Før jeg forteller min historie videre, ønsker jeg å belyse noe. For man kan saktens undre seg over historikken til ei jente som rømmer til Stockholm fra tvangsinnleggelse, bare 18 år gammel. Hvordan var barndommen? Jeg presiserer at barndommen jeg delte med mine to søsken Silje og Hans Even, var trygg, god, stabil og meget lykkelig. Våre foreldre Eva og Hans, sørget for at vi fikk kjærlighet og omsorg, og vi så dem alltid edrue og tilstedeværende. Diagnosen jeg har, er genetisk og lå latent. Den brøt ut i 16- 17 årsalderen, og jeg var frisk frem til da. Dette at jeg har en så trygg barndom i min grunn, kan være en viktig årsak til at det har gått så bra med meg. Jeg har det toppers i dag, og er ikke preget av alt jeg opplevde innen psykiatrien. Jeg presiserer også at den dag i dag har jeg et supert samarbeid med psykiatrien. Jeg får perfekt riktig medisin av en dyktig psykiater, og innimellom tar jeg en prat med ei real dame som er utdannet psykiatrisk sykepleier. Ja, jeg innrømmer det: det ble gjort noen grove feil fra psykiatrien’s side en gang med ei jente på 17 og oppover i 20årene, men jeg ser på dem som tunge men rike erfaringer.
Østermalmtorget åpnet seg for meg med sin storhet i det jeg tråkket ut av taxien. Jeg kjente at jeg var kommet hjem. Utesteder og casinoer lyste mot meg. Men gleden var kortvarig. De hadde nok begynt å lete etter meg nå, og det betydde at jeg måtte gå i dekning. For de skulle ikke få tvinge i meg mer sløvende piller. De skulle ikke få låse dørene omkring min unge kropp. Og de beryktede reimene deres, de ville jeg værtfall ha meg frabedt… Jeg var villig til å gå langt for friheten min nå.
Men jeg ville ha en pils. Det hadde vært godt, og særdeles velfortjent nå, tenkte jeg. Så jeg gjorde det. Jeg tok en pils på et utested på Østermalm, mens jeg funderte på hvor jeg skulle sove til natta. Ikke kunne jeg bruke opp pengene på hotell heller. Heldigvis var jeg ei utadvendt ung jente, så jeg tok kontakt med ei jente på min alder, og hennes vennegjeng. Hun hadde lyst langt hår, og en ufyselig adferd. Snipete og frekk, men hun kunne låne bort gjestesenga i mamman sin leilighet mot 100 kr. Først skulle hun ut på party, så jeg måtte henge på. Vi havner på en undergrunnsfest, der halvparten så kriminelle og ruset ut. Jenta oppførte seg som om hun foraktet meg, men noe sa meg at jeg måtte holde meg til henne. Så jeg lot meg trampe på, og lusket lydig etter da hun ropte: “Du kom igjen då tjejen, om du ska låna den SENGEN, måste du komma NUH!!” Hun og kjæresten pratet ikke til meg annet enn de gangene hun gjorde narr av meg, da vi dro hjem til hennes mor sin leilighet. Moren var ikke hjemme. Neste morgen raste hun inn på rommet der jeg sov, og sa: “Skunda dej! Vi måste åka herfra om et kvarter! Nuh, skunda dej!”
Jeg fikk overtalt henne til at jeg måtte få låne telefonen. Dette fordi jeg ville ringe mine foreldre og si at alt var bra med meg. At de ikke måtte bekymre seg. Politiet kom til å lete etter meg der, og da var jeg long gone. Dette fikk jeg gjort, og så var det bare å innta Stockholms frihet. Friheten kjentes enda bedre etter jeg hadde kvitta meg med nattas vertinne. Makan til sniptre hadde jeg aldri møtt. Men jeg var likevel takknemlig for at hun lot meg leie den senga for en hundrings. Så tjejen med lyst langt hår, Stockholm’s partyprinsesse. Nå, sikkert Stockholm’s businessdronning på ca 35 år: hjertelig takk for min første natt i Stockholm i 1998, trygt innlosjert i din mamma’s gjesteseng. Hvis du noen gang leser dette, og kjenner deg igjen: ta kontakt for en “trivelig” kaffeprat 😉
Friheten ble brukt til å suse hit og dit med t-banen, se litt i butikker og bare føle meg fri som både fuglene, fiskene og alle andre dyr i frihet. Ja jeg følte meg dyrisk primitiv med min lille “bagasje”, der jeg bare fulgte intuisjonen min rundt omkring i Stockholm by. Jeg unngikk å tenke på kvelden før den kom. Og den kom i det jeg ruslet inn på en pub. Jeg var ikke videre god i Svensk, så da en av mennene som satt og så ut som pubens faste innventar, sa: “Hey flickan, vil du ha en bæsj?” Så jeg rart på han og sa: “…om æ vil ha en bæsj? Eh, nei takk haha!”
