Jeg bærer min bagasje med flere muskler enn jeg noensinne trodde jeg skulle ha styrke til å bruke. Alt jeg har kjempet for, er her hos meg nå, og den tunge”sekken på ryggen” er lett å bære.
Jeg er av type poet og forfatter, og jeg har vært det siden frøken lærte meg det riktige blyantgrepet på barneskolen. Slik har jeg fått satt ord på mye opp gjennom årene.
Jeg har tidligere skrevet her inne på bloggen at jeg lever med diagnosen bipolar 1. Derfor er det første diktet jeg nå deler med dere, et dikt som handler om nettopp dette. Min diktsamling er herved åpnet på gløtt:
Over sterke hjerter av gull
Jeg turde aldri se deg inn i øya. For meg var du den slemme røya.. Du liknet djevelen på en prikk, mens årene gikk og gikk.
Hver gang jeg hørte navnet ditt, følte jeg meg som en liten dritt. Jeg fordømte, fornektet og så ned på deg. Ville ikke ha deg på min livsvei.
Så kom skammen sittende på trammen..
Det var du det, røya, med de fæle øya.
Du hadde flere navn, og det var ikke Siv. Det var “bipolar” og “manisk depressiv”.
Jeg hatet deg i 12 lange år. Men jeg har helbredet vonde sår. Nå sitter du her på skuldra mi, lille, smarte bipolar-pi..
Søt og uskyldig dingler du føttene dine, og hvisker 1000 ideer inn i ørene mine. Sorry at jeg hatet deg og ble lei, for faktum er: hvem er jeg uten deg?
Så sitt der lille bipolar i alveklærne dine. Hvisk mer inn i ørene mine. For her er dama som liker en alv på skuldrene sine! Alt jeg vil få gjort, gjør jeg unna fort. Og trenger jeg humør, stopper du all nedbør.
Føttene som på mine skuldre dingler, de er ikke for pingler. Alver av denne sorten vil, for alltid være til, på sterke skuldre over hjerter av gull, da polfarer-alver ikke farer med tull!
Skrevet av Helene Merethe Dalland
Bra dikt.☺