Bilen virker splitter ny. Sjåføren sier ingenting. Jeg sitter der og bare overlever. Musikken fra Rita’s cd er mektig og fyller alt. Den er ikke bare lyd, foruten alle sansene i tillegg til luft, jord, ild og vann. Jeg er en ren arketype, der jeg sitter og fylles med manisk storhet, samtidig som jeg er skrekkelig livredd for å dø i trafikken.

Som ung dame med bipolar er det vanskelig å stå for det kvalme og anti-Jante-lovete i den egoistiske forhøyede selvfølelsen en mani kan bringe med seg. For slik er jeg ikke i nærheten av å tenke nå når jeg er frisk. Selvtilliten må hele tiden jobbes med, og da i form av aksept av alle komplekser. .

..så satt jeg altså der i bilen, under overførelsen fra det ene galehuset til det andre gjøkeredet og sammenlignet meg selv med Prinsesse Diana som jo døde i trafikken. Tenk det. Noe stort vokste i brystkassa mi. Og det kalles mani. Ei anna dame tok plass i kropp og sinn, og oppførte seg på en måte som gjør at jeg den dag i dag er sjeleglad for at de holdt meg skjermet. Lukket på tvang. 

Jeg hadde et lite glippe der, et lite frivillig innlagt et. Det var derfor den snille psykiateren Pål Sandvik overførte meg fra Østmarka til DPS Stjørdal. Han sa: “Jeg er 110 % sikker på at du har hatt en manisk psykose, Helene. Jeg vet du er uenig. Men jeg er sikker i min sak. Nå er du på bedringens vei, og vi overfører deg til Stjørdal DPS.” 

Joda, Pål, jeg ser det nå. For jeg hadde sunget Heal the world så mange ganger ut av Østmarka’s gamle vinduer, i høy tro på at jeg var et unikum av et talent, at det var vel ikke fugler og ekorn igjen i floraen rundt Østmarka…  Og jeg trodde så inderlig at jeg var ei klarsynt heks, at alle mine forestilninger om ansatte ved det gamle mentalsykehuset, ble fakta fy.

Og klart jeg spilte hovedrollen i en film! Klart både paparazzier og mamarazzier var ute etter å få tatt bilder av meg. Og fælt var det, for selv om storhetsfølelsen fylte mitt maniske sinn, vokste komplekser i like stor fart. Helt til jeg var overbevist om at jeg så noe så inn i satans hule ut som noe grufult. Så det var synd dette med alle fotografene bak busker og biler altså. Jeg måtte gjemme meg. Og desverre for hele gjøkeredet så stod jo radiokanalen P3 parat utenfor i en lastebil, dette for å redde meg og kjøre meg til et overraskelsesparty i Sverige…

Jeg var hovedrollen i The Trumanine show, der jeg VISSTE at ALT ville straks bli avslørt, hell yeah!  Skulle bare snuse inn alle fantastiske duftene først, dusje under SPAdusjfossen 4 til 5 ganger om dagen, nyte den utrolige blå frisørsjampoen fra Bed head, se det superverdifulle i tannkrem og hudkrem, synge ut med kraftrøst, og gjennomskue alle skuespillerne som jobbet der først…

Ja for ikke å snakke om å leve så i nuet at jeg var en del av lufta og en like stor del av vannet, mens tankene raste unna i vanvittige paranoide konklusjoner. Jeg befant med i hurtige reiser fra pol til pol med minutter å gå på, og jeg var keiserinne i min verden, med evne til å føle og tenke på et eventyrlig plan.. 

Men det var før dem tok barnet mitt. Den maniske storhetsfølelsen dykket litt nedover da gutten min ikke lenger sparket i magen min, og tårene tok over i storflom. Men det varte ikke lenge før sinnet vred seg i kamp, og beskyttet seg selv med impulsiv latter og megatankegang. 

Vel framme ved DPS tråkket jeg på skyer. Inne på rommet fant jeg alle de fantastiske hårpleie og hudpleieproduktene som jeg hadde kjøpt før dem sendte meg til Levanger. Det så ut som om noen bodde på rommet. Jeg satte i gang med det man normalt kaller å ta seg en dusj. Men det var aldeles ikke det jeg følte for å kalle det. Nei for jeg tredde inn i SPAavdelingen med ærverdig mine, og nytet hver eneste sjampoduft og balsamlukt fra helsekost og frisørsalong. Gurimalla for en rikdom: hygieneprodukter! En meget ekslusiv ting jeg hadde var ei “hotellsåpe” som pasientene hadde tilgang til. Ei sånn lita hvit greie. Plutselig kunne jeg kjenne at den var renere enn andre såper, og mer naturlig. Så jeg begynte å såpe inn håret også med denne. Jeg kan skjønne hvorfor håret mitt ser blast ut på bilder fra den tiden.

I ettertid kan det virke som om jeg på dette tidspunktet nektet å innse at jeg var fratatt mitt eget barn. Det faktum kunne ikke sinnet mitt godta. Og jeg var livredd for å miste barnet mitt for godt, så jeg måtte ikke gjøre feiltrinn. Alt ble sikkert vurdert, tenkte jeg. Ned i minste detalj. Jeg forsøkte å inngå et veddemål med psykiater Arvid: “Æ vedde 1000 kr på at æ ikke e manisk!!”

