Hvordan er det å være det motsatte av en psykopat? Jo, det kan jeg visst fortelle dere. Jeg sier ikke at jeg er noen slags engel. I såfall en med skitt på vingene. Men la meg først ta dere med ti år tilbake.
Vi er i midten av 2000-tallet, og jeg har akkurat greid å komme meg ut av et voldelig forhold på 3 år. Jeg hadde voldsalarm, og var i startgropa på noe helt nytt. Siden jeg hadde mistet meg selv i et eneste stort kaotisk Stockholmssyndrom, ble jeg tilbudt psykolog for å bygge meg opp, og bearbeide alt han hadde gjort mot meg.
Jeg er ung, kuet og umoden, og tror det er meg det er noe galt med.
Sitter i sofaen hos psykologdama og kjenner meg liten. Tenker at jeg bare må spørre henne om dette, for det har plaget meg lenge. Og nå begynner hun tross alt å kjenne meg, etter utallige timer i den sofaen.
Jeg puster dypt, og sier: “Du. Er jeg psykopat?”
Hun løftet hodet og sa: “Hm?”
Jeg så ned, og prøvde igjen: “Han sa jeg var psykopat. Er jeg det? Jeg er redd for at han skal ha rett i det? Jeg kan jo også bli sint. Er jeg psykopat?”
Nå skjønte hun at jeg mente det. At jeg var redd for om jeg var det. Fordi min voldelige exsamboer hadde påstått det.
Tårene trillet, som vanlig, og jeg kjente hvor flaut det var å spørre.
Hun trillet stolen sin litt fram, og bøyde seg forover. Så meg rett inn i øynene.
-“Helene! Det er noe du må forstå.”
Hun tegnet en horisontal linje i lufta, og brukte begge hendene for å vise endene av linja.
-“Her er en psykopat..” sa hun, og gjorde tegn med den ene hånda. Så så hun på den andre hånda si, på dem motsatte enden av linja.
-“Her er du, Helene. Du er det motsatte av en psykopat, og du kan godt bevege deg lenger mot midten her altså!”
Mellom tårene hikstet jeg av latter. “Er det sant?”
-“Ja! Dette er helt sant.”
Årene gikk. Det neste tiåret skulle lære meg en hel masse. Jeg begynner å skjønne så mye mer av hva hun forklarte meg, enn jeg forstod da.
For selv om jeg har bevegt meg ørlitegrann mer mot midten av denne linja, blitt glad i meg selv og klapper meg selv på skuldra titt og ofte, er det nok mye jeg ikke kan gjøre så mye med.
Jeg greier ikke å ønske noen noe vondt. Klarer ikke å hate noen som har vært slemme mot meg.
Dette er vel og bra. Hadde det bare stoppet der.
Men det stanser slettes ikke der.
Jeg fikk nylig beviselig informasjon om hvordan en person jeg vet om, ikke bare har trakassert meg slik jeg vet om, men også æreskrenket meg på det groveste. Kalt meg alt mulig rart og prøvd å ødelegge for meg på forskjellige måter.
Jeg er ikke redd et dårlig rykte. Men jeg ble irritert, og konfronterte vedkommende.
Han beklaget seg og angret.
Hvorfor er jeg laget slik at jeg så synes synd på vedkommende? Jeg kjenner mange som ville tatt hevn og fortsatt med å være forbanna. Jeg er ikke i stand til det. Jeg prøver å hjelpe dette mennesket heller. Av automatikk.
For, javisst kan jeg banke i bordet. Nå funker jeg på området som handler om å si fra. Men inni meg greier jeg bare å føle medlidenhet.
Jeg vet om ei dame som også trakasserte meg. På sin arbeidsplass satt hun og fant opp masse rare greier om meg som var usant. At jeg var narkoman, at jeg hadde vært på avrusning osv. Skulle vært stolt av meg selv om jeg hadde disse erfaringene for så å ha klart å kravle meg opp av helvetet. Men dette stemte altså ikke.
Jeg føler ekte og intens empati med hun som fant opp dette om meg, for å virke interessant. Hun har alltid slitt med ensomhet, og jeg får helt vondt i magen når folk er alene slik.
Mange tror det er bare å tråkke på slike som meg, som lever med en diagnose, og kanskje er litt utenom det vanlige. Utad kan det virke som at jeg setter grenser. Og jeg gjør jo det. Men inni meg er det som om det bare er å tråkke i vei. Jeg tilgir. Anyway.
Hvordan er det tro, å være beinhard i linjene? Bli sint og hatefull, following limits of self, ikke bare banke i bordet, men dundre i fjellet…?
Det er jo deilig å bli sint i blant, kjenner jeg. Så hvordan er det, å være sint også etter 3 dager og tre netter? Hvordan føles det å drives av kulde og sinne?
Jeg kan være ei iskald heks, overlegen og avvisende.
Men det er utenpå..
Bare utenpå.
Sta som dagen er lang, kan jeg i det minste greie å holde totalavstand fra slemme folk. Men jeg klarer ikke å ønske dem dit peppern gror.
Det er akkurat som om universet vet at jeg ikke kommer til å handle overillt. Alltid får jeg all denne avslørende informasjonen. Denne sannheten som gir meg mulighet til å ordne opp med kontfrontasjon.
Det motsatte av en psykopat kommer aldri til å bruke slik info til hevn. Så kjedelig er jeg altså. Det er derfor livet mitt oppleves spennende for meg. Jeg slipper jo all denne bitterheten.
Forgive and forget er nok en mye bedre diagnose å leve med enn alt som innebærer trekk av psykopati.
Hmm din “svakhet” er at du ser gjennom de som gjør overgrep mot deg. Og forstår dem.
Joda Helene. Du forstår dem. Men forståelse gir dem ikke rett til å gjøre det de gjør mot deg. Forståelse er ikke automatisk lik rettferdiggjørelse.
Og hva med å forstå Helene? Når skal hun få den samme, gode behandlingen som alle disse overgriperne får?
tanketromling: Det var i fortiden at jeg ikke greide å sette grenser. Jeg er ikke noe slags offer den dag i dag, og jeg lar ikke overgripere delta i mitt liv nå. Det at jeg tilgir og ikke blir bitter, mener jeg er en fordel for meg selv.