Før jeg skriver del 2 av Reisen forbi polene, vil jeg belyse noen tema. Jeg beskriver dette slik som det kjentes den gang da. Den dag i dag forstår jeg godt at jeg ble innlagt ved tvang sommeren 2009, fordi jeg var veldig syk. Det er heller ikke slik at alle som jobbet der da, gjorde alt feil, selv om jeg trekker fram enkelte hendelser. Der jobber mange engler som gjorde så godt de kunne. Og jeg skriver her som jeg sa til en ambulanseklasse jeg holdt foredrag for: det er lov å le. Samme hvor trist det også blir, er det lov å le av meg/ med meg. Særlig også fordi i dag har alt ordnet seg, må vite, og ting er ikke relevant for 2015 som fortelles her.
Fanget i galskapen og klørne til “fienden”, kjente jeg meg dyrisk. Jeg måtte forsvare min store mage for enhver pris. Hva var de ute etter? Skulle de drepe meg og ta babyen min? Mitt lille mirakelbarn? Skulle dem skade barnet mitt med medisinpillene sine? Hva skjedde dersom jeg sovnet? Opererte de ut barnet mitt da?
Jeg kunne lukte hygiene på lang avstand. Det var ikke kun normal gravidnese dette, det var luktesans av en snedig sort. Han ene sykepleieren framstod for meg som en eneste stor snuspose dynket i urin. Jeg greide ikke å respektere en urinert snuspose, og kjente det ble pinlig på hans vegne.
Desperasjonen steg i takt med et vilt overlevelsesinstinkt, og jeg ble et annet menneske, samtidig som jeg kan huske alt. Hvert sekund. Jeg ble en fresende heks som forsøkte å overtale den ene sykepleierdamen om at jeg kom fra kontrollkomisjonen, og at observasjonen hadde gått meget for langt. Alle ville miste jobben sin. Ja unntatt henne da. Hvis hun slapp meg ut. Jeg husker godt adferden min. Men forstår ikke hvordan det er mulig å bli så paranoid og annerledes enn hva jeg er. Uten søvn også den natta, svimet jeg inn i en mellomverden. Det suste for ørene. Alt var slow motion.
Jeg var på et skjermet avsnitt med to rom, et observasjonsrom med vinduer, og et oppholdsrom i midten. En mann med blåmerker var på det andre rommet. I min verden ble blåmerkene i panna hans bevis på at han ble utsatt for elektrosjokk mot sin vilje, og jeg jamret meg hver gang de tok han ut av skjermet avsnitt. Til slutt var jeg sikker på at de utførte behandlingen på rommet, lydene for å regne, og at de satte på aaaalt for mye strøm.
Jeg kan faktisk forstå, at jeg som aldri turde si hva jeg tenkte og følte, til dem som jobbet der, måtte framstå som enda mer splitter pine gal akkurat i det jeg innbiller meg at dunkelydene på mannen’s rom betyr alt for mye strøm. Mer og mer noiete, mer og mer strøm, og jeg mister nesten pusten av redsel der jeg virrer rundt som en hodeløs gravid høne med kalde føtter. Jeg er altså så innmari innmari livredd akkurat da, at det er vanskelig å forklare. Der og da mister jeg meg selv komplett. Jeg faller og faller ned i en annen verden.
Jeg hadde ikke hallusinasjoner, og jeg hørte ikke stemmer. Har aldri opplevd det. Men all fornuft og logikk var fratatt meg, og jeg styrtes kun av fantasien.
Plutselig åpner den dobbeltlåste døra seg, og inn kommer ambulansepersonell med sykebåre. Jeg er i en rollespillverden. Tror jeg må spille roller for å komme meg unna. Alt er tåkete, susete og sensitivt. Dem vil ha meg på båren med min verdifulle mage. Jeg stritter imot. Ei vennlig dame klapper meg på skuldra, sier Østmarka, og i det hun veksler et hurtig blikk med meg forstår jeg alt! Jeg skal jo dit både Elvis, Marilyn, Kurt og Michael er! Det er jo til det beste for alle at jeg som bærer på det viktige barnet, faker at jeg dør nå, slik som Elvis, og gjemmes bort på “himmel på jord”, nemlig “Østmarka”.
