Jeg blir helt stressa av meg selv. Men bare nesten. For lista “to doo” er liksom lang nå, og så ligger Evine og jeg her som to sekker og hviler. Ikke bruker hun å få ligge i senga mi heller, men i dag trengte jeg roen hennes. Og å stikke av fra julemas, kjas, stress og stri.
Jeg er så vant til å bli dømt, at jeg ikke startet denne bloggen før jeg etter et års nøye vurdering kom fram til at: Hei, her kan jeg skrive. For ingen kommer til å lese den lille bloggen til ei bipolar dame fra Stjørdal. Derfor, og fordi jeg trengte et sted å lagre mine historier fra fortiden uten at det kunne slettes, brennes eller forsvinne, begynte jeg å blogge. Jeg følte det ikke så godt inni meg da jeg oppdaget at folk leste det jeg skrev. Men så ble jeg vant til det, og det ble er no care. Nedturen var at nå måtte jeg stå for at jeg var en “blogger”, og jeg kjente meg mer som en freak enn en rosablogger.
Jeg er fortsatt henne, og er ikke opptatt av høye lesertall og klikk. Bloggen er dessuten ikke noe jeg tjener mye penger på. Slikt er rent tilfeldig. Det hender et innlegg havner viralt, og da betaler Blogg.no ut lønn utfra sin beregning. Men jeg har det jeg trenger og behøver ikke de pengene. Det er ikke den lønna de store bloggerene tjener penger på heller, men reklame. Nr 20 på lista over en hel mnd tjener rundt 2500 kr tror jeg. Nr 1 over en hel mnd tjener omkring 12000. Man trenger ikke mange lesere for å drive business på blogg, men jeg driver kun med småreklamering, uten penger involvert.
Jeg tjener ikke penger på ditt klikk, og jeg ønsker å bli tatt seriøst hva angår andre skriveoppdrag, som reportasjer og forfatting. Derfor er denne bloggen et sted å få ut den verste skrivekløa på, og jeg følger sjeldent med på lesertallene.
En blogger tok kontakt per chat i sommer, og den chatten kan jeg fortsatt lese hvordan denne bloggeren bestilte en tekst omskrevet. H*n ville høyer opp på blogglisten. Så jeg skrev om innlegget slik jeg ville skrevet det, samt rettet skrivefeil, og sendte teksten tilbake. Bloggeren publiserte innlegget med min tekst uten noen form for kreditering, og kom høyere opp på listen. Jeg dømmer ikke vedkommende for å la være å kreditere, eller for være ute etter klikk. Virkelig ikke. Jeg ser på ethvert slikt oppdrag som en mulighet til å utvikle skrivingen min.
Jeg er ellers vant til at folk prøver å overkjøre meg. Da jeg var yngre levde jeg jeg i denne lille byen med rykter og falske beskyldninger. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er for at vi lever i 2017! For på 1600-tallet ble falske rykter sett på som bevis. Da ble man brent på bålet da, og påståelser og vitneutsagn var for filmopptak å regne, selv om de ikke ante hva et kamera var enda på den tiden.
I media jobber journalister, frilansere, filmcrew, bloggere, facebookbrukere, snappere og insta’s med å pumpe ut informasjon. Men har vi kommet dit hen, at det er lov å pøse ut rykter uten bevis i media? Er det greit å ta loven i egne hender? Bør vi ikke belyse alle sider? Og er vi tilbake på 1600tallet på et par måter?
Jeg er en nøytral skribent som ikke lar meg kneble. Utsatt for ryktespredning av en blogger som ikke kjenner meg, og vant til at folk prøver å dominere meg. For det første er jeg kvinne. Behave, woman. Be feminine. Og så har jeg bipolar 1. Det kan virke som om det forventes at jeg skal være svak. She’s a maniac on the floor, og oppfører seg ikke svakelig at all.