Dagene gikk, og det gikk som det måtte gå.  Det endte med at jeg ble sendt til Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der håpet jeg i det lengste å få være ute i avdelingen, der jeg suste rundt i min egen paranoide pol. Men det tok mer og mer av. En afrikask gutt var innlagt der, og i min hjerne krympet jordkloden betraktelig. Verden ble liten, og han ble sønn av Michael Jackson. Of course!

Lady Gaga var et nytt “navn”. Hun sang poker face, og jeg trakk igjen hurtige beslutninger. Lady Gaga var en mystisk pseudonym artist, som ingen visste hvem var. Og dem mørke stemmen i sangen Poker face, var selvfølgelig Morten Harket. En dag var det stille i og utenfor avdelingen. Jeg så ut vinduene, og nesten ingen biler var å se parkert på plassen utenfor.

Jeg så alarmtelefonene pleierne gikk med, og la sammen to og to. Jeg hadde lest overskrift i en avis at Madonna var i Norge med massevis av dansere. Selvfølgelig betydde de manglende bilene på plassen, og alarmtelefonene at Madonna var på vei for å besøke “Michael Jacksons sønn,” som jo også var en av hennes dansere…  Selvfølgelig var alle Madonna’s dansere spredd utover Norge’s land i privatfly og helikopter. Slik ble tankevås til ramme fakta alvor. 

Det ringer på avdelingsdøra. Inn kommer ei afrikansk dame for å besøke “Michael Jackson’s sønn”, og min galskap slutter ring i det jeg hilser på henne og godtar at det var dama fra Fugees som kom, ikke Madonna…

Jeg ender opp på skjermet avsnitt, der jeg hadde vært før de sendte meg høygravid med ambulanse til Østmarka. Denne ganger “bodde” en annen pasient på det andre rommet. Han var en mørkhåret lubben ung mann som “pratet” så fort at alt ble babbel.. Han var komisk av adferd, som en 40 år gammel Karlson på taket med ædda bædda fingrer sprellende ved kinnskjegget hver gang han fikk gå ut i avdelingen og ikke jeg. Jeg ga han godteri en kveld, og han snek til seg nesten alle seigmennene og sjokoladen. Da han “skravlet”, hørtes han ut som ei hysterisk dame. Så ædda bædda han til meg en dag. Det var den dagen han ble flyttet ut i avdelingen.

Manisk spilte supertalentet jeg fotball på plena og studerte skyer på himmelen der jeg mente det hadde vært krig på jorda under. Krigsfly formet skyene, mente jeg. Psykiatrisk sykepleier Ole Martin, som er av type så proff at alle burde lære av han, skulle en dag ta meg med i butikk. Det ble litt av et prosjekt..

Jeg brukte noen timer på å detaljere ei handleliste på størrelse a4 ark. Kunne kjenne verdien i alt jeg skulle kjøpe. Dagkrem, nattkrem, øyekrem osv. Skulle jeg virkelig i butikker? Se mennesker og dagligvarer, og puste inn lufta med de sansene her? Ole Martin måtte til slutt forklare at jeg ikke fikk mer tid på meg. Mente han virkelig at jeg skulle kaste meg ut i noe så stort.. NÅ? Ok…

Vel ute tok jeg capsen dypt ned foran panna, og la hår foran. Med det røde håret kan jeg tenke meg at jeg iallefall tiltrakk meg uønsket oppmerksomhet med klovnehår ned foran 1/3 av ansiktet. Vi gikk gjennom parken, der flere mystiske dresskledde menn satt på benker. Hmm…  Så til postkontoret for å ta ut penger. Inne på parfymeriet begynte jeg å skjelve noe voldsomt da ekspeditøren lurte på om jeg ville ha hjelp. Jeg pustet, peste, skalv og svettet, der jeg stod og følte meg som en kjøttklump uten hud, mens dama forklarte meg om hudpleieserien Lumene.

Jeg stod på bunn av hele min historikk. Men sinnet kjempet mot og nektet plent å godta det. Jeg fyldtes med manisk dårlig humor, og uvirkelighetsfølelser. Denne gangen kunne jeg ikke stikke av. Hvis jeg skulle ha noen sjanse til å få holde barnet mitt igjen. De kjørte meg noen gang til babyen min. Men jeg var så syk og observert at det fortonet seg som rene helvete der ute i trafikken.

En dag jeg hadde sneket til meg en telefonsamtale med Tore inne på soverommet, hørte jeg en velkjent “skravling”. Jeg utbrøt: “Åh, Tore no e han tilbake igjen, han duden med altfor mange bableord…” Jeg tittet ut av døra. Synet som møtte meg, glemmer jeg aldri. Ei stor dame i 50årene, med en svær mørkerød kjole med en mistenkelig flekk bak på rompa… Med langt mørkt hår, og av alle ting en slags hanekam på toppen.. Hun snudde seg, og de mest gnistrense brune sigøynerøyne satte seg i meg. Hun freste: “DU har JUKSA!”  Så bablet hun videre, før hun snudde seg mot meg  igjen og sa: “Æ e manisk!!” 

