Mine blogglesere vet at barna mine har verdens beste pappa. Min kompis Tore, som gjør alt for at våre søte små skal ha det godt og føle seg elsket. Nå er lille Even blitt 8 måneder og 20 dager, altså så og si 9 måneder. Tore har fulgt opp den lille beibin med jevnlige samvær her hvor Even bor, så han kjenner pappan sin meget godt. Jeg er forresten meget stolt av å ha en så hengiven pappa til mine barn. All ære til alle som behandler barna sine like godt som Tore behandler Mathias og Even 🙂
I det siste har Tore spurtet fra butikk til butikk og handlet babyutstyr til Even for å ha i huset sitt. Storebror Mathias har begynt å gledet seg til å få ha lillebror også hjemme hos pappa..
En tryggere baby enn Even skal man lete lenge etter, så i dag var det på tide at en glad pappa fikk ha med lille søte hjem hele dagen. Tore var så glad at han smilte fra øre til øre og hadde tårer i øynene.
Det å sende bort en bit av mammahjertet var tussig og tungt siden jeg er vant til å aldri være lengre borte fra beibin enn toppen 4 timer. Men når sant skal sies, så kunne ikke resten av mammahjertet følt seg tryggere. Jeg satte igang og laget hjemmelaget lasagne og beibilasagne. Palmetrær og planter ble bært inn på badet, og lys dandert rundt badekaret. For etter joggeturen skulle det bli ekte mammaspa med ansiktsmaske og hårkur, må vite!
Så skulle jeg sove en halvtime først tenkte jeg. Men det ble en rar opplevelse. Jeg sov som om jeg var en indianer som halvsov våkende over stammen sin. Mediterte, men visste jeg hadde sovet på et vis. Det var bare det at hele kåken omfavnet meg med tomhet, og selv i søvne kjente jeg at en liten viktig pjokk manglet.
Jeg peste meg i vei på en joggetur, vel vitende om at jeg igjen skulle ha hele leiligheten for meg selv da jeg kom hjem, rød i toppen og klam i kroppen. Styrketrening og “dans” i stua, jau, får håpe ingen så akkurat det gjennom de svære stuevinduene. Vel uttøyd hadde jeg vrengt opp musikken på badet og prøvde stiv og støl å rocke i dusjen til Susanne Sundfør og hennes deilige røst i fade away. Sang og gaulet med.. Musikken skulle dempes i det jeg skulle fylle opp karet etter dusjen, med varmt varmt vann.
Da skjedde det. Endelig! Eeeendelig hadde beibin min begynt å savne meg 😊😀😃😄 En litt fortvilt pappa overtok høytalerne som var kobla til telefonen. Susanne Sundfør måtte gi seg, og over hele badet hørtes høyt: “Æ trur Even savne mamman sin”
Åååå så glad jeg ble for å se igjen den lille kroppen en time før avtalt 💙 Det ble et kjapt spabad det der, men det gjør ingenting. Absolutt ingenting..
Baby baby, fikk sovne i mammasenga i kveld, med ørepjusk, nusspåkinn og nesenit. Han strøk meg på kinnet mitt helt til han sovnet, gode lille Even som enda ikke kan hverken gå eller snakke. Han sa det likevel, der han lå og smilte og pjuska kinn og øre: “Æ savna dæ mamma ❤
Her kommer den store avsløringen! Er du klar? Du så meg første gang på skjermen 14.septemper i deilige 1985, der jeg hoppa og spratt og rutsja nedover idylliske underjordiske rutsjebaner.
Jepp. Jeg er selveste Mimmi, bompimamma, som stod for å ordne bompibærsafta som ga oss superkrefter. Men siden siste episode med oss bombibjørnene den 22.februar i 1991, har jeg forvandlet meg til bompimamma Helene.
Og bompibærsaft er bytta ut med kald kaffe ved nattbordet. Når lille Hompalompa Bompastompa våkner om mårran og vil ha supermelka si, skynder jeg meg å drikke den svarte kalde koffeindrikken, så homper jeg ut av senga med superkrefter. Vips: bompimamma homper uti dagen med et stort men desverre halvbrunt koffeinsmil.
