Det er sorteste vinteren, men sommer i mitt hjerte. Det er barna som gjør at det er sol og varmt vær inni meg, selv om vi er en drøy uke unna julaften, og kulda biter ute.
Vi har omtrent bodd på sofaen i dag, 3åringen og jeg. Han var hjemme noen feberdager fra barnehagen forrige uke, og i går kjente jeg siste snev av varm guttepanne. I morgen kommer nok hverdagen i gang igjen, og mens han koser seg i barnehagen blir det julelunsj på Christina og meg (meglerfru1.blogg.no).
Venner betyr varme i paradis, for min del. Hva var vel hverdagen uten vennen mine? Det å være der for dem når livet gir motgang, minner om tider da de var der for meg. De sviktet aldri, men stod stødig ved min side, og lot meg vite at ikke alle her i verden er falske og long fucking gone når du trenger dem som mest. Friske pust fra alle kanter gjorde at jeg fikk ro til å bygge meg opp.
Og hvem har hatt godt av det? Barna mine. De to herligste som behøver en glad, frisk og sterk mamma.
Overalt i verden finnes slanger i paradis, som med hvesende, hviskende tiskestemmer smyger seg kamuflert fram mot det punktet da du ikke orker mer. Men du blir stadig flinkere til å se dem, og til å avsløre deres manipulative og selvdyrkende atferd. Nå blir du ikke lenger såret og lei deg, som før i tiden; men fly forbannet.
Slanger i paradis knekker ikke en løvemamma!
For det er sommer i vinterhjertet ditt, og ikke aktuelt med ild du som brent barn skyr. Ingen kødder med deg lenger. Ingen kan kjøpe deg, det er den gode praten som gjelder. Ekteheten. Sannheten. At ting skal være endret, at ham skal være skiftet. Men de er fortsatt slanger, samme hvor mye ham de skifter. De er ikke endret før de reinkarnerer seg til noe ganske annet enn en slange. And you know. So what’s the use in summer snow?
For samme hvor iskaldt det er ute, står jeg stødig og varm her inne. En frisk mamma med bipolar 1 er tross alt ikke det verste her i verden; tvert imot. Kvelsmaten koker på komfyren, kjøkkenet er shinet, gutten er nybadet, og en spennende morgendag venter. Jeg dør ikke av et slangebitt, og er for seig for drama og shit. Digger dette livet, elsker denne styrken, og fryder meg over hvordan karma gir ærlige mennesket medgang og sommer i vinterland.
Byen ligger og kaver i snø, men her oppe på Lykketoppen er det stille. Ikke en nisse å se, og på loftet ligger den minste lille nissetassen og sover av seg feberen. Det er ikke lett for en 3åring å forstå at han må hvile, for en sånn liten sjarmis blir ikke akkurat utslått og sengeliggende når han er syk. Men nå sover han.
Og akkurat nå kjenner jeg at det er riktig å hente den store kassa fram fra boden i kjelleren. Nå skal det jaggu pøntes til jul.
Gi meg en time, lille minsten min, og du skal få våkne til ei rød stue med nisser og engler. Hvis jeg ikke kunne gi deg en frisk barnehagedag i snøen med vennene dine i dag, la meg iallefall gi deg julestemning.
Vil DU ha julestemning?
Gå inn på you tube, søk på “Kan du sjå mæ”, og la Stjørdal Aid synge deg julestemt.
-“Du er en god mamma, Helene, en skikkelig god mamma!”
Det er kvelden, og oppe på loftet ligger minsteskatten og sover i mammasenga. I morgen kommer storebroren og pappan, da skal vi spise middag sammen alle fire. Fredag skal barnefar og jeg i begravelse. Ei lita jente fikk aldri sjansen til å leve, og nå må en god venninne av meg leve med sorgen og savnet.
