Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Nå skal jeg prøve å for en gangs skyld være en tilnærmet normal blogger og oppdatere hvordan det ting går i livet mitt for tiden.

Jeg er kjent for å skrive om både andre’s og min egen fortid, og dette er noe jeg kommer til å fortsette med. Jeg gjør såkalte bloggervjuer (Morten Ramm lo litt av det ordet), for å pakke alvor inn inn i humor, og jeg skriver om mine feministiske syn på ting, et par sinnainnlegg, samt sangtekster.

Nå skal jeg fortelle. Oppdatere.

Vi begynner virkelig endelig å komme i orden her oppe på Lykketoppen, etter vi flytta hit i oktober. Even har foreløpig rom i en del av mitt store soverom på loftet. Der vil også Mathias sove når han er her, så de to soverommene i kjelleretagen blir foreløpig brukt til gjesterom med plass til både babyer og grownups, og et lekerom der Mathias gjerne lager liv og røre med masse besøk av sine venner fra barneskolen i Hommelvik. Hittil har tilsammen 7 venner vært på besøk her hos oss, og jeg er blitt bedre kjent med flere av de hyggelige foreldrene. Ja, jeg er en veldig engasjert og snill mamma, og en konsekvent og grensesettende en også. 

Even tok sine første skritt etter vi flytta hit. Nå løpet han rundt her som et lite lykketroll. Han er ivrig på det meste. Når vi handler, og han sitter i vogna, kan jeg bare vise han en eller annen morsom vare i en butikk, så gjør han trutmunn med store øyne, og sier: “Ååooååjjj!!!”

Dette er et hjem der mat, hygiene og klær prioriteres. Vi har kjøleskap og hyller stappfulle, og vi har alltid tilgjengelig hygieneprodukter og klær i riktig størrelser, for jeg er nok veldig opptatt av å være en god mor, etter alt jeg var gjennom i min fortid. Jeg slapper av når alle tre etagene er ryddet og vasket, det er da jeg kjenner at vi er hjemme.

Lunsjene er gjerne varme, og middagene variert. En dag jeg hadde begge gutta her hos meg, og vasket og ryddet som fy mens de lekte seg, løp klokka fra meg, og middagen ble litt senere enn planlagt 

Jeg er en sånn type mamma som blir skikkelig trist inni meg av det. Får så dårlig samvittighet, at når vi en halvtime etter sitter og koser oss med taco og TV ved stuebordet, er det nesten fortsatt katastrofe inni meg fordi gutta måtte vente lenger enn vanlig på middagen.

Mange er innom her og tar seg en kaffeprat. Naboen vegg i vegg er dessuten en venninne meg, og vi venter spent på en familie med 7 barn som skal flytte hit til toppen snart. Skal bli gøy å bli kjent med dem.

Nå som vi går mot lysere dager, kjenner jeg at livet starter litt på nytt.

Og det har det også gjort, på mange måter.

De siste årene har jeg hatt en person inn i livet mitt som har gjort livet så surt for meg, at jeg virkelig har måttet stått på for å holde meg glad og lykkelig. Stått på og tatt mer enn vanlig ansvar for min egen mentale helse. I tillegg skulle jeg ta meg av barna. Sent på kveldene kunne dette mennesket sende meg stygge meldinger i alkoholpåvirket tilstand, og skremme meg. Gjøre meg urolig. 

Det endte med at jeg fikk eksperthjelp. Vedkommende kommer nok aldri til å tørre å plage meg igjen, og jeg kan senke skuldre og late som om h*n ikke eksisterer. De siste ukene har jeg kjent på denne intense friheten og lykkefølelsen. Jeg greide å holde meg rimelig sterk da også, med trening og affirmasjoner. Men nå som jeg er fri, tar det helt av. Nå er jeg lykkelig hele tiden.

Alt jeg har jobbet for, kan jeg høste inn nå. I fred og ro. Alle affirmasjonene jeg hver kveld sa til meg selv i speilet, funker nå mye bedre enn før.

En annen rikdom flommer over meg samtidig, og det er alle de gode tilbakemeldingene på skrivingene min.

Jeg vet det er mye jeg har holdt skjult for dere.  Jeg ville ikke dele dette i dybden med for mange. Det ble anonymiserte og korte innlegg om det. Og jeg kommer til å fortsette å anonymisere og skjule, der jeg ser det er riktig. For selv om enkelte har vært kjipe mot meg, gidder jeg ikke å synke så lavt som å henge dem ut her. Jeg sier ikke at jeg mener dem ikke fortjener det, sier ikke at jeg ønsker å skåne shitbags, men det handler om det faktum at jeg slettes ikke vil være en person som synker lavere en gjørma nederst i bakken. Jeg vil være en tilgiver. Å tilgi trenger ikke å bety at man behøver å gidde å henge med vedkommende. Trenger ikke engang å huske på at dem er til.

Det er altså over nå, helvetet jeg har kjempet meg ut av. Jeg hadde følelser for vedkommende, og endelig gikk de følesene over for alltid, etter et brev jeg leste. Vips, så var det over. Alle de fæle kjærlighetssorgene hver gang jeg ble sviktet, gikk over, da jeg skjønte at vedkommende var et helt annet menneske enn jeg hadde trodd. Falskere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og slemmere en jeg ante.

Vips, så var jeg FRI! 😄 Jeg smiler, for det er bedre enn kjærlighet, det å slippe savn og sorg. Det er bedre enn burger. Bedre enn sol. Bedre enn julegaver. Å være helt helt fri.. 

Ellers har jeg flere skriveoppdrag på gang. Mange av dem er på forskjellige steder i dette langstrakte land. Jeg vil helst møte de jeg skriver for. Se dem i øynene og forstå. Så det kan bli et par reiser, både nordover og sørover.

Jeg møtte en mann i sentrum denne uken. Han ville åpne seg så jeg fikk sette ord på hans historie. Selv om jeg er klar over at historien er vond og tøff, ut fra det lille jeg aner, gleder jeg meg som et barn. Dette med å lytte til et annet menneske. Få høre hva de bærer på. Bli kjent. Det er virkelig stort. Dette med å få lov til å være med på den vanskelige reisem tilbake i tid… Det er den største ære jeg kan få..

Jeg fikk høre ofte av en som likte å hakke på meg, at jeg var en dårlig lytter. At jeg avbrøt. Men det jeg avbrøt, var sårende og stygge ord han slengte mot meg. Jeg ville ikke høre. Men jeg ér en god lytter, faktisk. Det vet jeg nå. Jeg vet mye om meg selv nå, som ikke visste før. 

Takknemlighet er sterkere enn kjærlighet, og vil sørge for at likt tiltrekker likt.

Og jeg er så takknemlig at jeg nesten sprekker, for alt og alle, og hver dag.

Jeg gleder meg til å levere dere forbipolene utover våren og sommeren. Hvem vet hva høsten så bringer oss? 

Join me along 😉