Men vi har ingen rett til å dømme. Vi kan ikke ødelegge et menneske’s liv fordi vi antar. Det skjer at man som bruker av internett bommer og gjøre feil, i det man legger ut noe man snarest bør fjerne. Men da retter man opp i det og gjør det godt igjen. Være varsom. Jeg har evnen til å glemme og ignorere; men hva når du ikke får muligheten til å glemme og ignorere, men lever farlig fordi både landet og nabolandet har dømt deg nord og ned under grusomme beskyldninger. Basert på rykter. Uten bevis. I 2017.
Man er uskyldig inntil det motsatte er bevis. Og samme hvor overbevisende rykter kan virke: hold kursen stødig, og ikke døm. Sannheten er sannheten. Påstander noe ganske annet.
Line Suomalainen, bedre kjent som Farmen-Line, har i det siste blitt utsatt for grove beskyldninger om dyremishandling. I dag går hun ut med dokumentasjon fra veterinæren til hundene sine. Klokken 15.30 i dag ble bloggeren som delte blogginnleggene om henne som farsotter på sosiale medier, anmeldt, og risikerer 2 år i fengsel samt en saftig oppreisning. Erstatningskrav for tort og svie er reist.
I en mail til Line sendt i dag, skriver veterinær Kjetil Berger følgende:
Etter forespørsel fra Line Soumalainen kan vi bekrefte at hun er kunde på Ørje Dyreklinikk. Vi har undersøkt flere valpekull av flere raser og også flere kull med blandingsvalper siden 2014 og fram til i høsten 2017.
Vi har gjort helseundersøkelser, vaksinert, id-merket og utstedt EU-pass til de fleste valpene. Det har generelt vært friske, sosialiserte valper. Noen valper har gjennom disse årene hatt avvik som bittfeil, navlebrokk og også to tilfeller av pelsmidd på valpekull. Antallet valper med avvik mistenkes ikke å være større enn normalt, og de gangene vi har gjort funn har eier fulgt opp eventuell behandling uten opphold. Ørje Dyreklinikk har aldri fått noen tilbakemelding fra Mattilsynet eller NKK med bekymringer for Line Soumalainens hundehold. Ørje Dyreklinikk har ikke hatt behov for å kontakte Mattilsynet eller NKK med bekymringsmeldinger siden kundeforholdet startet i 2014.
Med vennlig hilsen / regards
Veterinær Kjetil Berger, Ørje Dyreklinikk AS
Dette er hva Line Suomalainen selv har å si om saken, sitater er også publisert i avisen Finnmarken:
Det er ingenting fakta i det hun skriver om meg. At folk sitter og skriver løgnhistorier, og andre hiver seg med i hylekoret, er en skam. Jeg er forbanna og det er alle rundt meg også.
Jeg har aldri blitt tiltalt for dyremishandling og aldri i mitt sindige liv mistet retten til å ha dyr. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten dyr, jeg lever og ånder for dyrene og da mishandler du ikke dyr.
Dyrene er det fineste jeg har og mine dyr har det helt fantastisk Det har aldri skjedd og det som skrives om meg er ville fantasier. Jeg vet så inderlig godt hva regelverket sier og jeg innretter meg etter det.
Jeg har anmeldt saken. Å skrive noe sånt for å dra meg ned i driten, det vitner om uvitenhet og lite antenner for norsk folkeskikk. Jeg har fått nok, det går ikke an å gjøre sånn.
At dette rettes mot meg etter at jeg var med i Farmen, det er baksiden av medaljen. Man kommer ikke inn på Farmen hvis du har svinn i skogen, så enkelt er det. Jeg har utrolig mye fine folk rundt meg, som støtter meg og ærligheten min.
Det ekstra vonde er at Line forveksles med en virkelig trist sak i feilposter i bloggens kommentarfelt. Leser du følgende link i blogginlegg eller i kommentarfelt om Line, vit at dette er en helt annen sak, og en helt annen kvinne: http://www.tv2.no/a/5547764/
-“Jeg er rystet og såret, og jeg er en dyre-elsker. Ikke en dyremishandler. Jeg har aldri hatt døde hester, og aldri har jeg mishandlet dyr. Plettfri vandel har jeg, og det må alle ha for å slippe gjennom Farmen-nåløyet!”