Jeg hadde utviklet tvangstanker innen renslighet. Måtte ha masse håndduker på gulvet hvis jeg dusja for jeg trodde alle dråper utenom var farlige bakteriebomber.

Så dukket altså denne store sinte dama opp, med flekken på kjolerompa si, en amazing stank hver gang hun hadde vært på doen sin, og skitne føtter på bordet i fellesrommet. Jeg holdt på å krepere. Var så fisefin som overhodet mulig, og så skulle jeg bo her med denne skapningen. Trollføtter og fjøsstank, i den hete sommeren av 2009.

 Vi var så sinte på hverandre. Midt oppe i det hele fikk jeg ikke lov av sykepleier Eli til å få rent vann fra kjøkkenet. Hun sa jeg måtte bruke et glass til å fylle i fra vasken rett ved doen. Jeg hadde sånn tvangstanker at jeg nesten kastet opp hver gang. Samtidig hadde jeg tvangstanker om at jeg måtte drikke masse vann for å overleve alt dette. 

Jeg var så sensitiv. Det var så hudløst. Og dem som jobbet der forstod så lite. Han unge millitærfyren som jobbet der, som ropte: “GÅ PÅ ROMMET DITT! NO!” Jeg som ropte tilbake:”Det der e ikke rommet mitt! Rommet mitt e ikke her!”

Jeg som plutselig sank nedover. Og Nedover. Og nedover. I sorg over et barn jeg skulle holdt tett inntil meg. Alle tvangstankene som tak over meg. Tall og telling. Bakterier og tankekraft. Jeg var borte. Noen andre hadde tatt over meg. Jeg landet ikke særlig mykt, som Onkl P synger. Jeg landa på DPS Stjørdal, på rommet med alle tingene mine. 

Lokalsamfunnet visste. Og trodde de visste alt. Mens jeg skammet meg. Jeg skrev under på at barnet mitt måtte få bo hos pappan sin. Den snille gode pappan sin. Jeg visste om en som elsket barnet like høyt som jeg, og det var han. Jeg hadde landet dypt dypt deprimert, uten barnet mitt og husløs. Det viktigste var at barnet vårt ble godt ivaretatt. Likevel kan jeg ikke skyve under et teppe at det var en nedtur. At jeg kjente meg mislykket. Og at jeg ikke turde å la dem medisinere meg med lithium,fordi jeg trodde det ville gjøre meg sløv og flat. 

Etter et halvt år ga jeg opp å finne meg en leilighet. Jeg fikk tilbake den jeg hadde flyttet fra. Selv om den er kommunal, var jeg veldig takknemlig for å kunne ha et hjem der jeg etterhvert kunne tilby min sønn samvær. 

Jeg var så deprimert at jeg innimellom ramlet fortvilet sammen på stuegulvet, lå der og ristet og ba Gud om hjelp. For hva søren feilte meg da? Og hvorfor var jeg så ensom? 

Jeg vet det nå. Det som feilte meg var Bipolar 1, og ensom var jeg ikke. Jeg bare skyvde alle unna og turde ikke engang ta telefonen. Jeg var en fiasko, og det eneste som hindret meg i å reise tilbake til Stockholm og hoppe fra noe høyt, var barnet mitt. Lille gogutten min.

Etter en stund begynte jeg på et kurs om diagnosen. Så begynte jeg å forstå. De hadde rett. Så, etter et år, lot jeg dem prøve ut lithium på meg. Jeg ble så frisk at jeg kunne begynne å jobbe. I barnehage fordi jeg ønsket å bli en god mor. Ei mor som kunne å sette grenser, som visste det meste om å ta seg av et lite barn. Utrolig nok ble jeg så frisk at jeg kunne ha min lille sønn nesten 50 %…  Det var et under, så syk som jeg hadde vært. Jeg kunne begynne med mine tanketeknikker igjen, og bygde meg sakte men sikkert opp. Denne gangen for godt. Jeg var nå i ferd med å bli så sterk at ikke noe kunne knekke meg. Herdet og uten evne til å bry meg om hva noen andre mente om meg.

Jeg hadde kommet hjem. Hjem til meg selv. Men jeg hadde enda bare kommet meg til kammerset. Snart skulle reisen helt inn i stua begynne. Vi trodde en periode at vi skulle forsøke på nytt igjen, kompisen og pappan til barnet mitt, Tore, og jeg. Snart vokste på ny en liten spire inni meg, og denne lille spiren skulle vise seg å få en helt annen start på livet. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Og hva jeg ikke måtte gjøre. Jeg var klar, tenkte: bring it on, life, og forberedte den siste krevende innspurten. Jeg skulle dypere, lengre, videre inn i mitt hjem. I mitt indre landskap. Og denne gangen håpet jeg virkelig det gikk bra..

Skrevet av Helene Dalland.   Fortsettelse følger.