Jeg har kun hørt oss trege trøndere si det. “Jau jau… det tar tìiiìiid å kom sæ helt inn i hus!” Ingen andre har jeg hørt pese om dette. Bare oss bartefolk.

Det er ikke engang sikkert alle dialektbrukere i det langstrakte men enn så korte land, forstår hva denne setningen betyr. Oversatt menes det at det visstnok tar tid etter flytting å innrede det nye hjemmet.

Lenge kunne jeg si: “ahhh det rotet ja, aill pappeskan og sånn. Det e fordi vi nettopp har flytta hit, chu.. Det tar tiiìid å kom sæ helt inn i hus ja…  så det..”

Sist jeg prøvde meg på den der unnskyldningen, måtte jeg bite det i meg. For vi har ikke lenger “nettopp flytta hit”. Strengt tatt var ikke oktober i fjor, “nettopp”. 

Vi har faktisk bodd her i 7 måneder nå. Over et halvår det gitt. 

Som mine lesere vet, har jeg brukt denne uka på å shine, rydde og vårrengjøre to etg. Loftetagen og midtetagen. 

Men. Jeg kan altså ikke lenger peke ned i kjelleren og fleipe bort pappeskerotet med at vi “nettopp flytta hit for snart 8 måneder siden.” 

Jeg har visst hatt omkring ca 240 dager på å rydde ut av pappesker og sortere.

I dag har jeg valgt bort jåleriet, og heller brukt tida fornuftig. Mens Even sov dupp, drev Mathias og ryddet på rommet sitt, mens jeg gjorde gjesterommet hyggeligere enn det lagerrommet det har sett ut som i det siste. Så rydda jeg badet, før jeg åpnet den knirkete kott-døra der nede. Jeg skulte inn…

…så skulte jeg litt mer..

..før jeg røsket med meg 3 esker. Så satte jeg meg på gulvet og sorterte. Akkurat da hadde Mathias i oppgave å gå opp og smøre brødskiver til oss, for det ville han så gjerne ha til lunsj.

Akkurat da jeg fant keramikkslottet mamma laget i sine yngre dager, og den fine engleskåla mi (bildet under), må jeg ha hvest “my precious” eller noe, for da stod Mathias oppe i trappa og lo av meg. “Haha, mamma, du altså…”

Nå er det pause. Så skal klær henges opp, kjøkkenet shines og taco lages. Deretter fortsetter jeg pappeskeskattejakten. 

Det er mye som skjer i kulissene i et alenemammahjem, det er iallefall sikkert. Man kan ikke hvile noe særlig, hverken på lauvbær eller latsider. Jeg har ingen latside. Hver eneste dag er det mye å gjøre her oppe på toppen. 

And I love it.

For jeg gjør det for to sånne herlige deilige guttunger.

So I love it bigtime!

Love you, kid. Love you, child! 😙😙💙💙🙋👶👱💙💙😙😙

“Vi tar en utvidet pause, hva, gutta? …For det tar tiiiìid å ryddutavpappeska,shinekjøkken,hengoppklæroglagtaco 😉😧😩😄!”