Lykken er en real trønderfrokost på plena sammen med naboMona, barna våre og to av Monas tantebarn.
Våre avkom, tantebarn og forøvrig resten av barna på denne kloden, er det kuleste mest givende selskap å være i, og dagen kunne ikke fått en bedre start enn latterkrampe oppi hagemøblene med frokosten vel konsumert 🙂
Haveaniceday 👍
Slik bor vi. Jeg presenterer herved vår lille lyckliga gatan nr 1, her Even, Mathias og jeg bor på 80 kvadrat. Her er hver dag en eneste stor slags fest. Hver morgen er alle rommene preget av kjærlighet og takknemlighet.
Dersom du leser en av mine historier fra virkeligheten; “Reisen forbi polene”, vil du forstå hvorfor jeg takknemlig feirer hver eneste morgen med barna mine med smil, latter og glede over å få dele mitt hjem med disse vidunderlige små barna. Guttene våre…
Inne i disse hippiepregede bohemaktige indianer-rommene, får barna hver dag klem og stryk over håret. Barna kommer først, så her drikkes ikke alkohol fra min side. Kun venner kan nyte en pils iblant her. Hvis barna har ideer i dette hjemmet, tas det like mye opp til vurdering som hvis voksne har ideer.”Spise middagen på gulvet, mamma?” Yeah why not? Vi gjorde det, Mathias og jeg, da jeg var gravid med Even i magen. Spiste middag på et teppe på gulvet og storkoste oss.
Her i hjemmet er det viktig at barna kjenner seg elsket. Kjenner seg viktige, roses opp i skyene og heies på. Så det synges, leses, bades og bakes. Vi har også mye herlig besøk. Og da blir det skikkelig rotete, og så absolutt verdt det. Det er et konsekvent hjem dette her. Et hjem vi elsker, selv om det langtfra er et palass.
Et av mine tantebarn klødde seg en gang i hue, og sa: “…ehhmm.. du må pass på så det itj blir vegetasjon inn her tante…”
Ei venninne av meg sa en gang om hjemmet vårt at det bare er å se seg rundt her inne, så forteller det alt om akkurat den jeg er
Mange fortrolige samtaler finner sted her blant palmer, orkideer og et sitrontre, og løs latter klinger i dårlige gipsvegger. Det er mye mer verdifullt for meg enn noe slott å bo i. Så hjem, kjære hjem: Borte bra men du er best altså 😉
Kl 06.00 om mårran blir den store smijernsenga mi forvandlet til lekeland. Den er på 1.80×200, så det går helt fint at den plutselig fylles av leker, kravling og latter. Vips så har skolestarterMathias sørget for at alle dyner og puter funker som “gjerde” som rammer inn madrassene, så ikke lille beibi skal falle ut.
Han koser og duller med lillebror, og vil bare ha han for seg selv. Etter hvert bærer det ut i stua, der vi fortsetter morgentrimmen. Jeg bobler over i mammahjertet mitt, og kjenner hvor HELDIG jeg er som får bo sammen med disse fantastiske søte små.
Bare ikke fortell Mathias at jeg kalte han søt nå. Det er forbudt. Han er tøff og kul, i k k e søt! Det er visst ganske alvorlig viktig. Like viktig som at han ikke vil ha kliss på kinnet sitt. Nussing strengt forbudt. Og glemmer vi det, blir vi straffet med at han slikker på hendene våres. Fysjom. Han har et poeng, jeg skal innrømme det. Klisj er klisj, samme hva.Men det ser ikke ut til å gjelde søte nuskete lillebror. Han har VIPbillett til det meste hos storebror, den lille beibigutten.
Tilbake til stua. Etter en stund med gulverull, er det klart for det vi kaller kosestund. Da ser vi tegnefilm og koser oss med frokost. Etter det må vi ha en hvilestund. Og det er nå, faktisk, kl snart halv ni 🙂 Og skal jeg være supermamma for goklompene etterpå, må jeg holde hvilestunda hellig 🙂 God formiddag fra oss oppi lia med det rare i ☺
….erre muuulig?? Sier du og klør deg hull i huet. Kan Helene virkelig ha hatt sånn uflaks? Er det virkelig helt sant?
