Solfrid, nå må du slutte å skinne over feil landsdel, come home, come home… Sola mi, du har vært altfor lenge på ferie, og der er på tide å vende nesa si hitover 🌞 …just saying…
Uten mokke, med gull i munn 👶👱
Å få nusse deg, holde deg, se på tærne du viser meg, synge til deg og gjøre deg glad, god og mett… Det skaper en takknemlighet inni meg som jeg ikke får til å beskrive. Vi gleder oss til storebror våkner, og vi har gull og i munn. Dagen smiler og hilser med sol, og jeg vil bare være i dette nuet for alltid. Barna mine, barna mine, en liten og en store bror, og i hjertet en søster så stor, hvordan kan jeg vite at jeg virkelig er bra nok for sånne engler som dere? Jeg hilser nye dagen med tanken på at fine ting og tang verdt en formue, det behøver jeg ikke. Jeg behøver kun å vite at barna mine har det skikkelig skikkelig bra! Ha en deilig dag :☺ Hilsen Helene og gutta 😉
Verdens beste grillmesterpappa in da house 🍉🍢🍗🍴🍖🍡🍉
Hei folks, whassuup? I dag har vi to rakkerungene kosa oss sammen med pappa, mens mamma jogga seg varmere enn varmest i heten. Pappa laga amazing grillmat, så mamma kunne jogge rett til deilig middag på plena. Pappan våres er grillmester han. Versegod, her kommer noen bilder fra våres dag oppi lia. Sommerklemmer fra Mathias og Even 👬
Ps: ja, mamman og pappan våres er kompiser. Verden’s beste venner er de. Og takk og pris for at de ikke er kjærester, for sånne kjærester nusser og det er klisj og æsj og fy… Jepp, vi har hele TO hjem å boltre oss i, og foreldre som smiler dagen lang, fordi de har noe de kaller “speis”… Vi har ikke sett noen peis, så det må bety noe annet. Uansett er dem heldigvis bestevenner, de to raringene…
En sterk mening om fitnessjentene!
Fitnessjentene våre
Mine blogglesere vet hva jeg mener om gullgruven trening. Hva jeg føler trening gjør med kropp og sinn. Trening endrer liv, helbreder og mediterer sinnet.
Mer og mer utbrer seg en sport ala trend her til lands. Fitness for damer. Tøffe, sterke ladies som er helt rå på styrke og utholdenhet. Dyktige innen kosthold som en kan bli. De tør å vise styrke, og hiver seg uti tabuland.
Men hvor er medsøstrenes fokus? Joda, på dette: Fy fy, atte går an, hvem tror du atte du eeeER?
Ja jeg leste tilogmed et blogginlegg der bloggerdama skrev rett ut at hun “synes det er stygt” når damer har musker på det viset. Akkurat som om Northug er så himla vakker i det han spurter rød og hesblesende inn over målstreken.
Jeg ser ikke ut når jeg trener. Og gidamei assa, jeg lukter ikke godt heller. .
Jada masa, jeg skjønner, I hear you: atte dem trener ikke akkurat innspurt der dem står på scenen og viser hva dem har oppnådd av muskler og mye mer som jeg ikke har peiling på. Og poenget ditt er? At du er kul dersom du netthetser dem og mobber dem pgr av kroppen deres?
Se deg tilbake jente! Se tilbake på mormor’s ungdomstid. Hva enn ei dame gjorde som “kun menn gjorde”, fikk alle til å gispe og oie seg. Jeg så en film fra reality om da damer i England måtte kjempe for likelønn på 60/70tallet. Damer som kjempet for å gjøre det menn gjorde: tjene en viss samme type sum penger. De kunne det, damene. Det var mulig å tjene like mye som menn. Derfor ville de det. Of course…
En annen ting som rent faktamessig er mulig, er å trene opp musklene våre som menn.
Hva? Hva sutrer du om? …åååja, hehe, du trodde vi damer var født uten muskler? Aa jeg skjønner. Trodde det var plastikk eller noe, du da? At bare mannfolka var født med slike? Kremt…
Det er helt ok at du mener og synser at muskler er stygt på damer. Det som ikke er ok er at du bruker opp tiden du heller burde bruke til å ta like godt vare på kroppen din som dem du burde bli inspirert av, på å faktisk tro at din mening om stygt kontra fint, har noen betydning
For vi må jo innse det. Disse jentene hadde tatt deg i håndbak så det hadde dundret. De hadd løpt milevis lengre enn deg. De har et renset system som gjør at hjernen deres er på det smarteste. De er kvikke, veltrente og spretne i kroppen.
Plager det deg?
Hva om menn kritiserte Northug på en slik primitiv måte: “…ååååh assa! Petter eeeeER så stygg i det han suser i mål.. og han er litt for tynn assa, burde hatt 20 cm ekstra rundt midja JAFFAL!”
Hverken Petter eller fitnessjentene trener for å være vakre, søte og yndige slik at det behager akkurat deg. Like lite som du sitter der og gumler og junker for å være sexy for DEM.
La oss nå slutte å for enhver pris forsøke å bremse damer med suksess. Vi kan synes hverandre er rare, og leve med det. Men vi kan ikke bidra til å skape en verden med nettmobbing av pur misunnelse, og samtidig klø oss i hue over hvorfor barna mobber og mobbes i skolegården.
Du skal tro at du er noe, fitnessjente, du skal ikke forklare noen noe som helst, og du er original, kul og meget inspirerende!
You go, girl! Hilsen Forbipolene.
Reisen forbi polene del 2
Før jeg skriver del 2 av Reisen forbi polene, vil jeg belyse noen tema. Jeg beskriver dette slik som det kjentes den gang da. Den dag i dag forstår jeg godt at jeg ble innlagt ved tvang sommeren 2009, fordi jeg var veldig syk. Det er heller ikke slik at alle som jobbet der da, gjorde alt feil, selv om jeg trekker fram enkelte hendelser. Der jobber mange engler som gjorde så godt de kunne. Og jeg skriver her som jeg sa til en ambulanseklasse jeg holdt foredrag for: det er lov å le. Samme hvor trist det også blir, er det lov å le av meg/ med meg. Særlig også fordi i dag har alt ordnet seg, må vite, og ting er ikke relevant for 2015 som fortelles her.
