I det jeg rusler ned til joggeskogen min, Sandskogan her i Stjørdal, og deilige rytmer danser inn i ørene, mine, da befinner jeg meg meg i en av mine lykkeligste stunder.

Etter hvert, når jeg er godt i gang, varmen strømmer gjennom en lettet kropp, og hjernen endelig får mer enn nok oksygen tilført, da inntar jeg en viktig medisin. Endelig får mitt bipolare hue skikkelig hvile. Ro og hvile for flere dager.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Slik var det da jeg hadde tid til å danse i aerobicsalen på Spenst også. Jeg var der av pur glede. Og jeg eier ikke engang en badevekt som kan geipe mot meg hvor mye jeg veier. Bryr meg ikke om det. For trening for meg som lever med en diagnose som innimellom kan ligne på adhd, betyr å få presset ut alt stresset, få sortert alle tankene, ren meditasjon pgr av alt oksygenet hjernen får tilført og å omorganisere forvirret energi til kreative krefter.

Jeg bryr meg ikke om hvordan andre mener kroppen min ser ut. Jeg er ikke her på jordkloden for å behage andre jordklodeboere med et såkalt perfekt utseende som blikkene deres kan hvile på. Jeg mener at alle er født perfekte akkurat som dem i utgangspunktet er laget.  

Hjernen min, den er hovedgrunnen til at jeg trener. Medisin, det er hva trening er for meg. Før trening kan skravla mi gå i vilden sky, og jeg har opplevd at den som skulle være med beibin min mens jeg har jogget, sa: “Etterpå, Helene. Vi prates etter du har jogga”  Og etter jeg har trent kondis og styrke, funker jeg igjen. Da kan jeg konsentrere meg igjen.

Elsker deg, joggeskogen min. Du bærer på alle de overflødige tankene mine, og du står alltid der stødig og sterk og tar imot min overaktive kropp, og geleider meg pent hjem igjen, avslappet og jordet 🙂