Bare ikke fortell Marvin, Gulli, Tumle, Gumle, Gruffi, Kevin og alle de andre at jeg har gått over fra bompibærsaft til kaffe. Funker like bra den kaffen, som supersafta. Og jeg må innrømme det: 65 episoder med saftkoking ble kjedelig altså, så hipp hurra for bompimammaKAFFE 💪🍵🍼🐻📺
Jeg vet du sa til meg: “Nå må du ikke overdrive rengjøringa da Helene… la det være litt støv og skitt i krokene ok. Babyen tåler det vettu. Babyer skal ha litt bakterier å bli immune av. Sov når baby sover, og la det heller bare hope seg opp med husarbeid” Sa du.
Og det virket skremmende da du sa det. Men du skjønner, det ble så skremmende å leve med, at jeg har syndet. Syndet masse. Og både jeg og baby storkoser oss med det serru 😉 For når lille søte sover, så har jeg rett og slett ikke lyst til å danse tango med hybelkaniner og dotter, eller bli irritert hip hop danser av å drive å hoppe over rusk på gulvet. Dem og jeg gjorde ikke hverandre lykkelige. For å si det sånn.
Så jeg synder litt hver dag og utrydder dem, slik at baby og jeg kan kravle om kapp på gulvene uten at baby ser ut som en stor grå kanin etterpå. Slik at jeg kan trampe rundt her når jeg skal løpe hit og dit og plassere bittesmå klær, mellomstore klær og mammastore klær her og der, uuuten å tråkke på dem derre ruskene. Slik at jeg også kan trene push ups under styrketreningen etter joggeturen, uten å kline med dem kaninene hver gang nesa mi nesten møter gulvet.
Ja jeg vet at du mente det godt, snille jordmora, men jeg hviler best når kjøkkenet ikke vokser og gror, og jeg slapper mest av når jeg vet at baby ikke finner hybelkaninmat å tygge på med sine tre små bisser. Og jeg tror jaggu at gutten har utvikla bra immunforsvar også jeg gitt 🙂
Så får du bare være skuffa, men jeg skal legge meg i relativt nye sengetrekk i kveld. Sorry. Skifta dem i går, alle sammen. Fydda. Og dit skal jeg tråkke på støvsugde gulv. Ok beklager altså, jeg har ikke sittet på rompa enda etter baby sovna for to timer siden. Og når jeg våkner rundt kl 06.00 og baby vil ha melk, skal jeg lage mme på tåteflaske på nyshina kjøkken… shit. Unnskyld.
Kjære jordmora. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg gjorde litt arbeid ute også i kveld. Du skjønner, jeg sa fra til en rar nabo at jeg ville blitt glad dersom han ba barna sine ikke sparke fotballen på hageenglene mine, da den ene har mistet vingen sin. Han spurte: “hvorfor du ikke har den INNE?” Og pekte på rosebuskbedet mitt. I stedet for å peke på den svære trampolina han selv har plassert på samme plena, og spørre hvorfor han ikke har den inne, gikk jeg ut og jobba . Etter han gikk inn til fotballbarna sine, gikk jeg ut og flyttet alle hagemøblene mine veldig langt ute på plena. Akkurat der englene stod. Hihi..
Så jeg lover deg, kjære jordmor, hvis det blir solvær i mårra, ja da skal jeg slappe av max oppå de hagemøblene. Promise. Etter joggeturen..
Even Even, du lager sånn deilig leven 💙😉 Ikke særlig mye lenger vi kan kalle deg baby nå lille venn. Du har sterk vilje og du er med på spøken hvis vi tar fra deg smokka di på lissom, eller kryper etter deg og lissom-tar deg 🙂
Lille kroppen, søte lillebroren med de blå øynene og det farskete smilet… Nå skal mamma lage kveldsgrøt til deg. Som jeg vet du kommer til å sluke på en to tre som vanlig.
Så kommer du til å sove godt i natt, og vokse enda litt mer før vi igjen hopplasaer oss inn i en ny dag. Enda en dag mot slutten av babytiden, og begynnelsen på liten gutt-tiden.