Ja, sant er det. Helt sant. Men uflaks er det ikke, det du hittil har lest, i forhold til hva jeg opplevde senere.
Jeg har båret på alt jeg hittil har skrevet om i historiene fra virkeligheten, i 17 år. Gjemt det bort og innimellom forsøkt å satt ord på det.
Men du sier ikke rundt kafebordet: Hey, la oss snakke litt om da jeg fikk elektrosjokk da… Eller la oss le litt av da jeg var så syk at jeg trodde øyenstikkeren i dusjen var kamera, og pellet den ut med en håndduk 🙂
Du snakker bare ikke om det. Du tier. Hysjer for harde livet, mens øynene stråler løgn i form av fortielse, idet du egentlig er en ærlig person. Du har bare for mye å bære på alene. For det er løgn at ingenting skjedde. Sannheten er at mye vondt skjedde.
En annen samnhet er at jeg lever ut drømmen om et lykkelig liv nå. Jeg er så veldig veldig glad for at jeg holdt ut. Livet er ren lykke, og selvtilliten er spikret på plass.
Alt jeg skriver fra min fortid er sannheten. Noe er luket ut pgr av at det er bokmateriale. Men ellers innrømmer jeg at; ja, jeg er ei dame som ser ut som ei dame, men som i virkeligheten er mer ei guttejente som havner borti det utroligste. Jeg eier ikke klasse, griser på matfatet, brøler når ingen ser meg krangle med flatpakker fra Ikea, velter og søler og snakker før jeg tenker. Jeg eier ikke en eneste ballkjole heller, og har ikke peiling på merkeklær..
Men jeg eier noe mye mye myyye mer verdifullt: sannheten.
…og evnen til å tørre å fortelle den.
….ja jeg er forelska. Og det er ikke i hvem som helst heller nei! Vi har forhastet oss og rett og slett flytta sammen. Dette skjedde bare for noen dager siden. Jeg vet det er kjærlighet for livet, og vedkommende gjør meg meeeget happy 😉
Det er denne buksa som hang i butikken og flirta med meg hver gang jeg gikk forbi. Den var nå litt rar, tenkte jeg. Men fikk den ikke utav hue.
Neste gang måtte jeg prøve den, med lille babyEven’s hodedel av vogna inn under prøveromsgardinen. Desperat måtte jeg prøve den fargerike buksa, og det endte opp med “værra me mæ hjæm”.
Jeg elsker den, samme hvor aaaalt for mønstrete den er for min fasong, og det er et lykkelig samboerskap 🙂 I repeat: My taste might be your waste 😉
Det aller beste partyet en fredags kveld, er lattermildt og med ingen ringere enn selveste Even og selveste Mathias. Og med fans’n deres: jeg. Nå sover de trygt og godt, og mamman skal ta livet med ro, og glede seg til de våkner i morgen, for da skal vi på helgegodterishopping 🙂 God helg!
Fra Stockholm til tabuland: elektrosjokkene
Jeg tok med meg den lille tatoveringen på skuldra mi som jeg hadde fått for 200 kr i ei sjappe i Gamla Stan, og gikk av flyet på Værnes flyplass. Jeg tok også med meg minnene, men mange av dem skulle snart bli slettet for alltid, sammen med en god del andre minner jeg burde huske fra min ungdomstid.
Jeg ville gjemme meg, ville være usynlig. Det faktum at absolutt alle på min alder hadde gått videre som de skulle, med sin normale utdannelsesvei, mens utskuddet meg satt der i skammenroken i tabuland, var jeg mer klar over enn hele resten av verden. Men dersom jeg skammet meg fra før, var det ingenting i forhold til hvor lavt jeg nå skulle tre nedover på rangstigen. Året var fortsatt 1998. Jeg var fortsatt 18 år.
