….erre muuulig?? Sier du og klør deg hull i huet. Kan Helene virkelig ha hatt sånn uflaks? Er det virkelig helt sant?

Ja, sant er det. Helt sant. Men uflaks er det ikke, det du hittil har lest, i forhold til hva jeg opplevde senere. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har båret på alt jeg hittil har skrevet om i historiene fra virkeligheten, i 17 år. Gjemt det bort og innimellom forsøkt å satt ord på det. 

Men du sier ikke rundt kafebordet: Hey, la oss snakke litt om da jeg fikk elektrosjokk da… Eller la oss le litt av da jeg var så syk at jeg trodde øyenstikkeren i dusjen var kamera, og pellet den ut med en håndduk 🙂 

Du snakker bare ikke om det. Du tier. Hysjer for harde livet, mens øynene stråler løgn i form av fortielse, idet du egentlig er en ærlig person. Du har bare for mye å bære på alene. For det er løgn at ingenting skjedde. Sannheten er at mye vondt skjedde. 

En annen samnhet er at jeg lever ut drømmen om et lykkelig liv nå. Jeg er så veldig veldig glad for at jeg holdt ut. Livet er ren lykke, og selvtilliten er spikret på plass.

Alt jeg skriver fra min fortid er sannheten. Noe er luket ut pgr av at det er bokmateriale. Men ellers innrømmer jeg at; ja, jeg er ei dame som ser ut som ei dame, men som i virkeligheten er mer ei guttejente som havner borti det utroligste. Jeg eier ikke klasse, griser på matfatet, brøler når ingen ser meg krangle med flatpakker fra Ikea, velter og søler og snakker før jeg tenker. Jeg eier ikke en eneste ballkjole heller, og har ikke peiling på merkeklær..

Men jeg eier noe mye mye myyye mer verdifullt: sannheten.

…og evnen til å tørre å fortelle den.