Eng ung “mann”/gutt på rundt 18 år befant seg blant de eldre herrene på puben. Han var ikke bare svensk. Kan ha vært iransk. Vi fant fort en kameratslig tone. Jeg var desperat etter å skjule meg, gå i dekning og gjemme meg. Jeg ville være fri. Om jeg så måtte flytte til denne byen, ville jeg det for å unngå låste dører og uønskede piller.
Jeg husker ikke hvordan den unge fyren endte opp med å tilby meg å låne en bod i kjelleren under blokka der foreldrene hans bodde i en leilighet, men slik ble det. Jeg tilbragte ca 3 netter på en madrass inne i en bod uten lys. Og den mørkhudede gutten tilbrakte store deler av tiden med å sitte der inne i mørket og fortelle grusomme mordhistorier fra hjemlandet sitt, og lot det være opp til meg å fundere på om han kunne være morderen.
Han skulle flytte, denne merkelige unge fyren, og på et eller annet vis endte jeg opp med å befinne meg i flyttebilen sammen med han og flyttebyråmannen. Sørover mot en drabantby havnet jeg i et merkelig scenario. Den unge gutten ble sintere og sintere, og satt foran i bilen og spyttet på meg. Vel framme fikk han hjelp av den irriterte flyttemannen til å bære opp møblene sine inn i sitt nye hjem. Vi så furien hoppe og sprette møbelkastende illsint oppe på den lille balkongen sin før vi dro. For selvfølgelig ble jeg med flyttebilen tilbake til Stockholm. Og aldri fikk jeg svar på hvorfor den unge fyren var så innmari rasende spyttende sinna. Jeg ler av det den dag i dag, og den gang da var det en lettelse å bli kvitt han også. Du som kjørte flyttebilen… skulle du kjenne deg igjen, ta kontakt, for jeg har mye å takke deg for. Du gjorde meg aldri noe vondt. Ung og alene som jeg var, lot du meg prate og fortelle alt, uten å kjøre meg til polisen som du egentlig ville. Du var bekymret for meg, men slapp meg fri i Stockholm by på ny.
Jeg så Stockholm reise seg på ny foran meg. Sa adjø til den snille sjåføren, og gikk under grunnen. Der satte jeg meg på tbanevogna og så på kartet. Mariatorget var et snedig navn på et torg. Jeg dro dit.
På Mariatorget fantes en pubrestaurant ved navn Lille Maria. Der inne satt i 1998 ei jente på 18 helt alene i hele verden, ved bordet nærmest gata, ved vinduet. Tårene startet å trille der ved bordet, og ville ingen ende ta. Det ble uungåelig å skjule tårene og dempe hikstene. Fortvilelsen fylte et ungt hjerte, og det rant over. Begeret var fullt, og grensene for hva ei jente kunne tåle, var forlengst overskredet. Broene var brente, og det var ingen vei tilbake. Eller, veiene tilbake, de fantes det mange av. Men hvem vil tilbake til fengsel når de ikke har gjort seg fortjent til låste dører? Hvem vil frivillig innta medisiner som ikke er beregnet på en? Hvem vil låses inne og bli glemt som 18åring? Ikke denne jenta..