Dette er det ikke alle som kommer til å like at jeg skriver om. Dette er tabu. Man snakker ikke om slikt, langt mindre skriver det offentlig. Men jeg kan ikke lenger argumentere for å tie. Dette som skjer i norge’s sykehus hver eneste uke, skal jeg såvisst både skrive og snakke om ja. Og jeg er ikke redd for hva folk synser og mener om det. Jeg har ikke gjort noe som helst straffbart. Og i tillegg var jeg bare en jentunge på 18 år. Det hendte i min pur unge ungdomstid. En tid som altså skulle komme til å delvis forsvinne fra meg og min hukommelse for alltid.
Grunnen til at dette kommer til å bli vanskelig for meg å skrive om, er at det var noe aldeles helt forferdelig å oppleve, og det er noe jeg sjeldent tenker på. Fortrenger. Men akkurat nå er det rette tidspunktet for dypdykket. For jeg er lykkelig på en sterk måte som ikke går an å bryte ned. Jeg har brukt mine lærde metoder for å komme dit jeg er, og det har funket bedre enn jeg ante da jeg for ti år siden begynte å ta i bruk metodene og bygde meg opp. Jeg er virkelig ikke her for å behage andre enn barna mine og meg selv, og kan ta imot alt med et stort smil og et ordforlag som vil sette ut enhver kritiker i form av en diskuterende tassi. Jeg påpeker at jeg ikke er bitter den dag i dag. Jeg ser på evnen til å tilgi som noe man kan trene seg opp til.
De trengte ikke å tvangsinnlegge meg. Uten riktig medisin sank jeg ned til minus selvtillit 100%. Usynlig ville jeg også helst være, fiasko som jeg følte at jeg var. Og hvor kunne jeg gjemme den unge jenta jeg var?
Klart de ville hjelpe meg. Klart jeg kunne være der. Frivillig innlagt. Og klart de forstod at jeg ikke ville ha disse pillene deres. De hadde noe annet på menyen. Den timen psykiaterdama og den psykiatriske sykepleieren forklarte meg hva de hadde å tilby meg av behandlingsmetode mot depresjon, vokste klumpen i magen min seg større enn jeg noen gang kan beskrive. Og jeg sa nei. Nei nei nei. Jeg ville ikke ha elektrosjokk. Jeg ser meg tilbake og skimter såvidt ei ungdomstid før dette. To år før de tilbydde meg elektrosjokk var jeg 16 år og bodde på jenterommet. Året før var jeg 15, jobbet freelance for lokalavisa og hadde masse venner. Og så er det veldig mye jeg ikke husker.
De sa: “hør på oss.” De snakket og snakket: “ECT-behanling må du prøve å ikke forbinde med ordet “elektrosjokk”. Det heter electrical convulsive therapy, og fakta er at det er epileptiske anfall vi utløser, og at disse igjen utløser serotonin, skjønner du…” De trøstet: “…det er ikke farlig, og du blir tatt godt vare på” Hadde de bare i samme slengen informert meg om at 1/3 av mine minner fra dette livet kom til å bli hvisket ut… At rent hukommelsesmessig ville en såkalt serie med ectbehandlinger fungere som en hiroshimabombe i hodet. At det var mange jeg ikke kom til å kjenne igjen på gata. At hele Isfolkeserien kom til å slettes fra topplokket. At jeg kom til å oppleve selve behandlingen som så skremmende at det kom til å sette livet mitt på vent i et tiår. Hadde de bare informert om alt, og sagt sannheten… Da hadde jeg løpt for livet.
De sa: “Prøv det en gang, så kjenner du etter hvordan det føles.” De normaliserte denne behandlingsmetoden med fine brosjyrer, og minnet meg på at jeg jo ikke trengte å snakke med folk om det dersom jeg syntes det var flaut. Som om dem og jeg forstod noe som resten av verden ikke var opphøyet til å fatte og begripe, som om dette var selve kuren mot alt. Og kontrollerte epileptiske anfall var ikke så ille vel?
