dem hvor høyt jeg elsker dem. Men er det nok? Er alle klemmene, nussene, boklesestundene, glad i deg – ene, kosematstundene og turene ute …nok til at de forstår denne grenseløse løvemamma – kjærligheten som sprenger ut tårer i øyenkroken min?
Jeg hører om små barn som gir opp pgr av manglende omsorg. For lite kos og stryk. Ingen nærhet.
Jeg ser små utsultede unger på TVn. Og gråter for dem. Hvis det er uutholdelig for meg å se på, hvor forferdelig må det ikke føles å være en slik liten fortvilt og forsvarsløs kropp i det varme ulandet på skjermen?
Å skrive dette får meg til å gråte. Jeg er en mammajeger, alltid på jakt etter om barna mine mangler en klem, et glad i deg, en mer uthvilt mamma, mer mat, bedre mat, smokke, rent undertøy, ny bleie, et bad, en stund alene med mamman sin, lese bok, andre unger å leke med eller en kosestund. Og jeg er live live redd for at de skal mangle noe. Lide nød. Være lei seg. Kjenne sult for lenge eller rett og slett ikke ha det godt inni seg.
Man kan ikke krympe en slik følelse ned til et ord som “hønemor”. Jeg tviler på at en høne er i stand til å tenke på undertøy og bleier.
Det en mamma kjenner er enormt.
Det en mor føler kan flytte fjell.
Den innebygde samvittigheten som følger meg etter jeg fikk barn, er herskende overveldende, og det skal være sånn.
Jeg hadde ikke holdt det ut, gutter, hvis dere gråt i mitt hjem, og jeg ikke hadde hørt dere. Dere ruler mitt liv. Dere er mitt alt, og jeg går gjennom både ild, vann, luft og jord for dere begge. Mamma elsker digger liker dere akkurat som dere er.
Og den dagen dette er et minne. Når dere har blitt to voksne menn. Da skal dere vite en viktig ting. Som moren deres er jeg fornøyd hvis dere er lykkelige. Hvis det for dere betyr å jobbe på butikken, er det toppers. Hvis det betyr å utdanne seg til lege, er det også toppers. Musiker? Skuespiller? Toppers.
Om det er reising som er tingen, så go for it. Jeg støtter dere begge. Og skulle ting skjære seg helt, så er jeg her for dere. Alltid. Samme hva.
Jeg er
Glad i dere
Akkurat som dere er
Hilsen den rike mamman til to snille gogutter