Line Suomalainen, som vi så i Farmen 2017, er sjokkert over ryktene som er spredd om henne i bloggverden og i sosiale medier, og nå har hun fått nok. Sannheten skal fram.
Selv om Line aldri i virkeligheten er dømt, blir hun i disse dager dømt av en blogger i den offentlige gapestokkmentaliteten (Sitat Geir Magne, som senere i dette innlegget får uttale seg om saken.)
Kanskje har du lest virale innlegg i det siste, som “Farmen-deltakeren som røk ut først i 2017, smuglet hunder over grensa”? De groveste påstandene går ut på at Line skal ha slaktet både kaniner og sitt eget reinsdyr, samt mishandlet en hest til døde. Det er på tide å la Line fortelle sin versjon.
-“Jeg vokste opp i Kirkenes med foreldrene mine, og var alltid glad i dyr. Vi hadde hund i barndomshjemmet. Da jeg var 15 år fikk jeg en tervuven i konfirmasjonsgave; en belgisk fårehund som fikk navnet Ajavrik. Jeg elsket den hunden, og han ble 15 år. Ajavrik rakk å bli Norsk, Svensk, Finsk og Dansk Champion i exteriør. Og i motsetning til ryktene som spres om meg, så hadde hunden min hale. Jeg ville aldri kappet halen av hunden min. Tenk å påstå noe så grusomt om meg?”
Det var Line og Ajarvik. Ajarvik og Line. Hun hadde med seg den kjære hunden sin over alt.
Da hun gikk på Tana landbruksskole, fikk hun en svak reinsdyrkalv som var født for sent på høsten. Hun spurte rektor Harald Hirsti om hun kunne ha reisdyrkalven sin på skolen for å prøve å redde den, og fikk det. Men den ble raskt enda svakere, og levde kun i noen dager, noe som gikk inn på den unge dyreelskeren.
I ettertid oppleves det særdeles tøft for Line å få slengt etter seg rykter viralt som at hun “har slaktet sin egen rein”. I virkeligheten handlet det om en ung jente som for alt i verden ville redde en reinsdyrkalv. Men naturen “ordnet opp”. Det kunne ikke Line gjøre noe med.
Tana landbruksskole hadde 5 kaniner, og det ble holdt foredrag om kaninene. Elevene måtte lære seg hvordan man slakter en kanin.
-“Men jeg slaktet aldri noen kanin. Det var det skolens ledelse som gjorde. Andre slakt ble også gjennomført av skolen. Det var jo tross alt en landbruksskole vi gikk på. Men jeg har aldri drevet å samlet kaniner i bygda, “for å slakte dem for å lage meg en pelskåpe”, slik disse onde tungene påstår om meg. Det må rett og slett være ulovlig å æreskrenke et menneske på denne måten?”
Noe som påstås om Line er at hun har “smuglet hundevalper over grensa fra Sverige”.
I et facebookinnlegg skriver kvinnen som kjøpte valpen, dette:
Men i en melding til Line fra den dagen hun skulle levere tilbake hunden til Line, skriver hun derimot:
Kvinnen var altså usikker på om allergien var noe hun innbilte seg rent psykisk, eller om det var reelt. Hunden var hun strålende fornøyd med, og nevnte hverken lopper eller annet suspekt. Alltid er det flere sider av saken:
Line Suomalainen, var det så ille som kvinnen påstår?
-“Nei nei. Langt fra. Jeg var i Farmens avslutning den helgen fra fredag til mandag, og slo av telefonen. Da jeg slo den på mandag morgen, var det ingen ubesvarte anrop fra kvinnen det gjaldt. Jeg sendte en melding om at hun kunne komme med hunden. Hun skrev at hun kunne komme med en gang, og da skrev jeg:”Oi, nå? Jeg skal egentlig på jobb og er forsinket fra før, men jeg er der om 2 timer.”
Line forteller at hun kom kjørende til møtestedet i en skitten gammel Golf, og kvinnen i en ren og søvfarget mercedes SUW.
Jeg gjør research, og prater med både hundekjøper og bekjent Ingvild Berntsen, Farmendeltaker Geir Magne, og Line’s datter.