Ikke aner jeg hvordan jeg som godt vet at jeg er relativt anonym, plutselig plagdes med paparazzier, men ferden inn i ambulansen foregikk slik i mitt hode: Jeg ville ikke ligge på båre, for de forferdelige paparazziene utenfor kunne jo overfalle meg. Bedre at jeg hadde ei jakke over hodet. Noen knitrelyder utenfor ambulansevinduet var like fakta nok for meg som fogdene som dømte hekser til døden trodde på djeveldans og flyvende “hekser”… Knitrelydene var fotografer. Paparazzier. Og sånn var det!
Inne i ambulansen fikk jeg panikk. De to unge sommervikarene som satt baki sammen med meg, den urindynkede snusposen og en annen ung herremann, føltes som to skumle rømlinger som potensielt virkelig kunne være farlig for meg og magen min. Da mistet jeg oldenflaska mi i gulvet. Min “hellige gral”. Da mistet jeg også meg selv, trodde jeg, og katastrofer kom til å skje. Urinsnusen ropte dårlig ånde til meg: “RO DÆ NED! SÆTT DÆ! LEGG DÆ!” Så ble jeg lagt i seler.
Jeg tenkte at nå måtte jeg puste for å overleve. Puste for lille vennen i magen. Puste dypt og rolig. Men det hjalp ikke. Tårene rann og jeg hyperventilerte, mens snusposen ropte:”HYSJ NO DA! RO DÆ NED!” Med hard sint stemme.
Du snille ambulansepersponelldamen som satt i passasjersetet og snakket med sjåføren. Jeg så du snudde deg hver gang han ropte til meg. At du ble stille. Jeg skulle ønske du i framtiden tør å si fra. Stol på magefølelsen din og tør å si fra.
Men dette va barnemat i forhold til hva som ventet meg. Jeg måtte støttes opp trappene til den avdelingen jeg skulle til. For meg var det ikke trapper. Det var portaler til tidligere liv. Og jeg døde litt for hver trappeoppgang. Alt var lyst og tåkete. Hver pleier som hilste på meg, ble til engler og folk jeg “hadde møtt i tidligere liv”. Jeg var skjørere enn det tynneste porselen, og min sjel var i ferd med å dø ut. Kjentes det som.
Dem satte sprøyte på meg. Ikke at de trengte å bruke makt. Jeg var mer enn utmattet. Og jeg undrer på om hele meg faktisk hadde helt gitt opp, om jeg faktisk holdt på å tippe over og falle om. Hadde jeg noengang greid å komme tilbake til denne verden uten medisin?
Da jeg våknet igjen på en svart sofa i et stort rom med svære vinduer, spratt jeg kampklar opp. Fiendtlig innstilt og livredd for babyen min. Dagene og spesielt nettene som fulgte utviklet seg til det rene mareritt. Jeg har egentlig ikke ord for en slik nedverdigende behandling, og jeg har skjemtes i flere år. Men jeg skal prøve. De ville gi meg medisin. Jeg ble fresende rasende overbevist om at de forsøkte å forgifte barnet mitt, og i ren desperasjon spyttet jeg ut smelte-medisinen.
Ok. Nå kommer jeg til det vanskelige. Men det må ut og frem, for åpenhet er noe jeg vil bidra til. De låste meg inne på et rom hele natta. Første natta på rommet til venstre. Jeg tiltet og trodde det var gift overalt i rommet i min livredde psykoseverden. Ropte desperat at de måtte slippe meg ut. Jeg hadde jo ikke gjort annet enn å spytte ut medisinen. Hadde jeg vært av den voldelige typen hadde jeg forstått litt. Jeg gråt og ristet, og prøvde å forklare at jeg som alle andre gravide måtte på do. Men jeg fikk ikke. Fikk ikke noe. Ikke mat. Ikke gå på do. Ingenting. De ropte: “Legg dæ på madrassen!” Javel så det var gift i madrassen? Dette måtte jeg finne ut. Rev opp madrassen, og lager en slags trygg stol av den på gulvet som jeg kunne sitte å hvile på. Jeg sa til meg selv: “Nå skjer det. Nå kommer de og dreper meg og babyen min.”
