Jeg kunne aldri sammenliknet det å være mamma, med noe slags arbeid. Å jobbe gjør man for å tjene penger. For å overleve. Jeg gjør ikke alt jeg gjør for barna mine hverken for å tjene penger eller for å overleve. Jeg gjør det fordi jeg elsker dem høyere enn himmelen, og for evig og alltid. Jeg gjør det av kjærlighet, og ser på alt det medfører av fysiske og mentale utfordringer, som bonustrim.
Etter jeg hadde vasket gulvene i alle 3 etg, løpt opp og ned trappene, ut med søpla, ristet matter og hengt opp klærne, stod jeg ved siste innspurt nede i kjelleretg og tørket opp siste rest av gulvvasken det nede. Even stod i babysenga på gjesterommet, mens Mathias lekte med ham.
Jeg sa: “Nå er mamma sliten og det er jo bra!”
Mathias lurte på hvorfor jeg mente det var bra at jeg var sliten. For det var vel ikke “bra”, vel, mutter’n?
Han er litt opptatt av at jeg trener, fra før, så jeg forklarte ham at når jeg trener blir jeg sliten. Da svetter jeg, og blir anpusten. Det er bra for mammakroppen. Husarbeid blir jeg også svett og anpusten av, og det er like bra for meg som joggeturene mine. Han smilte da jeg forklarte ham dette. Gjorde nok godt for seksåringen å vite at det ikke var noe feil at mamma ble litt sliten av alt a gjør for dem.
Mange ganger har jeg fått med meg at folk sammenlikner foreldreoppgaven med en slitsom jobb. Dette er jo meget snedig. Hvorfor bære fram barn, dersom man ser på dem som “arbeid”?
Det er ikke slik jeg opplever det. Dagen i dag har nok en gang gitt meg fantastiske opplevelser. Ja, jeg har vært sliten, ja jeg har måttet sette grenser, og ting har vært litt tungvindt som vanlig når jeg er alenemamma. Men noen slags “jobb”, det er det ikke.
I tillegg til husarbeidtrimmen, har vi danset oss svettete på stuegulvet. Hermet etter danserene i musikkvideoene på TV’n, og ledd av verdens teiteste mamma: me, that is….
Guttene fikk seg et lysbad. Koste seg i badekaret med masse levende lys i rommet, og avslått taklys. Jeg gjorde dét også for dem av glede og kjærlighet. Det er ikke arbeidet mitt. Det er livsoppgaven min. Det er fantastisk gøy!
Så har vi landa her da. I sofaen. Det er tacoen, lørdagen og oss.
Vi har det godt, og dagens trim var verdt det.
Nå skal minsten få velling på sengekanten. Tannpussen etterpå kan være en utfordring. Men vi får den i havn hver kveld, både tannkosten og tannkremen. Vi blir enige.
Det meste er forøvrig litt utfordrende for Even theese days. Han skal teste grenser, og er ikke her for å høre etter. Det er sånn det skal være. Men det er ikke en jobb. Det er ganske heftig innimellom. Men slettes intet arbeide. Kjærlighet, gjør jeg det av, når jeg setter grenser.
Som jeg skrev i et tidligere innlegg det siste døgnet:
Jeg får aldri denne herlige tiden tilbake. Og jeg nyter hver time, hvert minutt, hvert sekund.
Barna mine er min kjærlighetsfylte livsoppgave. Og den oppgaven medfører både glede, lykke, tårer, frustrasjon og tålmodighetstester. Og så er dem så verdt det. Så innmari verdt det…
Jeg er så heldig som får oppleve den deilige idyllen, svetten, kjærligheten, tårene, trimmen og frustrasjonen det er å være mamma. Barna mine lærer meg noe nytt hver dag, og dem er noen snille englebarn, samme hvor grensetestende minsten er for tiden. Mine sjarmerende livaoppgaver, som jeg er så stolt av. Akkurat som dem er. Og dem skal aldri få føle at dem skylder meg lønn for “all jobben jeg har gjort for dem”. Jeg valgte å bære dem fram. Og dem med stor entusiasme og inderlig kjærlighet. Jeg skylder dem alt. Og jeg elsker dem, digger dem, liker dem.