Mamma’s lille venn, storebror sin gokos og pappa sin gogutt: Vi elsker digger liker deg ditt lille søte 9 måneder gamle sjarmtroll 💙💚💛
Jepp! Da ser det ut til at jeg fikk meg samboer i natt/dag. Han heter Petter, og flyttet rett inn, hovedsaklig inn på soverommet mitt. Der holdt han seg rolig og stille i sikkert flere timer. Men vi hadde slett ikke blitt enige om at han skulle flytte inn så fort, ja flytte inn i det hele tatt. Petter er nemlig ikke en dude av min smak. Han er en asosial type og alt for rolig for min del. Dessuten liker jeg ikke utseendet hans, at all! Så jeg fikk eksen min til å pælme han ut allerede i dag. Rett ut på plena. Han hadde ikke engang ting med seg som vi kunne pælme etter han. Bare et simpelt nett. Bye bye bye Petter Petter, bye bye; du er i k k e velkommen hit mer, håper du får innpass oppe hos nabodama oppe heller 🙂
Jeg hadde lovet storebror å kjøpe en gøyal leke til lillebror. Troppet opp på lekebutikken med varnevogn og visa, og fant fram til denne støyete dingsen. Og hva skjer når jeg skal betale?
Jo, lille Even og jeg opplever igjen service fra en annen verden! For bak kassa står en snill Markus, og svarer “selvfølgelig”, da jeg spør om jeg kan legge igjen emballasjen hos han, så Even får holde på med den nye leken sin i vogna.
Og ikke bare det serru, Markus tar av emballasjen for oss. Heller ikke bare det, for han skrur opp leken og setter i nye batterier, uten at jeg spør engang.
Og alt dette mens jeg står å skravler med ei kjentfolk-dame på den tussige måten menn egentlig helst ikke har så lyst til å lytte til… Stakkars Markus, kvinnfolkskravvel og ekstraarbeid. Heldigvis ikke noe kø.. All ære til deg, mister, way to go, håper sjefen din leser dette 🙂 Sånn service, det er service vi liker 🙂
Jeg steker en burger til kveldsmat denne sommerkvelden. Nei forresten, jeg steker to. For i kveld feirer jeg alle mine venner opp gjennom årene, som jeg har ledd med, pratet med, grått med og opplevd livet med.
Brevvenner fra 80tallet, barndomsvenner, søsken, familie, ungdomsvenner, slekt, pappan til barna mine, medpasienter, de avdøde (RIP), nære venner, vennlige bekjente, Svensker, hviterussere, Dansker, Amerikanere, Cubanere, og de vennene jeg ikke har møtt enda. Dere vet hvem dere er, og jeg lover at dere er verdt mye mer enn to brødløse burgere med potetsalat til.
Aldri kommer dere til å ane hvor viktige dere har vært og er i dette tidligere så turbulente livet mitt. Det må være til sammen rundt 100 stk av dere, som har inspirert meg, løftet meg og vært der i kulissene slik at alt gikk bra til slutt. Og nå klapper dere meg altså på skuldra, alle som en, og støtter meg i åpenhet omkring svært tabubelagte emner.
Vet dere, at jeg hadde ikke forventet det. Jeg så for meg en del bortvendte rygger, men alt jeg ser er støtte, og alt jeg hører er rørende ord rett fra vakre hjerter. Dere er englene jeg så for meg i psykose, og dere er for meg så fantastiske at jeg nesten faller på kne og gråter.
Tusen innmari hjertelig supertakk for at dere er som dere er. Som sola på himmelen, som et deilig bad en altfor varm sommerdag, som deilig gourmemat når man er sulten på noe digg. Alt dette og mye mer, er dere for meg.
Bilen virker splitter ny. Sjåføren sier ingenting. Jeg sitter der og bare overlever. Musikken fra Rita’s cd er mektig og fyller alt. Den er ikke bare lyd, foruten alle sansene i tillegg til luft, jord, ild og vann. Jeg er en ren arketype, der jeg sitter og fylles med manisk storhet, samtidig som jeg er skrekkelig livredd for å dø i trafikken.
Som ung dame med bipolar er det vanskelig å stå for det kvalme og anti-Jante-lovete i den egoistiske forhøyede selvfølelsen en mani kan bringe med seg. For slik er jeg ikke i nærheten av å tenke nå når jeg er frisk. Selvtilliten må hele tiden jobbes med, og da i form av aksept av alle komplekser. .