Line’s datter Kristin er oppgitt over de ondsinnede ryktene som herjer om moren sin.
-“Hvis mamma skulle ha gjort alt det vonde mot dyrene, hvorfor er hun da ikke dømt?”
Kristin forteller at hun aldri har sett sin mor mishandle dyr, og er sjokkert over det som blir hevdet i enkelte bloggeres kommentarfelt for tiden. Som at “alle i slekta skjemmes av Line”, en høyt elsket mor og bestemor. Line’s datter kjenner seg ikke igjen, og kan fortelle at dette er svært vondt å lese nå, etter en ellers personlig tøff periode for den unge gårdseieren, som aldri har sett sin mor plage noen. Hun opplever at fantasier får fotfeste som en slags vill sannhet, og tenker med fortvilelse på sin yngre søster. Selv får hun tilsendt de fæle virale blogginnleggene av venner, og orker ikke å være så aktiv på sosiale medier for tiden.
-“Kommentarfeltene går jo helt av skaftet. Det verste synes jeg er påstanden om at hun har slaktet reinen vilt med en hammer?! Hvordan kan noen i det hele tatt tenke ut en slik tanke? Dessuten husker jeg godt den dagen TV2 hjelper deg kom på besøk. Vi slet med at en bjørn hadde hiet sitt 100 meter inn i skogen, derfor gikk stefaren min med rifle hele tiden. Bjørnen hadde tatt både hest, sau og gris, og akkurat den dagen var stefar ute og slo åkeren med traktoren. Han så bilen og gikk i møte. Da ble de redde og dro. Han trodde de hadde tatt med seg noe fra gården, og kjørte etter.”
TV2 ble engasjert etter at en hestekjøper varslet TV2, og hendelsen ble forvridd til det ugjenkjennelige for en familie som måtte beskytte seg mot ei sint binne med bjørnunger. Barna fikk ikke leke ute alene.
Line, hva skjedde egentlig i forkant av TV2’s besøk på gården deres?
– “Jeg var 31 år og bodde i Pasvik. Jeg sendte fra meg en drektig shetlandsponny som skulle kjøpes. Den ble fraktet fra Kirkenes til Harstad, og i og med at det var hardt vær ble den boende hos bonde Knut Vikeland. Der ble den stående på beite i 6 uker, fordi været ikke ga muligheter for videre frakt. Jeg hadde ingenting med ponnyen å gjøre den tiden, og da rakk den å få melkesyrebakterier. Det var ikke min feil, men likevel fikk jeg skylda, da ponnyen døde.”
Geir Magne fra Farmen er opptatt av sannheten, og mener det er en fullstendig forkastelig holdning av voksne mennesker å spre så ondsinnet løgn som påstandende om Line.
-“At de skal dømme noen på en blogg og drive med en slags offentlig gapestokk, er ikke greit.” Forteller Geir Magne, og presiserer at han aldri så Line mishandle dyr inne på Farmen heller: “Jeg ser en blogger kritiserer TV2 for å ha sluppet inn en dyremishandler på Farmen. Men TV2 slipper ingen inn på Farmen, det er det produksjonsselskapet Strix som gjør. Og der måtte vi alle ha plettfri vandel. Line er ikke dømt for å ha mishandlet dyr av norsk rettsvesen, så alle påstander mot henne slik de fremkommer er grovt injurierende.”
En annen som gjerne vil uttale seg om Line Suomalainen, er hundekjøper og oppdretter Ingvild Berntsen. Hun har kjent Line i 2 år, og kan fortelle detaljert hvordan det er å kjøpe hund av den freske Finnmarkingen.
-“Jeg møtte henne hos veterinæren i Ørje. Line ordnet med alt. Papirer, ormekurer -alt var i orden. Hun var påpasselig med hunden. Helseattester var sikret, og det var ordnede forhold omkring handelen.”
Ingrid forteller at hun har sett at Line vaksinerte og gjorde alt hun skulle korrekt med to andre kull også, i ettertid.