Neste natt var på vakt to menn. Han ene var stor og tykk, han andre hadde langt hår og skjegg. Jeg følte intenst at det var noe suspekt med begge to. De låste meg ikke inne på det høyre rommet. De satte seg på to skinnstoler utenfor så jeg ikke kom meg ut. Det samme skjedde denne natta. Jeg fikk ikke gjøre noe menneskelig. Hele den natta stod jeg og pustet inn en bitteliten bris av friskluften utenfor, gjennom Østmarka’s gamle vinduer, for jeg var full av angst og overbevist om at de sivet giftig gass inn i rommet for å drepe barnet mitt og meg. Prøvde å skremme de to slemme mennene med klikkelyder på låsen. Prøvde å be til Gud. Prøvde å forstå, men jeg forstod ikke i det hele tatt hvorfor jeg var der, og hvorfor de ville meg så vondt.
Dagen etter begynte et nytt helvete. De forklarte ikke hva som ville skje dersom jeg nektet å ta medisinen. Hadde de sagt det, hadde jeg tatt medisinen. Først der ene rommet. Fem menn holder meg hardt nede, og drar av meg på underkroppen. En psykiater står i bakgrunnen og følger med. Den ene mannen tar fram ei sprøyte med lang spiss. Stikker meg. Hjertet pumper villt, og jeg føler meg livredd livredd livredd. Livredd. Reiser meg fort og illsint etterpå for å vise at dem ikke kan trykke meg helt ned. At medisinen ikke funker på meg.
Dagen etter skjer det samme på det andre rommet. Denne dagen har jeg ikke engang fått tilbud om å ta medisin før de kommer sakte gående mot meg og presser meg inn på venstre rom. De presser det høygravide brystet mitt så hardt mot ene sengestolpen, at smerten får meg til å bite han ene i hånda for å fortelle at de må stoppe. For jeg har ikke ord. Han ser sint på meg og roper: “Hu beit!”
Hvis dere leser dette, “menn”, skal dere vite at det brystet skal undersøkes en vakker dag.
Dagene som følger, bosetter jeg meg på den svarte skinnsofaen i det store rommet utenfor de fæle rommene. Livredd for å bli stengt inne og holdt nede, slår jeg leir der. Jeg innbiller meg rare ting fortsatt. Og jeg holder til i dusjen. Der er jeg trygg. Men jeg er sikker på at der er kamera over alt. En dag jeg står i dusjen og som vanlig synger så det jomer: “Heal the wooooorld, make it a better place…” , ser jeg e svær øyenstikker over meg som svirrer rundt dusjstrålene. Og tenker med en gang: “I svarte! Sender de kamera inn i dusjen også nå???!!!” Jeg roper:”Steike ta, dåkk e ikke særlig lite frekk heller! Kamera i dusjen min?” ….mens jeg stirrer den store øyenstikkeren “rett inn i øya”. Kjapt henter jeg en håndduk, og peller “kameraet” ut av vinduet.
Utenfor innenfor, er Østmarka mektig nydelig om sommeren, og jeg opplevde å være i ett med de store trærne, ekornene og floraen de gangene jeg fikk en rusletur ut. Slik var min høygravide tid første svangerskap.
Ja. Slik var det. Sånn, og mye mye mer som jeg kan gå nærmere inn på i ei bok heller.