..så satt jeg altså der i bilen, under overførelsen fra det ene galehuset til det andre gjøkeredet og sammenlignet meg selv med Prinsesse Diana som jo døde i trafikken. Tenk det. Noe stort vokste i brystkassa mi. Og det kalles mani. Ei anna dame tok plass i kropp og sinn, og oppførte seg på en måte som gjør at jeg den dag i dag er sjeleglad for at de holdt meg skjermet. Lukket på tvang.
Jeg hadde et lite glippe der, et lite frivillig innlagt et. Det var derfor den snille psykiateren Pål Sandvik overførte meg fra Østmarka til DPS Stjørdal. Han sa: “Jeg er 110 % sikker på at du har hatt en manisk psykose, Helene. Jeg vet du er uenig. Men jeg er sikker i min sak. Nå er du på bedringens vei, og vi overfører deg til Stjørdal DPS.”
Joda, Pål, jeg ser det nå. For jeg hadde sunget Heal the world så mange ganger ut av Østmarka’s gamle vinduer, i høy tro på at jeg var et unikum av et talent, at det var vel ikke fugler og ekorn igjen i floraen rundt Østmarka… Og jeg trodde så inderlig at jeg var ei klarsynt heks, at alle mine forestilninger om ansatte ved det gamle mentalsykehuset, ble fakta fy.
Og klart jeg spilte hovedrollen i en film! Klart både paparazzier og mamarazzier var ute etter å få tatt bilder av meg. Og fælt var det, for selv om storhetsfølelsen fylte mitt maniske sinn, vokste komplekser i like stor fart. Helt til jeg var overbevist om at jeg så noe så inn i satans hule ut som noe grufult. Så det var synd dette med alle fotografene bak busker og biler altså. Jeg måtte gjemme meg. Og desverre for hele gjøkeredet så stod jo radiokanalen P3 parat utenfor i en lastebil, dette for å redde meg og kjøre meg til et overraskelsesparty i Sverige…
Jeg var hovedrollen i The Trumanine show, der jeg VISSTE at ALT ville straks bli avslørt, hell yeah! Skulle bare snuse inn alle fantastiske duftene først, dusje under SPAdusjfossen 4 til 5 ganger om dagen, nyte den utrolige blå frisørsjampoen fra Bed head, se det superverdifulle i tannkrem og hudkrem, synge ut med kraftrøst, og gjennomskue alle skuespillerne som jobbet der først…
Ja for ikke å snakke om å leve så i nuet at jeg var en del av lufta og en like stor del av vannet, mens tankene raste unna i vanvittige paranoide konklusjoner. Jeg befant med i hurtige reiser fra pol til pol med minutter å gå på, og jeg var keiserinne i min verden, med evne til å føle og tenke på et eventyrlig plan..
Men det var før dem tok barnet mitt. Den maniske storhetsfølelsen dykket litt nedover da gutten min ikke lenger sparket i magen min, og tårene tok over i storflom. Men det varte ikke lenge før sinnet vred seg i kamp, og beskyttet seg selv med impulsiv latter og megatankegang.
Vel framme ved DPS tråkket jeg på skyer. Inne på rommet fant jeg alle de fantastiske hårpleie og hudpleieproduktene som jeg hadde kjøpt før dem sendte meg til Levanger. Det så ut som om noen bodde på rommet. Jeg satte i gang med det man normalt kaller å ta seg en dusj. Men det var aldeles ikke det jeg følte for å kalle det. Nei for jeg tredde inn i SPAavdelingen med ærverdig mine, og nytet hver eneste sjampoduft og balsamlukt fra helsekost og frisørsalong. Gurimalla for en rikdom: hygieneprodukter! En meget ekslusiv ting jeg hadde var ei “hotellsåpe” som pasientene hadde tilgang til. Ei sånn lita hvit greie. Plutselig kunne jeg kjenne at den var renere enn andre såper, og mer naturlig. Så jeg begynte å såpe inn håret også med denne. Jeg kan skjønne hvorfor håret mitt ser blast ut på bilder fra den tiden.