-“Dem sier hun smugler hunder, men det er helt feil, for Line passer jo på at hundene får det de skal. Dessuten mener de at hun er stengt ut av Norsk Kennelklubb. Dette stemmer ikke.” Ingvild er full av lovord om en kvinne hun kjenner godt nok til å gå god for: “Line kunne aldri mishandlet dyr!”
Line ønsker at sannheten om henne skal spres, slik at farlige situasjoner ikke oppstår på grunn av falske rykter. Hvem vet hva en uskyldig kvinne kan havne opp i når så mange tror hun har mishandlet dyr og svindlet mennesker med viten og vilje. Kjøp ikke alt du leser på nett, for det kan hende det ikke stemmer overens med virkeligheten.
Siste nytt i saken siden dette innlegget ble skrevet, er at bloggeren er anmeldt, og veterinæren som følger Line og dyrene hennes har gått ut med dokumentasjon. Les mer om det i følgende link:
Hils på Evine, en stor, god, rund og ekte tricolor av en skipskatt. Oppkalt etter min farmor fra Vesterålen; Nancy Evine. Denne pusedronninga eier dette hjemmet vårt her oppe på Lykketoppen, no doubt about it.
Når faren til barna, Tore, er på besøk, får han gjennomgå. Evine legger seg radig til og stirrer på ham med sorte øyne. Hun viser tydelig at matmor er kun Evine sin. Det er lett å se når a Evine er sur; hun levner ingen tvil.
Slik var det da vi valgte å beholde den siste kattungen i kullet hennes også. Den lille kattungen måtte flyttes til Tore, for her kunne søtnosen ikke bo. Han begynte å stikke av, stakkar, for Evine gikk løs på ungen sin med klørne ute. Vi syntes synd på den lille, for selv om det er vanlig at pusemødre støter fra seg kattungene sine når de er lei av å die, var det i drøyeste laget. Nå bor kattungen lykkelig og tilfreds i barna’s hjem nr 2.
I Evine sin verden så er det henne og jeg. Hun koser, kjæler, kosebiter og kjæler enda mer. Siden jeg ikke vil la henne sove i senga mi om natten, fyker hun opp og ned trappene og kjefter på meg når jeg legger meg for kvelden. Hun legger seg i sin egen avdeling, på en bitteliten hems utenfor soverommet mitt.
Da hun kom hit for et år siden, luktet det røyk av både henne og trygghetspleddet hennes. Jeg visste at hun kom fra et litt vanskelig hjem, og vi to brukte lang tid på å bli kjent med hverandre. Det tok flere måneder før det løsnet, og da ble vi så innmari glade i hverandre at vi for alvor begynte å kose og murre. Nå kan jeg ikke tenke meg livet uten herlige, bossy, fluffy, sjalu Evine. Hun er den i familien her som virkelig sørger for oss på sin egen kattemormåte. Jeg tror faktisk hun tror for real at det er hun som er mamman i huset her. Og at hun vil ha meg for seg selv? I love it!
Han ser på sin far og peker på stuebordet, både sint og fortvilet over at tacoen er dekket på spisebordet, og ikke på stuebordet, foran TV’n. En pappa som nettopp har kjørt i butikken for å kjøpe rømme til den tacoen.
-“Hvis du ryddet etter deg under stuebordet, da skulle vi spise der. Men du har ikke ryddet…”
Diskusjonen fortsetter mens jeg, mammaen, går en tur på do. Når jeg kommer tilbake, har gutten fortsatt ikke gitt seg. Jeg tar ham med på et annet rom for å snakke om barna i Syria og Afrika, som lever under humanitær krise. At et måltid med taco ville vært heaven i paradis for dem. Han må pent si unnskyld til pappaen sin før vi spiser.
Under måltidet er likevel fortsatt misnøyen til å ta og føle på, så jeg tar et valg: nå får det være nok! Barna mine skal vite hvor heldige de er som får gå til dekket bord, drikke rent vann rett fra springen, leve i fred og ro, og sove i myke prinsesenger hver natt.
