Mange ganger stopper jeg opp og tenker: disse bløte barnekinnene som klemmer meg nå, skal ganske snart bli skjeggete voksne mannekinn.
Disse bitte små føttene som tasser rundt i stua her, skal bli til mannebein.
En gang skal denne tiden være ugjenkallelig, og jeg skal måtte tenke at det er forbi.
Går alt etter planene er jeg da godt i gang med en tilværelse hvor reising er en stor del av året, barna er blitt voksne som er trygge på seg selv og trives i hverdagen sin, og jeg forfatter bøker som bare fy.
Høyt opp og langt framme sier du? Hah. Nåh. Vips så er vi der, og vi kan bare minnes disse “gamle dager”.
Jeg nyter denne tiden. Stjeler meg så mange bløte koser og klemmer jeg bare kan, trøster og tørker tårer, og prøver å være til stede i disse nuene, sammen med to små som vokser så altfor fort.
Jeg låner denne fantastiske tiden. Av hvem, aner jeg ikke, men jeg må hver morgendag levere tilbake gårdagen.
Barna mine gogutta…
Dem skal få ha en mamma de er stolte av. Jeg skal ikke svikte dem. Skal være den beste utgaven av meg selv til enhver tid, så de to guttene med glede kan si at: “Dette. Dette er a mamma. Hu kan vi godt si er mamman våres..”
Dette er gamle dager. Om noen år er dette et orangepreget syttitallsaktig gammeldags bilde.
Det skremmer ikke meg å bli preget av rynker. Min egenskapte trosretning i mitt liv tilsier at det er naturlig for meg å bo alene, uten partner. Jeg har dermed ingen å stresse for å holde meg ung og rynkefri for.
Min lykke ligger ikke i et annet menneske.
Så det er ikke det som skremmer meg ved å bli gammel.
Det er det at disse priceless stundene hvor jeg leser Donald Duck for seksåringen min mens han klamrer seg til arma mi og fryder seg, i det lille Even fortsatt er bare 1 år og sover i senga si to meter unna ….vil bli til et nostalgisk minne.
Jeg vet jeg kommer til å gråte av savn, hvis jeg fortsatt lever om 30 år.
Jeg vet jeg kommer til å være lykkelig.
Men tårene kommer til å presse på når jeg tenker på den lille gutten på 1 år som ikke enda kan å prate, og storebroren på 6 år som digger sugerør og partypynt.
Ta vare på nuet. Hva betyr det. Er det minfullness, bare? For meg betyr det å gjøre hvert nu til minneverdige scener, som jeg helst ikke vil angre på.
Er det en sånn stankbleie på gang? Da skifter jeg den på flekken. Jeg vil huske det slik, om noen tiår, at Even ikke led pgr av unødige feil av meg som voksen.
Er klokka Cæsartid, og jeg gjerne vil se, prioriterer jeg heller å lese på senga for Mathias. Han får ikke tilbake den stunden hvis jeg gir f. Aldri.
Sliten? Jogge likevel. Gripe nuet og kjøre på. Barna trenger en opplagt mamma.
Tider som dette kommer aldri, aldri tilbake. Hvert nu er klokka’s sekund.
Jeg har ikke tid til å gjøre unødige feil på vegne av barna. Har ikke tid. Og har ikke lyst.
Så rynker, kom kom, hjertelig velkommen!
Men nåtid, bli, vær her, med de søte små barna mine og alle de bløte gode klemmene..
