Det er så enkelt å være takknemlig. Når du har barn som krever hele din oppmerksomhet dagen lang. Og når de hviler eller leker litt alene, er det oppvaskmaskina, klesvasken, matlaging eller gulvvasken som krever den oppmerksomheten.
Så enkelt å være takknemlig når barna sover trygt i små senger, og det er bare å fjerne all make up, legge seg ned i sofaen og koble av.
Takknemlig for litt tid alene, i en stille stue på toppen av byen. Oppi granskauen.
Det er ikke slik at det er enkelt for meg å vise meg frem slik uten sminke. Jeg er vant til å være spaklet med make up siden jeg var 14 år. Er ei jåle uten like. Kjenner nesten ikke igjen meg selv uten, og har nok et bilde i hue av at kompleksene under sminken, er reelle. Selv om jeg har lært meg å være glad i mine dårlige sider også, og er rimelig avslappet hva angår emnet.
Jeg mener det er å ta ansvar. Å vise sannheten bak sminket fasade, når man blogger en blogg som også leses av mindreårige. Det er å ta ansvar.
Å vise frem det som er ekte, synes jeg er viktig å gjøre innimellom.
For når det gjelder sminke: vi våkner ikke opp til glamour, noen av oss, annet enn alt det naturlige vi ble født med, såfremt vi ikke har tatovert på noen bryn eller fått satt på vippeextentions.
Jeg har ikke kommet så langt enda. Er så mange små klær, brød, pålegg, såper, kaffe og sånnt som skal shoppes aller først. Det er høyere i prioritet.
Rett og slett kommer denne bloggen alltid til å være litt naken, den. Her er ikke mye glitter og glam. Her er ærlig og rett fra hjertet.
Ikke bare mitt hjerte, vet dere…
Og nå er det snart tid for en ny og åpenhjertig historie. Han er er en voksen mann. Vokste opp på barnehjem, og har mye å fortelle oss.
Mer vet jeg ikke, og jeg får tårer i øynene ved tanken på at jeg skal få lov til å bli med på enda en heavy reise,
…og få sette ord på det.
Mer nakent ansikt enn det, finnes vel ikke. Disse heltene våre her inne på forbipolene, som lar oss få vite dypt begravde hemmeligheter, og inviterer oss med bak all fasade. River ned murer og viser frem ukjente landskap.
Jeg gir ham tid. Han sier han ikke trenger tid, og for min del kan vi hoppe ut i det snarest mulig.
Det er stua og meg. Jeg hviler og legger meg selv på lading. Mitt hjerte er helbredet etter forrige historie. Det var en ufattelig vond fortelling å sette ord på, forferdelig tragisk. En gutt på 11 år makter ikke mer, og etter alt var publisert her inne, var jeg et åpent sår i flere dager. Vanskelig å beskrive.
Men nå forholder jeg meg til historien om den herlige lille gutten som ble mobbet, på en ny måte. For første gang aksepterer jeg det. Det hendte. Det skjedde. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å sette ord på det.
RIP lille fine Johnnis.
Min medlidenhet er stor. Empatien skyller over meg hver bidige dag. Det er en av grunnene som driver meg til å sette ord på og videreformidle disse hendelsene på den mest respektfulle og æresbevarende måten jeg klarer.
Nakent ansikt.
Å tørre å vise frem sitt nakne ansikt iblant, er åpenhet.
Åpenhet.
Åpenhet bidrar.
Bidrar til at troll sprekker i lys.
Men først, noen minutter til alene i denne koselige stua her. Så skal jeg til deilige drømmeland.
God natt fra Lykketoppen, over og ut 😉