Han har tenkt å spille på telefonen sin etter middagen, åtteåringen. Men jeg har andre planer, og tar med ham på et annet rom. Som mor er jeg oppdatert på hva barn på hans alder får se om “sultende barn” på NRK3’s supernytt, så jeg finner frem min egen telefon, og ser ham i øynene mens jeg sier: “Nå skal du og jeg ut på en liten reise. Dette har du sett på supernytt før, men nå skal vi sammen minnes på hva som skjer med andre barn rundt omkring i verden!”
Vi ser på barn i sultkatastrofe. Barn som ikke har fått hjelp, og barn som har fått hjelp. Barn som har fått lekestativ av Redd barna i flyktningeleiren der de bor, og lykkelige barn som jubler over å få gå på skole, og få drikke vann. Fakta om sult. Utmagrede barnekropper og bilder av barn som gråter.
Jeg forklarer sjolegutten min at han ikke får lov. Han får rett og slett ikke lov til å kjefte på pappaen sin som nettopp har kjørt for å kjøpe rømme, for at han har dekket tacoen på feil bord. Jeg forteller ham at han ikke har tillatelse til å klage på den måten, til en far som hentet et glass vann til gutten sin tidligere i dag. At han skal være takknemlig over å få mat. Takknemlig over rene sengeklær. Glad for en klem. Glad for et glass vann.
Vi er ferdige med å på at ordet bortskjemt sniker seg inn i hverdagen vår. Men vi er ikke ferdige med å forklare gutten hvorfor, selv om han ser ut til å forstå at han skal være takknemlig “bare” han får et glass rent vann. For vi kan ikke oppdra barna våre til å tro at alt her i verden er en selvfølge. Vi hadde flaks og ble født i Norge; et land med rikdom og fred. That’s it. Flaks. Men det betyr ikke at vi skal lukke øynene for alle de som ikke hadde den flaksen.
Det betyr “aksjon slutt og kjeft på pappan sin når en i virkeligheten skal takke ham for hver eneste måltid han får”, og sånn er det!
Hilsen mamma som aldri kommer til å la barna sine ta all denne flaksen som en selvfølge. For den dagen vi sender dem ut i verden, er det ikke den holdningen som kommer til å bidra til å gjøre denne verden bedre. Empati, kjærlighet og takknemlighet. Kan vi foreldre putte det i ryggsekken deres, da har vi gjort mye for å påvirke framtidas ledere.
Hva gjør DU for å lære barna dine empati og takknemlighet?
Skal du kjøpe julegave til noen som “har alt”? Er du preget av Norge’s store luksusproblem hvert år? Du vil så gjerne glede vedkommende, men hvor finner du de originale, spesielle gavene som ikke koster så altfor mye, men som stjeler et julehjerte og tar det med til både Nirvana og Shangri La på en gang?
Jeg vet!
I sommer hadde jeg et vakkert bloggsamarbeid med Oslo’s oase, nemlig butikken nederst i Karl Johan, der du har utsikt mot tigeren. Dette innlegget er hverken sponset eller betalt, men jeg synes verdens triveligste og mest spennende butikk fortjener denne oppmerksomheten nå før jul. Ikke minst fortjener DU å vite hvor du finner de mest originale gavene. Derfor tok jeg kontakt med daglig leder Christian for å få tilsendt noen bilder fra butikken i førjulstida.
Når du er i Oslo, ta deg en tur til Shangri La for en fantastisk opplevelse av mindfull shopping. For det kommer en jul og en bursdag for alle som “har alt”, og da er det på’n igjen.
Fotlaus drev jeg gjennom dagen like naturlig høy som loftsvinduet. Jeg løp opp og ned trappene som den tullete mammaen jeg er, og hadde ikke engang tid til å hente minsten i barnehagen. Med ausa i ene hånda og telefonen i den andre, sa jeg til pedagogisk leder: “Du, æ e midt i husarbeidet æ, såe.. så pappan kjem og hente Even i barnehagen i dag!”