Fanget i galskapen og klørne til “fienden”, kjente jeg meg dyrisk. Jeg måtte forsvare min store mage for enhver pris. Hva var de ute etter? Skulle de drepe meg og ta babyen min? Mitt lille mirakelbarn? Skulle dem skade barnet mitt med medisinpillene sine? Hva skjedde dersom jeg sovnet? Opererte de ut barnet mitt da?
Jeg kunne lukte hygiene på lang avstand. Det var ikke kun normal gravidnese dette, det var luktesans av en snedig sort. Han ene sykepleieren framstod for meg som en eneste stor snuspose dynket i urin. Jeg greide ikke å respektere en urinert snuspose, og kjente det ble pinlig på hans vegne.
Desperasjonen steg i takt med et vilt overlevelsesinstinkt, og jeg ble et annet menneske, samtidig som jeg kan huske alt. Hvert sekund. Jeg ble en fresende heks som forsøkte å overtale den ene sykepleierdamen om at jeg kom fra kontrollkomisjonen, og at observasjonen hadde gått meget for langt. Alle ville miste jobben sin. Ja unntatt henne da. Hvis hun slapp meg ut. Jeg husker godt adferden min. Men forstår ikke hvordan det er mulig å bli så paranoid og annerledes enn hva jeg er. Uten søvn også den natta, svimet jeg inn i en mellomverden. Det suste for ørene. Alt var slow motion.
Jeg var på et skjermet avsnitt med to rom, et observasjonsrom med vinduer, og et oppholdsrom i midten. En mann med blåmerker var på det andre rommet. I min verden ble blåmerkene i panna hans bevis på at han ble utsatt for elektrosjokk mot sin vilje, og jeg jamret meg hver gang de tok han ut av skjermet avsnitt. Til slutt var jeg sikker på at de utførte behandlingen på rommet, lydene for å regne, og at de satte på aaaalt for mye strøm.
Jeg kan faktisk forstå, at jeg som aldri turde si hva jeg tenkte og følte, til dem som jobbet der, måtte framstå som enda mer splitter pine gal akkurat i det jeg innbiller meg at dunkelydene på mannen’s rom betyr alt for mye strøm. Mer og mer noiete, mer og mer strøm, og jeg mister nesten pusten av redsel der jeg virrer rundt som en hodeløs gravid høne med kalde føtter. Jeg er altså så innmari innmari livredd akkurat da, at det er vanskelig å forklare. Der og da mister jeg meg selv komplett. Jeg faller og faller ned i en annen verden.
Jeg hadde ikke hallusinasjoner, og jeg hørte ikke stemmer. Har aldri opplevd det. Men all fornuft og logikk var fratatt meg, og jeg styrtes kun av fantasien.
Plutselig åpner den dobbeltlåste døra seg, og inn kommer ambulansepersonell med sykebåre. Jeg er i en rollespillverden. Tror jeg må spille roller for å komme meg unna. Alt er tåkete, susete og sensitivt. Dem vil ha meg på båren med min verdifulle mage. Jeg stritter imot. Ei vennlig dame klapper meg på skuldra, sier Østmarka, og i det hun veksler et hurtig blikk med meg forstår jeg alt! Jeg skal jo dit både Elvis, Marilyn, Kurt og Michael er! Det er jo til det beste for alle at jeg som bærer på det viktige barnet, faker at jeg dør nå, slik som Elvis, og gjemmes bort på “himmel på jord”, nemlig “Østmarka”.
Ikke aner jeg hvordan jeg som godt vet at jeg er relativt anonym, plutselig plagdes med paparazzier, men ferden inn i ambulansen foregikk slik i mitt hode: Jeg ville ikke ligge på båre, for de forferdelige paparazziene utenfor kunne jo overfalle meg. Bedre at jeg hadde ei jakke over hodet. Noen knitrelyder utenfor ambulansevinduet var like fakta nok for meg som fogdene som dømte hekser til døden trodde på djeveldans og flyvende “hekser”… Knitrelydene var fotografer. Paparazzier. Og sånn var det!
Inne i ambulansen fikk jeg panikk. De to unge sommervikarene som satt baki sammen med meg, den urindynkede snusposen og en annen ung herremann, føltes som to skumle rømlinger som potensielt virkelig kunne være farlig for meg og magen min. Da mistet jeg oldenflaska mi i gulvet. Min “hellige gral”. Da mistet jeg også meg selv, trodde jeg, og katastrofer kom til å skje. Urinsnusen ropte dårlig ånde til meg: “RO DÆ NED! SÆTT DÆ! LEGG DÆ!” Så ble jeg lagt i seler.
Jeg tenkte at nå måtte jeg puste for å overleve. Puste for lille vennen i magen. Puste dypt og rolig. Men det hjalp ikke. Tårene rann og jeg hyperventilerte, mens snusposen ropte:”HYSJ NO DA! RO DÆ NED!” Med hard sint stemme.
Du snille ambulansepersponelldamen som satt i passasjersetet og snakket med sjåføren. Jeg så du snudde deg hver gang han ropte til meg. At du ble stille. Jeg skulle ønske du i framtiden tør å si fra. Stol på magefølelsen din og tør å si fra.
Men dette va barnemat i forhold til hva som ventet meg. Jeg måtte støttes opp trappene til den avdelingen jeg skulle til. For meg var det ikke trapper. Det var portaler til tidligere liv. Og jeg døde litt for hver trappeoppgang. Alt var lyst og tåkete. Hver pleier som hilste på meg, ble til engler og folk jeg “hadde møtt i tidligere liv”. Jeg var skjørere enn det tynneste porselen, og min sjel var i ferd med å dø ut. Kjentes det som.
Dem satte sprøyte på meg. Ikke at de trengte å bruke makt. Jeg var mer enn utmattet. Og jeg undrer på om hele meg faktisk hadde helt gitt opp, om jeg faktisk holdt på å tippe over og falle om. Hadde jeg noengang greid å komme tilbake til denne verden uten medisin?
Da jeg våknet igjen på en svart sofa i et stort rom med svære vinduer, spratt jeg kampklar opp. Fiendtlig innstilt og livredd for babyen min. Dagene og spesielt nettene som fulgte utviklet seg til det rene mareritt. Jeg har egentlig ikke ord for en slik nedverdigende behandling, og jeg har skjemtes i flere år. Men jeg skal prøve. De ville gi meg medisin. Jeg ble fresende rasende overbevist om at de forsøkte å forgifte barnet mitt, og i ren desperasjon spyttet jeg ut smelte-medisinen.
