Jeg steker en burger til kveldsmat denne sommerkvelden. Nei forresten, jeg steker to. For i kveld feirer jeg alle mine venner opp gjennom årene, som jeg har ledd med, pratet med, grått med og opplevd livet med.

 Brevvenner fra 80tallet, barndomsvenner, søsken, familie, ungdomsvenner, slekt, pappan til barna mine, medpasienter, de avdøde (RIP), nære venner, vennlige bekjente, Svensker, hviterussere, Dansker, Amerikanere, Cubanere, og de vennene jeg ikke har møtt enda. Dere vet hvem dere er, og jeg lover at dere er verdt mye mer enn to brødløse burgere med potetsalat til.

Aldri kommer dere til å ane hvor viktige dere har vært og er i dette tidligere så turbulente livet mitt. Det må være til sammen rundt 100 stk av dere, som har inspirert meg, løftet meg og vært der i kulissene slik at alt gikk bra til slutt. Og nå klapper dere meg altså på skuldra, alle som en, og støtter meg i åpenhet omkring svært tabubelagte emner.

Vet dere, at jeg hadde ikke forventet det. Jeg så for meg en del bortvendte rygger, men alt jeg ser er støtte, og alt jeg hører er rørende ord rett fra vakre hjerter. Dere er englene jeg så for meg i psykose, og dere er for meg så fantastiske at jeg nesten faller på kne og gråter.

Tusen innmari hjertelig supertakk for at dere er som dere er. Som sola på himmelen, som et deilig bad en altfor varm sommerdag, som deilig gourmemat når man er sulten på noe digg. Alt dette og mye mer, er dere for meg.