I ettertid kan det virke som om jeg på dette tidspunktet nektet å innse at jeg var fratatt mitt eget barn. Det faktum kunne ikke sinnet mitt godta. Og jeg var livredd for å miste barnet mitt for godt, så jeg måtte ikke gjøre feiltrinn. Alt ble sikkert vurdert, tenkte jeg. Ned i minste detalj. Jeg forsøkte å inngå et veddemål med psykiater Arvid: “Æ vedde 1000 kr på at æ ikke e manisk!!”
Dagene gikk, og det gikk som det måtte gå. Det endte med at jeg ble sendt til Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der håpet jeg i det lengste å få være ute i avdelingen, der jeg suste rundt i min egen paranoide pol. Men det tok mer og mer av. En afrikask gutt var innlagt der, og i min hjerne krympet jordkloden betraktelig. Verden ble liten, og han ble sønn av Michael Jackson. Of course!
Lady Gaga var et nytt “navn”. Hun sang poker face, og jeg trakk igjen hurtige beslutninger. Lady Gaga var en mystisk pseudonym artist, som ingen visste hvem var. Og dem mørke stemmen i sangen Poker face, var selvfølgelig Morten Harket. En dag var det stille i og utenfor avdelingen. Jeg så ut vinduene, og nesten ingen biler var å se parkert på plassen utenfor.
Jeg så alarmtelefonene pleierne gikk med, og la sammen to og to. Jeg hadde lest overskrift i en avis at Madonna var i Norge med massevis av dansere. Selvfølgelig betydde de manglende bilene på plassen, og alarmtelefonene at Madonna var på vei for å besøke “Michael Jacksons sønn,” som jo også var en av hennes dansere… Selvfølgelig var alle Madonna’s dansere spredd utover Norge’s land i privatfly og helikopter. Slik ble tankevås til ramme fakta alvor.
Det ringer på avdelingsdøra. Inn kommer ei afrikansk dame for å besøke “Michael Jackson’s sønn”, og min galskap slutter ring i det jeg hilser på henne og godtar at det var dama fra Fugees som kom, ikke Madonna…
Jeg ender opp på skjermet avsnitt, der jeg hadde vært før de sendte meg høygravid med ambulanse til Østmarka. Denne ganger “bodde” en annen pasient på det andre rommet. Han var en mørkhåret lubben ung mann som “pratet” så fort at alt ble babbel.. Han var komisk av adferd, som en 40 år gammel Karlson på taket med ædda bædda fingrer sprellende ved kinnskjegget hver gang han fikk gå ut i avdelingen og ikke jeg. Jeg ga han godteri en kveld, og han snek til seg nesten alle seigmennene og sjokoladen. Da han “skravlet”, hørtes han ut som ei hysterisk dame. Så ædda bædda han til meg en dag. Det var den dagen han ble flyttet ut i avdelingen.
Manisk spilte supertalentet jeg fotball på plena og studerte skyer på himmelen der jeg mente det hadde vært krig på jorda under. Krigsfly formet skyene, mente jeg. Psykiatrisk sykepleier Ole Martin, som er av type så proff at alle burde lære av han, skulle en dag ta meg med i butikk. Det ble litt av et prosjekt..
Jeg brukte noen timer på å detaljere ei handleliste på størrelse a4 ark. Kunne kjenne verdien i alt jeg skulle kjøpe. Dagkrem, nattkrem, øyekrem osv. Skulle jeg virkelig i butikker? Se mennesker og dagligvarer, og puste inn lufta med de sansene her? Ole Martin måtte til slutt forklare at jeg ikke fikk mer tid på meg. Mente han virkelig at jeg skulle kaste meg ut i noe så stort.. NÅ? Ok…
Vel ute tok jeg capsen dypt ned foran panna, og la hår foran. Med det røde håret kan jeg tenke meg at jeg iallefall tiltrakk meg uønsket oppmerksomhet med klovnehår ned foran 1/3 av ansiktet. Vi gikk gjennom parken, der flere mystiske dresskledde menn satt på benker. Hmm… Så til postkontoret for å ta ut penger. Inne på parfymeriet begynte jeg å skjelve noe voldsomt da ekspeditøren lurte på om jeg ville ha hjelp. Jeg pustet, peste, skalv og svettet, der jeg stod og følte meg som en kjøttklump uten hud, mens dama forklarte meg om hudpleieserien Lumene.