Ok. Nå kommer jeg til det vanskelige. Men det må ut og frem, for åpenhet er noe jeg vil bidra til. De låste meg inne på et rom hele natta. Første natta på rommet til venstre. Jeg tiltet og trodde det var gift overalt i rommet i min livredde psykoseverden. Ropte desperat at de måtte slippe meg ut. Jeg hadde jo ikke gjort annet enn å spytte ut medisinen. Hadde jeg vært av den voldelige typen hadde jeg forstått litt. Jeg gråt og ristet, og prøvde å forklare at jeg som alle andre gravide måtte på do. Men jeg fikk ikke. Fikk ikke noe. Ikke mat. Ikke gå på do. Ingenting. De ropte: “Legg dæ på madrassen!” Javel så det var gift i madrassen? Dette måtte jeg finne ut. Rev opp madrassen, og lager en slags trygg stol av den på gulvet som jeg kunne sitte å hvile på. Jeg sa til meg selv: “Nå skjer det. Nå kommer de og dreper meg og babyen min.”
Neste natt var på vakt to menn. Han ene var stor og tykk, han andre hadde langt hår og skjegg. Jeg følte intenst at det var noe suspekt med begge to. De låste meg ikke inne på det høyre rommet. De satte seg på to skinnstoler utenfor så jeg ikke kom meg ut. Det samme skjedde denne natta. Jeg fikk ikke gjøre noe menneskelig. Hele den natta stod jeg og pustet inn en bitteliten bris av friskluften utenfor, gjennom Østmarka’s gamle vinduer, for jeg var full av angst og overbevist om at de sivet giftig gass inn i rommet for å drepe barnet mitt og meg. Prøvde å skremme de to slemme mennene med klikkelyder på låsen. Prøvde å be til Gud. Prøvde å forstå, men jeg forstod ikke i det hele tatt hvorfor jeg var der, og hvorfor de ville meg så vondt.
Dagen etter begynte et nytt helvete. De forklarte ikke hva som ville skje dersom jeg nektet å ta medisinen. Hadde de sagt det, hadde jeg tatt medisinen. Først der ene rommet. Fem menn holder meg hardt nede, og drar av meg på underkroppen. En psykiater står i bakgrunnen og følger med. Den ene mannen tar fram ei sprøyte med lang spiss. Stikker meg. Hjertet pumper villt, og jeg føler meg livredd livredd livredd. Livredd. Reiser meg fort og illsint etterpå for å vise at dem ikke kan trykke meg helt ned. At medisinen ikke funker på meg.
Dagen etter skjer det samme på det andre rommet. Denne dagen har jeg ikke engang fått tilbud om å ta medisin før de kommer sakte gående mot meg og presser meg inn på venstre rom. De presser det høygravide brystet mitt så hardt mot ene sengestolpen, at smerten får meg til å bite han ene i hånda for å fortelle at de må stoppe. For jeg har ikke ord. Han ser sint på meg og roper: “Hu beit!”
Hvis dere leser dette, “menn”, skal dere vite at det brystet skal undersøkes en vakker dag.
Dagene som følger, bosetter jeg meg på den svarte skinnsofaen i det store rommet utenfor de fæle rommene. Livredd for å bli stengt inne og holdt nede, slår jeg leir der. Jeg innbiller meg rare ting fortsatt. Og jeg holder til i dusjen. Der er jeg trygg. Men jeg er sikker på at der er kamera over alt. En dag jeg står i dusjen og som vanlig synger så det jomer: “Heal the wooooorld, make it a better place…” , ser jeg e svær øyenstikker over meg som svirrer rundt dusjstrålene. Og tenker med en gang: “I svarte! Sender de kamera inn i dusjen også nå???!!!” Jeg roper:”Steike ta, dåkk e ikke særlig lite frekk heller! Kamera i dusjen min?” ….mens jeg stirrer den store øyenstikkeren “rett inn i øya”. Kjapt henter jeg en håndduk, og peller “kameraet” ut av vinduet.
Utenfor innenfor, er Østmarka mektig nydelig om sommeren, og jeg opplevde å være i ett med de store trærne, ekornene og floraen de gangene jeg fikk en rusletur ut. Slik var min høygravide tid første svangerskap.
Ja. Slik var det. Sånn, og mye mye mer som jeg kan gå nærmere inn på i ei bok heller.
I alle fall lå jeg der i sofaen og grublet på mine hyss, og det var 14.juli 2009. Jeg var 29 år, og høygravid, og fikk en av mine geniale fluktplaner dettende i hue. Jeg hadde jo kynnere. Kunne vel late som om det var rier… Så jeg gjorde det. Lot som om det var rier, slik at de spurte meg om jeg ville til sykehuset. Jeg sa: “Nei. Eller æ vet itj æ..?” Så de ikke fikk mistanke. Så bar det til sykehuset, noen dager før termin.
Det var ikke innen min fatteevne det jeg forstår nå. Jeg var jo for syk til å ta vare på babyen. Jeg trodde det skulle tilrettelegges slik at jeg og Tore kunne være en plass på Østmarka og ta vare på barnet vårt. Det skjedde mye i kulissene som er bokmateriale.
En lege overtalte meg til å ta keisersnitt. Jeg trodde fortsatt jeg skulle ta meg av babyen min, så jeg tenkte jeg måtte på handletur først. Alt var jo hjemme. Hadde hørt det var bra å bade babyn i kammillevann. Måtte kjøpe kamillete. Og noen kremer og sånnt no… Så jeg sa til legen: “Greit! Keisersnitt i mårra, hvis æ får shoppe først!” Dette var ok. Det utrolige er at jeg gikk fra innlåst tvang, til å kunne rusle alene rundt på Trondheim torg, mens ei sykepleierdame satt inne på det som den gang var Egon. Der i underetg satt hun og ventet på meg..