Jeg hadde ikke noe liv lenger. Alt var ødelagt. Ryktet mitt var frynsete og jeg satt jo bare der i galehuset’s skammekrok likevel. Så hvorfor ikke la dem grille hue mitt i samme slengen. Jeg kom ikke lenger ned enn dette i flauhet over meg selv.
Så innmari deprimert var jeg faktisk ikke, og dette mener jeg at de visste godt. Jeg både dusjet, spiste og ordnet meg, og hadde evnen til å være glad innimellom Det var skammen og selvtilliten som var problemet mitt. Men det skulle ikke snakkes! Det skulle spises piller, reimes, låses inne eller elektrosjokkes. Hver fredag skulle det elektrosjokkes.
Mørkt mørkt og langt dypt der inne henter jeg fram vage minner fra svunne tider 17 år tilbake. Det er tåkete. Og de fleste steder i hukommelsen er det så tåkete at jeg aldri mer kan se. Men mye av det var så innmari traumatisk, at jeg ikke kan glemme. Akkurat det jeg så gjerne heller skulle glemt for alltid. Det er de gode minnene som ble til vage skyggedansere.
Å tråkke de tunge skremmende skrittene fra psykiatrisk avdeling opp til sykehuset, ung og livredd. Med massevis av klumper i magen, geleidet av alvorlige og bestemte sykepleiere med få ord i sine munner. Heisen ned til kjelleren. Hente sin egen seng. Heisen opp til toppetagen på Innherred Sykehus Levanger. Å vente bitteliten ved senga i den store ventehallen ved siden av de stille sykepleierne. Nedverdigelsen. Å gjøre dette, er ikke noe jeg anbefaler noen. Jeg vet om bedre metoder.
Jeg tenkte i mitt pubertale sinn: De synes jeg er et så tragist tilfelle av galskap og mislykkethet, at de mener jeg trenger å fikses på denne måten. De har sikkert rett.
Jeg legger meg på en operasjonsbenk. Legen som skal sette strøm på meg, sitter ved hodeenden, slik at jeg ser han opp ned. De andre står rundt. De er så alvorlige at jeg er overbevist om at de har rett i at jeg må gjøre dette. Ingen informerer meg om at de skal “teste elektrodene”, altså sjekke at alt fungerer uten å sette i gang strømmen. Dette innebærer at man som pasient har fått på elektrodene på hodet, de trykker på en knapp mens du fortsatt er våken, og du hører en durelyd.
Legen smiler, og sier: “Da tester vi!” Kjapt hadde de plutselig gjort denne prosessen med testinga si, og jeg stivnet til av ren skrekk og hylte: “Neiiii neeeiii!!! Ikke gjør det” De ble stille og rare, og lovte meg at hvis jeg fortsatte behandlingen, skulle de gjøre det til rutine at de aldri testet før jeg lå i narkose.
Jeg ble avhengig av de siste deilige sekundene før jeg sovnet inn i narkose. I noen få verdifulle sekunder var jeg ei lykkelig ung jente. Så er det meste borte. Jeg husker ikke særlig mye. Husker bare at jeg var likeglad, men at jeg var livredd hver torsdag kveld og fredag morgen. En fredag løy jeg og sa at jeg hadde hoppert ut av vinduet og kjøpt meg burger på bensinstasjonen natt til fredag, slik at jeg ikke kunne ta narkose og få ectbehandling. Dette ble overanalysert i rapporter, og det står i min journal at de stusser over adferden min. Dette er en hendelse jeg har glemt. Jeg har lest det om meg selv i journalen. Som å lese om ei anna jente.