Jeg stod på bunn av hele min historikk. Men sinnet kjempet mot og nektet plent å godta det. Jeg fyldtes med manisk dårlig humor, og uvirkelighetsfølelser. Denne gangen kunne jeg ikke stikke av. Hvis jeg skulle ha noen sjanse til å få holde barnet mitt igjen. De kjørte meg noen gang til babyen min. Men jeg var så syk og observert at det fortonet seg som rene helvete der ute i trafikken.
En dag jeg hadde sneket til meg en telefonsamtale med Tore inne på soverommet, hørte jeg en velkjent “skravling”. Jeg utbrøt: “Åh, Tore no e han tilbake igjen, han duden med altfor mange bableord…” Jeg tittet ut av døra. Synet som møtte meg, glemmer jeg aldri. Ei stor dame i 50årene, med en svær mørkerød kjole med en mistenkelig flekk bak på rompa… Med langt mørkt hår, og av alle ting en slags hanekam på toppen.. Hun snudde seg, og de mest gnistrense brune sigøynerøyne satte seg i meg. Hun freste: “DU har JUKSA!” Så bablet hun videre, før hun snudde seg mot meg igjen og sa: “Æ e manisk!!”
Jeg hadde utviklet tvangstanker innen renslighet. Måtte ha masse håndduker på gulvet hvis jeg dusja for jeg trodde alle dråper utenom var farlige bakteriebomber.
Så dukket altså denne store sinte dama opp, med flekken på kjolerompa si, en amazing stank hver gang hun hadde vært på doen sin, og skitne føtter på bordet i fellesrommet. Jeg holdt på å krepere. Var så fisefin som overhodet mulig, og så skulle jeg bo her med denne skapningen. Trollføtter og fjøsstank, i den hete sommeren av 2009.
Vi var så sinte på hverandre. Midt oppe i det hele fikk jeg ikke lov av sykepleier Eli til å få rent vann fra kjøkkenet. Hun sa jeg måtte bruke et glass til å fylle i fra vasken rett ved doen. Jeg hadde sånn tvangstanker at jeg nesten kastet opp hver gang. Samtidig hadde jeg tvangstanker om at jeg måtte drikke masse vann for å overleve alt dette.
Jeg var så sensitiv. Det var så hudløst. Og dem som jobbet der forstod så lite. Han unge millitærfyren som jobbet der, som ropte: “GÅ PÅ ROMMET DITT! NO!” Jeg som ropte tilbake:”Det der e ikke rommet mitt! Rommet mitt e ikke her!”
Jeg som plutselig sank nedover. Og Nedover. Og nedover. I sorg over et barn jeg skulle holdt tett inntil meg. Alle tvangstankene som tak over meg. Tall og telling. Bakterier og tankekraft. Jeg var borte. Noen andre hadde tatt over meg. Jeg landet ikke særlig mykt, som Onkl P synger. Jeg landa på DPS Stjørdal, på rommet med alle tingene mine.
Lokalsamfunnet visste. Og trodde de visste alt. Mens jeg skammet meg. Jeg skrev under på at barnet mitt måtte få bo hos pappan sin. Den snille gode pappan sin. Jeg visste om en som elsket barnet like høyt som jeg, og det var han. Jeg hadde landet dypt dypt deprimert, uten barnet mitt og husløs. Det viktigste var at barnet vårt ble godt ivaretatt. Likevel kan jeg ikke skyve under et teppe at det var en nedtur. At jeg kjente meg mislykket. Og at jeg ikke turde å la dem medisinere meg med lithium,fordi jeg trodde det ville gjøre meg sløv og flat.
Etter et halvt år ga jeg opp å finne meg en leilighet. Jeg fikk tilbake den jeg hadde flyttet fra. Selv om den er kommunal, var jeg veldig takknemlig for å kunne ha et hjem der jeg etterhvert kunne tilby min sønn samvær.
Jeg var så deprimert at jeg innimellom ramlet fortvilet sammen på stuegulvet, lå der og ristet og ba Gud om hjelp. For hva søren feilte meg da? Og hvorfor var jeg så ensom?