15.juli 2009. Da kom vår elskede kjære lille søte gutt til verden. Jeg hentet krefter fra et ukjent sted, og forholdt meg rolig da de ga oss beskjeden inne på rommet. Babyen vår ville bli midlertidig plassert hos et beredskapshjem. Babyen som hadde sparket inne i magen min, skulle reise langt langt unna meg. Sorgen var overveldende, men mens vi var på sykehuset, stålsatte jeg meg. Vi fylte halve kantina med slekt og venner som kom og ville støtte. De var fantastiske. Men jeg kunne ikke forklare. Kunne ikke forstå hvor syk jeg hadde vært, selv. Der og da var jeg midlertidig stabilisert på medisin.
Så ble min sønn fraktet en annen retning, mens jeg ble fraktet den andre veien uten barnet i magen min. Jeg var tom. Det eneste jeg bestod av, var tårer. Masse masse tårer, livredd for å felle dem på de fine bildene av gogutten min som jeg hadde fått av sykehuset, slik at jeg ødela bildene med tårer. Han var ubeskrivelig vakker, babyen, og jeg lengtet lengtet og lengtet. Jeg prøvde å stoppe melka som flommet, og savnet han som skulle drukket den. Det eneste jeg gadd å leve for nå, var babygutten på bildene. Alle gangene jeg hittil hadde trodd at jeg stod på bunnen og kavet, fortonet seg nå som helt greie dager, timer og minutter. Dette her kunne jeg egentlig ikke holde ut. Alt jeg greide å tenke på, var en liten gogutt som så ut som en vakker engel.
Den dagen de sendte meg til DPS Stjørdal, stod en ting i hodet på meg: å overleve bilturen slik at jeg fikk holde omkring babyen min igjen. Jeg ga CD’n venninna mi hadde brent, til sjåføren, og sangen “Håp” strømmet ut i bilen: “…dypp din penn i smerte, og dypp din penn i blod, brennmerk min hud med sjømannsordet..” Jeg så ut av vinduet og var helt helt i nuer. Opplevde fortsatt verden på en psykotisk måte, ser jeg nå. Det ventet krevende tider.
Barna våre, gode snille fine barna våre. Få kan forstå hvor takknemlig vi er for hver gang vi får se dem smile og gi dem varme klemmer. Få kan forstå hvor takknemlig vi er for at jeg ble syk da, og ikke to år senere eller 4 år senere. Men mange kan forstå foreldre’s intense kjærlighet, og alt hva vi vil gjøre for de fantastiske små 💙💚
Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.
Tåkejogg
….jeg griper en hver mulighet. Når barna er i trygge hender, suser mamma ut døra for å meditere. I kveld skal tåka pustet dypt inn her i Trøndelag. Ja jeg mener meditere, jeg skal jogge så det overaktive hodet mitt får ro, hvile og meditasjon. Etter det skal jeg unne meg et spabad med lavendel i oljebrenneren og levende lys. Fordi forbipolene også fortjener det. Eller noe sånnt 😉
Ha en fin kveld, hilsen Helene 🙂
Enda mer service fra en annen verden 😄😃😀
Innlegget inneholder produktplassering og butikkreklame.
Da barna var med sin verdens beste pappa i noen timer i dag, ruslet jeg rundt her på Stjørdal og shoppet litt gaver til forskjellig folk jeg er glad i. Igjen fant jeg serviceskatter som fortjener heder og ære inne i noen butikker. Jeg anbefaler:
Inne på Kremmerhuset, der de hadde deilig salg, ble jeg oppvartet av ei smørblid ung dame ved navn Marie. Hun tok seg tid til å pakke inn gavene pent, mens hun småpratet hyggelig og behagelig. Jeg kommer definitivt tilbake til smilet ditt, Marie, og handler mer der. Håper sjefen din ser dette, for den sjefen bør være stolt over å ha ei med et så bredt og snilt smil ansatt i butikken sin 😉
Jeg tviler sterkt på at det finnes særlig mange her på Stjørdal som ikke vet hvem Helle på Vita, er. Jeg har aldri sett Helle sur, der hun serviceinnstilt imøtekommer deg inne på den lyse trivelige Vita-butikken. Skapt for å yte profesjonell service, med trivelig prat og et smil ala Julia Roberts, er hun absolutt en av dem jeg velger å handle hos her i hjembyen våres.
Takk for superservice, Marie og Helle, dere er kvalitet, sercice og humørboost i hverdagen! Mange som jobber innen service, burde lære av dere 🙂
Farske-rampe-rakker-streker går aldri ut på dato
Dagene går, og rakkerungene våre blir mer og mer rakkete for hver dag som går. Even lager leven med lugging og farskfjes, og Mathias er skolestarter’n med massevis av påfunn.
På bildene over fremtrer mest Even sine rakkerstreker. Men det skal sies at rett etter bildene ble tatt, utbrøt Mathias: “Ææææ bææ ææ hæææhahaha! Æ tørka gullet mitt på arma di, mamma, med MASSE snørr på! Æhææ!” Det merkes at dem slekter på sine bestefedre, morfar Hans Ernst og farfar Steinar, som begge var kjent for sine rampete humorstreker.
Morfar Hans Ernst og tannkremtuben
: Morfaren likte å lure folk. En gang han og mormor Eva hadde overnattingsbesøk av et vennepar, erstattet han blå tannkrem i kompisen sin tannkremtube, med blå barberskumgel. Fryden var nok stor der han stod og gned hendene i påvente av kompisen’s nattestell 🙂
Farfar Steinar møtte jeg desverre aldri, men det er blitt meg fortalt at han også var en humoristisk mann.
Så fortsett med litt gøyale streker, Even og Mathias, gi oss latter som forlenger våre liv. Det er lov å tulle og tøyse litt. Håper bare Even sin luggeperiode snart går over til “miste ting på gulvet”-perioden ☺😊😀
nattas djevel og surresatan
…..kvelden har endelig tullet deg inn i dyna si, og det er på tide å sove lalle bysse. Ahh etter en lang dag skal det bli digg altså, tenker du mens du gnir hodet og kinnet riktig nedi den myke puta. Ingenting kan ødelegge idyllen.
Så hører du det. Innbruddstyven lager lyd. En velkjent surrelud. Plutselig sitter ei flue ned på armer, panne og nese 20 ganger i minuttet, og du kaver og slår deg selv, fly forbanna. Komme her og sitte, fly, sitte, fly og sitTE SÅNN DA?? Hvem slapp fluefjerten inn?