Fra da av husker jeg bare glimtvis. Inn og ut av psykiatrisk, hver gang med en ny coctail medisiner på ca 3 sorter av gangen som de hadde lyst til å prøve ut på meg. Som jeg i utgangspunktet slettes ikke ville ha. Den sterke feilmedisineringen medførte meget varierende adferd. Medpasient Une som jeg fant i trappa under sykehuset en dag jeg skulle ta undergangen til kiosken. Hvor blå hun var. Hvor nesten død hun var. Hvordan hun klarte det noen år senere. RIP Une. Eivind, jeg og ei venninne av meg som tilbrakte uker og måneder der inne. Så kom vinteren. Eivind så ei sykepleier inn i øynene rett foran meg, og sa: “Ja, i e klar til å skrive mæ ut…” Husker hvordan jeg nesten kastet opp da 1.januar kom og pappa fortalte meg at også Eivind hadde valgt å reise for godt. RIP Eivind. Takk for den fine Metallicasangen Fade to black i begravelsen din i Snåsa kirke. En gang inni disse glimtene, døde også Nina, Lisa, Thor og mange mange flere. RIP alle sammen.
Jeg fraskriver meg herved et hvert ansvar for den første serien på 8 behandlinger ved Levanger sykehus. Jeg vet, at selv om jeg skrev under på papirer, var jeg for ung og redd til å kunne ta en slik voldsom avgjørelse. Mange kan mene at dette er en bra metode. Jeg er uenig på det sterkeste.
Det var langtfra over. Dette var bare begynnelsen. Jeg trodde jeg stod på bunnen den gangen. Men jeg skulle dypere og dypere ned i skammekrokens og smertenes avgrunn før jeg nådde dit at jeg forstod at jeg måtte ta ansvar og sørge for min egen lykke og velvære.
Alle som kjenner meg, vet at jeg er glad, utadvendt, lattermild, smilende, fornøyd, takknemlig og veldig positiv. Jeg innrømmer det: jeg skulle veldig gjerne gitt min oppskrift til psykiatrien, slik at de kunne hjulpet flere som er der jeg har vært. For det er ikke nok med bare riktig medisin.
Jeg kjenner mange som gynget i samme båt som meg for 20 år siden, 17 år siden, 12 år siden, 10 år siden. Som faktisk overlevde. Vi er her og der i samfunnet. Hun ene fikk på nittitallet beskjed av en psykiater om at hun burde innse at hun ikke hadde noe på skolebenken å gjøre. Versegod: uføretrygd! I dag kan hun se tilbake på hardt arbeid og svennebrev, og se fram til jobb. Dere som gynger i denne forferdelige båten i dag, i 2015: hold ut! Det er bare en ting å gjøre, og det er å holde ut i båten gjennom tunnellen. Ikke gi opp, for det er slike som oss som besemmer pensum i Psykiatribøkene om 100 år, for dem som kommer etter oss. Dere er viktige, så vær seige og hold ut.
….Livet gikk altså videre for min del, 1998 ble til 1999, ble til 2000, og i et kommunalt hus med 4 leiligheter, der skulle jeg bo. 20 år gammel. De uføretrygdet meg, jeg trengte kun å skrive under papirene. Jeg skjemtes hver eneste dag over hele livet mitt, og fant ut at jeg bare måtte gi blaffen i hva folk tenkte. Fiaskoen var jo et faktum, så hvorfor ikke bare være det nullet i samfunnet som jeg var satt til å være?
Med helt feil medisin, tråkket jeg rett opp i salaten samboerskap. Det ble 3 år med vold, en periode så grov at jeg ikke ønsker at mine barn senere skal finne det på nettet og lese. Jeg hopper over han, også perioden jeg gikk med voldsalarm etter samboerskapet. Jeg startet fra langt under bunn, og bygde meg opp. Skiftet navn. Ville ikke lenger hete Hege. Hun som ble banket gul og blå og aldri turde ta igjen. Jeg ville være Helene, og hete det i folkeregisteret. Hun som gikk på kickboksing og aerobic, hun derre tøffingen som kunne selvforsvar og langtfra var noe offer. Så jeg skiftet navn, holdning og tankegang.
Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.