Jeg sitter her og tenker på alle de gode rådene jeg har fått av de jeg kaller kloke koner de siste årene. Ei er sosionom, men jobber i oppfølgingstjenesten. To jobber i familieteamet. Ei er psykiatrisk sykepleier. Som bipolar mamma mener jeg et slikt sikkerhetsnett er på sin plass, og de har alle virkelig bidratt til å bygge meg opp slik at jeg står stødig. Jeg kan være her for barna mine, og jeg kan være her for vennene mine. Det er rett og slett luksus å være så frisk. Livet mitt har vært tøft til tider, og selvtilliten min nådde bunnen for 8 år siden, da jeg ble alvorlig syk av bipolar som høygravid. Kampene jeg måtte kjempe er jeg glad jeg ikke visste om på forhånd. Men denne gevinsten her, som jeg føler jeg har fått nå, den skulle jeg gjerne til tider ha visst om. Premien i det å få være en frisk mamma med omsorg for barna sine. Det er enormt. Ubeskrivelig.
Det er en ting jeg har lært, og det er at ikke alle hverken unner eller ønsker deg suksess. Noen er bare ute etter å snuble deg, for så å prate om deg som om de kjenner deg. Men ikke engang din nærmeste slekt behøver å kjenne deg i det hele tatt.
Det siste rådet jeg fikk av de kloke konene, var å stille meg barbent på gulvet og si til meg selv at jeg står stødig. Jeg gjør jo det. Jeg lever med bipolar og står stødig. Samme hvor mange som forsøkte å knuse meg ved å velte meg overende, så står jeg grundig stødig. Og jeg har ikke tenkt å rikke meg.
Hva med deg, kjære leser? Vet du om noen i din krets som ikke unner deg suksess? Er det misunnelse som gjør at de ikke vil at du skal stå stødig? Eliminer. Du vet hva det er, ikke sant? Du har ikke tid til alle, og aller minst de som misunner din stødighet. Du kan, og du har rett til, å kle av deg ullsokkene rett foran dem, og stiile deg stødig. Du behøver ikke engang å se dem.
Den jenta jeg en gang var, var svak. De behøvde ikke å bruke unødig energi på å knuse henne. Så ble hun sterkere. Da begynte de å reagere med baksnakking, utfrysning og kritikk. Så ble hun enda sterkere. Da prøvde de å knuse henne; og av det fikk hun mer motivasjon til å klare det.
Så kom hun til nåtiden. Det er meg i 2017, og her står jeg stødig. De greide aldri å venne seg til at jeg er en frisk, munnrapp, stødig kvinne som de ikke lenger kan hakke på. Nå blir jeg bare straffet med barnslig stillhet, som om jeg var død.
Og det er da jeg skal si til meg selv at deres mening om hvorvidt jeg skal behandles som død eller levende, ikke teller. Det er da jeg skal stille meg barbent og oppreist og si til meg selv at jeg står stødig.
Prøv det. La dem seile sin egen sjø i sitt eget dødehav. Men stå selv stødig, samme hvor det stormer. For selv om det gynger under deg, er ikke dette havet ekte. Ingen av dem er ekte. De er falske, sure, misunnelige og teite, de bølgene her, og det eneste som er sikkert er
Da jeg var ung og naiv, gjorde jeg noe som for alltid vil prege meg, og tok piercing i begge øyenbrynene mine på tur. Jeg gjorde det selv, og med hjelp av en kompis. Kanyledagen var spennende, den. Men jeg skulle aldri gjort det. Ikke lærte jeg heller, da jeg dro av den første piercingen med genseren min. Jeg tok en ny på det andre øyenbrynet, og ante ikke noe om konsekvensene.
Nå har jeg områder på øyenbrynene der hårene ikke vokser lenger. Arrene er mer enn arr, og det har blitt en vane å sjekke om sminken sitter. Jeg som elsker å bade, kjenner at bading har blitt til noe anspent. For å ha en halv centimeter med øyenbryn på hver side er ikke særlig hyggelig. Kun alene i badekaret kunne jeg slappe av. Basseng ble noe ganske annet.
Senere har jeg lært at det også er vanlig at kvinner mister en del hårvekst på øyenbrynssidene med årene, og det er nok derfor det har tatt av med permanent make up de siste årene.
Men permanent makeup har skremt meg fra å prøve. Jeg syntes ikke resultatene så bra ut når ei linje ble tatovert på folk sine bryn, og ville ikke gjøre vondt verre.