Akkurat nå når du skulle danse med delfiner i drømmelands sydligere strøk, utnytte trøttheten og sovne på 1 2 3… dukket denne syltynne knappenåla opp.
Se det positive i alt, mener noen. Positive tanker, det er toppers det altså, men positive fluer finnes ikke i min verden. Å bli befølt av nattas lille djevel 100 ganger i femminuttet, det er ikke videre snacksy altså… Men når surrelyden har stilnet, av en eller annen grunn jeg ikke trenger å edderkopp-vite, da er det positivt da. En hel arbeidsøkt med å bli kvitt den forbanna klåfingra flua, bærer frukter, og drømmeland kan intas utmattet.
Takk og pris for stillhet og privatliv, tenker du, før du igjen hører tannlegelignende lyder. Og denne gangen har djevelen tatt med kompisen sin Surresatan….
Reisen forbi polene del 1
Dette er del 1 i fortellingen om reisen forbi polene. Det er mye og vanskelig å beskrive, det jeg nå skal dykke inn i. Inn i og bortenfor hinsides. Jeg skal gjøre mitt aller beste.
Tittelen vil jeg først og fremst forklare. Diagnosen Bipolar er det nye og “penere” navnet for manisk depressiv, og betyr “forbi polene”. Altså at dersom man er syk av diagnosen, vil man svinge forbi pol nedstemt, eller/og forbi pol oppstemt. Man deler diagnosen inn i forskjellige typer.
Bipolar 1 er den alvorligste. Der kan man i syke perioder ha lange manier (pol oppstemt og langt forbi det) over uker og inn i måneder, eller motsatt, man kan ha depresjoner (pol nedstemt og langt forbi det). Man kan også ha hypomanier. Dette er lettere “minimanier” som kan vare i timer eller dager, med litt ukritisk godt humør. Det som spesielt skille bipolar 1 fra bipolar 2, er at dem med nr 1 kan bli så alvorlig syke at manier og depresjoner glir over grensen og blir det man kaller psykotisk. Her krysser diagnosen med flere fellestrekk med scizofreni, der og da mens man er psykotisk. Jeg kommer nærmere inn på dette senere. For jeg kaller en psykose en reise forbi polene.
Bipolar 2 handler mer om raske svingninger i løpet av dagen, disse kalles rapid cyklings. Dem med bipolar 2 kan bli maniske og deprimerte, men de glir ikke over grensen til alvorlige psykoser.
Mulig det finnes flere grener innen diagnosen, men dem kan jeg ikke påberope meg at jeg kan særlig om. Jeg minner om, og presiserer, at jeg i dag, i år 2015 er friskmeldt og har diagnosen i remisjon. Dette betyr at jeg er helt symptomfri, riktig medisinert med to typer perfekte medisiner som ikke gir meg noen som helst biviskninger. Jeg minner også om at jeg ikke føler meg preget av alle opplevelsene den dag i dag.
Jeg visste ingenting om dette i år 2000. I min evige skam overbeviste jeg meg selv om at jeg ikke hadde noen diagnose. At psykiatrien fant opp slike diagnoser for å “deale medisinene sine”. Det kommer til å være store hull i denne fortellingen, som jeg både kan komme tilbake til senere og som jeg kan skrive mer om i en eventuell bok. Også fordi jeg vil fortere fram til den største og tydeligste av mine to reiser forbi polene.
En annen årsak til et stort hull er at jeg ikke ønsker å fremstille meg som noe offer. At jeg heller vil være tøff og tilgivende. For ja, jeg levde i 3 år i et samboerskap som etter hvert ble meget voldelig. Og ja, jeg kan godt skrive om det senere. Mye senere. Jeg er stolt over at jeg til slutt kom meg unna. Levde med voldsalarm i noen år, før jeg begynte å trene kickboksing, aerobic og styrketrening. Dette å bli mishandlet slik er ikke noe som kunne skjedd i dag. Jeg hadde gjort selvforsvar som en okse, og hadde ikke godtatt sånnt nå. Uansett, jeg startet på nytt, og da mener jeg helt på nytt. Jeg endret navnet mitt. For jeg ville ikke være den jenta som godtok elektrosjokk, feilmedisinering og juling lenger. Det føltes helt feil for meg å hete dette navnet. Så jeg valgte navnet til søstra til min navnesøster i slekta, og sendte søknad til folkeregisteret. Da svaret kom, og jeg kunne kalle meg Helene Merethe, ikke Hege Merete, kjente jeg gleden bre seg som varme. Jeg var fri. Det jeg ikke hadde tenkt på, var reaksjonene til andre i lokalsamfunnet. Folk som elsket å si Hege aaaltfor mange ganger, og liksom på feil, bare for å provosere. Jeg lot dem holde på i 5 år, og lo med i 5 år. Da sa jeg noe i stedet for å le. Jeg sa: Hvis du skal kalle meg Hege, vil jeg kalle deg Berta Mirakula/Gondolf/Gjøkulf osv.
Jeg tar et stort hopp, og lander i år 2007. Situasjonen er at vår elskede pappa hadde fått slag noen år tidligere. Han levde med afasi. Snille, tøffe pappa. Høyre hånd var lam, og han malte vakre bilder med venstre. Jeg var 27 år og hadde akkurat lagt bak meg et år med suksess på en lokal skole. Der hadde jeg testet ut tanketeknikker ala positiv manipulasjon av min egen hjerne i form av affirmasjoner og liknende, og oppnådd toppkarakterer i matematikk, naturfag og gym. Det var 5ere og 6ere året rundt i matematikk og naturfag. Jeg beviste for meg selv at jeg kunne pushe meg selv dit jeg ville, og gjorde det. Mye av dette med å fikse mitt eget hue, hadde jeg lært av pappa på den tiden han kunne snakke. Jeg var da ei uvitende, selvmedlidende og forvirret ung og umoden jente som tenkte på seg såkalte angstanfall og lå nede og vred seg i tankegjørma. Pappa viste at han brydde seg, men han ga meg ikke medlidenhet som styrket offertankegangen. Han lånte meg bøker for å lære meg viktige redskaper for å overleve psykisk og utvikle nye tankemønstre. En klok klok pappa. RIP pappa.