Morgenstundens lille lykkeliten har gull i munn. Det klør om må bites på det meste. To tenner har titta fram i en søt babymunn, og flere er nok på vei. Ikke så lett å gjøre seg forstått når man er så bitteliten, men mamma er med på gjetteleken dagen lang.
Snille storebror sover, men rusler etter hvert opp og leker litt med lillebror. Så går han og bygger smålego på rommet der lille trille ikke når fram. Det er snart på tide med frokost, så vi skal dekke på kjøkkenbordet og ha ei trivelig stund.
Dere vet ikke hva mamma bærer på, fra svunne tider, mine verdifulle to små. Hvilke stier og veier jeg har trampet for å nå hit. Dere vet ikke at dere to er min store drøm. At mamma hver dag lever ut mammadrømmen, og at det er dette som er det jeg har lengtet etter hele livet: å få være med dere to. Å få stryke dere på kinnet og vise dere kjærligheten som bugner over i bryster mitt hver dag.
Men dere vet det viktigste: at mamma og pappa elsker dere akkurat som dere er. At vi slipper alt vi har i hendene og gjør alt for dere. Ha en fin dag Mathias og Even, hilsen en av deres to største fans: mamma 💙💚
Sverige, du omfavnet meg med ditt vakre Stockholm. Stockholm, du tok vare på meg i ditt hjerte, Gamla Stan. Anna, Anna… Anna Larson, et av mine aller høyeste ønsker er å få møte deg igjen. Få gi deg en klem og si TAKK 💝 …for Anna, jeg rakk jo aldri det. For meg var du en snill gudinne, med ditt bestemte men milde vesen, ditt lange mørke hår med pannelugg, som passet naturlig med ditt lange slanke vesen. Vegetarmaten din smakte himmelsk, og alle dine ord virket nøye gjennomtenkt. Hvorfor tok du vare på oss? Jenter som oss, husløse, eller desperate på rømmen som meg.. Får jeg noengang svar på det? Hvis du noensinne leser dette, Anna, finn meg, skynd deg å finn meg, og jeg vil finne en verdig måte å takke deg på 💜
Del 3: Mus trengt opp i et hjørne
Verden var preget av Angel’s crying med Etype, mens Madonna dybdet med Frozen. Sverige’s Drømhus sang Vil ha dej, og Celine Dion’s vakre røst sang over hele Norden: My heart will go on. Vennene mine der hjemme var nok på fester og hørte disse sangene, som normale ungdommer. Året før hadde vi sunget med til No Doubt med Don’t speak, utenfor videregående skole. Året før det, i 1996, var jeg 16 år og hoppet rundt til Wannabe med Spicegirls sammen med barna jeg passet, mens jeg året før headbanget til Niravana’s smells like teen spirit, og gråt til Metallica’s unforgiven.
Da jeg var 13 år, i 1993, hadde MTV kommet med sine musikkvideoer. Jeg husket Soul Asylum med Runaway train, der jeg ruslet rundt i Gamla Stan i Stockholm i 1998. 18 år og aldeles ikke voksen. Jeg var på vei til Anna for å snakke med henne. Kom hun til å bli irritert når jeg fortalte at jeg slettes ikke hadde noen mage? Kom jeg likevel til å få bo hos henne? Huff så ensom jeg plutselig følte meg. Savnet vennene mine, og så lei meg for at familien min nok var bekymret. Samtidig kunne de jo ikke forstå hva jeg flyktet fra. Jeg var et rart utskudd der jeg ruslet, uten framtid, uten nåtid og trengt opp i et hjørne kalt Stockholm. Å reise tilbake til feilmedisinering og låste dører var uaktuelt..
Jeg gikk opp trappene, ut i utgården og tok en røyk, og låste meg inn hos Anna. Ganske vanskelig dette med å fortelle så snill ei dame at jeg løy. Men Anna smilte, sa hun hadde skjønt det, og undret på om jeg ville smake en vegetar-rett. Det var deiligere enn noe jeg hadde smakt. Akkurat da smakte kokt blomkål med hvit saus gratinert med deilig svensk ost, fantastisk. Det smakte ikke bare fantastisk. Det smakte “snilt”, “omsorgsfullt” og “trygt”….