Derfor ble jeg overlykkelig da jeg fant Sanja, en sertifisert artist som driver med semipermanent make up, hvilket er et komplett naturlig resultat som forsvinner etter et år, og som heter noe så fancy som microblading. Nå er jeg rett og slett skikkelig fornøyd, fordi jeg har prøvd det, og er i gang med prosessen. Om 2 uker er det refill, og så har jeg natural looking eyebrows i et helt år. Sjekk ut Sanja på hennes facebookside på den store linken under, og la deg imponere av en effektiv kvinne som er utdannet kirurgisk sykepleier. På siden kan du også melde deg på hennes konkurranse, der du enkelt kan vinne behandling til verdi 4000 kr :
Microblading er den perfekte type make up for alle dere som liker komplett naturlig look, og for alle som ikke har, eller har veldig lite naturlig hårvekst på øyenbrynene. Det er også ideelt for deg som vil endre form eller farge. Det kan utføres på alle hudtyper, og i alle aldre.
Produktene er de beste på markedet. Siden de er helt rene, og uten tunge metaller eller nikkel, gir de ingen allergiske reaksjoner. Resultatet blir heller ikke grønnaktig eller rødaktig som “etterfarge” på øyenbrynene dine.
Behandlingen tar opp mot 2 timer, og etter 4 uker får du refill. Det er smertefritt, eller tålelig; alt etter toleranse innen smerteterskel. Først vil artisten bruke spesialverktøy for å finne din naturlige form på øyenbrynene dine. Dette handler om benstruktur og ansiktsform. Deretter vil du bli spurt om du godkjenner formen, og du vil da få muligheten til å diskutere framtidlig look med artisten. Nå er du klar for å begynne prosessen. Dette er delen av behandlingen da artisten tegner hår på dine øyenbryn. Det bestr ved dette er at de falske hårstråene ser nesten identiske ut som naturlige hårstrå. Tynne og fine, og i naturlig farge.
Hvis du er for lat og morgentrøtt til å bruke sminke, eller du vil bade og samtidig beholde sminken, er dette den idéelle løsningen for deg. Gå til køys og våkne med perfekte øyenbryn hver dag, og siden dette er semipermanent makeup vil det vare i opptil et år.
Her kan du se før og etter første behandling. Jeg er på de siste bildene:
De går i dyre klær med høy kvalitet, og hjemme i stua si har de kostbare møbler og lamper du ikke tør spørre prisen på. Lenge har du lurt på hvordan det føles, når alt av stæsj, utstyr, sminke, tøy og møbler er av superkvalitet. Hvordan det kjennes å ha alt på sin plass på den måten, at det dreier seg om kostbar stil. Merker du ikke har peiling på, og ting du ikke aner hvis funksjon har. Bord, stoler og vegger det er storkrise hvis barna tegner på. Mens du, du bare tenker at barnetegninger enten kan få være i fred i noen år, eller males over i lilla, orange eller grønn farge. Eller hva med en lilla stol, en orange, en grønn, og et blått bord?
Selv har du ikke en eneste eiendel noen tyver ville orket å så mye som lagt blikket sitt på ved innbrudd. Sånn sett er det vel praktisk å være en freak of nature. Det du eier er enten hjemmelaget, kjøpt brukt / på salg, eller fått i gave.
Du vet det så godt, at frustrerte Hollywoodfruer og kåpemafiaen ville rynket på de opererte nesene sine dersom de entret ditt originale hjem. Ikke en eneste verdifull vase å beundre. Ikke så mye som en dyr kåpe i yttergangen. Intet av verdi å legge sine pripne øyne på.
Men hey?! Hvem sa du ville hatt slike selvutnevnte, kjedelige wannabejudges på besøk i ditt vakre rede? Er der verdt det? Hva skulle du snakket om med slike golddiggers? For hva bruker de det gullet sitt på, foruten seg og sitt ego? Hvis du var rik, var det kanskje annet du ville brukt din formue på, enn stygge kåper, grusomme vaser og iskalde tingetang?