Jeg hadde en svært usunn livsstil. Trente aldri, og var storrøyker. Det kom pipelyder av brystet mitt da jeg gikk opp bakkene hit. For jeg bodde her som jeg bor nå, og var singel og fri. Jeg begynte å rette mine teknikker over fra skole og mot min helse. Etter noen måneder skjedde det av seg selv. En dag gikk jeg og meldte meg inn i et lokalt treningssenter, og gikk derfra, og kunne ikke fatte hva jeg nettopp hadde gjort, vel vitende om at hvis jeg ikke kastet meg ut i treningsverdenen, måtte jeg uansett betale nesten 500 kr i måneden. Jeg fikk fort dilla på aerobic, dans og styrketrening, med verdens verste røykhoste bakerst i salen. Lo av meg selv. For en kontrast. Røykhoste og hardtrening. Disse to passet ikke sammen nei. En dag kom jeg over “den blå boka” som ei jeg kjente hadde skrytet sånn av flere år tilbake. “Endelig ikkerøyker”. Etter noen uker var jeg røykfri, på Allen Carr’s vidunderlige måte. Jeg var lykkelig og fri. Og trente morsom trening. Våknet sakte men sikkert til liv.
Flukten til Stockholm lå langt der inne og ulmet, som et gammelt minne fra et annet liv. I tåkeland langt inne i drømmeland. Men det var en klar drøm. Jeg snakket noen få ganger om det, men følte ikke at jeg fikk fargelagt det nok med ord. Folk ville ikke forstått gjøkeredeverdenen jeg kom fra uansett. Og redselen for låste dører, piller og strøm, føltes stressende og evigvarende. Så jeg fortrengte det og la det i ei lomme i sekken inni meg, ei lomme jeg forseglet med det alvoret i alle selvmordene til mennesker jeg hadde vært glad i. Fortiden min ble liv kontra død. Det ble livsfarlig å åpne opp disse lommene.
På den tiden var jeg riktig medisinert. Men visste ingenting om diagnosen, og mente psykiatrien tok feil. Manisk depressiv, JEG? Nåhnei, jeg kunne nå værtfall klamre meg til et siste nestenfakta: at det kunne nesten kanskje faktisk hende de tok feil, slik at min stolthet kunne vaskes ren. Så jeg kunne forsvinne i mengden og være som alle de andre… Jeg bare tok medisinene fordi jeg ikke turde å slutte., av redsel for hva som da kunne skje.
Lite visste jeg om at jeg snart skulle kjøpe meg en dyr billett til reisen forbi polene. Jeg hadde allerede vært der en gang, men nesten glemt. For da jeg var 18 år var ikke den eneste gangen dem overtalte meg til ectbehandling, tilbake der, på den fæle fæle flaue tiden…
Pappan til barna mine kom inn i livet mitt senhøsten 2007. Jeg har alltid elsket den klare spesielle høstlufta. Blir helt rar av den lufta, forelska i hele verden. Lykken var komplett da Tore i tillegg kom dumpende ned i livet mitt med sine nydelige øyne og en varme fra en annen verden. Noe sa meg at akkurat han kunne forstå. Jeg hadde hørt navnet hans flere ganger, helt siden år 2000. 7 år senere satt han på en fest hjemme hos meg, i denne stua her, og hadde hørt at hu derre Helene Dalland hadde hørt om han. Hørt om atte hørt fra atte hadde hørt om, og vips så satt han med Tore-navnet i stua mi. En outsider som meg selv. En stor tresløyd-kunstner uten like, glad i dyr og med en evne til å kommunisere på akkurat samme plan som meg. En mann med en ryggsekk, med andre ord.
Hadde vi bare visst hva vi skulle gjennom. Og selv om vi den dag i dag er kompiser og sjelevenner, ja så hadde vi en gang i tiden et intenst og kjærlighetsfylt forhold. Og ingen som bærer på altformye bagasje, har på et så tidlig tidspunkt i livet selvtillit til å tro på at noen kan elske det lille verdiløse bladet man føler seg som.
Uansett, vi bodde her med katter, fugler og fisker. Jeg la tarotkort, malte og skrev dikt, og Tore laget mesterverk. Kniver og kopper av nydelig karakter. Vi reiste til Danmark med DFDS og trodde vi skulle dø i Skagerak sammen med det paret vi reiste med. Alle andre båter var innstilt i stormen, Tore og venninna mi lå og spøy, jeg holdt spyposer og hentet sykepiller som var lagt i skåler i den spyluktende resepsjonen, og kavaleren til min venninne var full og ropte: “partybremsere!” Det var ikke lov, men jeg og flere andre måtte se litt ut på dekk. Det var ikke bølger, det var fjell. Jeg ba til gud den natta, før jeg presset meg til å sove. Men Skagerak viste nåde, og urven ruslet vi i land til Københavns gamle bygninger tok imot oss.
Den høsten endret alt seg. En positiv test viste oss glimt av en ny verden. Kunne vi få barn? Jeg mintes fjernt en lege som sa etter en cysteoperasjon at jeg mest sannsynlig ikke kunne det.. En positiv test. To, tre, fire, fem, seks positive tester. Og to livredde Trøndere.. Min lege som sa: du må slutte med lithium nå! Med en gang. Trapp bittelitt ned, og slutt!
Jeg vet det jeg vet i dag. Lithium kan man bruke kontrollert gjennom svangerskap. Men jeg ser tilbake og vet at det måtte bli som det ble. Jeg måtte lære.
En ting var klinkende klart. Jeg visste ikke hvordan hjernen min ville reagere uten denne medisinen. Jeg trengte noen til å verne barnet vårt. Så jeg oppsøkte barnevernet og ba om både hjelp og veiledning. En stund gikk det veldig bra med meg. Uvitende meg trodde at det måtte bety at jeg var frisk. At jeg ikke hadde denne diagnosen. Vi flyttet, og hormonene ble verre og verre å takle. Jeg begynte å svinge litt uten å skjønne det selv. Kveldene ble sene og jeg ble litt for kreativ og våken.
Barnet som sparket i magen, var en gutt, og han skulle hete Mathias. Tore foreslo det nydelige navnet, og jeg kjente hvor riktig det var. Jeg håpet inderlig at gutten vår ikke liknet på meg. For dypt inne i meg, var det ankret et slags faktum for meg. Nemlig at mitt utseende var av en annen verden forferdelig stygt. Jeg eide ikke selvtillit, selvfølelse fantes det lite av. Det lille jeg hadde bygd opp, skulle snart bli tatt i ras og skylles langt langt unna meg.
