Jeg er så vant til å bli dømt, at jeg ikke startet denne bloggen før jeg etter et års nøye vurdering kom fram til at: Hei, her kan jeg skrive. For ingen kommer til å lese den lille bloggen til ei bipolar dame fra Stjørdal. Derfor, og fordi jeg trengte et sted å lagre mine historier fra fortiden uten at det kunne slettes, brennes eller forsvinne, begynte jeg å blogge. Jeg følte det ikke så godt inni meg da jeg oppdaget at folk leste det jeg skrev. Men så ble jeg vant til det, og det ble er no care. Nedturen var at nå måtte jeg stå for at jeg var en “blogger”, og jeg kjente meg mer som en freak enn en rosablogger.
Jeg er fortsatt henne, og er ikke opptatt av høye lesertall og klikk. Bloggen er dessuten ikke noe jeg tjener mye penger på. Slikt er rent tilfeldig. Det hender et innlegg havner viralt, og da betaler Blogg.no ut lønn utfra sin beregning. Men jeg har det jeg trenger og behøver ikke de pengene. Det er ikke den lønna de store bloggerene tjener penger på heller, men reklame. Nr 20 på lista over en hel mnd tjener rundt 2500 kr tror jeg. Nr 1 over en hel mnd tjener omkring 12000. Man trenger ikke mange lesere for å drive business på blogg, men jeg driver kun med småreklamering, uten penger involvert.
Jeg tjener ikke penger på ditt klikk, og jeg ønsker å bli tatt seriøst hva angår andre skriveoppdrag, som reportasjer og forfatting. Derfor er denne bloggen et sted å få ut den verste skrivekløa på, og jeg følger sjeldent med på lesertallene.
En blogger tok kontakt per chat i sommer, og den chatten kan jeg fortsatt lese hvordan denne bloggeren bestilte en tekst omskrevet. H*n ville høyer opp på blogglisten. Så jeg skrev om innlegget slik jeg ville skrevet det, samt rettet skrivefeil, og sendte teksten tilbake. Bloggeren publiserte innlegget med min tekst uten noen form for kreditering, og kom høyere opp på listen. Jeg dømmer ikke vedkommende for å la være å kreditere, eller for være ute etter klikk. Virkelig ikke. Jeg ser på ethvert slikt oppdrag som en mulighet til å utvikle skrivingen min.
Jeg er ellers vant til at folk prøver å overkjøre meg. Da jeg var yngre levde jeg jeg i denne lille byen med rykter og falske beskyldninger. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er for at vi lever i 2017! For på 1600-tallet ble falske rykter sett på som bevis. Da ble man brent på bålet da, og påståelser og vitneutsagn var for filmopptak å regne, selv om de ikke ante hva et kamera var enda på den tiden.
I media jobber journalister, frilansere, filmcrew, bloggere, facebookbrukere, snappere og insta’s med å pumpe ut informasjon. Men har vi kommet dit hen, at det er lov å pøse ut rykter uten bevis i media? Er det greit å ta loven i egne hender? Bør vi ikke belyse alle sider? Og er vi tilbake på 1600tallet på et par måter?
Jeg er en nøytral skribent som ikke lar meg kneble. Utsatt for ryktespredning av en blogger som ikke kjenner meg, og vant til at folk prøver å dominere meg. For det første er jeg kvinne. Behave, woman. Be feminine. Og så har jeg bipolar 1. Det kan virke som om det forventes at jeg skal være svak. She’s a maniac on the floor, og oppfører seg ikke svakelig at all.
Men vi har ingen rett til å dømme. Vi kan ikke ødelegge et menneske’s liv fordi vi antar. Det skjer at man som bruker av internett bommer og gjøre feil, i det man legger ut noe man snarest bør fjerne. Men da retter man opp i det og gjør det godt igjen. Være varsom. Jeg har evnen til å glemme og ignorere; men hva når du ikke får muligheten til å glemme og ignorere, men lever farlig fordi både landet og nabolandet har dømt deg nord og ned under grusomme beskyldninger. Basert på rykter. Uten bevis. I 2017.
Man er uskyldig inntil det motsatte er bevis. Og samme hvor overbevisende rykter kan virke: hold kursen stødig, og ikke døm. Sannheten er sannheten. Påstander noe ganske annet.