Ei middelaldrende dame med hatt og kåpe kom inn døra. Hun gikk bort til meg og la hånden over skuldrene mine, mens hun sa: “…men tjejen, hva er det for nåt, mår du inte bra?” Jeg løy og sa jeg var på interail, og at jeg bare hadde litt hjemlengsel. Den omsorgsfulle damen sa hun skulle på toalettet. Og hun hadde nok ikke tenkt det helt slik, men den høye stemmen hennes avslørte henne. Jeg hørte alt. Telefonen på disken som var til å putte penger på. Henne som sa:”Aa, polisen? Det sitter en ung tjej her och gråter. Hon sejer hon e på interail, men det vet jag inte riktigt om jag ska tro på…!” Før hun gikk inn døra til toalettet. Kjapt røsket jeg sammen de få posene mine og la på sprang ut døra. Fort opp til høyre og oppover det trange fortauet. Inn en enda trangere sidegate til høyre. Bom stille lå en gang ei jente der og gråt mens hun så politiet komme. Og dra.
Jeg kjenner den jenta. Jeg forstår henne godt. Så lite som det fristet å bli tatt til fange av norsk psykiatri i 1998, forstår jeg at hun lå der i bakgaten helt alene og skalv og gråt, i ca 10 minutter etter det svenske politiet hadde kjørt. Det var etter det neste som skjedde at jeg på min måte ble troende. Jeg tror på at noe passer på oss, etter jeg møtte deg, Anna Larson.
Inne i t-banevogna igjen. Kartet over Stockholm smilte til meg fra veggen, og jeg syntes ordet “Gamla Stan” så fristende ut. Vi var 4 stk som hoppet av der under Gamla Stan’s vakre bygninger den kvelden. En mann gikk til venstre. Jeg stod og så meg rundt, mens et par ruslet mot trappa til høyre. Fort pakket jeg på meg en “gravid mage” under jakka. D
Tårene trillet av seg selv. Jeg behøvde ikke late som, de tårene var ekte som gull. Men ordene var slettes ikke sanne, der jeg løp bort til paret og sa: “…hjelp mej, jag er gravid och har ingen”.
Kjære Anna Larson. Tårene presser på når jeg nå skal skrive om deg. Kanskje reddet du livet mitt den gangen. Jeg har forsøkt å lete etter deg på internett, men hvor mange Anna Larson bor i Stockholm mon tro? Veldig mange. Og ingen av dem jeg har kontaktet er deg… Så mange ganger som jeg har tenkt på deg. Tusen tusen takk, og enda mer hjertelig takk…
Anna Larson brukte ikke lang tid der nede ved t-banen før hun sa: “Kom, bli med. Jag tar hånd om sånne som dej.” Hun bodde i en sjarmerende trang hybelleilighet, midt i Gamla Stan. Alt i et rom pluss et bittelite bad som fantastisk nok inneholdt både dusj og toalett. Kjøkkenet var en lang benk der hun kun laget vegetarmat. Hvis jeg kunne inredet et rom slik hennes var, ville jeg klart det ned til minste detalj, jeg husker hvordan det så ut. Hennes seng var bygd i tre på høye trestokker. Under den bodde et lite lemmen ved navn Gunilla. Det vil si, hva den sinte lille gatejenta på ca 17 år som bodde under Anna’s seng het, husker jeg ikke helt nå i dag, så inntil videre heter hun Gunilla. Nok en gang denne snipete holdningen: “Hon får inte bo på min plats, Anna. Det her er MIN plats!” Anna lo og sa: “Nejdå, hon kan ligge nede ved stigen her, Gunilla” Den natten fikk jeg sove trygt og godt på Anna’s gulv. Dagen etter trakk jeg inn duftene av kåken hennes. Vegetarmat og en deilig dusj. Parykker, hatter og klær hang og lå på hyller oppover veggene, det var bohem og hippie i skjønn forening. Det var søndag og jeg hadde sovet til ettermiddagen. Uten å måtte drasse på tingene mine, kunne jeg rusle en rolig og fredelig tur gjennom vakre idylliske Gamla Stan. Over slottsplassen og ned langs de skarpe lysene mot mørk himmel. Jeg var hjemme. Hadde et slags hjem i Anna’s hjerte. Og jeg gråter noen ganger når jeg tenker på deg, Anna. Du rørte med da, og du rører meg nå. Lever du fortsatt? Og hva gjør du nå? …jeg skulle klemmet deg i timesvis skjønner du.
