Hils på Evine, en stor, god, rund og ekte tricolor av en skipskatt. Oppkalt etter min farmor fra Vesterålen; Nancy Evine. Denne pusedronninga eier dette hjemmet vårt her oppe på Lykketoppen, no doubt about it.
(Teksten fortsetter under bildet.)
Når faren til barna, Tore, er på besøk, får han gjennomgå. Evine legger seg radig til og stirrer på ham med sorte øyne. Hun viser tydelig at matmor er kun Evine sin. Det er lett å se når a Evine er sur; hun levner ingen tvil.
Slik var det da vi valgte å beholde den siste kattungen i kullet hennes også. Den lille kattungen måtte flyttes til Tore, for her kunne søtnosen ikke bo. Han begynte å stikke av, stakkar, for Evine gikk løs på ungen sin med klørne ute. Vi syntes synd på den lille, for selv om det er vanlig at pusemødre støter fra seg kattungene sine når de er lei av å die, var det i drøyeste laget. Nå bor kattungen lykkelig og tilfreds i barna’s hjem nr 2.
I Evine sin verden så er det henne og jeg. Hun koser, kjæler, kosebiter og kjæler enda mer. Siden jeg ikke vil la henne sove i senga mi om natten, fyker hun opp og ned trappene og kjefter på meg når jeg legger meg for kvelden. Hun legger seg i sin egen avdeling, på en bitteliten hems utenfor soverommet mitt.
Da hun kom hit for et år siden, luktet det røyk av både henne og trygghetspleddet hennes. Jeg visste at hun kom fra et litt vanskelig hjem, og vi to brukte lang tid på å bli kjent med hverandre. Det tok flere måneder før det løsnet, og da ble vi så innmari glade i hverandre at vi for alvor begynte å kose og murre. Nå kan jeg ikke tenke meg livet uten herlige, bossy, fluffy, sjalu Evine. Hun er den i familien her som virkelig sørger for oss på sin egen kattemormåte. Jeg tror faktisk hun tror for real at det er hun som er mamman i huset her. Og at hun vil ha meg for seg selv? I love it!