Veldedighet. Reiser. Skape arbeidsplasser. Bærekraftig utvikling. Det er kanskje noe du ville brukt penger på, foran en såkalt kostbar stil?
Er det så nøye, for ikke å snakke om viktig, hva andre mener om deg og din smak? Kan de egentlig kalle den smaken din billig, når det handler om affeksjonsverdi og kunst naturell?
Du passer ikke inn, sier du. Men du tar feil. Det er de som ikke passer inn i ditt liv, for det er du som er den kreative kunstneren. Skapende kunstnere begynner ikke med pengene. De begynner med materialet, og så lager de rikdom. Disse pripne A4menneskene, de kjøper det du skaper. De begynner med kredittkort, lapper og mynter, og så kjøper de seg det mengden mener er kult og moderne.
Now, is that style?
Er det stil?
Nei, det er å kjøpe seg plass i den store, masseproduserte mengden.
Du er mer enn bra nok akkurat som du er, samme hvor blakk og fattig du er innimellom regninger og utgifter. Si det til deg selv i speilet. Hold deg til din stil, kjære du. Vær deg selv, and be proud. Du har smak, du har kreativ stil, you’ve got taste! Så lenge du har en original stil med affeksjonsverdier som ikke koster anet enn et åpent blikk, er du en skapende kunstner!
Da stoppet jeg mersom litt opp og spurte: “Ka mene du?”
Da begynte faren til barna mine å ro for harde livet: “Jo altså du vet sånn barsk og maskulin vuttu.. sånn …sånn.. …ja sånn barsk vuttu! Du vet ka æ mene!”
Jeg begynte å le, for nei jeg skjønte aldeles ikke noe, og spurte om han mente sånn der stor sterk gorilladame, eller hu der lille menneskedama i filmen? For hu var liksom ikke “barsk og sånn”..
Det hele endte med at jeg spurte om ikke Tore heller bare kunne lage noe funlightbrus i stedet for å prøve å ro som King Kong selv uten årer i stua mi.
Her om dagen stod en ung kvinne i gågaten i hjembyen sin og kom seg ikke videre. Å gå videre ville være uhøflig. Et eldre par hadde nemlig stanset henne for en “hyggelig” oppdateringsprat, siden de kjente noen som kjente henne. Uheldigvis hadde hun spurt paret “hvordan det går for tiden”, og nå ble hun overøst med hvordan det hadde gått de siste tiårene, for ikke å snakke om hele livet. Dessuten hvordan det nok desverre, beklageligvis, kom til å gå med dem framover, forårsaket av ca 10 forskjellige sykdommer, vondter og helsetilstander.
-“Eg har så vondt i foten at eg nesten ikkje får tel å gå på an”
-“…og æ kain itj kom på sist æ hadd ei heil natts søvn på groinn tå hosten min…”
Fulgt opp av: “Vi har prøvd akupunktur, skifte av fastlege, medisin a, medisin b, medisin c, healer og operasjon a, operasjon b, operasjon c, d og f.”
I kor.
Den unge kvinnen så forvirret fra ham til henne, fra henne til han, og tenkte på alle de andre som hadde pratet med henne om helsetilstanden sin i løpet av en halvtime der hun prøvde å manøvrere seg gjennom gågaten. Tenkte på alle sine egne sykdommer som hun aldri pratet med noen om, fordi hun ikke ville gi vondtene næring. Hva pokker skulle hun gjøre med alle andre sine helser, vondter og vanter?
Nå fikk hun nok.
Hun sa:”Det som hjelper er å ta dere hver deres bolle. Nå må jeg løpe til skogs. Rett og slett. For alle andre er på bærtur. Jeg vil også på bærtur, asap!”
Vet du hvorfor jeg ikke vil vil høre om alle sykdommene og helseplagene dine her vi står i gågata og tripper?
Vet du hva jeg tenker når du nevner at leddene dine er vonde og at det nærmer seg kneoperasjon samt akupunkturtime for ditt og healertime for datt?
