Jeg var med en bekjent i sentrum av Stjørdal en varm dag i sommer.
Da vi stod i hver vår kø inne på Rema 1000, kjente jeg det. Kunne det være at noen var så kjipe at de… i KØA? …Neeei.. Men da tok det virkelig av, og mens jeg lempet på vare etter vare, ble jeg overmannet av verdens verste menneskefjøs-lukt..
Du vet, av den type stank der du får assosiasjoner til molekyler i ivrig dans med all verdens bakterier, på vei inn i nesa di. Og du kan ikke flykte. Du står i kø med en beibi i vogna og forsøker å ikke puste. Jeg se bort på min bekjent og vifter med hånda foran nesen mens jeg hvisker: “I alle dager…” Hun ser kjapt tilbake på meg og freser: “Æ VEIT! ÆSJ!!”
Stanken varte og varte. Og varte dithen at vi begge rakk å tenke: “…enn om dem trur det e MÆ??” Noe sikkert hele køa bortsett fra EN person tenkte. En som visste..
Da vi endelig kom oss ut i frisklufta, hadde min temperamentsfulle bekjent rukket å bli rimelig irritert, for tenk at noen kunne være “så frekk?” Var det en kunde som var sur for dårlig service, og slapp ei “lita” bønne på ekspeditøren før vedkommede ilte ut av fjøsbutikken? Hun VAR faktisk sint og skuffet over at noen hadde lekket gass innen hennes luktfrie private roseduftsone, noe som gjorde at jeg ikke greide å slutte å le..
Hun sa: HVEM slapp den bønna? Inte vet jag, jeg vet bare at DET VAR IKKE MEG! Og at det ble til et vakkert og sansefylt sommerminne.