Der jeg ruslet kveldsturen min, med Anna’s nøkkel i lomma, tenkte jeg med glede på at søndag skulle bli til mandag, og jeg skulle utforske alle de gammeldagse små butikkene noen trappetrinn under bakken. …samtidig som jeg gruet meg til å fortelle Anna sannheten om den derre magen…
For jenta med det mørke håret var på langt nær ferdig med Stockholm enda. Nå hadde hun en trygg base i tillegg. Jeg stryker henne over håret der hun rusler rundt Gamla Stan, og forsikrer henne at jeg ikke skjemmes over henne. At jeg med glede skal skrive del 3 senere. Vi har alle vårt indre barn. Vår såre fortid. Jeg har deg, jenta mi, og glad er jeg for det ❤
Jeg ser du er forelska, gutten min 🙂 Hver gang du ser Monica’s søte lille Mina Madelen med de superfine øynene, gjør du deg til og smiler ekstra babysøtt 🙂 Jeg har aldri sett babyer flirte før, søten, men nå er jeg sikker i min sak: dere småtroll kan flirte, dere også 🙂
Det var en gang ei jente jeg kjente. Hun var 18 år og hadde mørkt hår. Hege Merete het hun, og hadde tidlig i livet et fortvilt og tungt hjerte med mye smerte. Det jeg skal fortelle om hendte før hun som 25åring skiftet navn etter et 3 år langt forhold der volden tvang henne til å starte helt på nytt, med voldsalarm og nytt navn. Rent symbolskt, fra Hege til Helene. Det hendte før dette, det jeg skal fortelle om, men etter hun som 17åring ble båret over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling, livredd for å bli tabubelagt og stuet bort for resten av livet, med diagnose dypt deprimert. Etter hun trakk seg inn i seg selv, og gjemte seg der med skam og komplekser.
Jeg skal fortelle om da hun virkelig stakk av. Da hu la ut på rømmen en gang for alle. Med feil type medisiner innabords, het det seg at hun skulle bo alene på en hybel på hjemstedet og gå til psykolog. Psykologdama mente en dag at hun var tynt kledd i forhold til været, så hun tilkalte pappan til Hege. Han kom, og stod over psykolog Anne, mens han leste et a4ark. Da han var ferdig, satte han seg og sa: “dattra mi ska ikkje tvangsinnlegges!”
Jeg kjente støtten fra pappa varmet i hjertet, men ble altså samtidig klar over hva som var i ferd med å skje. Anne tilkalte en lege. Legen var faren til en som hadde gått i klassen min, og skrev under med en gang. Jeg var klam, og skalv i stemmen da jeg sa jeg måtte ut og lufte meg. Haiketuren til Meråker gikk glatt. Men jeg ble hentet av politiet og kjørt til Levanger. Der skulle jeg være bak lås og slå og fores med forskjellige piller.
Jeg var så redd og så veldig liten. Og allerede forferdelig sliten av stille sykepleiere med årvåkent blikk. Ingen kunne fortelle meg hvorfor jeg måtte være der. En psykologdame hadde i virkeligheten tolket og analysert meg dit. Selvfølgelig. Med den rare adferden jeg fikk av alle medisinene de daglig mente jeg skulle putte i meg inne i en liten hybel, forstår jeg jo at hun reagerte på impulsiv oppførsel. Du gir ikke antidepressiva til ei jente på 18 med bipolar… Psykiaterene vet det den dag i dag; antidepressiva gir hypomani og kan framkalle mani hos biplare.
Dagene gikk. En dag fikk vi beskjed om at vi skulle overføres til en annen del av institusjonen, grunnet oppussing. Dette betød mindre låste dører. Jeg hadde gitt opp alt, og var en vandrende likegyldig jentunge der jeg stille ruslet fra og til måltidene. Hvem var jeg? En fiasko som var innelåst og stemplet gal, mens vennene mine utdannet seg og bygde naturlig sosial intelligens og selvtillit. Gråten hang i brystet mitt kontinuerlig. Det var 1998 og jeg kunne ikke følt meg mindre verdt.