Jeg beundret Anna sine hatter og parykker opp etter veggene mens jeg stusset på den fiendtlige oppførselen til lemmenet under senga. Gunilla het hun ikke, det er jeg ganske sikker på, og jeg skal nok greie å huske navnet hennes igjen, men denne barseltåka her i 2015 bare varer og varer. …jenta hadde lyse krøller, fregner, og var frekk som fy. Men hun fikk ha sin plass under senga i fred. Jeg var overlykkelig takknemlig over å få være der i denne underlige bittelille Anna-verdenen der godheten rådet, og senga jeg aldri hadde sett makan til, ruver majestetlig over store deler av gulvet, bygd ut fra høyre hjørne.
Etter enda en god natts søvn var det på tide å utforske Stockholm. Jeg fortrengte all sannhet i et ungt og fortvilt hjerte, og prøvde å leve i nuet. Jeg la ut på ferden, med nøkkelen i lomma og en base å dra tilbake til. Jeg innså at jeg ikke kunne reise tilbake til fangenskapen i Norge, der friheten ikke fantes for meg, og bestemte meg for å prøve å søke jobb og finne meg en plass å bo. Det ble med å spørre litt på Åhlens. Så ville jeg bare se meg rundt. Jeg så friheten og undergrunnen. Så finere folk og ikke så finere folk. Ei jente jeg møtte, var like lite fin som meg, og vi ble lett kjent. Vi hang sammen hele dagen og tittet i butikker. Og dyrebutikker… Der ble vi aldeles forferdet over det vi så. Dyr i fangenskap! Ganske så symbolsk, ser jeg nå, fikk vi impulsivt trang til å redde dem. Jeg stjal meg ei mus, rett og slett. Humre… Ja for det var jo det jeg gjorde, jeg stjal meg ei mus og bestemte meg for å ta vare på den. Samme hvor koffert det ser ut her jeg skriver det, så var det altså ei ordentlig mus fra en dyrebutikk. Stakkars lille skapningen, ble med meg hjem til Anna den dagen.
Nok en gang gruet jeg meg, og var redd for hva Anna mente om mine rebellske påfunn. Den ettermiddagen satt vi og pratet litt, Anna, Gunilla og jeg. Anna ønsket den lille rømlingen jeg hadde drasset med fra dyrebutikken velkommen (hvis jeg skriver mus, blir det bare feil uansett: at Anna ønsket musa mi velkommen??) …men bestemte at den måtte få seg et bur, stakkar liten. Jeg foreslo for sinte Gunilla at henne og jeg kanskje kunne se oss om etter en plass å bo. Anna sa at leiligheten egentlig var pappan hennes sin, og at det kom noen Amerikanere til byen om en liten uke som skulle få låne leiligheten, så vi måtte finne en løsning. Gunilla ble litt paff over at jeg var vennlig mot henne som var så uvennlig. Men sannheten var at jeg aldri greide å ta Gunilla’s fiendtlige holdning på alvor. Jeg syntes hun var bare søt og litt rar. Og rar måtte jeg vel innse at jeg var å betrakte som selv. Kjemperar. Og ikke i min egen by. Jeg kunne gjøre hva jeg ville uten at dette kom til å bli sett av noen jeg kjente.