Jeg vet det nå. Det som feilte meg var Bipolar 1, og ensom var jeg ikke. Jeg bare skyvde alle unna og turde ikke engang ta telefonen. Jeg var en fiasko, og det eneste som hindret meg i å reise tilbake til Stockholm og hoppe fra noe høyt, var barnet mitt. Lille gogutten min.
Etter en stund begynte jeg på et kurs om diagnosen. Så begynte jeg å forstå. De hadde rett. Så, etter et år, lot jeg dem prøve ut lithium på meg. Jeg ble så frisk at jeg kunne begynne å jobbe. I barnehage fordi jeg ønsket å bli en god mor. Ei mor som kunne å sette grenser, som visste det meste om å ta seg av et lite barn. Utrolig nok ble jeg så frisk at jeg kunne ha min lille sønn nesten 50 %… Det var et under, så syk som jeg hadde vært. Jeg kunne begynne med mine tanketeknikker igjen, og bygde meg sakte men sikkert opp. Denne gangen for godt. Jeg var nå i ferd med å bli så sterk at ikke noe kunne knekke meg. Herdet og uten evne til å bry meg om hva noen andre mente om meg.
Jeg hadde kommet hjem. Hjem til meg selv. Men jeg hadde enda bare kommet meg til kammerset. Snart skulle reisen helt inn i stua begynne. Vi trodde en periode at vi skulle forsøke på nytt igjen, kompisen og pappan til barnet mitt, Tore, og jeg. Snart vokste på ny en liten spire inni meg, og denne lille spiren skulle vise seg å få en helt annen start på livet. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Og hva jeg ikke måtte gjøre. Jeg var klar, tenkte: bring it on, life, og forberedte den siste krevende innspurten. Jeg skulle dypere, lengre, videre inn i mitt hjem. I mitt indre landskap. Og denne gangen håpet jeg virkelig det gikk bra..
Nittitallsgjengen!! Samla som vi innimellom prioriterer høyt, og det er diggbart som vanlig. Vi har alltid noe å prate om fra eldgamle tider, og denne gjengen består av: Janne, Liz, Siw, Renate, Hilde Mari, Tine, meg, og dem vi mangler i kveld: Monica, Liv og Annette.
We go way back, fra en svunnen tid som vi aldri glemmer. Heldige vi som hadde vår freaky fjortistid sammen…
Kommer til å blogge mer om disse kosegodeste megafantastiskdiggeste damene, for de er altså til å spise heeelt opp! Love the ladies 😉😇😊
Jeg var med en bekjent i sentrum av Stjørdal en varm dag i sommer.
Da vi stod i hver vår kø inne på Rema 1000, kjente jeg det. Kunne det være at noen var så kjipe at de… i KØA? …Neeei.. Men da tok det virkelig av, og mens jeg lempet på vare etter vare, ble jeg overmannet av verdens verste menneskefjøs-lukt..
Du vet, av den type stank der du får assosiasjoner til molekyler i ivrig dans med all verdens bakterier, på vei inn i nesa di. Og du kan ikke flykte. Du står i kø med en beibi i vogna og forsøker å ikke puste. Jeg se bort på min bekjent og vifter med hånda foran nesen mens jeg hvisker: “I alle dager…” Hun ser kjapt tilbake på meg og freser: “Æ VEIT! ÆSJ!!”
Stanken varte og varte. Og varte dithen at vi begge rakk å tenke: “…enn om dem trur det e MÆ??” Noe sikkert hele køa bortsett fra EN person tenkte. En som visste..
Da vi endelig kom oss ut i frisklufta, hadde min temperamentsfulle bekjent rukket å bli rimelig irritert, for tenk at noen kunne være “så frekk?” Var det en kunde som var sur for dårlig service, og slapp ei “lita” bønne på ekspeditøren før vedkommede ilte ut av fjøsbutikken? Hun VAR faktisk sint og skuffet over at noen hadde lekket gass innen hennes luktfrie private roseduftsone, noe som gjorde at jeg ikke greide å slutte å le..
Hun sa: HVEM slapp den bønna? Inte vet jag, jeg vet bare at DET VAR IKKE MEG! Og at det ble til et vakkert og sansefylt sommerminne.