I alle fall lå jeg der i sofaen og grublet på mine hyss, og det var 14.juli 2009. Jeg var 29 år, og høygravid, og fikk en av mine geniale fluktplaner dettende i hue. Jeg hadde jo kynnere. Kunne vel late som om det var rier… Så jeg gjorde det. Lot som om det var rier, slik at de spurte meg om jeg ville til sykehuset. Jeg sa: “Nei. Eller æ vet itj æ..?” Så de ikke fikk mistanke. Så bar det til sykehuset, noen dager før termin.
Det var ikke innen min fatteevne det jeg forstår nå. Jeg var jo for syk til å ta vare på babyen. Jeg trodde det skulle tilrettelegges slik at jeg og Tore kunne være en plass på Østmarka og ta vare på barnet vårt. Det skjedde mye i kulissene som er bokmateriale.
En lege overtalte meg til å ta keisersnitt. Jeg trodde fortsatt jeg skulle ta meg av babyen min, så jeg tenkte jeg måtte på handletur først. Alt var jo hjemme. Hadde hørt det var bra å bade babyn i kammillevann. Måtte kjøpe kamillete. Og noen kremer og sånnt no… Så jeg sa til legen: “Greit! Keisersnitt i mårra, hvis æ får shoppe først!” Dette var ok. Det utrolige er at jeg gikk fra innlåst tvang, til å kunne rusle alene rundt på Trondheim torg, mens ei sykepleierdame satt inne på det som den gang var Egon. Der i underetg satt hun og ventet på meg..
15.juli 2009. Da kom vår elskede kjære lille søte gutt til verden. Jeg hentet krefter fra et ukjent sted, og forholdt meg rolig da de ga oss beskjeden inne på rommet. Babyen vår ville bli midlertidig plassert hos et beredskapshjem. Babyen som hadde sparket inne i magen min, skulle reise langt langt unna meg. Sorgen var overveldende, men mens vi var på sykehuset, stålsatte jeg meg. Vi fylte halve kantina med slekt og venner som kom og ville støtte. De var fantastiske. Men jeg kunne ikke forklare. Kunne ikke forstå hvor syk jeg hadde vært, selv. Der og da var jeg midlertidig stabilisert på medisin.
Så ble min sønn fraktet en annen retning, mens jeg ble fraktet den andre veien uten barnet i magen min. Jeg var tom. Det eneste jeg bestod av, var tårer. Masse masse tårer, livredd for å felle dem på de fine bildene av gogutten min som jeg hadde fått av sykehuset, slik at jeg ødela bildene med tårer. Han var ubeskrivelig vakker, babyen, og jeg lengtet lengtet og lengtet. Jeg prøvde å stoppe melka som flommet, og savnet han som skulle drukket den. Det eneste jeg gadd å leve for nå, var babygutten på bildene. Alle gangene jeg hittil hadde trodd at jeg stod på bunnen og kavet, fortonet seg nå som helt greie dager, timer og minutter. Dette her kunne jeg egentlig ikke holde ut. Alt jeg greide å tenke på, var en liten gogutt som så ut som en vakker engel.
Den dagen de sendte meg til DPS Stjørdal, stod en ting i hodet på meg: å overleve bilturen slik at jeg fikk holde omkring babyen min igjen. Jeg ga CD’n venninna mi hadde brent, til sjåføren, og sangen “Håp” strømmet ut i bilen: “…dypp din penn i smerte, og dypp din penn i blod, brennmerk min hud med sjømannsordet..” Jeg så ut av vinduet og var helt helt i nuer. Opplevde fortsatt verden på en psykotisk måte, ser jeg nå. Det ventet krevende tider.
Barna våre, gode snille fine barna våre. Få kan forstå hvor takknemlig vi er for hver gang vi får se dem smile og gi dem varme klemmer. Få kan forstå hvor takknemlig vi er for at jeg ble syk da, og ikke to år senere eller 4 år senere. Men mange kan forstå foreldre’s intense kjærlighet, og alt hva vi vil gjøre for de fantastiske små 💙💚
Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.