På ultralyd, St Olav, så vi tydelig at det var Tore sin profil på skjermen. Etterpå satt jeg lenge med ultralydbildene og gråt av glede, så jeg ristet. Tenk, bønnene mine ble besvart. Barnet vårt fikk likne på den fine pappan sin.
Fødselsangsten rev meg i filler inni meg, og søvnløsheten og hormonene, men mest av alt medisinmangelen, gjorde meg til ei innimellom dypt deprimert og fortvilt ung dame. Livredd for å ikke være god nok til den store oppgaven, og meget meget ensom inni meg.
Jeg oppsøkte hjelp ved Distriktpsykiatrisk senter. Der kunne jeg være. En medisintype kunne jeg ta, og hadde kunnet tatt hele tiden. Dette var antipsykotikumet seroquell. Men legene hadde hele tiden ønsket at jeg tok mer enn jeg ville og turde. Jeg var så redd for å skade barnet mitt.
På DPS Stjørdal ble jeg høygravid med på badeturer, og opplevde at jeg på en og samme tid hadde mange slags følelser: superglad, kjempetrist, livredd, irritert og lykkelig. Men så kom den triste kvelden med den skjebnesvangre natta. Nattevakt Maja, hvis du noengang leser dette: Jeg tilgir deg, og er glad jeg kom meg gjennom dette. Men jeg mener du ikke bør jobbe på et slikt sted. Eller forandre måten du jobber på, og vis pasientene godhet og omsorg.
Jeg sitter i senga på institusjonen. Så høygravid, så livredd og så overlykkelig glad for en gave jeg hadde fått av ei venninne som selv hadde vært pasient. En brent cd som jeg enda ikke hadde lyttet til. Jeg har spurt nattevakt Maja om mere seroquell, slik legen sa jeg burde ta. Men jeg fikk ikke. Hun lar meg ikke få mer. Så jeg får ikke sove. Jeg vet nå i dag at jeg med den diagnosen ikke tåler å kombinere søvnløshet med medisinmangel. Da blir jeg veldig veldig syk. Så der og da starter faktisk den store reisen. Disse magiske nattetimene i Trøndelag’s Stjørdal.
Men jeg var aldeles ikke ready for takeoff…
Den røde knappen. Den flaue røde knappen jeg kunne trykke på for å tilkalle en pleier ved behov. Turde jeg trykke der? Nei. …ja. …Nei huff altså. Jo.. Neinei! Tårene trillet og jeg var helt alene. Tankene delte seg skremmende fort. 500 tanker i femminuttet. Jo! Jeg måtte trykke. Måtte måtte måtte snakke med noen. Få gråte til noen, før smerten og redselen rev meg i fillebiter. Men først måtte jeg sette meg opp. Tok dyna rundt meg og satt med føttene på gulvet mens frykt og tristhet gynget i takt med barnet som sparket inni magen min. Gruet meg til å sjenert fortelle at jeg trengte å snakke med noen. Jeg er en tøffing. Ikke et offer…
Jeg hører skrittene. Føler meg sensitiv og gjennomsiktig. Døra som åpnes og knappen i gangen som trykkes på for å slå av “alarmen”. Vips står nattevakt Maja der på gulvet foran senga. Hun sier gneldrende og skremmende høyt: “Ka e det?” Jeg nesten hvisker mens jeg ser ned: “æ bare lurt på om æ kunn få snakk med nån. Æ e så redd.” Men Maja nesten roper:”Nei no ska du legg dæ! Legg dæ ned! Du ska itj sitt no, du ska ligg! Du ska itj snakk me mæ vettu, æ e nattevakt æ!”
Jeg forsøkte å spørre deg om jeg kunne få noe å spise, Maja. Vet ikke om du har vært høygravid noen gang. Men du blir ekstra sulten da, skjønner du.
Jeg ble irritert. Dro på meg fillene og gikk til vaktrommet. Der satt Maja og surfet på nettet foran en datamaskin. Jeg forklarte henne at jeg var sulten og gjerne ville finne meg mat. Hun fnyste. Mathistorien endte med at hun sluttet å svare meg. Hun ignorerte ei sensitiv og høygravid ung dame som stod og vaklet ved stupet. Jeg fulgte etter henne til kjøkkenet, etter at jeg hadde ventet til hun virkelig skulle dit. Hatet hun meg? Hun stod jo der som en istapp og laget mat til seg selv eller noen andre, og snakket ikke til meg! Jeg følte meg liten og redd fra før. Nå følte jeg meg hatet også.
Jeg tok med meg maten på rommet og satte på cd’n. Følte magien i at venninna mi var så glad i meg at hun hadde brent en cd til meg. Hun hatet meg ikke iallefall, og takknemlig var jeg for det. Jeg spiste maten min, og så sang jeg med. Jeg husker alle sangene, men spesielt en la jeg merke til: “…and if somebody’s going to make it, then this somebody’s going to be you…” Jeg trodde hun hadde brent med en sang fra 80tallet, og jeg digget den.
Frykten fylte meg, der jeg hørte musikk og kjente glede. Hva skrev Maja om meg i rapporten? Hva om hun skrev noe som fikk psykiaterne til å sende meg til Levanger og tvangsinnlegge meg? Jeg måtte snakke med henne! Kunne ikke sove før jeg hadde snakket med henne. Og det var allerede sent. Klokka var omkring morgentid. Jeg hadde hørt alle sangene og skrevet dikt og kjent på sensitivitet av en annen verden. Som en klar og tydelig men naturlig rus. Følte at alle jeg kjente som var døde, var der sammen med meg. Lufta i rommet var sommerlig, men i høstklasse, og jeg følte en slags “dybde”.
Jeg gikk til Maja, som igjen satt foran pc’n og surfet. Jeg spurte henne hva hun skulle skrive om meg i rapporten. Svaret hun ga i det hun gliste bredt, var: “Ja du kan jo skriv din egen rapport..” Hånlig. Det var så hånlig! Jeg ble mer og mer irritert og ikke i stand til å sove, der jeg satt i sommernatta i 2009 og skrev “min egen rapport”, for å redde meg selv og barnet mitt unna tvangsinnleggelse. Hva om de tok barnet mitt? Hva om de ga meg elektrosjokk?