For det er noe med det, sant, når du lager hjemmelaga lasagne, vasker trappene, kjelleren, bak sofaen, i stua og oppe på loftet på en dag. Loftet ja. Det var et eget kapittel. For der husket jeg idéen jeg fikk i går om å ommøblere Even’s del av vårt vinklede dobbeltrom. Samtidig som 4.klesvask rumlet nede i kjelleren, spratt jeg rundt på loftet som den tullingen fra gjøkeredet jeg er, og laget splitter nytt gutterom. Det ble så bra! Gutten ble så glad! Nå i kveld hadde han tilogmed lyst til å sove i egen seng en stund.
Om dette er typisk bipolar når man er frisk på lithium på 7.året? Ja, ofte. Minst en gang i uka får jeg kreative, energiske salutter av noen fantastiske fyrverkerianfall, og da blir det trivelig i heimen må du tru!
Om jeg er glad for å ha bipolar disse dagene? Gjett a! Jeg slipper å være sjuk, har forlengst fått det fastslått av profesjonelle at jeg ikke er hverken ustabil eller hypomanisk disse dagene. Men kanskje litt høyere på koffein enn andre blir. Og jeg slipper et kjedelig A4liv uten action.
Så nå er det jul her oppe da 🙂 Splitter ny jul, og så er det ikke engang her vi skal feire julaften. Men å ha det skikkelig hyggelig, rent og ryddig rundt seg har aldri skadet en eneste tassi. Dessuten varer det jo bare er par timer, før jeg med vilje begynner å slenge en ekstra jumper oppå kommoden, fordi jeg synes bittelitt rot er sjarmis. Og etter noen dager har klesdynger og små hybelkaninbebier begynt å rope om hjelp igjen. I’ll be there!
Jeg bokstavelig talt fiser rundt her på Lykketoppen og fanger hybelkaniner, mens jeg bruker hver eneste utstikkende kroppsdel til å tørke, vaske, hodeklø og rydde. Alle som har smakt sukkerfritt godis og tagatesse vet forresten hva jeg mener med “bokstavelig talt”.
Tidligere i dag prøvde jeg å være mindfull (mindful?) Nesten meditere, liksom. Men siden Christina og jeg spiste oss så stappa i går på julelunsjen, stramma buksa så ille rundt magen at det ikke gikk an å slappe av med pusteøvelser. Når du må dra av deg buksa for å greie å meditere, vet du at det nærmer seg jul. For magete pokker!
Jeg er en tornado, og mens jeg er alene her hjemme, høres jeg søren meg ut som en også. Trenger ikke julemusikk, si. Trompeten lowcarb er i orden! Highsound lowcarb.
Minsten er i barnehagen, stolt som en minihane over at både pappa, mamma og storebror overvar luciafrokosten og luciakoret i mårest. Man kan si han vokste en centimeter da han hadde oss alle der. Spiste luciafrokost som en liten helt, og hang på storebrorsan sin som en ekte lillebror. Eller heter det lille bro’, theese days? Store bro’ slo var uheldig i akebakken på skolen, og måtte hentes tidligere, så nå skal vi alle samles her på toppen og spise middag sammen.
Anyway; nå er jeg jaggu i gang med julevasken! Minus vegger, tak, under badekar og krike krok, er det bra nok som hyperaktivt det er. Jula kommer lell om man ikke rekker inn til den imaginære lille musa innerst i kjøkkenskapet. Hva skal jeg med alt der inne, by the forresten way? Alt jeg ikke rørte de siste månedene? Where’s the space? Og fornuften, hvor dro den? Ikke inn på kjøkkenet mitt iallefall, it is a old fashion mess. So what? It’s MY mess! Og det får være i fred i noen måneder til; grrh.
Nå er tullepausen min over. På tide å vaske resten av stuggu (fikk SJOKK da jeg skulle vaske under sofaen’s kronestykke-fjernkontroll-bamse-hybelkanin-søl-smokke-godteri-uidentifiserbartmess-landsby. At det går an! I say no more! Det er over for denne gang, puhhhh!)
Ha en julete dag videre, so long fra den bipolare happytoppen!
Siden forbipolene mye handler om hverdagen som bipolar mamma, er det nettopp det dette innlegget skal handle om. For tiden er det mye jeg opplever i kulissene her, og jeg elsker hver eneste del av det.
