Fra låste dører til Stockholms favn del 1 og del 2, Fra Stockholm til tabuland og Reisen forbi polene del 1 og 2 er skrevet og fortalt. Nå gjenstår kun de siste delene, og det å eventuelt tette hull i historien som jeg har ventet med.
Jeg har en liten pause. Det var nemlig ikke helt slik at jeg gledet meg til å dykke langt nedi fortidens skrekkhistorier og sammensatte hendelser. Det var litt som både å orke, gidde og makte på en gang.
Nå skal jeg fortelle grunnene til at jeg velger å være åpen på en blogg, 17 år etter jeg rømte til Stockholm, 16 år etter jeg lot meg overtale til ectbehandling, og 6 år etter jeg høygravid gikk inn i psykose.
For det første. Da jeg var 17 år ble jeg båret over dørstokken og rett inn i psykiatriens tvang, strittende mot. Som så mange andre på min alder på nittitallet.
Men kanskje til deres motsetning, hadde jeg en pappa som ba meg være åpen om det. Han sa: “I går gikk æ på jobb, samla mine kollegaer og sa: I dag har æ det ikkje så bra. For min datter e innlagt med depresjon”. Han oppmuntret meg til å fortelle og være åpen. Til å ikke skjemmes. Jeg skjemtes likevel, men han sa jo i samme slengen at han var stolt av meg selv om jeg plutselig var blitt en “gal psykiatrisk pasien.”
Jeg skal endelig være helt åpen, pappa. Jeg er i gang med å fortelle det nå, og bidra til den åpenheten du alltid ønsket. Og selv om du måtte se det fra himmelen, ja så er det jo aldri for sent at jeg tar det rette valget. Og jeg lover å fortsette å ikke bry meg om hva mange måtte mene om min open mind.
For noen uker siden kjente jeg at jeg fikk nok av det å alltid vite at jeg var den eneste som visste hva som hendte i Stockholm, hvordan jeg opplevde å være pasient da de ga meg ectbehandling, og hvordan jeg opplevde verden i psykose. Hva om jeg døde før jeg fikk fortalt alt? Jeg er jo et menneske, og vi vet aldri når skjebnen mener at våre dager er talte. Det jeg opplevde, ville jeg ikke tatt med meg i graven.
Vi lever i 2015. Ikke i 1945, da man hadde lobotomert pasienter i Norge siden første mann ute, en skogsarbeider, ble lobotomert på Gaustad asyl. Han ble bedøvd med elektrosjokk, og måtte holdes nede så ikke ben i kroppen hans knakk underveis.
Jepp. Vi lever i 2015. Alt tabubelagt og feilbehandling burde vært luket ut BY NOW… Ikke sant, eller? Hvorfor skulle psykiatrien lovlig behandle meg med elektrosjokk som 18åring og gi meg 28 forskjellig typer medikamenter på 12 år mot min vilje, dersom det ikke skal kunne snakkes om? Jeg prøver å stole på at her ikke er gjort noe mot meg som er så feil at det skal holdes hemmelig. Så jeg tier ikke mer nå.
Skal psykiatrien utøve behandlingsformer i dette langstrakte land, så regner jeg med at det er såpass akseptert, trygge og legale former for behandling, at det på lik linje med kreftbehandling og behandling av brukne ben skal kunne snakkes om i all offentlighet. For dem mener det ikke er illegalt det dem bruker av behandling i Norges psykiatri. Jeg har jo ikke gjort noe galt. Så hva skal jeg tie om?
Familie og venner har som alltid vært fantastisk, nå som før. Deres støtte i å at jeg velger å gjøre som pappa anbefalte meg i 1997, kjennes like trygg og god som jeg er vant til fra dem.
Så, dersom du ikke trives med åpenhet omkring forskjellige behandlingsformer innen norsk helsevesen: Silence! This is a page for an open mind 😉
Jeg lover å snart fortelle videre fra år 2009, der del 2 av Reisen forbi polene sluttet, og del 3 begynner. Jeg lover å beskrive videre hvordan jeg ble nektet vann fra kjøkkenvask av Eli ved Levanger psyk post 2 , og måtte drikke vann fra springen på et urenslig toalett. Jeg lover å fortelle om hvordan han ene ropte til meg, illsint, og hvordan jeg nektet å gjøre som han sa. Jeg lover å fortelle om et par meget snille engler som jobber innen Psykiatrien i dette landet. Blant annet dere, Ole Martin ved psyk post 2 Levanger, Inger og Arvid ved DPS Stjørdal. Og Anne fra oppfølgingstjenesten Stjørdal.
Jeg lover alle psykiatriske pasienter i dette landet å bidra enda mer til åpenhet, så godt jeg kan, og sette fokus på hvordan det er dere blir behandlet, hver bidige dag. Ja hvorfor skulle jeg ikke? 😉😉😉
Mvh Helene Dalland