Jeg skrev ferdig og gikk i utslitt svime til vaktrommet. Der satt Maja på rompa som vanlig, og surfet. Det var morgen. Klokka var rundt 6, og jeg følte jeg måtte holde meg våken til dagvaktene kom på jobb. Grunnen til at jeg visste at Maja surfer på internett nå også, var fordi jeg leste på nyhetssiden Sol: Michael Jackson døde i natt. Jeg husker at dette gikk sterkt inn på sensitive meg, som hadde startet den dype reisen forbi polene for flere timer siden. Verden krympet. Kjendiser ble en viktig del av den psykosen, etter jeg leste den tragiske overskriften om Michael Jackson.
Paranoiaen i et psykotisk sinn kan ikke måle seg med skepsis. Du ser noe, du blir det. Du tenker en tanke og så er tanken faktum. Alt får betydning, og alle detaljer teller. Søppel? Finnes søppel? Neeeh, kan jo bruke det tyggispapiret til å skrive notater/beskjeder… For meg som hadde vært på rømmen i Stockholm og var livredd medisiner og elektrosjokk, ble absolutt alle detaljer overanalysert, alt kunne bety fare, og jeg fikk for meg at alle som jobbet innen psykiatri var potensielle mordere. Dette i sammenheng med alvorlighetsgraden omkring “lommene i sekken min”. Folk HADDE dødd. Og alt som KUNNE gå an, ble slik. Kunne man laget robotfugler med kamera, ja så ble det slik. Kunne man putte gift i maten, så ble det slik også. Det var ikke bare fantasi, det var noe jeg virkelig trodde.
Og jeg måtte for enhver pris ikke dele disse tankene med dem som jobbet på institusjonen. Hvem var så dumme at de avslørte skrekk og teorier omkring skrekken, til fienden?
Å dusje ble veldig spesielt, for jeg kunne kjenne lukter og dufter jeg aldri hadde kjent før. Kjemisk, søtt, salt, surt, kaldt, varmt… En slags overintelligens, følte jeg. Og med den følelsen kom storheten. Det teite med manier. Følelsen, og troen på at man er noe veeeéldig stort, flott og hellig. Divafaktene, blandet med skrekk, blandet med overlykke, blandet med angst, blandet med fortvilelse, styrt av alle disse paranoide teoriene. Ca 2 minutter innom hver av disse, i full fart.
Dette var bagasjen jeg fikk med meg inni meg, da jeg la ut på en reise ut av denne verden. Å beskrive reisemålet, kommer til å kreve at jeg åpner ei lukket kiste. Jeg skal gjøre det, og forsøke å forklare et psykotisk maniskt sinn så godt det lar seg gjøre. Galskapen sjokkerte meg da jeg landet. Og den sjokkerer meg enda, 6 år senere. At jeg kunne bli denne crazy dama, som lot ordet crazy bli et fattig ord.
Etter å ha “gått i dekning” i mine foreldre’s hjem, sunget hele natta, og reist ganske så langt forbi polenes paranoide land, ble jeg hentet. Hvert pust ble registrert av meg. Jeg var i en slags hypnose. Jeg var årvåken. De sendte meg til Levanger. Jeg var livredd. Levanger sendte meg tilbake. Jeg kunne enda late som om jeg var frisk. Dps sendte en utslitt meg tilbake etter noen dager. Jeg tenkte på Michael Jackson, tenkte på prinsesse Diana. At det måtte ha en sammenheng. At det kunne være varsler på at jeg kunne dø i trafikken. Likheter ble sannheter, og jeg var plutselig takknemlig for enhver meter jeg overlevde i trafikken, der jeg høygravid og gal ble sendt frem og tilbake.
Jeg hører lufta. Jeg kjenner lydene. Jeg smaker fargene. Jeg leser tanker og hører følelser. Jeg ser dem har parykker. At de er skuespillere. At de snart skal avsløre for meg at alt bare er en morsom grov spøk. At Tore har kledd seg ut som psykolog for snike seg inn for å redde meg. En psykolog har forklart meg at der andre ruser seg på syre osv for å få en trip, der går jeg søvnløs og uten medisin, så er jeg der…
Symbolikken brer seg. Tvangstanker jeg aldri har vært borti før, tar over hodet mitt, og meget rare ting får store betydninger. Ene flaska mi, oldenvannet, er plutselig hellig. Jeg kjenner urtiden fylle meg med eldgammelt tidevann. Det er klart at jeg er en heks. Det er ingen tvil om at jeg er mektig. Overlevelsesinstinktet blander seg med en verden uten normale grenser. Klart at mange jeg kjente satt i det rare Narniaskapet på det ene rommet, klare til å overraske meg med den deilige nyheten om at alt var en spøk. De døde måtte påkalles, for denne kampen skulle jeg vinne. Denne gangen, og for alltid.
De sitter på en stol, en etter en, på skift. De sier bare “SOV!” og ser strenge ut. De er farlige farlige, og jeg har mista den hellige gralen min, flaska mi, under sengen de mener jeg skal sove på.. Jeg drar fram senga og får tak i den. Forsøker å gå ut av galerommet, og inn på fellesstua i den skjermede avdelingen. Men Ali og Laila drar meg med makt og blåmerker tilbake til rommet, slepende over gulvet. Jeg hadde ikke oppført meg truende eller gitt dem noe som helst grunner til å utøve fysisk makt mot meg. Jeg tenker det kunne satt i gang fødselen, så hardhendte var de. Vi tok senere bilder av de blåmerkene på den gravide kroppen. Er det slik dere vil jobbe, Ali og Laila?
Tårene renner og renner. Barnet mitt. Min kjære lille skatt. Jeg skal passe på deg. Spark til mamma og vis meg at du har det bra. Jeg skal sørge for at dem lar oss være i fred. Jeg elsker deg, elsker deg, og skal beskytte deg som en løve..
Jeg er fanget igjen. Fanget med en baby å passe på. Men denne gangen er jeg ikke bare fanget i fangenskapens klør. Nå er jeg i tillegg fanget i galskapens verden. Og galskapens verden er en verden uten grenser, forbi polene…
Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.