Så neste dag spurte jeg Anna, før hun dro og studerte som vanlig, om jeg kunne låne en parykk. Anna lo hjertelig, og sa: Selvfølgelig kan du det, men ta godt vare på den. “Vi lo så vi ristet mens jeg prøvde forskjellige parykker. Ja til og med Gunilla mår plutselig inte illa, hun lo bittelitt hun også. Men bare såvidt. Valget falt på en mørkerød lang parykk meg pannelugg. Vips, borte var jeg, en helt anonym flicka. Men før jeg dro ut på ferd, måtte musa mi selvfølgelig være med 😉 Sorry, men akkurat slik var det: den musa fikk “bo” mellom nakken min og alt parykkhåret. Jeg la Sødermalm og Østermalm for mine unge føtter, og fant en måte å tjene noen slanter på. Jeg satte meg ned ved en stor handlegate og “sang” med tiggeboks foran og musa kravlende på jakke, hår og nakke. Du som filmet meg og den forferdelige sangstemmen: give me that tape :p
Dagene danset i takt med Stockholm, og jeg fikk underveis beskjed om at psykiatrien i Norge hadde skrevet fra seg både ansvar og meg. De hadde skrevet ut meg. Men et skremt ungt hjerte vil ikke i bur igjen, så jeg turde ikke stole på det.
Jeg vet den dag i dag at det ikke var riktige medisiner dem ga meg. At alle de 28 forskjellige medisinene de testet ut på meg gjennom en årrekke på 12 år, var helt feil. Men jeg vet også noe annet. Jeg fungerer ikke uten min livsviktige medisin Lithium. Så mens jeg falt dypere og dypere inn i Stockholms favn, sank også mitt stemningsleie dag for dag.
Jeg ga opp. Bare var der og …bare var. Suste rundt i Stockholm og rett ned mot den selvfølgelige nedturen. Som jeg var for ung til å skjønne noe av da. Min nest siste kveld i Stockolm dro jeg ut på party. Utelivet bugnet omkring meg og jeg danset med. Selv om jeg ikke kunne danse på den tiden. Jeg møtte Diana. Diana på 30 år virket kjempegammel for meg på 18. Og oppi det hele påstod hun at hun hadde sunget i 4 Non Blonds. Akkurat DET, tenkte jeg, kunne vel hende at kanskje mest sannsynlig ikke stemte… Diana hadde sykler, og vi syklet natta lang, hjem til hennes venner og rundt omkring i noe som føltes som “Stockholm rundt”
…den natta glemmer jeg aldri Diana. Jeg lo og hadde det gøy. Men da sola stod opp, og jeg søvnløs og trist gikk sammen med deg langs Gamla Stan, da var jeg virkelig skikkelig skikkelig sliten og lei meg. Følelsen av hjemløs desperasjon sa meg kun en ting: fortell henne alt og søk hjelp. Så jeg sa deg alt, Diana. Og du sa “sosialtjoren”, “vi går til sosialtjoren, men INTE fortell dom at jag har cancer!”
Sorry at jeg sa dem det. Men jeg tenkte som så, Diana, at kanskje dem kunne redde deg hvis jeg sa til dem at du led av kreft. Håper du har det bra nå. Samme hvor du er.
Jeg fikk overnatte på et mentalsykehus i Stockholm. Der spratt ei gal dame rundt og sa masse tull. Jeg fikk sove ei natt, og ble sendt hjem med fly til Norge. Ville det selv, men gråt da jeg så Stockholm forsvinne. Og siden har jeg ikke sett deg, Stockholm. Men jeg har tenkt og tenkt mye på deg og alle du lot meg møte. Takk for at du tok vare på meg, Stockholm, takk for at det faktisk ikke skjedde meg særlig vondt. Takk for at jeg fikk møte en engel ved navn Anna….
Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.
Jeg ser det regner ute, trist og grått, som snipp snapp snute.
Men i dag har jeg turbohjerne, så en joggetur? Ja takk, gjerne!
Jeg skal puste lufta dypt inn, med et takknemlig sinn.
Jeg skal spurte skogen min, til hjernen min får hvilen sin.
Kroppen min har alt den trenger, for å jogge til musikk som fenger.
Den har fett, vitaminer og protein, og muskler så joggeturen blir fin!
Det handler ikke om slanking her, det handler om å få fred oppi topplokket der…
For var jeg underernært og liten, ville jeg vært for sliten.
Men jeg er sterk og full av næring, jepp, det var kveldens trenings-erklæring!
Skrevet av Helene Dalland
