Det var en gang ei jente jeg kjente. Hun var 18 år og hadde mørkt hår. Hege Merete het hun, og hadde tidlig i livet et fortvilt og tungt hjerte med mye smerte. Det jeg skal fortelle om hendte før hun som 25åring skiftet navn etter et 3 år langt forhold der volden tvang henne til å starte helt på nytt, med voldsalarm og nytt navn. Rent symbolskt, fra Hege til Helene. Det hendte før dette, det jeg skal fortelle om, men etter hun som 17åring ble båret over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling, livredd for å bli tabubelagt og stuet bort for resten av livet, med diagnose dypt deprimert. Etter hun trakk seg inn i seg selv, og gjemte seg der med skam og komplekser.
Jeg skal fortelle om da hun virkelig stakk av. Da hu la ut på rømmen en gang for alle. Med feil type medisiner innabords, het det seg at hun skulle bo alene på en hybel på hjemstedet og gå til psykolog. Psykologdama mente en dag at hun var tynt kledd i forhold til været, så hun tilkalte pappan til Hege. Han kom, og stod over psykolog Anne, mens han leste et a4ark. Da han var ferdig, satte han seg og sa: “dattra mi ska ikkje tvangsinnlegges!”
Jeg kjente støtten fra pappa varmet i hjertet, men ble altså samtidig klar over hva som var i ferd med å skje. Anne tilkalte en lege. Legen var faren til en som hadde gått i klassen min, og skrev under med en gang. Jeg var klam, og skalv i stemmen da jeg sa jeg måtte ut og lufte meg. Haiketuren til Meråker gikk glatt. Men jeg ble hentet av politiet og kjørt til Levanger. Der skulle jeg være bak lås og slå og fores med forskjellige piller.
Jeg var så redd og så veldig liten. Og allerede forferdelig sliten av stille sykepleiere med årvåkent blikk. Ingen kunne fortelle meg hvorfor jeg måtte være der. En psykologdame hadde i virkeligheten tolket og analysert meg dit. Selvfølgelig. Med den rare adferden jeg fikk av alle medisinene de daglig mente jeg skulle putte i meg inne i en liten hybel, forstår jeg jo at hun reagerte på impulsiv oppførsel. Du gir ikke antidepressiva til ei jente på 18 med bipolar… Psykiaterene vet det den dag i dag; antidepressiva gir hypomani og kan framkalle mani hos biplare.
Dagene gikk. En dag fikk vi beskjed om at vi skulle overføres til en annen del av institusjonen, grunnet oppussing. Dette betød mindre låste dører. Jeg hadde gitt opp alt, og var en vandrende likegyldig jentunge der jeg stille ruslet fra og til måltidene. Hvem var jeg? En fiasko som var innelåst og stemplet gal, mens vennene mine utdannet seg og bygde naturlig sosial intelligens og selvtillit. Gråten hang i brystet mitt kontinuerlig. Det var 1998 og jeg kunne ikke følt meg mindre verdt.
Avdelingen akutten skulle fungere på, var litt lysere. Jeg satt for det meste på røykerommet, der jeg byttet bort pillene de forsøkte å gi meg, mot sigaretter. Ei narkoman ung dame med maskulin framtoning ville gjerne ha medisinene, og jeg ville ha røyk å roe meg på. Jeg ville ikke ha pillene deres. Følte meg fanget i pilleland, og ville ikke bli sløvere enn jeg allerede var. Sløv, tom og livredd. Ville vekk, og det langt. Men jeg hadde ingen plan, hadde jo gitt opp. Skulle bare være til, eksistere. Det å være der på institusjonen var så forferdelig trist og feil. Kjære jente, 17 år senere forstår jeg hvorfor du gjorde som du gjorde. Å være så fanget og så veldig feilmedisinert, var ikke bra for noe.
Det var kveld, det snødde der ute i frihetens Trønderland, og jeg satt og røyket. To andre pasienter gikk ut av røykerommet, og jeg ble sittende alene. Helt alene i hele verden. Stillheten sank over meg med et helt univers av trygghet midt oppi redselen for de låste ytterdørene ute i gangen. Jeg kjente et vindkast, og DA gikk alt opp for meg: Vinduet var åpent! Vinduet ut mot verden var faktisk åpent!
På sekunder stod planen klar, den var detaljert og med parallelle, hurtige tanker. Jeg stumpet røyken. Så gikk jeg til vaktrommet og banket på. Snille Ali hadde kommet på jobb, og det hadde vært vaktskifte. Jeg løy med hjertebank: “Hei Ali. Æ har tenkt å begynn å samarbeide no. Men æ treng litt søvn, så ikke gå inn til mæ i natt, da våkne æ bare. Kan æ få medisinen min?” Ali syntes det var bra at jeg hadde kommet “på bedre tanker”, og skjønte ikke at jeg la de fordømte pillene under tunga mi. Inne på soverommet tok jeg på meg 3 bukser utenpå hverandre, flere jumprer oppå hverandre, og noen ting og tang i pose. Jeg laget en “meg” i senga, og til slutt pellet jeg av småsteiner under skoene mine slik at det ikke skulle knirke ute i gangene. Jeg listet meg over til røykerommet, og selv om det bare var et rom mellom, og kort avstand dit, banket hjertet lynraskt. Redd redd redd. Hva ville de gjøre dersom de avslørte meg? Reimer og slikt eller? Hadde hørt om sånnt… Men pokker heller! Her kunne jeg ikke være! Jeg måtte prøve.
Da jeg hoppet ut av røykeromsvinduet, og gikk noen skritt, hørte jeg et dunk. Jag sank sammen i stor skuffelse og ga opp. Prøvde å smile da jeg snudde meg. Men det var ingen der. Det var vinden som tulla litt og slang igjen vinduet for meg. Puh!! Jeg gikk langt, og haika til Trondheim. Sa til to venninner som lot meg overnatte i hybelkomplekset, at jeg skulle sørover. For å villede. Jeg sov ikke den natta. Satt kun og ventet på at klokka skulle bli mange nok til at jeg kunne dra videre.
Inne på Trondheim stasjon tok jeg ut de 2000 kr jeg hadde på konto, og kjøpte meg en enveisbilett til Stockholm. For 750 kr. Jeg var nesten, nesten, fri… Morgenlufta var ren og klar, og alle grunnene til å leve og smile tilfreds, var tydelig og majestetiske. Men først måtte jeg angste meg forbi alle stasjonene fram til Stockholm. Smilet ble bredere og bredere for hver kilometer jeg kom nærmere frihetens by. Da den unge jenta gikk ut av toget på perrongen i Stockholm, så hun seg rundt etter politi. Hun satte seg inn i en taxi og sa: “Kjør mæ til torget!” Taxisjåføren snøftet og sa: “Hvilket torg? Her e ju många torg..!’ Jeg sa: “Hovedtorget da” og smilte overlykkelig. Han sa:”Aa, men det får vel bli Østermalmtorget det då!”
Skrevet av Helene M. Dalland. Forts følger.