Hvorfor? Kan jeg hjelpe deg? Kan jeg gjøre det bedre for deg? Nei, jeg tenker at jeg ikke kan gjøre et fnugg med dette som kan fikse de fysiske vanskene dine. Jeg kan synes synd på deg. Jeg kan gi deg en kos. Men altså, vil du virkelig det? Vil du være en stakkar som trenger trøst akkurat nå som du trenger styrke?
Nå som du trenger å være en tøffing.
Nå som du behøver å fokusere på alt du er takknemlig for i livet, for å hanskes med utfordringene du har fått å deale med.
Det hjelper ikke å klage. Selv har jeg 1 latent sykdom, en sykdom jeg forhåpentligvis får kur mot mars neste år, hvis medisinprisene presses ned på markedet, og en kronisk sykdom som jeg holder i sjakk med medisiner.
Vet du hva? Jeg snakker aldri med folk jeg møter, om det. Hvorfor skulle jeg det? Hva kan vel de gjøre med det? Heale meg? Trøste meg? Jeg trenger intet fokus på det, og siden jeg vil være en tøff bad ass, vil jeg ikke stakkarsliggjøre meg selv ved å snakke om det.
Jeg prater jo om det med profesjonelle behandlere på kontrollene.
Og har du en alvorlig sykdom og bor i Norge, gjør du også det.
Så ta deg en bolle. Jeg stikker på bærtur. Nei det gjør jeg ikke, for det er vinter. Men jeg stikker til skogs hvis du preker for mye til meg om vondtene dine. For jeg preker ikke til deg om mine, og tror boller smaker bedre enn vondter.
Har du tenkt å feire jul med eksen i år? Da bør du være klar over at du både er falsk, og deltakende i en slags konkurranse, i følge blogger Anne Brith, som i sitt innlegg
påstår at vi foreldre som ikke bor sammen, men som greier å være venner likevel, er falske ovenfor barna våre når vi velger å feire jul sammen.
Hun hevder at det hersker en slags konkurranse i samfunnet vårt for skilte par, der det er om å gjøre å feire jul sammen.
Hvor melder man seg på denne konkurransen, Anne Brith? Vi har nemlig ikke fått det med oss. Og nei, vi feirer ikke jul samlet bare for fasadens del. Helt ærlig så gir vi blanke i hva du og alle andre mener om hvordan vi feirer jul.
Anne Brith går altså til det brutale steget å bringe “falskhet” inn i bildet. La meg gjenta noen linjer fra hennes dømmende provokasjonsinnlegg:
“Her er det mange meninger å lytte til. Og vet dere, barn lider ingen nød om ikke mamma og pappa sitter og gliser falsk til hverandre på julaften.
Barn tåler sannheten.
Baker en langpanne Sara Bernard i dag jeg. I morgen blir det bløtkake og så tror jeg det blir biscotti litt senere. Annika har jo sin aller siste dag som 12-åring i dag. Det skal feires stort i morgen altså.”
Så, Anne Brith, når du først er inne på temaet konkurranse, må du altså i samme slengen nevne hvor flink du er selv til å bake både langpanne, bløtkake og biscotti. Før du nevner at det skal feires stort dagen etter. Du setter jammen lista høyt. Hva om noen skulle analysere dette, samt din trang til å skryte av hvor tidlig du er ute med å pynte til jul, og kalle det at du bidrar til å lage flinkiskonkurranse? Eller heter det perfeksjonskonkurranse?
Du skriver dessuten: “Hva med meg?” Hva med deg? Såvidt jeg vet handler ikke dette temaet om deg, men om alle de uskyldige barna, som bare har godt av å se foreldrene sine beholde vennskapet.
Tilbake til temaet! Hva pokker vet du om historikken til mine kjære barn’s far, og meg, nok til å uttale deg i en fellesnevner her på nett!?
Var du der da vi kjempet mot bipolar og rushistorikk? Stod du og så på da vi gikk gjennom møter etter møter for å bevise både ovenfor oss selv og profesjonelle rundt oss at vi var gode nok foreldre? Tørket du tårene våre, og visste du at de var av glede fordi vi takknemlig kunne konstantere at vi greide å legge fortiden bak oss, og stå der stødig og oppreist for ungene våre? Var du flue på veggen den perioden vi var som hund og katt? Alle timene vi brukte i parterapi, satt du der som et spøkelse da eller? Nedturen da vi fant ut at vi ikke funka som par, du vet vel alt om den også du?