Minsten har nå blitt en bestemt 3åring som vet hva han digger og hva han ikke digger. Han elsker mat, og særlig fiskesuppe. Åtteåringen går i tredje klasse, og kunne spist taco hver dag. I det siste har vi hatt mye besøk av storebror og pappan til gutta utenfor samværene. Han bor jo fast hos sin far i nabobygda, og trives godt der. Så lenge jeg vet at han har det bra, er jeg som mor fornøyd, samme hvor han har sin base.
Det er altså 3åringen jeg har daglig omsorg for, og jeg må si det er spennende. Det går i både pottetrening, håndvask og tannpuss når det kommer til klistremerker og premier. Etter 5 klistremerker får han en liten premie. Det er jo kjempegøy, og nå har han vært så flinkis at jeg kjøpte paw patrole klistremerker til ham i dag (nei dette er ikke et sponset innlegg).
Det beste minsten vet er å drøye leeeenge med frokosten om mårran foran en tegnefilm, før barnehagen inntas med glede. For der er jo “vænnene mine” sier han. Han er tydeligvis en populær gogutt, for hvis barna er ute sier mange navnet hans når vi kommer til barnehagen.
I dag bestemte jeg meg for at Even skulle få seg en ny jumper. Det skjedde etter Christina og jeg spiste oss overmette på julelunsj, og hadde trillet oss inn på H&M (fortsatt ikke sponset). Der fant jeg georgeus Tom&Jerry-jumper, lovely Minions-jumoer og nice Batman-jumper. Even elsker alle disse tre, men skulle bare få en, så jeg ringte barnehagen og fikk snakket med pjokken. Han var tydelig: Batman! Jeg gjorde det samme for en stund siden da han skulle få seg en pysjamas, og da valgte han Ninjago-pysj. Det er praktisk å bare ringe og spørre småttisene mens de er på jobb, si.
Jeg har forresten lært i det siste at man ALDRI forteller barna at man har kjøpt coole plaster! Hva er poenget med plaster når alle blir brukt opp i en nytteløs fei? “Mammaaaa, æwa, må ha pjastej!” Selv om det hverken er aua eller antydning til blod, men behov for minions-plaster; så har ikke denne mamman hjerte til å si nei første gang. Og andre gang. Like, ever…
Selv om vi er bare to stk her i hverdagen, liker vi å sette oss sammen rundt spisebordet og spise middagen i ro og fred sammen. Det er generelt rolig og fredelig her oppe på Lykketoppen, og det vi gjør er å bruke hjemmet som et rolig rede der jeg stresser ned og barna føler seg trygge. I morgen tidlig skal vi på Luciafrokost; og Even skal gå i nissetog. Etter et møte jeg har klokken 09.00, kommer den bipolare vaskedilla; jeg bare kjenner det på meg. For ikke å snakke om; ser det på hybelkaninene som titter fram under sofaen.
Jeg vet at dette blir tidenes jul. Det blir nok ut på livet med gode venner og møte partyfolk de dagene barna er hos pappan sin. Jeg, kaffen og energidrikken min. Det begynner å bli en stund siden sist jeg var ute og danset ræva av meg rundt midnatt, så nå er det på tide.
En annen og veldig alvorlig side ved denne tilværelsen for tiden, handler om noe ganske annet. For jeg tenker mye på 3 venninner av meg som opplever umenneskelig store utfordringer for tiden. De går en mørk og vanskelig jul i møte, og jeg sender dem mine varmeste tanker hver dag. To har opplevd dødsfall, og ei opplever tap i livet som få kan forstå. Men jeg forstår, siden jeg har stått på bunnen mange ganger selv. Det jeg alltid gjør når nære venner sliter; er å stille meg enda nærmere. Vise at jeg er der. Gå sammen med, og holde dem i hjertehånda med sjelearmen. Venner som alltid har vært der for meg også, det er klart jeg stiller opp tilbake. Ekte diamanter er tross alt sjeldnere enn gråstein.
Så jeg sender to hjerter nordover; et langveis, og et kortreist. Et hjerte sender jeg et stykke sørover, og håper det gir både guts og styrke.