Avdelingen akutten skulle fungere på, var litt lysere. Jeg satt for det meste på røykerommet, der jeg byttet bort pillene de forsøkte å gi meg, mot sigaretter. Ei narkoman ung dame med maskulin framtoning ville gjerne ha medisinene, og jeg ville ha røyk å roe meg på. Jeg ville ikke ha pillene deres. Følte meg fanget i pilleland, og ville ikke bli sløvere enn jeg allerede var. Sløv, tom og livredd. Ville vekk, og det langt. Men jeg hadde ingen plan, hadde jo gitt opp. Skulle bare være til, eksistere. Det å være der på institusjonen var så forferdelig trist og feil. Kjære jente, 17 år senere forstår jeg hvorfor du gjorde som du gjorde. Å være så fanget og så veldig feilmedisinert, var ikke bra for noe.
Det var kveld, det snødde der ute i frihetens Trønderland, og jeg satt og røyket. To andre pasienter gikk ut av røykerommet, og jeg ble sittende alene. Helt alene i hele verden. Stillheten sank over meg med et helt univers av trygghet midt oppi redselen for de låste ytterdørene ute i gangen. Jeg kjente et vindkast, og DA gikk alt opp for meg: Vinduet var åpent! Vinduet ut mot verden var faktisk åpent!
På sekunder stod planen klar, den var detaljert og med parallelle, hurtige tanker. Jeg stumpet røyken. Så gikk jeg til vaktrommet og banket på. Snille Ali hadde kommet på jobb, og det hadde vært vaktskifte. Jeg løy med hjertebank: “Hei Ali. Æ har tenkt å begynn å samarbeide no. Men æ treng litt søvn, så ikke gå inn til mæ i natt, da våkne æ bare. Kan æ få medisinen min?” Ali syntes det var bra at jeg hadde kommet “på bedre tanker”, og skjønte ikke at jeg la de fordømte pillene under tunga mi. Inne på soverommet tok jeg på meg 3 bukser utenpå hverandre, flere jumprer oppå hverandre, og noen ting og tang i pose. Jeg laget en “meg” i senga, og til slutt pellet jeg av småsteiner under skoene mine slik at det ikke skulle knirke ute i gangene. Jeg listet meg over til røykerommet, og selv om det bare var et rom mellom, og kort avstand dit, banket hjertet lynraskt. Redd redd redd. Hva ville de gjøre dersom de avslørte meg? Reimer og slikt eller? Hadde hørt om sånnt… Men pokker heller! Her kunne jeg ikke være! Jeg måtte prøve.
Da jeg hoppet ut av røykeromsvinduet, og gikk noen skritt, hørte jeg et dunk. Jag sank sammen i stor skuffelse og ga opp. Prøvde å smile da jeg snudde meg. Men det var ingen der. Det var vinden som tulla litt og slang igjen vinduet for meg. Puh!! Jeg gikk langt, og haika til Trondheim. Sa til to venninner som lot meg overnatte i hybelkomplekset, at jeg skulle sørover. For å villede. Jeg sov ikke den natta. Satt kun og ventet på at klokka skulle bli mange nok til at jeg kunne dra videre.
Inne på Trondheim stasjon tok jeg ut de 2000 kr jeg hadde på konto, og kjøpte meg en enveisbilett til Stockholm. For 750 kr. Jeg var nesten, nesten, fri… Morgenlufta var ren og klar, og alle grunnene til å leve og smile tilfreds, var tydelig og majestetiske. Men først måtte jeg angste meg forbi alle stasjonene fram til Stockholm. Smilet ble bredere og bredere for hver kilometer jeg kom nærmere frihetens by. Da den unge jenta gikk ut av toget på perrongen i Stockholm, så hun seg rundt etter politi. Hun satte seg inn i en taxi og sa: “Kjør mæ til torget!” Taxisjåføren snøftet og sa: “Hvilket torg? Her e ju många torg..!’ Jeg sa: “Hovedtorget da” og smilte overlykkelig. Han sa:”Aa, men det får vel bli Østermalmtorget det då!”
Jeg bærer min bagasje med flere muskler enn jeg noensinne trodde jeg skulle ha styrke til å bruke. Alt jeg har kjempet for, er her hos meg nå, og den tunge”sekken på ryggen” er lett å bære.
Jeg er av type poet og forfatter, og jeg har vært det siden frøken lærte meg det riktige blyantgrepet på barneskolen. Slik har jeg fått satt ord på mye opp gjennom årene.