Hva med den dagen for ikke lenge siden, da vi satte oss i bilen til barnefar og suste i vei til Ikea, lykkelig over å kunne slå fast at GOD DAMNED, vi beholdt vennskapet gjennom ild og vann. Satt du i baksetet da eller? Og dagen etter, da vi skravlet oss i vei på harrytur mens barna var i barnehage og på skolen, hvor var du da, siden du har så mye peiling på vårt foreldresamarbeid?
Er du med oss i foreldreveiledningstimene vi ba om å få, også? Ikke det, nei. Så da aner du faktisk ingenting om alt det ekte vi gjør for sønnene våre, og alt vi har gjort for å bygge opp dette unike foreldresamarbeidet.
Falske? Kaller du smilene vi vennskapelig gir hverandre, FALSKE? Tror du jeg har noe imot selve faren til barna mine, han som ga meg to sønner? Og dersom vi ønsket hverandre vondt, tror du virkelig vi er så slemme foreldre at vi hadde utsatt våre sønner, som vi ELSKER over alt på denne jord, en julemiddag der mamma og pappa “sendte falske smil” til hverandre?
Alle vet at barn senser alt, Anne Brith. Hvordan er det mulig å undervurdere oss foreldre i den grad at du i det hele tatt kan prøve å gjøre dette til et problem.
Hva pokker vet du om hvorfor vi velger å feire jul sammen i år, og har du noe med det?
Enn du, drikker du alkohol foran ungene dine på julaften? Vet du hva? DET gjør ikke vi! I stua til pappan til barna mine, skal vi begge sitte EDRU og sende EKTE smil til hverandre på julaften.
Det er et sensitivt tema du har bomma på her. Tenk bare på alt de menneskene du omtaler så kritisk, har opplevd i forbindelse med et brudd. Du burde sende heder og ære til allle der ute som klarer å bevare vennskapet etterpå. At du ikke er i stand til å smile ekte til eksen din selv, betyr ikke at alle vi som får det til, er falske. Tvert imot! Vi har greid å tilgi mye, og vi er modne og voksne nok til å legge fortiden bak oss.
Spør du meg er det mer å skryte av enn hvor store barneselskap man kan gi barna sine, eller hvor perfekt tidlig en pynter til jul. Jovisst søren er vi stolte over den julaften vi går mot nå, både Tore og jeg. Vi skal ha det så gøy sammen med to spente gutter, og ingen skal få komme her og komme her, og kalle det vi har klart å bygd opp, “falskt”!
Til slutt vil jeg minne deg på om påvirkningskraften du har som blogger og offentlig person. Hva med å fokusere på virkelige problem, som foreldre som drikker seg fulle eller ruser seg på annet falsk stimuli, på julaften? Bak en perfekt fasade kan mye grums skjule seg. Jeg tviler på at ekser som ikke tåler trynet på hverandre velger å feire jul sammen. De vet nok utmerket godt hvor sensitive barna sine er. For de som velger å feire sammen er det nok ikke slik falskhet å ta og føle på som du innbiller deg. Du kan ta det helt med ro hva angår din bekymring: smilene dette landets ekser sender til hverandre på julaften, er like ekte som kjærligheten de føler for sine barn. Den kjærligheten som gjør at man gjør alt for sine barn, vet du. De vennskapene man bygger opp på ekte, fordi man er takknemlige for at man har gitt hverandre de største gavene i hele universet: nemlig BARNA! Vi som har skjønt dette med å fokusere på takknemlighet og tilgivelse, har faktisk kommet langt. Og vi har ikke tenkt å slutte med den positive utviklingen, for dette handler jo tross alt om alt det fine vi kan gjøre for ungene våre. Ikke sant?
Takk til Bloggomtoppbloggere som gjorde meg oppmerksom på dette. Det er bloggen der alle som blogger har noe å lære. Følg dem på facebook i linken under, for oppdateringer fra bloggen deres. Og nei, de har ikke sponsa meg.
