Vi har hatt atferd som kan minne om å kaste forbannelser mot hverandre. Vi har lynt til med kritikk og vonde ord. Vi har  nesten ropt til hverandre og misforstått bigtime.

I dag startet vi på nytt, da hun hadde pupper til å (vi damer har ikke baller, men pupper) sende meg en sms. 

Da jeg gikk mot sentrum for å varme opp til joggeturen min, mens henne og jeg rett og slett snakket sammen igjen for første gang på 10 måneder.

Det var en positiv opplevelse. Vi skal møtes snart, og jeg kommer nok tilbake til dette. 

Det, er hva denne teksten handler om, dere. Det å på mange måter få en gave. Vi kan pakke den opp og ta vare på den denne gangen, hva? Vi kan ikke bli mer witchy bitchy mot hverandre enn vi har vært, nå. Det er bare å starte på scratch og innse at vi ikke kan synke så lavt igjen.

I like it!