Jeg har tidligere skrevet her inne på bloggen at jeg lever med diagnosen bipolar 1. Derfor er det første diktet jeg nå deler med dere, et dikt som handler om nettopp dette. Min diktsamling er herved åpnet på gløtt:
Over sterke hjerter av gull
Jeg turde aldri se deg inn i øya. For meg var du den slemme røya.. Du liknet djevelen på en prikk, mens årene gikk og gikk.
Hver gang jeg hørte navnet ditt, følte jeg meg som en liten dritt. Jeg fordømte, fornektet og så ned på deg. Ville ikke ha deg på min livsvei.
Så kom skammen sittende på trammen..
Det var du det, røya, med de fæle øya.
Du hadde flere navn, og det var ikke Siv. Det var “bipolar” og “manisk depressiv”.
Jeg hatet deg i 12 lange år. Men jeg har helbredet vonde sår. Nå sitter du her på skuldra mi, lille, smarte bipolar-pi..
Søt og uskyldig dingler du føttene dine, og hvisker 1000 ideer inn i ørene mine. Sorry at jeg hatet deg og ble lei, for faktum er: hvem er jeg uten deg?
Så sitt der lille bipolar i alveklærne dine. Hvisk mer inn i ørene mine. For her er dama som liker en alv på skuldrene sine! Alt jeg vil få gjort, gjør jeg unna fort. Og trenger jeg humør, stopper du all nedbør.
Føttene som på mine skuldre dingler, de er ikke for pingler. Alver av denne sorten vil, for alltid være til, på sterke skuldre over hjerter av gull, da polfarer-alver ikke farer med tull!
Eeelin da, Tvedt meg her og Tvedt meg der… I fjord sa du på værmeldinga: “…så nåkke sydentemperatura, DET blir det nok itkje” ….men det ble det. Nå tar dere nok feil igjen, Elin Tvedt og co, for her oppe i Trøndelag er det strålende sol og blide fjes, ikke regn og sure miner. Ædda bædda 😀😃🌞👅😄
Tenk å værra så bitteliten som du, så liten og søt at alle bare vil kose og nusse deg. I dag er det 8 mnd siden du kom til verden og jeg endelig fikk møte deg, ta på bittelille deg og se inn i to fantastisk trilliantastisk nydelige øyne. Akkurat da, i det jeg så deg inn i disse smaragdene, Even, skjønte jeg at jeg har kjent deg før. Jeg kjente deg som ved 1000 års nært bekjentskap. Det var slik: Åh, DER er du endelig, jeg har jo venta på deg, det skjønner jeg nå. Ikke bare det, men min andre skatt, din storebror… han og du, du og han; sjelevenner jo! Jeg er målløs over den kontakten dere allerede hadde på sykehuset. Jeg elsker dere. Åh som jeg ELSKER DERE, hjertet banker fortere enn all verdens forelskelser, for en gutt på 5 år og en baby på 8 mnd. Alt for dere. Vi skal reise, vi skal se verden sammen, ALT for dere. Jeg kommer alltid til å gjøre alt for deg og storebror, Even. Gratulerer med 8 måneder på jord. Håper du koser deg. Det virker sånn. Helsesøster mener det iallefall. Du er så god, baby. Jeg gråter nesten gledestårer for hvert smil du stråler ut. Mamma er mer enn vanlig takknemlig skjønner du. For veien hit har vært tøff. Ja du vet, baby, alt for lillebror, og alt for storebror 💙💙
👶💙Gratulerer med 8 herlige måneder, Even🙈🙉 Kos fra mammadin 🎂💜
Jeg presenterer: Selveste Marielle og lille Iver. Vi møttes i den tåkete barseltida i fjor, i en inaktiv barselgruppe. Skravlebøttene Marielle og Helene har imidlertidig opprettholdt sin egen “neeeemmeeen heeey, e det dåkk, tia te kafe kanskje”-tradisjon.
Dette med å ta seg tid til en verdifull prat, med noen man har kjemi med. Dette med å skravle i vei, le høyt, junke litt burger og kebab, og dele både betroelser og godt humør. Tilfeldige supermøter i en travel hverdag.
Sånne tilfeldige og uplanlagte skravletreff er en av mange flere kryddertyper som spicer opp dagen fra burger og kebab til biff og sursøt svinefilet. Jepp! Let’s go, Marielle 💅👄👌🍗🍖🍡👠👒👗👜💄
Dette er Siv og Hallgeir. Redigert som fy. Det er fordi det er slik det oppleves for meg som kunde å handle hos dem på butikken de jobber på her i Stjørdal. Føles som sol, regnbue og stjerner på en gang.
I forhold til denne hendelsen tidligere i dag: Jeg handlet bittelitt på en annen butikk. I det jeg nærmer meg kassa, skjer dette, som så ofte skjer i enkelte butikker: for hvert skritt jeg tar bak vogna med lille Even i, ser jeg klarere og klarere et flatt, surt ansikt med munnviker som vitner om lite humør og og som minner om nedoverbakker. Jeg sukker inni meg og tenker: “åhuffålellåmegheisann, ei sånn ei ja…” Så jeg gjør motstand mot nedoverbakkevikene, stråler som ei sol og sier høyt: “HEIII! 🙂 🙂 !!!” ….munnvikene hennes rører seg bittelitt, såpass at man undrer på om det kunne vært et lydløst hei. Eller…? Service, hohei tjohei, så “gøy” å bruke penger hos henne… I det jeg betalte, sa jeg til henne med glimt i øyet: “Hørtes itj ut som du sa hei tilbake da men, hehe..” Damen som jobber i serviceyrket kunne å snakke uten å smile også, hun sa: “Det bruk itj å høres særlig når æ si hei chø!”
Så, Siv og Hallgeir, aner dere hvor glade vi blir når vi møter dere etter en travel dag, og samme hvor stressa vi er eller hva vi har opplevd av livets oppover og nedoverbakker, så SMILER dere til oss, prater muntert og smitter oss med brede smil for resten av uka. Aner dere det?
Dette er ikke en reklame, så jeg har sladdet bort navneskilt. Dette er et fokus på dere som er som skapt til å jobbe innen service. Dere har skjønt at jobben deres er viktig, og at vi ønsker service og smil for penga. At vi trenger oppoverbakker når livet går i unnabakker. At vi kommer tilbake til smilende fjes, og tar avstand fra sure fjes og fjas… Vi handler heller hos dere, enn hos munnviker i unnabakke. Håper sjefen deres leser dette og ber alle sine ansatte gjøre som dere, og at sjefen forstår hvor mange kunder som handler hos dere pgr av smil og latter 🙂
I det jeg rusler ned til joggeskogen min, Sandskogan her i Stjørdal, og deilige rytmer danser inn i ørene, mine, da befinner jeg meg meg i en av mine lykkeligste stunder.
Etter hvert, når jeg er godt i gang, varmen strømmer gjennom en lettet kropp, og hjernen endelig får mer enn nok oksygen tilført, da inntar jeg en viktig medisin. Endelig får mitt bipolare hue skikkelig hvile. Ro og hvile for flere dager.
Slik var det da jeg hadde tid til å danse i aerobicsalen på Spenst også. Jeg var der av pur glede. Og jeg eier ikke engang en badevekt som kan geipe mot meg hvor mye jeg veier. Bryr meg ikke om det. For trening for meg som lever med en diagnose som innimellom kan ligne på adhd, betyr å få presset ut alt stresset, få sortert alle tankene, ren meditasjon pgr av alt oksygenet hjernen får tilført og å omorganisere forvirret energi til kreative krefter.
Jeg bryr meg ikke om hvordan andre mener kroppen min ser ut. Jeg er ikke her på jordkloden for å behage andre jordklodeboere med et såkalt perfekt utseende som blikkene deres kan hvile på. Jeg mener at alle er født perfekte akkurat som dem i utgangspunktet er laget.
Hjernen min, den er hovedgrunnen til at jeg trener. Medisin, det er hva trening er for meg. Før trening kan skravla mi gå i vilden sky, og jeg har opplevd at den som skulle være med beibin min mens jeg har jogget, sa: “Etterpå, Helene. Vi prates etter du har jogga” Og etter jeg har trent kondis og styrke, funker jeg igjen. Da kan jeg konsentrere meg igjen.
Elsker deg, joggeskogen min. Du bærer på alle de overflødige tankene mine, og du står alltid der stødig og sterk og tar imot min overaktive kropp, og geleider meg pent hjem igjen, avslappet og jordet 🙂
